Bunnahabhain 14 år The Loch Fyne 48 %

Tappet av Loch Fyne Whiskies i Inverary, denne Bunnahabhainen ble destillert i desember 2001, modnet på en eks-sherry butt med referanse 1606, og tappet på flaske i desember 2015. Jeg kjøpte min flaske i 2016, når bussen stoppet i Inverary på vei til Campbeltown, dit jeg skulle på festival.

Nese: Fløtekarameller, ganske mørke. Toffee apples. Hint av lær og tjære. Brått fruktig med vann, sitrus av eksotisk type og også hint av lakris.

Smak: Eik, lær, mørk karamell og tobakk. Med vann får den et hint av noe som ligner svært på røyk, men mer svidd røsslyng enn torv. Tjære og sviskekompott utfyller.

Kommentar: Jeg har gjort dårligere kjøp. Bunnahabhain tappet av folk som har peiling blir sjelden feil, og det var noe av grunnen til at jeg tok sjansen på en halvlitersflaske til 95 pund, men det er jeg glad jeg gjorde. Mye fatpreg på denne, men den har ingen av de unotene du ofte får på sherryfatstapninger, og jeg liker det jeg drikker.

Balblair 2008 Hand Bottling Cask #449 58,1 %

Dette er flaska vi (dvs Arve) fylte selv på Balblair når vi var der på NWML Trondheims jubileumstur i 2019.

Nese: Sitron. Grønt tre, eller kanskje seljefløyte. Pulverkaffe? Vaniljekrem. Med vann sevje, sitronterte og appelsinkrem.

Smak: Nyknekt kvist. En vanilje/vanilin som bikker over i det beske (uten at det er vondt). Med vann blir det tydeligere eik, hint av kakaopulver og svidd søtbakst.

Kommentar: Denne blir nok ikke gammel i skapet. Svært moreish og nesten i overkant lettdrikkelig uten å være kjedelig på noen som helst måte.

Jura Boutique Barrels 1995 56,5 %

Boutique Barrels er enkeltfatstapninger fra Jura. Denne ble destillert 14. november 1995 og har i følge etiketten fått finish på “Bourbon JO” fat. Jeg må innrømme at det er litt uklart for meg hva det innebærer… Men god var den, og nesten tom ble den før jeg kom så langt som til å skrive smaksnotat.

Nese: Honning/bivoks og malt. Med vann blir den mer nøtteaktig, og får også sitrus og litt krydder av ubestemt art.

Smak: Malt, eik, vanilje og honningkake. Kandisert appelsinskall med vann. Krydder med mye eiketoner, noe kanel og noe… vel… annet.

Kommentar: Mye sødme og mye krydder. Dette var et hyggelig bekjentskap, synd den er tom.

Arran 1996 19 år Cadenhead Cask Ends 44,9 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Flaske nummer to av de Eva og Mats kjøpte i Campbeltown.

Nese: Lyse sitrustoner, mynte og gress. Mild fløtekaramell. Med vann gule epler og hint av ananas.

Smak: Malt, først og fremst, men også hubba-bubba (rød) og litt papp, særlig på ettersmaken. Med vann blir det litt mer fatpreg, litt eikebitterhet og litt eik. Dessuten epleskall og kanskje også epler generelt.

Kommentar: Førsteinntrykket er at denne er litt enklere enn de andre vi hadde med oss hjem, men jeg skal la den få litt tid i glasset. Og godt er det i alle fall.

Bowmore 2000 16 år Cadenhead Cask Ends 54,6 %

Fra en eks-bourbon barrel.

Nese: Gullvafler (sånne kjeks som du kan stikke i isen), hvilket vel vil si en eller annen kombinasjon av vanilje og malt, med et hint av sitron. Også noe litt vegetalsk, røykaktig, sot, men også mose. Røyken blir tydeligere på nesa med vann, men beholder det vegetalske preget.

Smak: Umiskjennelig røyk på smaken, sotrør og rustent jern. Vanilje lurer i bakgrunnen. Med vann blir røyken mer endimensjonal, men vanilje og noe fruktig – muligens bakte epler – får ta større plass.

Kommentar: En helt ok røykwhisky, peat-freaken i meg elsker det, mens nerden kanskje etterspør… et eller annet mer.

Smakt på møte i NMWL Trondheim.

Auchentoshan 1999 17 år Cadenhead Cask Ends 53,9 %

Still på Auchentoshan

Fra et eks-Chateau Lafitte-fat. Dette er en av whiskyene Eva og Mats kjøpte på den famøse Warehouse-smakinga i Campbeltown.

Nese: En eller annen dyp fruktighet. Litt plomme i madeira, litt eplesirup. Mest av alt minner det meg om en ekstremt vellykket eplelikør jeg en gang lagde av slanter av Napoleon brandy og Tullamore Dew. Men det er også noe litt blomstrete her, og noe som minner om te. Fruktte med jasmin, kanskje? Med vann dukker det opp lakris på nesa også, og frukten blir mer julekakete.

Smak: Fruktte-assosiasjonen er tydeligere her, godt hjulpet av en litt snerpende tørrhet som nok kommer fra fatet. Grillede epler med brent sukker og overtoner av… lakris? Smaken får preg av krydder med vann, kanel og nellik. Og mørk karamellsaus.

Kommentar: Nok et godt fat fra lageret til Cadenhead. Det er selvsagt en fordel å få smake på innholdet før man velger hva man skal kjøpe, men for å være ærlig var det vel ikke et eneste fat på den turen jeg ikke gjerne hadde rullet med meg når jeg skulle gå derfra. Dette er langt fra noen typisk lowlander i karakter, men man kan ane hint av Auchentoshan-karakteren i de litt blomstrete, parfymeaktige tonene som ligger og vaker.

Myken Solo PX Sherry 2020 4 år 59,7 %

(Merk: Smaksprøven (for ordens skyld bare et par cl, ikke hele flasken på bildet, den har jeg betalt for sjøl) er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Mykens første enkeltfatstapning, og det fra et 55-litersfat, så bare 80 halvlitersflasker tappet, og garantert kaos på slippdagen på polet. Jaggu. Jeg vant ikke kønummerlotteriet, så det var utsolgt for lengst når det ble min tur i køen, og jeg antok at dett var dett. Men så dukket det plutselig opp en smaksprøve, noe som var særdeles hyggelig, og så viste det seg at andre trøndere hadde vært heldigere i lotteriet enn meg og hadde en flaske til overs, så nå har jeg en uåpnet flaske i skapet. Gode venner er det sjelden dumt å ha.

Fatnummer 16/001, og altså 55 liter eks PX sherry som spriten har fått godgjort seg på i fire år.

Nese: Plommesyltetøy med kanel, eller kanskje helst plommepai, for det lukter stekt smørdeig også. Med vann får jeg assosiasjoner til kamfer og tigerbalsam.

Smak: Ganske heftig alkoholpreg. Igjen noe dessert med bakte plommer og krydder; både kanel og noe mer rosmarinaktig. Det hele er søtet med honning. Med vann kommer smørdeigen på smaken også, og melis. Mer krydder gjør seg gjeldende; muskatnøtt, svart pepper og mynte. Både nese og smak oppfattes som mindre søte med vann.

Kommentar: Halleluja for en fireåring! Det er vanskelig å tro at alderen stemmer, men det er selvsagt nettopp dette man håper å oppnå ved å bruke småfat og her har Myken så aldeles truffet blink. Jeg burde sikkert lagre den uåpnede flaska og selge den på auksjon om ti-tjue år, men det kan jeg love at ikke kommer til å skje, det er den ALT for god til, den skal åpnes, drikkes og nyyyytes.

Kilchoman Private Cask Release #135/2006 50 %

Destillert 12. juli 2006, tappet 2. februar 2018. Søsterfatet til denne. Dette fatet hadde vi ikke andel i, men vi ordnet et bytte med noen som hadde.

Nese: Torvrøyk, rustent jern, noe maritimt. Med vann bringebær og gule plommer, men også fortsatt mye røyk.

Smak: Kornstøv, aske, rust. Mer malt med vann, men fortsatt er det røyk som dominerer.

Kommentar: Jeg holder en knapp på eget fat, men dette er også simpelthen veldig, veldig godt. Som dere ser av bildet. Dette er siste slant, flaska rakk ikke å bli gammel i skapet.

GlenDronach 1993 19 år Single Cask #12 53,7 %

Fatprøveskjenking på GlenDronach (bilde fra 2011)

Tappet for La Maison du Whisky & The Nectar, i oktober 2012, fra en oloroso sherry butt.

Nese: Svart te med røde bær, roser, tørket frukt og kaffe. Med vann får den urter og mer kaffe på nesen.

Smak: Hvis du tror alle sherrytapninger smaker søtt er dette et eksempel for å motbevise tesen. Smaken er tørr og bitter. Det smaker fat, eik og tørr og nesten eddikaktig sherry. På ettersmaken henger kaffe igjen lenge. Med vann dukker det opp flere typiske sherry-smaker, men alle i tørr eller bitter variant. Mørk, bitter sjokolade, syrlige tørkede røde bær, gammelt lær og kaffegrut.

Kommentar: Interessant er den i alle fall. Og med vann ble den faktisk god, uten var den i overkant bitter og litt endimensjonal. Ikke noe jeg ville vært så ivrig på å kjøpe en helflaske av, men et givende bekjentskap i form av smaksprøve.

Caol Ila 1984 32 år Cadenhead Cask Ends 57,7 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Den dyreste whiskyen jeg kjøpte på warehouse-smakinga i Campbeltown, men selv den kostet ikke mer enn 150 pund, som jo nå til dags er røverkjøp for en 32 år gammel whisky. Det er forøvrig sånn ca 150 pund eller 1500 kroner som er smertegrensa mi for hva jeg gidder betale for en flaske whisky. Det skal være veldig godt, veldig spesielt og veldig hard to get for at jeg skal betale mer. Jeg avanserte fra en smertegrense på rundt 500 kroner i 2002 til 1500 i løpet av få år (2004?), men så har jeg holdt meg der. Prisutviklinga på maltwhisky har ikke holdt seg på 2004-nivå. Litt synd, egentlig.

Nese: Torvrøyk, bål, nesten-svidd skorpe på grillet kjøtt, fløtekaramell. Med vann har noen kastet en kvast blandede urter (timian, rosmarin og mynte) og en sitron på bålet.

Smak: Torvrøyk, sot, skifer, støpejern. Som å slikke et gammeldags damplokomotiv (innbiller jeg meg, jeg har ikke prøvd). Hint av sitron. Tyktflytende karamellsaus. Med vann trer de elementene som minner om ting som egentlig ikke burde smake noe enda mer frem; skifer og støpejern. Og så dukker det opp hvitt pepper, kardemomme og koriander (malt).

Kommentar: Takk til fortids-Ragnhild som kjøpte denne i Campbeltownrus. Den var verdt alle penga, og muligens også prisen for turen på toppen, og da snakker vi. Absolutt ypperste klasse røykwhisky, og man bør ha fått med seg at jeg er peatfreak. Neste gang noen sukker over tapet av Port Ellen skal jeg dra fram denne.