Whisky Colours Festival: Glen Moray

Glen Moray ble presentert av Iain Allan, som er manager for besøkssenteret og global ambassadør.Enhver master blender setter sitt preg på et destilleri, både i hva som tappes, selvsagt, men også i hva som fylles. Iain kunne fortelle at av de master blenderene han har jobbet med i sine 15 år hos Glen Moray foretrakk Ed Dodson annengangs fill casks, Graham Coull foretrakk first fill casks, men fylte en blanding av førstegangs, annengangs og tredjegangs. Den nåværende (dvs i oktober 2020) master blenderen Kirstie McCallum foretrekker en blanding av førstegangs og annengangs bruk fat.

Glen Moray var lenge (fra 20-tallet) eid av Glenmorangie Plc, men når Louis Vuitton Moet Hennessy kjøpte Glenmorangie Plc passet ikke Glen Moray inn i luksus-porteføljen og ble solgt i 2008 til La Martiniquaise. Som The Whisky Exchange skrev på salgstidspunktet:

It’s not news at all that Glenmorangie have been looking to shift Glen Moray for some time, being unwilling to invest any money that could be better spent on pewter mugs and fancy leather boxes with which to garland the increasingly absurd new releases of sister distilleries Ardbeg and Glenmorangie.

 

Nye eiere har sannsynligvis bare vært et gode for Glen Moray. En bonus kunne Iain i alle fall fortelle om: Med eiere som er store i portvin har de nå mye bedre kontroll over historien til fatene de bruker, de vet hvilken bodega de kommer fra.

Glen Moray deler tapningene sine opp i tre forskjellige serier. Inngangsserien, som er blandt de billigste i bransjen og finnes på alle supermarkedhyller i Storbritannia, heter “The Classig Range” og har typisk sammensetningen  25 % 3 år, 50 % 5 år og 25 % 8 år, med en gjennomsnittsalder av 6 år, sluttlagret på forskjellige typer fat og tappet uten aldersangivelse (som ellers hadde blitt 3 år, selvsagt, siden det er den yngste whiskyen som teller).

Glen Moray Port Classic 40 %

Nese: Portvinspreg. Med vann fruktskall – appelsin og annet. “Potpurri”, men med frukt. Red fruits, røde druer?

Smak: Tydelig fatpreg, men følelsen av at det skjuler ung whisky. Tørket frukt, innkokt jordbær, litt støvete treverk.

Kommentar: Må vel være bang for your buck – 25 pund retail – absolutt drikkelig om enn litt kjedelig. Når jeg tok gjensmak av samplene drakk jeg den etter 12 år og Madeira cask, og det gjorde at den opplevdes flat og anonym, men den prisen er det vanskelig å slå.

Den neste serien kalles “The Heritage range”, og består av et knippe standardwhiskyer med aldersangivelse.

Glen Moray 12 år 40 %

Nese: “Orchard fruits”, som de sier på engelsk, det vil si epler og pærer. Bare mer frukt med vann, mer tydelig eple.

Smak: Malt, vanilje, epler, noe eik og litt honning på avslutningen. Med vann litt krydder, men vaniljen dominerer, noe frukt (udefinert), shortbread eller skuffkake, eplekompott.

Kommentar: Jim Murray: “The GM 12 is the benchmark by which all clean Speysiders should be judged.” Vanskelig å være uenig. En stødig bruksdram.

Og så har vi kanskje den mest interessante serien, “The Curiosity range”, som består av spesialtapninger. Noen er tilgjengelige bare ved destilleriet, andre kan dukke opp hos et utvalg forhandlere.

Glen Moray Madeira Cask Project

Har vært modnet 13 år og 10 måneder i madeira casks.

Nese: Igjen “orchard fruits”, men nå med innslag av steinfrukt; fersken og aprikos. Hermetisk fruktsalat, ferskensirup, vaniljekrem, shortcrust pastry (= fruktterte). Med vann mer mot grapefrukt og appelsinmarmelade, og litt sjampanjebrus-vibber.

Smak: Syltetøy av eple og aprikos. Eik, appelsinskall, appelsinmarmelade, bitter mørk sjokolade. Med vann grapefruktmarmelade (is that a thing?).

Kommentar: Ekstremt fruktig. God og annerledes. Særdeles drikkelig. Sitat Bruce: “So chewy it flies with Han Solo in the Millenium Falcon.”

Glen Moray PX Finish 1998 45,5 %

Bare tilgjengelig ved destilleriet. Lagret 15 år i 1st fill eks-bourbon og deretter 4 års sluttlagring på PX-fat. Ved overføring mellom fatene ble styrken redusert fra 56-57 % til 50, ved tapping var den nede på 45,5 %.

Nese: Veldig rund, “cream sherry”, epler og noe annen lys frukt, melon eller noe sånt, rosiner med sjokoladetrekk. Vannet henter fram krydder også på nesa, anis, særlig. Og så får jeg et blaff av bakt rød paprika, av alle ting.

Smak: Rosin (!), rom-rosin iskrem, mørk sjokolade. Eplekake med kanel og nellik? Koriander? Anis? Noen har mista hele krydderboksen oppi kaka. Vann demper krydderpreget litt, og det henger ingjen mer frukt og kakebunn, og kanskje noe mer sherry/fruktkompottaktig også.

Kommentar: Sherrybombe på sitt beste. Ikke en gummitone å spore, men umiskjennelig SHERRY. “Insanely creamy”. Særdeles drikkelig. Denne hadde definitivt fått plass i kofferten om vi hadde besøkt destilleriet.

Glen Moray 2010 Peated PX 55.8%

4 års sluttlagring, sprit fra den første batchen Glen Moray noensinne gjorde med tungt røyket malt. Teknisk sett “double maturation”, ikke finish, siden det er 4 år + 4 år.

Nese: Veldig tydelig i slekt med den forrige. Creamy 100 %. Smørbukk. Røyk av Speyside-typen, søt og “snill”, ikke medisinsk. Plutselig kornprodukter også, Wasa husmann. Eplepai, sotet murstein og brent sukker. Hint av krydder. Med litt vann blir røyken tydeligere, med noen dråper til blir det friskere frukt, og en tydelig eim av smør, både smørkaramell og smørdeig. Etterhvert krydder – kardemomme – og krutt.

Smak: Røyka Wasa Husmann med tungt syltetøy. Barbequed jam. Eplemos og nybakte scones i bakgrunnen. Med vannblir det mer smørbukk-preg på smaken også, og noe krydder på avslutningen, pepper og noe… ingefær? Kanel?

Kommentar: Også god. Den forrige var hakket bedre, men det hadde nok fort blitt en flaske (eller to) av denne også om vi hadde besøkt destilleriet. Utmerket eksempel på Speyside-peat, der torven får selskap av sødme og frukt.

Whisky Colours Festival 2020: Speyside

Speyside distillery ble presentert av Paul Dempsey. Speyside er et relativt nytt destilleri, den første produksjonen fant sted så sent som i 1990. I 2012 fikk destilleriet nye eiere, Harvey’s.

Spey Trutina CS NAS 59,1 %

Batch 1, modnet på refill eks-bourbon

Nese: Lett frukt, litt vanilje, men også ett eller annet som gjør at jeg tenker “rengjøringsmiddel”. Med vann forsvinner såpa heldigvis, pæredrops, cream soda eller vanilje, bittelitt grapefrukt.

Smak: Malty, hint av frukt/sitrus. Med vann maltdrops, kandissukker, litt sitrus.

Kommentar: Veldig lett, men også lettdrikkelig. Sannsynligvis en bra “starter whisky”.

 

Spey Tenne 46 %

7-8 år i eks-bourbon, 6-8 months in eks tawny port first fill. Veldig rosa på farge.

Nese: Fersken og røde bær (tørket?), rød vingummi, tydelig malt, litt sitrus. Med vann appelsinmarmelade, sitrus (sitron) og en noe mer emmen fruktlukt.

Smak: Vingummi; rød og gul. Mye malt, røde epler, fudge og vanilje. Lett hint av eik. Framstår litt ung, men ikke plagsomt sådan. Med vann definitivt rød vingummi og eik, men også mer tydelig ungt preg

Kommentar: Fortsatt på “god introwhisky”-bølgen, men absolutt drikkelig. Ville droppet vannet neste gang, det fremhevet feil ting.

Spey 12 år Tawny port finish 46 %

Limited edition, 3000 flasker tappet.

Nese: Epler og plommer, med en litt dypere, vinøs tone. Solbær og stikkelsbær, fortsatt litt vingummi. Med vann appelsinblomst, solbær, vaniljekrem, epler i binge og noe urter, timian muligens..

Smak: Virker umiddelbart litt røff på smaken. Skarp i kantene. Solbær, eple og jordbær, igjen vingummu, og kandissukker. Med vann vaniljekrem, mer eiketoner. På ettersmaken dukker det opp sjokolade.

Kommentar: En litt rar whisky. Man skulle jo ikke tro at portvinsfat ville lage skarpe kanter. Er den for ung? Større kompleksitet her enn på de to foregående, men fortsatt snakker vi brukswhisky.

Spey Chairman’s Choice NAS 40 %

Harvey’s har lang historie i drikkevarerbransjen, og nåværende eier, John, drev firmaet som uavhengig tapper i Taiwan. Der ble navnet Chairman’s Choice brukt siden faren – the chairman – godkjente alle tapningene. Denne har vært lagret på en blanding av eks-bourbon og eks-sherry.

Nese: Malt og havregrøt, tørket aprikos, smørbukk og epler. Sitat Vicky: “Warm, buttered croissants”. Med vann appelsinskall og muskatnøtt, søt tobakk.

Smak: Denne også har noe skarpt ved seg. Maltsødme, så tørket frukt og julekrydder. Smørbukk og svart pepper. Tørr avslutning. Med vann maltsødme og tørket frukt.

Kommentar: Klassisk Speyside med sherrypreg. Tross det skarpe er denne også best uten vann.

Spey 12 år Peated 46 %

Modnet på eks-bourbon-fat, 25 ppm.

Nese: Sitat Mike: “Hotel laundry” og jeg tror jeg er enig. Tydelig røyk, da. Som å stå utenfor et hotellvaskeri mens noen fyrer med peat i nærheten. Terry’s Chocolate Orange, svidde epler, fudge med røyksmak (hm, det hadde vært noe, hva?). Med vann Cream soda, stjernefrukt, grønne bananer og mer tydelig torv i røyken.

Smak: Smoked oranges. Søt røyk, fruktkompott og svidd sukker. Med vann mer malt, vanilje, fortsatt tydelig røyk.

Kommentar: “Wanted to avoid the medicinal tones” i røyken og det har de klart. Veldig “myk” røyk. Ren, søt røyk og vanilje. Kan happily drikke en flaske av denne også.

Whisky Colours Festival: Glenfiddich Family

Den fjerde smakingen under høstens Whisky Colours Festival hadde fått tittelen Meet the Family, og vle ledet av Mark Thomson fra Glenfiddich (som du kan finne på Instagram som @singlemaltmark). Han er Ambassadør i Skottland for Glenfiddich, og har jobbet for selskapet i 7 år. Glenfiddich har ikk solgt fat til uavhengige tappere siden 1990, og gjør sin greie på sin måte sånn generelt, siden midt på åttitallet har de f.eks. fylt nyspriten på fat på 68 %, industristandaren er 63,5.

Mark Thomson peker og forklarer

Glenfiddich 12 år 40 %

Samme oppskrift siden 2000: 85 % am-oak (eks-whiskey, ikke nødvendigvis eks-bourbon) og 15 % europeisk eik.

Nese: Veldig tydelig sprit, lett gressaktig tone, lys frukt, grønne epler og sitron. Med vann mer eple og også pære.

Smak: Malt, frukt. Frokostwhisky = frokostblanding (eller havregrøt). Hint av hvit pepper og noe melkesjokolade.

Kommentar: Blir litt vel genereisk, men er jo absolutt drikkelig.

Glenfiddich IPA Experiment NAS 43 %

Humletype: Challenger.

Nese: Sitrus, både sitron og lime. Med vann malt, korn, appelsinskall, etterhvert eple og plutselig honning.

Smak: Grassy, malty, sitron og smågodt-skumsopper (rosa, ikke brune). Med vann blir den bitrere.

Kommentar: Ganske god, definitivt litt annerledes.

Glenfiddich 15 år 40 %

Glenfiddichs “solerametode” er ikke helt som bodegaenes solerametode. De har siden 1998 hatt en Vat (dvs et “kjempefat”) på 30.000 liter, som tømmes halvveis ved tapping på flaske og etterfylles med whisky som har vært lagret i 15 år på amerikansk eik, europeisk eik og amerikansk eik med sluttlagring på ny eik (virgin oak).

Nese: Fruktkompott, plommesyltetøy, fløtekarameller, etter litt tid noe medisinalt; gammelt apotek. Med vann eple igjen.

Smak: Plommesyltetøy og “gammel kiste”. Med vann kommer malten fram.

Kommentar: Grei brukswhisky.

Glenfiddich 18 år CS 58 %

Fatsammensetning: 80 % amerikansk eik, 20 % europeisk eik.

Nese: Madeira, eller kanskje helst plomme i madeira, eplekake, rosiner, marmelade. Med vann mørkerøde epler, bittelitt gummi/svovel.

Smak: Mye fat, karamell, tørrhet, lær. Med vann sirup og brent sukker.

Kommentar: Blir litt rom-aktig med vann, sannsynligvis pga sødme fra den amerikanskje eika i kombo med sherrypreget.

 

Whisky Colours Festival 2020: BenRiach

Smaking nummer tre under høstens Whisky Colours Festival var BenRiach med Stewart Buchanan. Han har jobbet med whisky siden 1993, da han startet som stillman ved Tobermory, og har vært med BenRiach siden “starten”, dvs. starten i 2004 da destilleriet som hadde ligget mer eller midre brakk noen år ble kjøpt av en gruppe ledet av Billy Walker. Stewart Buchanan startet i produksjonen, men har etterhvert endt som Global Brand Ambassador. Med på kjøpet i 2004 var lageret som Billy Walker plukket fra med kjærlig hånd i tillegg til å utvikle destilleriet til et det er verdt å legge merke til.

I 2016 ga Brown Foreman de sørafrikanske investorene i eiergruppen et tilbud de ikke ønsket å takke nei til, og Billy Walker måtte finne seg et annet destilleri (Glenallachie, les mer om det her: NMWL Trondheims jubileumstur: Glenallachie). Men de nye eierene har ikke akkurat latt BenRiach gå for lut og kaldt vann, de hentet inn Dr Rachel Barrie til å være Master Blender. Hun er noe av en legende i whiskybransjen, og om du vil lese mer om henne kan du jo starte med dette intervjuet i Forbes: Rachel Barrie. Dr Barrie har relansert BenRiachs standardserie og det er fire av “basistapningene” fra denne vi hadde fått samples av i festivalpakken vår.

BenRiach The Original Ten 43 %

Fatsammensetning: Bourbon, sherry & virgin oak (delvis sluttlagring). “A trace of smoke.”

Nese: Litt ubestemt frukt (Stewart sier “orchard fruits” er distillery character), kan gå med på gule epler. Litt vanilje. Brødskorpe. Med vann åpner den seg litt, litt mer eik, mye frukt uten at jeg egentlig klarer å si hvilken frukt, og en eller annen form for krydder, tror jeg.

Smak: Malt, melne epler, litt ungt preg. “American cream soda” (foreslått av en av de andre deltagerne), pollensødme. Med vann hvit pepper, eik, en blanding av eple og appelsin på slutten. Malt og tørrhet på ettersmaken.

Kommentar: Bra brukswhisky.

BenRiach The Smoky 10 46 %

Fatsammensetning: Bourbon, virgin oak og rom. Arvtager av Curiositas, og en viderutvikling av den, den siste batchen av Curiositas hadde samme fatsammensetning.

Nese: Eple og appelsin, røyk, honning, grillede epler og rød vingummi. Med vann mer grillet frukt, ananas (fordi Stuart sa det?) og fersken og plantains. Og et snev av mentol.

Smak: Mer røyk på smaken, varmt bål, epler og honning i bakgrunnen. Appelsinmarmelade? Noe sånt? Søt – ikke krydret – chutney. Med vann igjen grillet frukt, men mer røkt smak (varmrøkt frukt? Må testes!) og malt.

Kommentar: Godt. Igjen: God brukswhisky. Bra med røyk, men har også mer å by på.

BenRiach The Twelve 46 %

Fatsammensetning: Sherry, bourbon & port.

Nese: Applesinblomst, rosevann, eik, mer appelsin, tørket ananas, tanniner, bjørnebær og kirsebær. Med vann enda mer bær, stikkelsbær tror jeg, og honning.

Smak: Fatlagra chocolate oranges. Brødskorpe. Appelsin og tropisk frukt, kokos, bær av noe slag: Rips? Med vann sødme og fruktighet og plutselig malt og vanilje.

Kommentar: Nydelig, egentlig. Veldig smart fatbruk, akkurat nok sherry til å gi karakter, men uten å bli overveldende.

BenRiach The Smoky Twelve 46 %

Fatsammensetning: Sherry, bourbon og marsala. Arvtager til Fumoses.

Nese: “Burning heather”, appelsinskall og kandisert appelsin, ananas og honning. Lett røyk. Med vann mer honning, røyken blir tydeligere med mer vann.

Smak: Frukt, honning og røyk. Røkt honning. Now there’s a product idea. Appesinmarmelade som har blitt karamellisert. Grillet steinfrukt, brent sukker. Med vann honningglaseert, grillet steinfrukt.

Kommentar: Igjen. Helt ypperlig. Alle fire i dag er egentlig greie staples i skapet, men jeg holder nok en knapp på de to tolvåringene (avhengig av hva prisforskjellen blir).

 

 

The (Virtual) Whisky Colours Festival

Det er rart med det, men jeg anser fortsatt meg selv som “Dufftown festival regular” selv om det begynner å bli en del år siden jeg faktisk var i Dufftown under en festival. Vårfestivalen, Spirit of Speyside, har et mye videre fokus, mens høstfestivalen alltid har vært Dufftown-sentrert. Etter at jeg var der sist har det oppstått uenigheter mellom Mike Lord og Whiskyshop Dufftown på den ene siden og organisasjonen Dufftown 2000 på den andre og som en konsekvens har det de seneste årene i praksis vært to festivaler som bare “tilfeldigvis” har foregått samtidig. Den som er i regi Whiskyshop Dufftown ble i 2019 relansert som Whisky Colours Festival. Det siste året har det som kjent vært heller dårlig med mulighetene for å samle mennesker fra mange land på festival, og i august 2020 oppdaget vi at det lå an til digital festival, der 20 billetter – eller “medlemskap i Whisky Colours Club” – skulle legges ut ved månedsskiftet. Så da satt vi klar begge to, og kjøpte hvert vårt medlemskap.

 

View this post on Instagram

 

A post shared by drikkelig.no (@drikkelig.no)

Noen uker senere ble en svær eske levert av TNT på døra, og vi hadde “unboxing” på spisebordet der både jeg og Arve kom med utbrudd av sterke gloser etter hvert som innholdet åpenbarte seg. 85 pund hadde medlemskapet kostet, og med toll og tull på toppen endte det hele på ca 2000 kroner per pers, men det var da både smaksprøver til åtte smakinger (4-5 whiskyer per smaking), diverse “rester” til dregs (ca en helflaske til sammen for oss to), og både nosingglass og t-skjorte, for ikke å snakke om barbequesaus med whisky i.

Vi antok først at det ville finnes en mer generell type billett for å delta på festivalen, og at de 20 bare var “inaugural members” som fikk noe ekstra, men det viste seg at det faktisk bare var vi 20 som hadde adgang. En ganske eksklusiv klubb, med andre ord. Og sammenlignet med Whisky Show’s digitale festival (som jeg også hadde billett til) med hundrevis – eller muligens tusenvis – av “besøkende” og mer enveis livestreams, ble Whisky Colours både mer engasjerende og mer forpliktende. Når noen av gjestene uteble fra en smaking ble det lagt merke til. Representanter for destillerier og uavhengige tappere holdt smakinger for oss 20 gjester og noen få deltagere fra Whiskyshop Dufftown, og bortsett fra at det hele foregikk over Zoom var det faktisk som å være på festival i Dufftown (ja, bortsett fra at lenestolen min hjemme er mer behagelig enn klappstolene vi pleier å få sitte på der). Den vennlige ertingen mellom deltagerne som er noe av sjarmen med en liten og “intim” festival var på plass, og det var god anledning til å stille spørsmål til proffene.

Hadde det vært enda bedre å være i Dufftown på ekte? Ja, selvsagt hadde det det. Men det hadde jeg ikke hatt mulighet til i høst heller, så da hadde det ikke blitt noen festival på meg. Dette var et veldig godt alternativ, og selv om jeg selvsagt håper det blir mulig med fysiske festivaler igjen håper jeg også at de som har prøvd ut digitale løsninger fortsetter med det, i alle fall innimellom. Og det mistenker jeg vel at de to festivaldeltagerne fra Japan også håper på.

Muligheten for å melde seg på vårens festival, May Be Another Whisky Festival har kommet og gått. Selv med 30 billetter tilgjengelig ble det utsolgt på en dag. Jeg har sikret meg billett igjen.

Jeg har notater og bilder fra smakingene i høst som skulle vært publisert for lengst. Jeg prøver meg på et slags skippertak de nærmeste dagene. Et mål må jo være å få ut alle notatene fra høstens festival før vårens begynner 30. april

Trondheim whiskyfestival 2020

Atter en gang arrangeres Trondheim whiskyfestival (heldigvis). I år skjer det hele 14. mars 14.00 til 20.30, og på grunn av pågående oppussing på Thon Hotel Prinsen, der festivalen har holdt hus de siste årene, er det i år Scandic Nidelven som får æren av å huse festlighetene.

Det er åttende gang festivalen arrangeres i Trondheim, og jeg tror faktisk jeg har vært på alle sammen (faktisk var det vel nesten sånn at drikkelig.no oppsto som en direkte konsekvens av den første Trondheim whiskyfestival). Mine notater fra tidligere festivaler finner du under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere. Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv).

Jeg har planer om å være på plass kort tid etter start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.

Trondheim Whiskyfestival 2019

Lørdag 16. mars er det igjen tid for Trondheim Whiskyfestival. Som i fjor foregår det hele på Thon Hotel Prinsen. Festivalen arrangeres for sjuende gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere. Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv).

Jeg har planer om å være på plass kort tid etter start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.

Trondheim: Klar for festival?

Lørdag 17. mars er det igjen tid for Trondheim Whiskyfestival. Denne gangen i nytt lokale: Thon Hotel Prinsen. Festivalen arrangeres for sjette gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere: Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv). Enn så lenge mangler Kintyre helt, jeg kommer til å oppdatere når info dukker opp Nå er også Kintyre lagt til, men dette er også den baren hvor det er størst sjangs for overraskelser på dagen, så jeg anbefaler en sving innom for å sjekke hva de faktisk har med seg.

Jeg har planer om å være på plass fra start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.

Bryggerifestivalen 2017

Bryggerifestivalen er godt og vel over. I følge egen Facebookstatus (der er det også en video å se om du er interessert i slikt) hadde årets festival over 13.000 gjester og fylte nesten 100.000 glass. Ikke dårlig. Som jeg postet på Facebook lå Bryggerifestivalen 2017 som venue som nummer to på Untappds liste over trending venues globalt etter London Craft Beer Festival hele helga, men en stund lørdag kveld lå den faktisk helt på topp.

kan man selvsagt påpeke at LCBF akkurat hadde hatt en pause på halvannen time. Eller at Great British Beer Festival startet noen dager senere, og den er mye større enn LCBF. Jeg synes det er morsommere å peke på at selv om LCBF hadde flere innsjekk totalt hadde Bryggerifestivalen flere unike brukere som sjekket inn: 672 unike i Trondheim mot 540 unike i London (tall hentet ut 6. august). For nettopp det er noe av moroa med Bryggerifestivalen: Det er ikke bare ølnerdene som kommer. Faktisk er vi ølnerder er en ganske liten minoritet i festivalens totale publikum. Og det er bra, for skal håndverksbryggeriene overleve og skal det fantastiske ølmangfoldet som vi ser i butikkhyllene nå være bærekraftig over tid er vi avhengige av at “folk flest” kjøper noe annet enn “den vanlige”. Kanskje ikke hver gang, men i alle fall ofte nok til å opprettholde etterspørselen etter nye ting (og etter gamle favoritter).

I år var festivalområdet enda større og dekket to kvadranter på toget. Selve barteltet var så vidt jeg kunne bedømme like stort. De tre serveringsstedene To rom og kjøkken, Indian Tandoori Restaurant og Folk og Fe hadde egen teltrekke, som også fungerte som “vegg” mot resten av torget (som i fjor). Opplegget var også ellers ganske likt, man kjøper Oi! og smaksglass ved inngangen (eller tar med seg glass fra tidligere år, som vi gjorde). Der var det stort sett kø, så har du glass lønner det seg heller å gripe fatt i noen av de ambulerende Oi!-selgerene inne på området. For hver Oi! Får du 1 desiliter “normalt” øl, for mer spesielt øl (spesielt sterkt, fatlagret el.l) må du ut med 2 Oi! (eller kjøpe en halv for 1). Det var folksomt hele tiden, bortsett fra på snikåpningen onsdag kveld, men den var såpass dårlig annonsert at det kanskje ikke var så rart. Det var mulig å få bordplass, i alle fall om du var villig til å vente litt, men obligatorisk å være fler om man skulle beholde plassen. Logistisk virket festivalen å fungere helt utmerket. Det var sjelden urimelig lange køer hos noen av bryggeriene og ei heller på toalettene (særlig når det kom opp skilt som pekte mot pissoaret). Og toalettene var også i år av typen “bygd i en rekke på en henger”, ikke vanlige single portapotties, med faktisk nedtrekking, og derfor langt mer delikate enn det jevne festivaltoalett.

Mitt inntrykk var at folk storkoste seg, og da er mye gjort.

På grunn av uforutsette omstendigheter fikk jeg mer tid til å være på festivalen enn jeg hadde planlagt med (aldri så galt at det ikke er godt for noe, men mer om akkurat det senere), og siden Arve hadde fri slik at vi kunne dele på smaksprøvene fikk vi smakt oss gjennom nesten alt vi ville. Om du lurer på hva som var tilgjengelig har jeg publisert en ganske komplett oversikt på På kran i Trondheim.

Vår eklektiske samling glass.

Strategien vår var altså å få smakt på flest mulig øl, og det er et par ting som gjør det enklere. Det ene er altså å ha noen å dele med. Akkurat det er en fordel også fra synspunktet “ha et sted å sitte”, for er man fler kan man bytte på å gå til baren og holde av bord, og tro meg, det siste trengs på en festival som er så populær. Det andre er å ha fler enn ett glass. Vi opererte med fire (og da var tre av dem fra tidligere festivaler, siden alle hadde tydelig volummerking var det ingen som hadde problemer med det). Alle øl som koster 2 (eller flere) Oi! (festivalens “myntenhet, eller bonger om du vil) får du tilbud om en halv av automatisk, men så lenge du handler fra samme bryggeri er det fullt mulig å få to halve av 1-oi-øl. Og selv om en halv desiliter øl ikke er så mye, er vår erfaring at det holder i massevis for oss begge å få smakt, gjort kjappe notater og gitt tommel opp eller ned. Så kan man heller komme tilbake til de mer spennende eller simpelthen bare gode ølene senere og kjøpe seg både en og to av dem (hvilket jeg også gjorde etterhvert).

Ellers er hyppig sjekk av menytavlene for å se om det settes på nye ting og flittig sjekk av Untappd (fordi hukommelsen ikke er til å stole på) nyttig for å få med seg flest mulig. Jeg endte på 84 innsjekk på festivalen, fordelt over tre dager. Og notatene mine har jeg selvsagt tenkt å dele, selv om jeg skal være den første til å innrømme at de varierer i nytteverdi for andre enn meg selv. So here we go, i drikkerekkefølge, særdeles subjektivt og i stikkordsform, ispedd litt bilder:

Dag 1:

Brooklyn Ghost Hand & Seal Cognac Ed.: God, men ikke fantastisk.

Amundsen Epic Mojo: Lukter svette, smaker humle (IPA, dempet).

Amundsen Dessert in a Can: Marshmallow Psycho Cognac BA: Lukter vanilje og … kokos? Smaker vanilje. Dessert er rett. Nam.

Amundsen Hopbliminal Messages: Lukter sitron og humle, smaker Blæ. Særlig i kontrast med desserten. Typeriktig, altså liker jeg den ikke.

Amundsen Mad Flow: Blæ. Men kanskje ikke uventa.

7Fjell Laibikk: Lukter bringebær. Smaker… bringebær med en rar bismak. Bare nesten vellykka.

7Fjell Gateway Addictive IPA: Ikke særlig addictive. Falsk reklame. Men grei til IPA å være, nesten drikkelig.

Monkey Brew Demon Box 2017: Lukter vanilje og kaffe, smaker mer subtilt vanilje, masse kaffe, mørk (bitter) sjokolade. God. Mindre dessertaktig enn mange andre impstouter.

Trondhjem Mikrobryggeri Berry Nice IPA: Litt for mye IPA, men interessant i det minste.

Trondhjem Mikrobryggeri Blueberry Peach Blonde: Lukter litt som gjæra ripssaft, men søtere, tørket aprikos også. Smaker… fryktelig. Som tørka aprikos som har blitt dårlig. Søtt, emment, uggent, gjæra. Hadde venta å like den bedre enn IPAen, men nei.

Reins Andy Vørthol NEIPA: Mild IPA, greit drikkelig, men ikke noe jeg ville valgt å kjøpe mer av.

Reins Hold Brillan Trønder: Lukter maltrikt, lett fruktighet. Smaker mer humle, men absolutt ikke avskrekkende. Solid maltbase, lett lakrisaktig.

To Tårn Surpeis: Greit surøl, smaker litt fjøs.

To Tårn Funky Wit: Smaker PEZ. Funky, ja.

7Fjell Håndverkspils: Pils, ja.

7Fjell India(n) Summer: Og session IPA, ja.

Qvart Furious Passion: Pasjonsfrukt, gitt. Masse pasjonsfrukt. Og rabarbra på smaken.

7Fjell Tjommi: Pale ale, ja.

7Fjell Ulriken: Typeriktig. Fryktelig.

Qvart Sour Mandarina: Lukter humle, lett fruktig. Smaker sure mandariner, dessverre med et lett “muggen mandarin”-preg også.

E. C. Dahls Kyoto: Lukter Halls halsdrops. Fruktig (bær-aktig), men med medisinsk preg. Smaker… vel, ganske som det lukter, men mer tropisk frukt enn bær. Sær, men ganske god.

Oedipus Polyamorie: Smaker som en fruktig pale ale. Meh.

Oedipus Mannenliefde: Lukter daff pils, smaker… omtrent det samme.

Oedipus Gaia: Typeriktig nok til å være blæ.

Oedipus Thai Thai: En tripel ødelagt med thai-krydder. Du smaker jo i alle fall krydderet, men jeg ser ikke poenget.

Hogna Kardinal: Lukter lakris & kaffe. Smaker kaffe, kaffe, kaffe og litt mørk sjokolade. Liiitt for tørr.

Frøya Jedinorg: Søtt kaffepreg. Kaffeformkake. Smaker litt fruktig, mørk sjokolade, kaffe og… vel, godt.

Dag 2

Austmann Cucumber Cooler: Lukter veldig agurk, men smaker friskt øl, saison, ok, med tydelig, men dempet agurkpreg.

Austmann Speakeasy Mild: God mild. Typeriktig. Ikke veldig spennende, men godt sessionøl.

Rodebak Bourbon BA Saison: Litt for lite futt i ølet til at det klarer å balansere fatpreget.

Rodebak Heather Ale (Røsslyng Saison): Ikke sikker på at dette funket helt for meg… Spesiell smak, i alle fall.

Randhav Annir Saison: Litt fjøspreg. Ellers for mye bitterhet.

Randhav Tahiti Blond: Grei, kjedelig, som en typeriktig blond skal være.

De Molen Stad & Land: Litt for hoppy for meg. Akkurat over grensen.

De Molen Haze & Rain: Fikk “sur melk” både på lukt og smak. Ikke heldig. Godt bærpreg, men det overdøves.

Wild Beer Co Madness IPA: Typeriktig IPA.

Wild Beer Co Evolver IPA: Lukter sitron. Smaker tonnevis med bitter sitrus.

Rodebak ESB: Klassisk. God.

Rodebak Imperial IPA: For typeriktig for meg, by half.

Røros Sabrura: Lettkrydret lager. Ganske godt sommerøl. Positiv overraskelse.

Røros IDA Blackline: Smaker litt lakrisakrig, ganske godt, egentlig.

Klostergården IPA: Typeriktig.

Klostergården Såinn: Røykøl. Nei, jeg er ingen fan. En ganske fruktig variant, dette.

Bådin 8011 Double IPA: Også typeriktig.

Bådin Saltstraumen: “Frisk og leskende”. Joda. Greit sessionøl.

Randhav Garasjen: Vil mer enn det får til. Greit, men kjedelig, men det er noe der som kunne vært bra.

Randhav Volkmars Oatmeal Stout: Mye kaffe, litt syrlighet, ok stout.

Fjord Bærtur: Friskt og fint, lett bærpreg.

Fjord Makalaus: Grei saison.

Fjord Skålvikfjord: Lukter likørsjokolade. Smaker… kaffe og sjokolade. Ok porter, eller kanskje heller brown ale.

Fjord Skjøtt itj pæng: Arve sier “blass”, jeg sier “under tvil drikkelig”.

Hogna 1332: Absolutt drikkelig wit.

Hogna Rødskjegg: Litt mye humle.

Randhav Pahana: Huh. Fikk vaniljetoner.

Randhav Orohena: Aaalt for typeriktig.

Fjord Testbrygg nr 4 Porter: Litt lett til å være porter?

Randhav Grim: Litt for typeriktig.

De Molen Heaven & Hell Bowmore BA: Nam. Krysning mellom en god impstout og en god Bowmore. Tydelig spritpreg, men likevel skremmende lettdrikkelig.

De Molen Frack & Frick: Fryktelig. Lukter spekemat, men smaker alt for bittert og alt for mye røyk.

Monkey Brew Demon Box Covfefe: Strengt tatt en øl-cocktail siden det er kaldbrygget kaffe blandet med Demon Box i glasset. Nam. Veldig kaffe-preg og det gjorde seg virkelig på et ellers godt øl.

Dag 3

E. C. Dahls Beta Lindis: Litt for mye sitron/ingefær, litt for lite i bunnen, men på sett og vis godt som tørstedrikke.

7Fjell + Bror Tutt-Mallan: Lettdrikkelig og greit. Ikke veldig spennende.

Amundsen + Against the Grain Hoptropolis: Ingen bombe at jeg ikke liker denne, men i tillegg til alt for mye humle har jeg problemer med både et hint av honning og et hint av oppvaskmiddel.

Oedipus Swingers: Syrlig, friskt, muligens ikke så mye mer og muligens litt vel mye sitron.

Oedipus Agriturismo: Ganske vellykket krydring av en belgisk pale. Første fra Oedipus jeg kunne tenkt meg å smake igjen.

Oedipus Mama: Typeriktig pale on the bitter side.

Oedipus Vogelen: Nja. En god berliner weisse ødelagt av humle.

De Molen Amarillo: Lukter belgisk dubel elns. For mye humle på smaken.

Austmann Hoppy Harvest: Lukter grapefrukt, smaker, vel, greit sessionøl, kanskje litt for tungt på humla for meg, og ikke spennende nok ellers til å veie opp.

Reins Disco Sucks: Standard pale, ikke min øl.

Frøya Rabben: Daff pils. Nei.

Frøya Sletringen: For mye IPA, men mer bare PA, uansett ikke min smak.

Bådin Kjerringøy: Ganske lik Sletringen, egentlig.

Fjord Vinjefjord Bryggerifest 17 (ikke nedbrygget til butikkstyrke): Typeriktig. Kjedelig.

Rodebak Grå (bånnsupen): Daff og merkbart bånnsup (ølet bør nok ikke dømmes ut fra denne slanten).

Wild Beer Co Pogo: Litt mer interessant enn den jevne pale. Et syrlig preg som gjør seg. Kan definitivt smakes igjen.

Monkey Brew Monkey Island 2: DDH: DDH, ja. Alt for mye humle, selvsagt, men ikke av det fryktelige (kattepiss eller muggen appelsin) slaget, så nesten drikkelig.

Monkey Brew Session Darwin: Session IPA. Meh.

Austmann 500 Unreleased: Barleywine som har blitt flaskemodnet i tre år? Don’t mind if I do. Snadder.

Og for å oppsummere, mine favoritter (av de jeg drakk på festivalen), karakterisert som særdeles drikkelig: Amundsen Marshmallow Psycho Cognac BA, E. C. Dahls Kyoto, Frøya Jedinorg, De Molen Heaven & Hell Bowmore BA, Monkey Brew Demon Box (både med og uten Covfefe) og Austmann 500. Hvilket kanskje sier mer om hvilke typer øl som framkaller superlativer hos meg… Lite session-vennlig den lista. Ok, la oss ta med de jeg gjerne drikker (dvs. kjøper) igjen: Qvart Furious Passion, Hogna Kardinal, Austmann Cucumber Cooler, Austmann Speakeasy, Rodebak ESB, Røros Sabrura, Bådin Saltstraumen, Randhav Volckmars, Fjord Bærtur, Hogna 1332, Randhav Pahana og Oedipus Agriturismo.

Og vil du ha tips om festivalens beste IPA er du på feil sted.

Andre skriverier om festivalen (tips meg gjerne om fler):

Trondheim: Klar for festival?

Lørdag braker det løs i Trondheim, da er det Trondheim Whiskyfestival på Scandic Solsiden fra 14.00 til 21.00. Festivalen arrangeres for femte gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere: Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv). Legg merke til at i år er ikke alle IB-tapningene fra Cadenhead eller Douglas Laing i Kintyre-baren listet ut, så før du spikrer actionlista di er det nok lurt å ta en sving bortom for å finne ut hva som er tilgjengelig.

Jeg har planer om å være på plass fra start, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.