Rom, rom, rom

Luke 21: A. H. Riise 1888 Copenhagen Gold Medal Rum 40 %

Nese: Mye sødme, en del sitrus (mest mot appelsin), aprikossyltetøy.

Smak: Søtt aprikossyltetøy med litt preg av eik.

Kommentar: Det er jo ikke vondt, akkurat, men det smaker nesten mer som aprikoslikør enn som rom.

Luke 17: Bodegas Willams & Humbert Dos Maderas Luxus Double Aged Ron 5 + 10 år 40 %

Nese: Søtt, eik, «rom».

Smak: Svisker, eik, en del bitterhet (fra fatet?).

Kommentar: Definitivt for bitter, og sviskepreget får det til å virke mer som en litt sterk sherry enn en rom (har vi et tema for dagen, eller?).

Luke 19: Rossi & Rossi Rum Nation Panama Rom 10 år (2016) 40 %

Nese: Eik, appelsinmarmelade, litt krydder, rosin.

Smak: Appelsinmarmelade, inkludert en del bitterhet, rosiner og «rom».

Kommentar: Denne smaker i alle fall rom, det er da noe. Men også denne er i bitreste laget for meg.

Luke 22: Varela Hermano Abuelo XV Finish Collection Napoleon 40 %

Nese: Eik, vanilje, sødme og noe tørket frukt.

Smak: Søtt eikepreg, tydelig romsmak, rosiner, brunt sukker.

Kommentar: Ikke avansert, men definitivt den beste av dagens fire.

 

Juleøl 2018, butikkøl del 1

Juleøl MÅ ikke være polstyrke, eller? Jo, det må det jo egentlig. Men av og til er det ok med litt mindre alkohol, og da kan det være greit å finne noe som alikevel smaker både godt og jul, synes jeg. I dag starter vi like gjerne med en alkoholfri øl, og så fortsetter vi med øl fra hylla på min lokale Coop Extra.

Munkholm alkoholfritt juleøl <0,5%

Nese: Mye vørter.

Smak: Også mye vørter, temmet av en smule humle.

Kommentar: Et helt greit alternativ når du har lyst på øl, men ikke alkohol. Litt i overkant mye bitterhet for min smak, men det skremmer neppe den jevne øldrikker.

Grad av jul: Nei, altså, en dæsj vørter er ikke nok til å lage julefølelse. Ett pistrete juletre.

Austmann Juleøl 4,7 %

Nese: Det lukter julekrydder. Boksen sier nellik, jeg skal ikke krangle.

Smak: Småsvidd knekk med nellik.

Kommentar: Det høres jo ikke godt ut, egentlig, men det er altså slett ikke så verst. Jeg kan gjerne hamstre noen bokser av denne til jul, jeg antar den vil funke fint til julematen også.

Grad av jul: Innafor. Fire juletrær.

Dahls Juleøl 4,5 %

Nese: Ikke så mye, litt vørter.

Smak: Vørter, litt svisker, litt svidd.

Kommentar: Ingen direkte usmak, men det er ikke akkurat noe å rope hurra for, heller. Fungerer sannsynligvis helt greit til julematen, men jeg vil nok heller ha noe annet om jeg får velge fritt.

Grad av jul: To juletrær.

Dahls Lille Bjørn juleøl 4,6 %

Nese: Jeg ville sagt lakris, men det er vel gjerne anis.

Smak: Mest krydder. En søt vørterpreget øl kan skimtes bak, men det er kydderet som dominerer.

Kommentar: Etter første slurk tenkte jeg at dette var veldig godt, men bare et par slurker senere begynner kydderet å bli litt… mye. Det er skarpt og litt ubehagelig. Ølet burde vært fyldigere (sterkere?), eller krydderet litt dempet.

Grad av jul: Julete er det jo. Fire juletrær.

Baatbryggeriet Julebord 4,6 %

Nese: Tørt og støvete, brent sukker og malt.

Smak: En litt tynn, tørr stout. Jeg må legge godviljen til for å kjenne hintet av anis bryggeriet mener skal finnes, men det kan være jeg burde drukket Julebord før Lille Bjørn.

Kommentar: Ingen usmak, men det er litt intetsigende. Jeg hadde ikke blitt direkte lei meg om jeg fikk det servert, men jeg kommer ikke til å kjøpe fler.

Grad av jul: Muligens to juletrær.

Pub-til-pub: Stavanger

Jeg var egentlig i Stavanger for å være med på bokbloggertreff og kanskje få med meg noe fra Kapittel, men kunne ikke la sjansen gå fra meg til å sjekke ut noen av Stavangers ølbuler. Noen sammenhengende pubcrawl ble det ikke tid til, så denne runden ble foretatt stykkevis og delt i løpet av en helg (fra fredag kveld til søndag ettermiddag).

Cardinal nærmer seg vel legendarisk, og var da også det første stedet jeg siktet mot fredag kveld. Jeg ankom ca klokka seks, og da var det… vel, fullt er et relativt begrep, det VAR plass til flere mennesker i lokalet, men det var ikke akkurat noen overflod av ledige sitteplasser. Jeg vurderte å sette meg ved et bord som var reservert fra klokka sju, men endte i stedet med en plass ved enden av baren.

Jeg talte tre branda kraner og seksten variable. I tillegg sto det fire jeg antar var midlertidige ved enden av baren, med øl fra To Øl som det lå lanseringsinformasjon om i ølmenyen. Jeg valgte meg en Sveikadden fra Bygland bryggeri, som var et godt øl, ganske søtt, men velbalansert.

Fredag sa jeg meg fornøyd med den ene. Jeg vurderte et øyeblikk om jeg bare skulle bli sittende og smake meg gjennom hele To Øl-rekka, men siden jeg faktisk trengte å få kjøpt meg middag fant jeg ut at det var best å gå videre.

Lørdag kveld var jeg tilbake på Cardinal, nå var det mindre folk og jeg fikk meg et vanlig bord et stykke inn i lokalet. Denne gangen fikk jeg sjekket hva som var på de fire variable kranene i den enden av baren (det hadde jeg ikke brydd meg med å finne ut av dagen før, da det var for mye folk i veien og uansett nok å velge i), og der var det jaggu Dark Horizon 5th ed. på fat, så da ble det det i glasset, gitt.

Nøgne Ø Dark Horizon 5th ed. 16 %

Nese: Lakris og kaffe, mot det tørre og bitre, ikke søtt.

Smak: Følger opp nesa. Lakris og kaffe. Brent sukker uten sødme.

Kommentar: Jeg ville normalt sagt at jeg liker impstouten søtere, men balansen her er egentlig perfekt. Assosiasjonene er «søte smaker», men uten at det blir søtt og potensielt kvalmende.

Skulle du klare å ikke finne noe på de 20 (pluss) kranene du har lyst på kan Cardinal også skilte med en omfattende flaskemeny.

Fra Cardinal gikk jeg videre bortover Skagen og kikket på spisestedene jeg passerte, men ingen fristet noe videre, så jeg fortsatte til På kornet som var neste sted på lista over «bra ølsteder».

På kornet markedsfører seg som gastropub, og i følge menyen utenfor var maten «finere» og prisene hakket stivere enn jeg egentlig følte meg klar for den dagen. Jeg gikk derfor forbi på fredag, men kom i stedet tilbake på lørdag (når jeg alt hadde spist middag) og når jeg tok til høyre til baren (og ikke til venstre inn i restauranten) oppdaget jeg jo at de også hadde en noe enklere barmeny, men den fikk jeg altså ikke testet i denne omgang.

Lørdag kveld var det mye folk også på På kornet, og jeg havnet igjen ved baren, der det var flere barkrakker ledig. Dessverre fyltes de opp etterhvert, og da ble det litt for liten plass igjen til de som ville bort til baren for å handle, så det fungerte vel sånn passe (jeg følte både at jeg var i veien og at folk generelt har litt lite respekt for intimsone når de er påseilet). Men jeg fikk da i alle fall smakt på Ægir Breck både I og II, så helt mislykket var ikke besøket.

Ægir Breck I 8 %

Nese: Vegetalsk? Klarer ikke helt å plassere det… Jordaktig? Fruktig?

Smak: Kaffe, men mer… frukt? Veldig forskjellig fra Dark Horizon som jeg jo drakk rett før. Svisker eller noe sånt, men ikke veldig søtt.

Kommentar: Godt, men ikke fantastisk.

På kornet har 20 kraner med variabelt utvalg, og i tillegg et lite, men godt, whiskyutvalg (blant annet noe gammel Brora som jeg var litt fristet til å bestille, men jeg klarte å besinne meg). Kjellerlokalet er sjarmerende nok, og jeg hadde nok synes det var et utmerket sted om det bare hadde vært halvparten så fullt.

Ægir Breck II 13,2 %

Nese: Svisker og kaffe.

Smak: Svisker, vinøst, fruktig kaffe, ettersmak av bitterhet.

Kommentar: En helt ok barleywine, men igjen: Godt, men ikke fantastisk.

For å komme meg videre på listen over anbefalte ølsteder gikk jeg bortover Øvre Holmegate til Circus.

Fredag var det en behagelig mengde mennesker i lokalet, det føltes folksomt, men det var ikke noe problem å finne bord. Det var heller ikke noe problem å finne noe jeg hadde lyst til å drikke.

På de 13 kranene var det variert utvalg, til og med en sider fra Aspall, og det sto lassevis av fristende flasker i kjøleskapene bak baren. Av mat kunne de by på pølse fra Håland kjøtt. Det hadde kanskje ikke vært førstevalget mitt om jeg hadde hatt noe valg, men nå begynte det å bli nødvendig med noe annet enn flytende føde, så jeg bestilte en pølse. Og den var god, den, til pølse å være.

Hadde jeg ikke skullet videre for å treffe bokbloggerne på Bøker & Børst hadde jeg gladelig blitt sittende på Circus til det var på tide å bysselalle, for stedet var riktig så trivelig.

Vi havnet på Circus igjen på lørdag kveld, ganske sent. Da var det stinn brakke, og jeg belaget meg på ståplass, men noen av mine medbloggere er freidigere og det ordnet seg, på et vis, med sitteplasser. Men godt ølutvalg og hyggelig selskap til tross var det i overkant folksomt og høylytt for meg, så det ble med den ene ølen.

Bøker & Børst var stedet for bokbloggersosialisering på fredag. Et ikke unaturlig valg av sted, kan man mene, med bokhyller i fleng og som vertskap for flere Kapittel-programposter lever baren greit opp til navnet sitt. De har 7 branda og 10 variable kraner både kortreist og langreist øl, og en omfattende flaske-/boksmeny de også. På fast føde-fronten dekker de dessertbehovet bedre enn sulten, for det går i søtere bakverk, utvalget varierer fra dag til dag. Vi satt i bakgården, som kanskje egentlig er innredet med røykerne i tankene, men det fungerte fint for oss også, for trass pøsregnet gjorde tekstiltak og varmelamper at vi satt tørt og nogenlunde varmt.

Lørdag var jeg tilbake på Bøker & Børst også, før jeg ble tatt igjen av bokbloggere og vi altså havnet på Circus. Da var det fullt, og jeg endte igjen med å henge i baren, uten barkrakk denne gangen.

Noe senere skulle det være DJ, muligens i forbindelse med Kapittel? Jeg skjønte ikke helt poenget med det, må jeg innrømme. Stinn brakke og null dansegulv, og så drar dere inn en DJ? Ja, ja. Det er vel jeg som er rar som liker å høre meg selv tenke også når jeg tar en øl.

Omnipollo + BrewDog I Wanna be Your Dog 12 %

Nese: Kaffe og mørk sjokolade. Lakrispulver (tør jeg si hockeypulver?).

Smak: Mørk sjokolade med mørk frukt. Black forest gateau.

Kommentar: Now we’re talking. Snadder.

Om du trodde pub-til-pub-runden tok slutt bare fordi det ble søndag, vel da tok du feil. Etter en ganske lang gåtur med mye gatekunst (det er MYE fin gatekunst i Stavanger) møtte jeg bokbloggerne på kafé for tvangslesing. Etterhvert ble jeg og Monika, som også er ølhund, enige om at vi vel kunne se om det gikk an å få seg en øl. I følge Untappd var det en verified venue rett borti gata som var åpen. Vi ruslet bort, men tross at noen hadde sjekket inn øl på stedet bare et par dager tidligere var det utvilsomt stengt – for godt. Det hele var et mysterium. Men vi lar oss ikke knekke så lett, så vi gikk til den andre verified venuen som var åpen på en sødag ettermiddag: Nr 28 Pizza Pub.

Kanskje hadde de god pizza, hva vet jeg. Ølet vi drakk var ikke godt. Jeg har glemt hva det het, men det er kanskje like greit. Det var to øl fra et norsk bryggeri ingen av oss hadde drukket noe fra før. Min var bare forglemmelig, Monika sin direkte vond.

Vi ble ikke så lenge. Men vi klødde oss litt i hodet over at en pizzarestaurant med underveldende ølutvalg gidder å betale for å være verified venue på Untappd.

For å skylle bort smaken av hva-det-nå-var gikk vi rett over gaten, til en pub jeg hadde humret over hver gang jeg hadde gått forbi (neida, jeg er slett ikke glad i ordspill): Bar Bache.

Det var et trivelig sted av den heller «brune» sorten. Ølutvalget var ikke noe å skrive hjem om, men jeg drakk en Franziskaner Dunkel og var såre fornøyd med det.

Bartenderen gjorde et iherdig (men dessverre mislykket) forsøk på å finne den fotballkampen Monika var interessert i på tv’en, og vi følte oss i det hele tatt veldig velkomne og kunne gjerne blitt sittende, men det begynte å bli på tide å komme seg til Sola og hjem, så det får bli en annen gang.

Og det var alt fra Stavanger for denne gang. En langt mer brokstykket pub-til-pub enn jeg pleier å få lappet sammen, men jeg håper det kan være til nytte og/eller fornøyelse for noen likevel.

Juleøl 2018 del 2

(Del 1.) Denne gangen har jeg handlet på Bankkvartalet og der er utvalget såpass stort at det som blir med hjem nødvendigvis blir et semi-tilfeldig utvalg. Det vil si: Det jeg fant først som jeg hadde lyst til å smake.

Det jeg glemte å si i del 1: «Grad av jul» er ikke ment å si noe om hvor bra (subjektivt eller objektivt) ølet er, men hvor «julete» det er, siden det nå altså er juleøl jeg tester. Et godt øl kan få «en stakkarslig grankvist» og et dårlig øl «fem juletrær» i teorien. Skalaen går fra ett til fem juletrær, men av og til kommer jeg over øl som krever en egen karakter.

Ego Brygghus Is This Christmasy Enough for You? 7,5 %

Nese: Maltkaramell og tynn kaffe.

Smak: Maltsødme, kaffesukkertøy, brent malt og noe bitterhet.

Kommentar: Jeg tror Ego når de hevder dette ølet passer til julemat, og det er mulig jeg må teste det på nytt i matsammenheng. For seg selv blir det litt for bittert og ellers litt for lite interessant for meg. Så nei, ikke julete nok.

Grad av jul: To juletrær.

Austmann Stille Natt 9 %

Nese: Allehånde, rosepepper, litt røkelse og tørkede tranebær, med maltsødme i bakgrunnen.

Smak: Pepperkakedeig, allehånde, «krydderbukett», maltsødme.

Kommentar: Jeg pleier jo å like Stille Natt, det gjør jeg i år også, og nå er det mer julete igjen enn det var i fjor, og det gir plusspoeng når det nå er juleøl vi snakker om.

Grad av jul: Jeg slår til med fem juletrær. Med stjerne i toppen.

Siste Sang Vinterbrud 6,5 %

Nese: Til å begynne med lukter det bare kullsyre. Etter hvert maltsødme.

Smak: Maltsødme, brentmalt, kullsyre. Etter hvert krydder, muligens allehånde og nellik.

Kommentar: Litt overkarbonert?

Grad av jul: Tre juletrær, når kullsyra har dempet seg.

Sagene bryggeri Sterk Jul 6,5 %

Nese: Maltsødme, hint av høy.

Smak: Karamellmalt og… ikke så mye mer.

Kommentar: Dette var kjedelige greier, og spesielt julete var det nå i alle fall ikke. Det smaker ikke vondt, men det smaker da heller ikke så mye.

Grad av jul: Ett juletre.

Sagene bryggeri Tannjul 8 %

Nese: Mørkt øl, brentmalt, en syrlig tone.

Smak: Brentmalt, kaffe, hint av lakris og tjære. Et eller annet fruktig.

Kommentar: Tja. Et ganske godt mørkt øl. Ikke halleluja-stemning, kanskje, men absolutt godkjent. Men er det jul?

Grad av jul: Ok, da, to juletrær.

Færder Gull 8 %

Nese: Belgisk dobbel.

Smak: Belgisk dobbel. Syrlig frukt.

Kommentar: Ja, hva skal man si? Godt håndverk. For seg selv er den ikke særlig julete, men jeg ser jo poenget med den som del av trioen.

Grad av jul: To juletrær.

Færder Røkelse 7 %

Nese: Mest fjøs.

Smak: Brentmalt, sot, mørk sjokolade og kaffe.

Kommentar: Den lukter litt underlig (faktisk vil jeg si det lukter direkte vondt), men smaken er god. Men er det jul? Tja. Jeg forbinder ikke røkelse med røyk, snarere med en underlig parfyme-duft, så selv om jeg kan forstå hvorfor røkelse i denne trioen er røkt blir det likevel helt feil.

Grad av jul: Det får holde med ett juletre her.

Færder Myrra 6,5 %

Nese: Først og fremst maltsødme/maltkaramell.

Smak: Karamellmalt og vørter. Litt… kanel?

Kommentar: Her har noen vært alt for forsiktig med krydderet. «Krydret og maltrik» står det under Myrra på etiketten, men jeg finner fint lite annet enn malt. Det smaker jo ikke vondt, men det blir litt for kjedelig og jul er det i alle fall ikke.

Grad av jul: Et svært lite frodig tre.

Drukket fra fat på Selma.

Schouskjelleren Winter Brown 7 %

Nese: lite. Malt, kanskje.

Smak: Karamellmalt, litt krydder, nellik og koriander.

Kommentar: Helt ok, men litt kjedelig. Krydderet kunne med fordel vært multiplisert.

Grad av jul: Tre juletrær.

Drukket fra fat på Øx Tap Room.

Øx Juleøl 6,5 %

Nese: Maltsødme.

Smak: Maltkaramell. Litt lær.

Kommentar: Godt håndverk, litt kjedelig.

Grad av jul: To juletrær.

 

Bokanmeldelse: Chasing the Dram av Rachel McCormack

Krysspublisert til bokbloggen.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Akkurat så «midt i teksten uten overgang» er altså veldig mange av oppskriftene.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om resturanten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese  whiskyskolen del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

Tre rom til

Nå har jeg akkurat kjøpt meg romjulekalender (på polet) for 2018, så da er det kanskje greit å sette seg som et mål å komme gjennom 2017 før desember? Jeg mistenker vel også at plastrørene ikke er den mest ideelle langtidslagringsemballasjen, så det gir jo også motivasjon.

Luke 1: Rossi & Rossi Ron Millionario 10th Aniversario Reserva 40 %

Nese: Spritpreget, sitrus, litt løsemiddel.

Smak: Noe uventet sødme, sedertre og søt tobakk, tendenser mot rom-rosin.

Kommentar: God, om enn litt enkel, smak. Nesa er litt merkelig og henger dårlig sammen med smaken.

Luke 4: Litchquor Gold of Mauritius 5 Solera 40 %

Nese: Roser, kokosnøtt og tropisk frukt.

Smak: Starter med pæreis, men går over i pina colada. Ettersmaken har et snev av plast.

Kommentar: Veldig spesiell og ganske artig. Plastsmaken trekker litt ned, men jeg utelukker ikke at den kommer av emballasjen.

Luke 12: Bodegas Williams & Humbert Dos Maderas Caribbean Double Aged Ron Añejo 5+5 år 40 %

Nese: Fløtekaramell

Smak: Sherryfat, tørket frukt, rosin og litt eik. Fløtekaramell.

Kommentar: Blindt tror jeg jeg hadde plassert dette som sherryfatslagret whisky. I dette tilfellet kan jo rosinen like gjerne komme fra rommen som fra fatet, men det er mulig jeg skal google hva de mener med «double aged». I alle fall, dette var ganske godt. Gitt ok pris kunne jeg gjerne kjøpt en flaske.

Twisted Tree Hopped Cider 4 %

Nese: Eplemost med en del sitrus og noe gressaktig.

Smak: Kjip eplesider med ganske mye sitron, eller sitrondrops, og litt gress.

Kommentar: Fordelen med at denne er humlet er at den ville vært komplett uinteressant ellers. Men direkte vellykket er det ikke. Forfriskende nok, men litt ubalansert og… merkelig.

Kjøpt på Aldi i Dublin.

Juleøl 2018 del 1

Denne første delen kunne nesten kalles «gamle travere». Dette skyldes delvis at det første juleølinnkjøpet for året ble gjort på Lade, der de har begrenset utvalg, og at det var første stopp en lørdag morgen, så jeg kom til å måtte bære på innkjøpene resten av dagen. Sistnevnte gjorde at alt som kom i større volum enn 0,33 ble nedprioritert i denne omgang. Det viste seg også at det ved en inkurie var blitt med hele TO 2017-årganger. Men øl er øl, so here goes.

Ringnes Julebokk 2018 9 %

Nese: Vørter med et hint av kaffe.

Smak: Fyldig, maltrikt, smaker mye vørter. Lett bitterhet, litt kaffe.

Kommentar: Det kan være min gane i dag, men denne årgangen virker litt endimensjonell. Godt er det, absolutt, men det er ikke så mye utover det helt opplagte «vørter» og «mørk malt smaker kaffe» her.

Grad av jul: Under tvil tre juletrær (julebokk er tross alt jul).

Nøgne Ø God Jul 2017 8,5 %

Nese: Mørkt øl, litt parfymert, muligens røkelse.

Smak: Maltsødme, brent malt, litt av parfymepreget kommer gjennom på smaken også, men er balansert av sødmen.

Kommentar: Jeg ventet ikke å like dette ut fra nesa, men det smaker faktisk helt ok, jeg kan kanskje til og med strekke meg til «godt».

Grad av jul: Det er en helt ok stoutporterstout-greie, men er det jul? Mja. Ett juletre.

Aass Juleøl Vellagret 9 %

Nese: Maltsødme, kolakaker og et hint av fjøs.

Smak: Maltkaramell. Litt kaffe.

Kommentar: Helt greit øl. Litt kjedelig, kanskje. Og selv om kolakaker er en julete assosiasjon er det ellers nesten bare det at det er «maltsøtt mørkt øl» som gjør dette til juleøl, og jeg må vel si at jeg generelt er ute etter noe mer.

Grad av jul: Ok, da, to juletrær.

E. C. Dahls Store bjørn juleøl 2017 9 %

Nese: Trippel, litt syrlig eple(?) og noe litt ubestemmelig krydder.

Smak: Belgisk trippel. Uidentifiserbart krydder. Lett metallisk krydderskap på ettersmaken.

Kommentar: Vel, den har i alle fall ikke blitt dårligere av å stå lagret hos polet (?) et år. For dette er helt akseptabelt, alle smaker er velintegrerte. Men igjen… litt kjedelig? Og er en trippel et juleøl?

Grad av jul: Ett juletre. Et litt fislete ett.

E. C. Dahls Juleøl (sterk) 2018 6 %

Nese: Maltsødme, fruktkake, sukat.

Smak: Maltsødme, kaffe, fruktighet, sukat.

Kommentar: Jeg drakk årets Dahlsjuleøl fra fat her om dagen og kommenterte da at det må være den beste på noen år, og jeg tror jeg er enig med meg selv. Det er ikke revolusjonerende eller på annen måte fryktelig spennende, men godt. Og det er nok som skjer til å løfte det litt fra «greit, men kjedelig»-haugen.

Grad av jul: Tre juletrær.

 

Michter’s Us1 Toasted Barrel Finish Kentucky Straight Rye Whiskey 54,1 %

#L17D675

Nese: Karamell, grillet marshmallows, agurk og tørkede urter (basilikum, oregano). Med vann vender den mot svart te med fruktsmak.

Smak: Eik, kull og brent sukker. Med vann mer eik, mindre sukker.

Kommentar: Nesten god, men litt vel mye eik på smaken. Drikkelig i alle fall.

Smakt på NMWL Trondheims junimøte 2018.