Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fat nummer 90391 og 90392, portvinsfinish.
Nese: Tørkede røde bær, litt støvete mørk sjokolade. Litt mer sitrus, sitron, med vann, og enda tydeligere mørk sjokolade.
Smak: Litt kamfer, tørkede tranebær, lett treverk. Appelsinskall og sitron med vann, også litt eikebitterhet, særlig på avslutningen.
Kommentar: Grei kosedram. Ingen höydare, men heller ingen unoter.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Destillert oktober 1992, tappet mars 2014, lagret på et refill hogshead, Ref DL10282.
Nese: Smør og vanilje. Friske urter. Veistøv. Med vann får jeg fortsatt litt veistøv, men også en frisk, vegetalsk lukt, som en blomstereng etter regn (selv om de to burde utelukke hverandre). Eller kanskje nettopp våt asfalt etter sommerregn? Fortsatt er det en del vanilje og noen fruktige noter gjør også anslag.
Smak: Smørbukk og melkesjokolade. Vann henter frem varmt pepperpreg på smaken. Litt mer vann og jeg får hermetisert fruktsalat og krem sammen med pepperet, og med nøtteaktig avslutning.
Kommentar: Dette liker jeg. Mye som skjer, men det oppleves harmonisk. Mye vann tar den også.
Destillert høsten 1999, tappet vinteren 2011, fra en sherry butt ref 7974.
Nese: Hermetisert fersken, fudge, røde epler og litt søt lakris. Med vann utvikler den frisk frukt, men også noen unoter (som lett råtten frukt). Fortsatt en del lakris.
Smak: Litt treverk og mye appelsinmarmelade. Treverket forsterkes med vann og den får bitter ettersmak av eik.
Kommentar: En trivelig hverdagsdram uten vann, med vann blir den langt mindre trivelig, men ikke direkte udrikkelig.
Denne er fra Diageos Special Release i 2007.
Nese: Litt skarp, og jeg finner eukalyptus på denne også. Utvikler seg ikke noe særlig med litt vann, den er fortsatt ganske lukket på nesa. Med mer vann begynner jeg å ane et hint av røyk og noe fruktig dukker også opp. Gule epler, kanskje?
Smak: Brente jernbanesviller, brunt sukker, mørk sjokolade og svart pepper. Alt forsterker seg med vann, særlig pepperet, men den får også noe frisk frukt på smaken.
Kommentar: Selv om nesa er litt skuffende er smaken spot on. Jeg må nok sikre meg en dram til av denne om flaska ikke er tom neste gang jeg har sjansen.
Destillert februar 1979, tappet juni 2011. Fatnummer 1774.
Nese: «Grønt», og overraskende mye spritstikk. Pærer og lett eukalyptus. Med vann finner jeg litt maltsukker og mer pærer og pæretre.
Smak: Fruktig, men med et tydelig trepreg. Honningmelon og noe pepper og menthol.
Kommentar: Tar en del vann. Et lettere og mer dempet preg enn jeg hadde forventet, og jeg er vel i grunn litt skuffet. Det er ingen dårlig dram, bevares, men man burde kunne forlange mer av en såpass gammel Bunnahabhain.
Nese: Pæreis, Lollipop inkludert sjokoladen og ispinnen. Vann gjør ikke så stor forskjell, pære- og sitronsorbet er det jeg tenker mest på.
Smak: Pæreis med treflis. Bitterhet på ettersmaken. Med vann får jeg litt sorbetassosiasjoner her også, men lurer på om ikke den er lagd med granskudd eller noe sånt (hm, granskuddsorbet er faktisk en ganske god idé, det må jeg teste en gang). Fortsatt en del bitterhet og trepreg. Litt mer vann og den utvikler plutselig litt råttent tre og overmoden, på grensen til fordervet frukt.
Kommentar: Helt grei, men med en uheldig utvikling på smaken med for mye vann. Men vær forsiktig med vannet så er dette en kurant japaner.
Tappet 2013, lagret på en sherry butt med fatnummer 348.
Nese: Aceton, tørkede tranebær, kalk og skifer. Jeg våger meg på å tilsette vann og blir belønnet med mørk sjokolade, nellikspiker og kandisert appelsinskall.
Smak: Starter med varme sherrytoner og litt bitterhet på tungespissen, så kommer et kraftig trepreg når jeg har svelget som sakte men sikkert går over i sjokoladesaus over brødpudding på ettersmaken. Det er sjelden jeg drikker whiskyer som har en så tydelig progresjon gjennom en eneste slurk. Vann tar luven av den litt, og det er mest et intenst trepreg som sitter igjen, dessverre.
Kommentar: Selv om denne utvilsomt er overeika for min smak er det vanskelig å unngå å like en whisky som utvikler seg sånn i munnen. Og nesa er det fint lite å si på. Verdt prisen for en flaske? Neppe. Men jeg tar gjerne en dram til.
Tappet 2007, fatnummer 6550.
Nese: Fersken og malt. Vannmelon? Med vann får den litt blomsterpreg, syrin eller noe sånt, og mer frukt, epler og pærer.
Smak: Litt uggen bismak. Lett eik, vanilje og malt. Overmodne bananer. Et lite hint av svart pepper. Tar mye vann, men endrer seg minimalt.
Kommentar: Friskere lukt enn smak. Helt grei, men jeg har drukket langt bedre Mortlach. Den er vel neppe tilgjengeling lenger, heller, hele 8 år siden den ble tappet, og det er det ingen grunn til å være spesielt lei seg for.
Nese: Sitron, malt og sure gelegodter. Med vann får den et grønnere preg, et vagt urtehagepreg, det lukter urter, men av ubestemt type og ikke særlig intenst.
Smak: Malt og vanilje. Sure gelegodter her også. Grønne sådanne. Mer trepreg med vann, men mest malt.
Kommentar: Glencadam markedsføres som «Rather Delicate» (™ må vite), og det er vel ganske passende. Et godt eksempel på en lett highland whisky med minimalt med fatpreg. Godt er det også, men kanskje litt kjedelig i lengden.
Nese: Umiddelbart mer lukket enn The Pioneer. Hvetebakst med urter. Jeg har laget rosmarinboller en gang, det lukter litt sånn. Litt sitron finner jeg også, og støvete maltloft. Vann henter fram litt fusel og grønnsåpe, men fortsatt mye urter, treverk og sitron.
Smak: Det første jeg tenker er at “Dette liker jeg!” Appelsinkaramell og einerbær, malt og tørre kvister. Med vann får jeg litt syrlige epler og tørt tre.
Kommentar: Jeg hadde egentlig tenkt at jeg bare skulle kjøpe en flaske av The Challenger. Nå er jeg i grunn ganske fornøyd med at jeg ombestemte meg når jeg satt der klar med fingeren på mustasten på weblanseringen. Dette er godt.