Caol Ila 1984 32 år Cadenhead Cask Ends 57,7 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Den dyreste whiskyen jeg kjøpte på warehouse-smakinga i Campbeltown, men selv den kostet ikke mer enn 150 pund, som jo nå til dags er røverkjøp for en 32 år gammel whisky. Det er forøvrig sånn ca 150 pund eller 1500 kroner som er smertegrensa mi for hva jeg gidder betale for en flaske whisky. Det skal være veldig godt, veldig spesielt og veldig hard to get for at jeg skal betale mer. Jeg avanserte fra en smertegrense på rundt 500 kroner i 2002 til 1500 i løpet av få år (2004?), men så har jeg holdt meg der. Prisutviklinga på maltwhisky har ikke holdt seg på 2004-nivå. Litt synd, egentlig.

Nese: Torvrøyk, bål, nesten-svidd skorpe på grillet kjøtt, fløtekaramell. Med vann har noen kastet en kvast blandede urter (timian, rosmarin og mynte) og en sitron på bålet.

Smak: Torvrøyk, sot, skifer, støpejern. Som å slikke et gammeldags damplokomotiv (innbiller jeg meg, jeg har ikke prøvd). Hint av sitron. Tyktflytende karamellsaus. Med vann trer de elementene som minner om ting som egentlig ikke burde smake noe enda mer frem; skifer og støpejern. Og så dukker det opp hvitt pepper, kardemomme og koriander (malt).

Kommentar: Takk til fortids-Ragnhild som kjøpte denne i Campbeltownrus. Den var verdt alle penga, og muligens også prisen for turen på toppen, og da snakker vi. Absolutt ypperste klasse røykwhisky, og man bør ha fått med seg at jeg er peatfreak. Neste gang noen sukker over tapet av Port Ellen skal jeg dra fram denne.

Caperdonich 1996 20 år Cadenhead’s Cask Ends 48,9 %

En av tre flasker jeg kjøpte i forbindelse med Cadenhead’s Warehouse Tasting i Campbeltown i 2016, du kan lese mer om omstendighetene rundt i reisebrevet fra den dagen.

Nese: Et veldig tydelig sherryfatspreg slår mot meg når jeg heller whiskyen i glasset. Etter noen minutter i glasset lukter det fortsatt tydelig fat, med vekt på lukt av eik og faktisk en hel del vanillin, som jo oftere er et tegn på bourbon- enn sherryfat. Tropisk frukt finner jeg også, jeg tror jeg vil kalle det ananas. Og et litt generelt krydderpreg, det man gjerne på engelsk kaller “spice chest”. Med vann lukter den tydelig anis og jeg får brått lyst på lauper. Lauper med plommesyltetøy, tror jeg nok, det er den retningen frukten har beveget seg i.

Smak: Mange av de samme karakteristikkene som på nesa finner vi igjen på smaken. Det er et veldig tydelig trepreg, men den er tappet i tide slik at det smaker herlig av eik i stedet for “oi så gøy å tygge flis”. Krydderet er mer tilstede på smaken, jeg prøver meg med korianderfrø og svart pepper. Med vann blir plutselig maltbasen tydelig, det smaker nærmest mel, eller kanskje byggrynsflak.

Kommentar: Hu jeda mej. Jeg ble litt i stuss når jeg så at to av de tre tapningene jeg kjøpte var eks-sherry, siden jeg jo har beveget meg i retning “sherrywhisky er nesten alltid overeika” det siste tiåret, men denne er ikke overeika, den er tappet på nær perfekt tidspunkt vil jeg hevde. Jeg smakte den jo på lageret i Campbeltown før jeg kjøpte den, men det er alltid en viss fare for at man blir revet med ved sånne anledninger og at whiskyen (eller vinen eller ølet eller hva det nå er) ikke er like imponerende når man drikker den hjemme i (relativt) sober tilstand. Men dette er bare rett og slett omtrent så godt som whisky kan få blitt.

Mortlach 1988 13 år Cadehead’s Authentic Collection 58,7 %

Tappet februar 2002 etter å ha vært lagret på en eks-sherry butt. Denne har vært nesten tom en stund, så det er en mulighet for at smaken har blitt påvirket av mye luft i flaska.

Nese: Karamell og sitrus. Med vann lukter det mer frukt, mango og grapefrukt, og noe litt svidd.

Smak: Brent sukker og grønne epler. Hint av svidd gummi. Sot på ettersmaken.  Med vann smaker det sot hele tiden, med underliggende fruktighet.

Kommentar: Jeg antar soten kommer fra fatet, men det er en behagelig variant av svidd-gummi-sherry-smak må jeg si. Cadenhead har tappet denne i tide og ungått overeiking. En helt grei Mortlach som jeg synes å huske hadde tydeligere sherry-preg før.

Julekalender 2019 luke 17

Nese: Torvrøyk, vaniljeis, hermetisk fersken. Mer sot og aske med vann, og malt.

Smak: Torvrøyk, tjære, sot. På ettersmaken dukker vaniljen opp. Med vann blir både malt (som å tygge hel malt) og vanilje tydelig, selv om det fortsatt er røyk som dominerer.

Kommentar: Endelig peat! (Ja, jeg vet jeg har hoppet over noen luker og det kan ha vært peat i dem.) En viss styrke på denne, så 50+ % vil jeg anta den er. Men alderen er neppe allverden. Tidlige tenår, toppen. Man vil jo til Islay, man vil jo det, og helst til sydkysten, men akkurat hvilket av dem, det er litt mindre klart. Godt er det i alle fall.

Fasit: An Islay Distillery 2008, tappet av Cadenheads. Kommentarene på Whiskybase sier det er Lagavulin, hvilket jeg gladelig tror på. 9 år og 59 %, men fra en butt, hevdes det, så hvor vaniljen kommer inn i bildet vet ikke jeg.

North British 31 år Cadenhead 55 %

Nese: Urter og sedertre. Med vann appelsinskall og koriander.

Smak: Sedertre og sødme. Med vann mer mot eik. Og koriander.

Kommentar: Ganske godt, rett og slett. Nok et bevis på at grainwhisky kan være godt bare det er gammelt nok.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2019.

Knockdhu 10 år Cadenhead 54,5 %

Nese: Epler, pærer, pæresukkertøy, Haribo fersken, vanilje. Med vann lukter det blomster, hegg kanskje.

Smak: Fruktsalat og vanilje, men også litt emmen frukt. Med vann går smaken mer mot noe blomsteraktig også. Jeg vil si løvetann (men det blomsten lukter, ikke sånn melken smaker).

Kommentar: En artig greie. Veldig spesiell, særlig på smaken. Mer spesiell enn god, muligens, men langt fra udrikkelig.

Smakt ifm Trondheim whiskyfestival 2019.

Glencraig 1981 31 år Cadenhead 50,8 %

Tappet april 2012, modnet på et eks-bourbonfat.

Nese: Vegetalsk, jeg tenker “skog”, og noe frukt, druer og stikkelsbær. Med litt vannfinner jeg kvae og mer frukt.

Smak: Bittert eikepreg, noe eple eller noe sånt i bakgrunnen. Bitterheten dempes noe med vann, jeg finner litt lakris og vanilje. Det brune “skinnet” utenpå hasselnøtter på ettersmaken.

Kommentar: Lukter ganske godt, smaken bærer litt preg av noen år for mye på fat. Uten vann var den nesten udrikkelig, med vann smaker det ok, men ikke sånn at jeg tenker at det var dumt at Glenburgie kastet ut Lomond-apparatene sine.

Ardbeg 1993 22 år Cadenhead Single Cask 55,3 %

Modnet på et eks-bourbon hogshead.

Nese: Ganske vegetalsk torvrøyk med en porsjon røkt fisk og tang. Med vann lukter det grill, men fortsatt med torv i miksen. Grillet fisk og kjøtt, krydret med urter, muligens mest rosmarin.

Smak: Kjøttaktig, torvrøyk, kald stein. Mer mot vegetalsk torv med vann.

Kommentar: Joda, denne var de ikke så verst heldig med. Masse røyk er det jo, men det er ganske kompleks røyk. Og godt er det.

 

Glenburgie 1985 29 år Cadenhead’s Single Cask 55,3 %

Fra et eks-bourbon hogshead.

Nese: Sedertre, litt krydderaktig, eik, epler. Med vann mer frukt, men også litt menthol og urter.

Smak: Rosmarin og dill. Jo lenger ut på ettersmaken, jo mer dill. Noe eik, noe tørket frukt. Fortsatt mye dill med vann. Noe friskere frukt, litt søte epler eller noe sånt.

Kommentar: Vel, den var spesiell. Spesiell, men god. Liker du ikke dill tror jeg du skal slite med denne, men jeg synes det var fantastisk.

Rosebank 1989 18 år Cadenhead 54,2 %

Nese: Epler og hvite blomster. Og eik. Etter å ha hatt oppi vann klarer jeg bare å tenke “fruktig tre”. Fortsatt er det eple og eik, men de har liksom smeltet sammen.

Smak: Eik, malt, litt babyspy. Spypreget forsvinner med vann. Søte, gule epler og vaniljesaus.

Kommentar: En god Rosebank, men den smaken uten vann trekker ned.

Takk til Ivar for smaksprøven.