Whisky Colours Festival 2020: Berry Bros & Rudd

Enkelte fordeler er det jo med festival hjemme i egen stue.

Den andre smakingen (men den første jeg poster om) under Whisky Colours Festival i høst var med Berry Bros & Rudd, vert var Jonny McMillan. Han er “Assistant Spirits Buyer” og har ansvaret for å kjøpe fat og velge ut hvilke som skal tappes i serien Berrys’ Own Selection. Berry Bros & Rudd er verdens eldste uavhengige tappere av vin, selskapet hadde sin start i 1698, men de har holdt på med whisky en god stund også, og er blant annet ansvarlige for blenden Cutty Sark, som ble lansert i 1923. Jonny McMillan ga oss en virtuell omvisning i den gamle delen av BBRs hovedkvarter i London mens vi smakte oss gjennom noen av deres tapninger.

Macduff 2009 #900277 Refill Bourbon 46 %

Nese: Banankarameller, pæresaftis, lett malt, litt newmake-preg, fruktig – sitrus og fersken. Med vann mye mer sitrus, først og fremst sitron og lime, litt krydderurter og svart pepper.

Smak: Førsteinntrykket er ung sprit, men så utvikler det seg til tydelig maltpreg og søt fudge, melkesjokolade og sitrus. Vann gir den litt mer oomph, brødskorpe og skall av sitrusfrukt og etterhvert pære og hint av haribofersken.

Kommentar: Typisk solid eksempel på bourbonfatlagret, ikke veldig gammel maltsprit. Hadde ikke vært noen dum whisky å ha i skapet som “skoleeksempel”. Ganske godt er er og, det er jo en bonus.

Glenallachie 2008 #900848 Refill ex-sherry 56,8 %

Nese: Fruity, bakt frukt, eple, epletre, solbær, smørbukk og nyklippet gress. Med vann rosiner, masse frukt, sitron, appelsin, solbær og lakris.

Smak: Eik, frukt, stikkelsbær, jordbærkart, tydelig maltpreg. Med vann sjokolade, tørket frukt og mye malt.

Kommentar: Fantastisk nese, nesten like god smak.

Orkney 1999 refill sherry 18 år Exclusive to TWSD 52,7 %

Dette er Highland Park, men de har ikke lov til å skrive det på etiketten, derfor “Orkney”.

Nese: Mer torvpreg, men ikke røyk som sådan. Litt myr, litt sjø, skifer, lett aske, honning (?), sitron og pære. Med vann litt lyng og eple.

Smak: Aske, røyk, mose, appelsinmarmelade, honning og sjokolade. Med vann “mykere”, mer aske enn røyk, eplekake, og så dukker det opp spearmint-tyggegummi.

Kommentar: Veldig god. Når jeg smakte den på nytt noen uker senere angret jeg litt på at jeg ikke kjøpte en flaske av denne også…

Ledaig 2009 10 år 58,6 %

Nese: Lakris, salt, litt tang. Med vann blir det mye mer røyk, men også noe litt vagt uggent, som den lukta du finner på bad med 5 cm dype vegg-til-vegg-tepper på Bed & Breakfasts i UK.

Smak: Torvrøyk og bål. (Veldig) svidde grillpølser. Vann bare vanner ut røyken, tilfører ingenting.

Kommentar: Utvilsomt den beste Ledaigen jeg noensinne har smakt. Litt endimensjonal, kanskje, men jeg lar meg sjarmere av flashbacks til både teltturer og B&Bs.

Virtuell omvisning

Caol Ila Small BAtch 10 år 46 % (3 casks vatted)

Nese: (Strawberry) shortbread, einer (?!), appelsinmarmelade, lett røyk, rhododendron (fordi Jonny sa det). Og… brunost? Med vann røyken blir tydeligere.

Smak: Røyk, sødme, frukt (fersken), Wasa Husmann knekkebrød. Med vann murstøv.

Kommentar: Helt grei Caol Ila, dette. Mye spennende på nesa.

 

Arran 1996 19 år Cadenhead Cask Ends 44,9 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Flaske nummer to av de Eva og Mats kjøpte i Campbeltown.

Nese: Lyse sitrustoner, mynte og gress. Mild fløtekaramell. Med vann gule epler og hint av ananas.

Smak: Malt, først og fremst, men også hubba-bubba (rød) og litt papp, særlig på ettersmaken. Med vann blir det litt mer fatpreg, litt eikebitterhet og litt eik. Dessuten epleskall og kanskje også epler generelt.

Kommentar: Førsteinntrykket er at denne er litt enklere enn de andre vi hadde med oss hjem, men jeg skal la den få litt tid i glasset. Og godt er det i alle fall.

Myken United Americans 2021-utgave 3,5 år 47 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

United Americans  er en blanding av fire hundrelitersfat, first fill ny amerikansk eik, der ett inneholdt røkt sprit (35 ppm) lagret i 3,5 år, og ett tohundreliters first fill eks-bourbon-fat (fra Wild Turkey) lagret i 5,5 år. Roar forteller at de hadde tenkt å sende flaske nummer 1 til Joe Biden i januar, men så fikk de høre fra ambassaden at han var avholdsmann, så da ble det ikke noe av. Vel, jeg sier som to kloke karer: “Det gjør ikke så mye, for da blir det mer til oss.” I overkant av 1000 flasker havner på bestillingsutvalget på polet, prisen blir 949.90 for en halv liter, og lanseringsdato er fredag 5. mars. Førstkommende altså.

Nese: Wrigley’s spearmint-tyggegummi. Veldig spesifikt, men både spearminten og “gummismaken” (og det der pulveret som Wrigley’s tyggegummi er dekket av når du tar den ut av papiret) av akkurat den spesifikke produktet er det som dukker opp i hodet når jeg lukter på denne. Etterhvert finner jeg noe som minner mer om eik og vanilje. Vann avslører den unge alderen, det friske preget forsvinner og etterlatter tyggegummi som all smaken er tygget ut av og hint av fusel.

Smak: På smaken er det mer gjennkjennelig som eik, men jeg tenker fortsatt på tyggegummi. Litt treverk, litt hvit pepper, mer tyggegummi. Vann henter fram et litt ungt preg på smaken også, men på langt nær så dramatisk som på nesa.

Kommentar: Definitivt best uten vann. Uten vann er den ganske god og definitivt artig. Noen av de mest minneverdige whiskyene er de som gir helt spesifikke assosiasjoner, så det er håp for denne. Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å plage de ansatte på sykehjemmet med historier om den whiskyen som luktet Wrigley’s (og den som smakte varmrøkt ørret, og den australske som smakte pærelikør) når jeg er blitt for senil til å huske mine egne barn.

Myken Extra Virgin Swede 2020 4,5 år 47 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Dette er søstertapningen til en som lanseres eksklusivt for Sverige, Myken Swedish Oak 2020 dukker opp på Systembolaget senere i år. Denne er tilgjengelig på tilleggsutvalget på polet, eller… den VAR tilgjengelig på tilleggsutvalget på polet, hvem vet hva status er når du leser dette. Den dukket opp i hylla på noen pol tidligere i dag, den 10. februar 2021, og siden det bare er et par hundre flasker tilgjengelig ble hyllene gradvis tommere utover dagen. Jeg har muligens klart å sikre meg en selv, vil du ha den er det virkelig løp og kjøp som gjelder.

Whiskyen har vært modnet på nye fat av svensk eik og deretter “avrundet” i eks-bourbonfat.

Nese: Det er ikke sånn at den legger skjul på den nye eika, akkurat. Jeg tenker først og fremst vaniljesukker, et lett parfymert preg finnes også. Med vann blir det tydeligere eik, og honning. Vann gjør også noe for å avsløre whiskyens unge alder.

Smak: På smaken er det mer tydelig eikepreg, men vaniljen er fortsatt til stede. Det er også hint av honning, og på ettersmaken kommer et litt tørt inntrykk av kystvegetasjon. Med vann finner jeg noe mentol og noe annet urteaktig.

Kommentar: Det er godt, men jeg heller nok mot å mene at det er vel mye fat og vel lite “destilleripreg”. Ikke så uventet med nye fat, kanskje, og den er langt bedre enn jeg kunne fryktet med “virgin oak” på etiketten. Hvis jeg faktisk har sikret meg en flaske skal den nok åpnes og drikkes opp.

 

Octomore

(Merk: Smaksprøvene er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Onsdag 20. januar hadde Thomas (Whiskysaga) fått i stand en smaking/webinar med Joanne Boyd, Brand Academy Manager og Brand Ambassador fra Bruichladdich for medlemmer av Facebookgruppa Whisky i glasset. Joanne fortalte løst og fast om destilleriet (en oppsummering finner du nedenfor smaksnotatene) og snakket spesifikt om to Octomore-utgaver: Octomore 11.1 og Octomore 10 år.

Octomore 11.1 59,4 %

Nese: Mye røyk, men den oppleves på en måte lett og ren. Bak ligger fruktighet, banan er det som slår meg. Og vanilje. Med vann blir vaniljen tydeligere og det dukker opp malt og sitrus i form av sitron. Noen nevnte popcorn, så da luktet jeg selvsagt det. Fruktigheten tipper etter hvert over mot haribo-fersken.

Smak: Røyk. Masse røyk. Ganske ren røyk. Såpass sterk i kombinasjon med røyken at den ikke er behagelig å drikke på full styrke. Med litt vann får den et blaff av newmake, malt dukker opp og frukt i form av galiamelon.

Kommentar: Godt er det jo. Nok peat til å tilfredsstille den mest ekstreme peatfreak, men også en god del annet å plukke opp så det ikke blir kjedelig eller endimensjonalt.

Denne utgaven av Octomore ti år er lagd av bygg fra 2008, destillert i 2009, 77 fat er satt sammen til en batch på 12.000 flasker tappet.

For de 77 fatene var sammensetningen slik:
15 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey fra 2009 til 2015, deretter overført til second fill eks-amerikansk whiskey.
46 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey hele tiårsperioden.
16 fat sammensatt av 20 % first fill amerikansk ny (virgin) eik og 80 % first fill eks-amerikansk whiskey med etterlagring på second fill ny eik. Disse ble kombinert i 2018 og overført til second fill eks-amerikansk whiskey for sluttlagring i to år.
Eks-whiskeyfatene kom fra Jim Beam, Heaven Hill, Buffalo Trace og Jack Daniels.

Puh. Det er litt av en regle. Kortversjonen er “lagret på amerikansk og ny eik”.

Octomore Ten Years 54,3 %

Nese: Røyk med kjøttpreg, spearmint, nøtter og (fersk) sagmugg. Med vann gir den meg litt whitesprit (ikke ubehagelig, bare litt rart) som demper seg etter hvert og glir over i… tannkrem?

Smak: Kjøligere røyk enn på nesa, spearmint også her, litt maling (vanlig veggmaling), fersk sagmugg og litt salt. Med vann endrer sagmuggen karakter og blir gammel og støvete og det dukker opp et hint av lakris og noe jeg til slutt plasserer som fluorskyll.

Kommentar: Jeg holder en knapp på denne som favoritt av de to. Det fyldige kjøtt- og sagmuggaktige appelerer til meg. Men begge er særdeles gode drammer.

Joanne er født og oppvokst i Port Charlotte på Islay. Hun flyttet tilbake til øya etter studier og begynte å jobbe på Bruichladdich i 2006 som guide og med noen administrative oppgaver. Siden den gangen har hun fylt mange roller ved destilleriet, inkludert markedsføringsoppgaver som har involvert mye reisevirksomhet og også bopel andre steder enn på Islay, men nå har hun tatt med seg mannen sin og flyttet hjem.

Hun har en ekstra forkjærlighet for Octomore fordi onkelen hennes, James Brown, eier og driver gården Octomore, som ligger ved landsbyen Port Charlotte. Vann fra en kilde på Octomore transporteres til Bruichladdich og brukes til å redusere styrken på whiskyen fra fatstyrke til flaskestyrke.

Destilleriet måtte stenge i mars 2020 på lik linje med de fleste bedrifter i Storbritannia (og verden…). I mai gjenåpnet de tapperiet og deler av lagerene, i juni startet produksjonen igjen, og innen året var omme hadde de produsert 1 million liter sprit, som var målet for 2020.

Men det er tomt for turister, selvsagt, og en helt annen hverdag enn før. I øyeblikket holder de på med produksjon med Bere Barley, og det er i så liten skala at destilleriet ikke kjøres fulltid, så når Joanne kom til kontoret denne dagen var stedet så godt som tomt for folk.

Mot slutten av smakingen ble Adam Hannet, sjefsdestillatøren til Bruichladdich, med i møtet og svarte på et par spørsmål, blant annet om han kunne dele noe om noen spennende framtidige prosjekter. Han fortalte da at de de siste tre årene har eksperimentert med rugwhisky, med rug dyrket på Islay.

Springbank Local Barley 16 år 54,3 %

Destillert september 1999, tappet januar 2016. Byggtypen er Prisma og er dyrket ved Low Machriemore Farm. Det er en vatting av flere fat, hvorav 80 % var eks-bourbonfat og 20 % eks-sherry, som har gitt en batch på 9000 flasker.

Nese: Malt og grillet kjøtt, lyng og en svak eim av røyk. Lyngen forsterkes med vann og får selskap av markblomster og noe metallisk, som en litt rusten gjerdestolpe i en blomstereng ved en lynghei. Etterhvert dukker det opp appelsinskall.

Smak: Malt, litt ferskt treverk, gjærdeig. Med vann blir også smaken lett metallisk, men i tillegg kommer appelsinskall og kandisert frukt, mens maltpreget aldri blir borte (det ligger igjen i laaaaaang tid på ettersmaken).

Kommentar: Virker veldig alkoholsterk på full styrke, men så er det jo verken (mye) peat eller (nok) sherry til å kamuflere alkoholstikket. Den trenger vann for å åpne seg og ikke minst for å bli behagelig å drikke. Jeg er ikke noen stor Springbank-fan, noe som kanskje er like greit når man ser hva slags kniving det ble om tapningene som ble lansert på polet i november, og jeg konkluderer igjen med at dette er helt ok, til og med ganske godt, men jeg synes ikke det lever opp til hypen (hypen er i dette tilfellet skapt av mine med-whisky-drikkere, ikke produsenten/eierselskapet).

Det norske brenneri Kjellermesterens Labprøve 1 48,9 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Såvidt jeg klarer å tolke informasjonen jeg har fått er dette maltwhisky fra Det norske brenneri som har vært lagret på Sauternes-fat og Amerikansk Virgin Oak fat (begge på 225 liter) og så fått sluttlagring på et 30-liters cognac-fat. Siden fatet er såpass lite har det bare resultert i 60 flasker, og denne kommer ikke på polet, så vidt jeg vet. Korreksjon: Den kommer på polet på spesialslippet mandag 9. november.

Nese: Virgin oak er den mest fremtredende lukta til å begynne med. Det lukter ikke som en bourbon, akkurat, men har mange fellestrekk. Vanilje og kokosnøtt; jeg er fristet til å si den hårete utsiden av kokosnøtta, men det er jeg ikke sikker på om jeg noensinne har luktet på, men ikke så mye den søte innmaten, altså, men mer en vagt kokosaktig treete lukt. Tropisk frukt vil jeg også hevde at det er her, mer papaya enn ananas, så vi er ikke helt på pina colada. Etter en liten hvil i glasset finner jeg knekk med nøtter, og med litt vann kommer det plutselig et innslag av lakris.

Smak: Også på smaken er den nye eika det første som slår meg, med treaktig vanilje og et vagt parfymepreg, men når jeg svelger skifter den karakter og blir rundere og smaker (bakt) frukt og nøtter. Tresmaken blir tydeligere med vann, men tar ikke helt overhånd. Sitrus, nesten grapefrukt, og mentol (eller helst mentolatum).

Kommentar: En spennende “labprøve” og litt synd at det ikke er denne som lanseres fredag, for denne kunne jeg definitivt tenkt meg en flaske av. Det er vel bare å benke seg til for bestillingslotteriet mandag også. Utradisjonell fatbruk har i dette tilfellet resultert i en whisky som er kompleks og interessant, men likevel gjenkjennelig som whisky og kompleksiteten fremstår harmonisk.

Eiktyrne Quadruple Batch II 52,5 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Polslippet 6. november byr på mange godbiter, og nesten en overflod av norske tapninger. Denne fra Eiktyrne kommer også i halvlitersflasker og koster 748 kroner. På Eiktyrne-språk angir navnet hvor mange fat som er satt sammen for å skape en gitt tapning, Quadruple betyr (ingen overraskelser her) fire fat, og de fire i dette tilfellet er American virgin (225 liter), Bloodtub olorosofat (40 liter), Brandy (300 liter) og Jerez de la Frontera PX (500 liter).

Nese: Eik, svart te og vanilje. Innslag av tørket frukt, urter og lakris. Vann forsterker den tørkede frukten, i tillegg finner jeg nøtter (særlig den tynne, brune hinnen rundt kjernen), kanel, plommesaus og mørk karamell.

Smak: Tydelig eik og “sherryfat”, det vil si hint av gummi. Den holder seg på rett side av grensen, heldigvis og byr på appelsiskall og noe sødme som smaker som malt. Med vann finner jeg kaffe, brunt sukker og tørket, mørk frukt, men fortsatt en del fatnoter som ligger og vaker med litt bitterhet og tanniner.

Kommentar: Den beste jeg har smakt fra Eiktyrne, men litt for tung på fatpreget for å treffe blink for meg personlig. Best med litt vann, da runder smaken seg ut og det blir ganske godt. Kanskje prøver jeg å få tak i en flaske av denne også på slippet neste fredag, men jeg prioriterer nok Myken.

Myken Bådin Stout Intervention 2020 57,2 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Denne Mykentapningen slippes på polet 6. november til den nette pris av 899,30 for 0,5 liter (bestillingsnummer 12263402). Den er 4,5 år gammel, og det siste året har den tilbragt på fat som først er brukt til Myken-whisky tidligere og så har hatt en tur innom Bådin for at de skulle få laget sin tønnelagra stout (mine smaksnotater for den). Nå har jo stouten fått seg et år i kjelleren mens fatene fikk kose seg med whisky, så det er kanskje på sin plass å hente opp en boks, og kanskje se hvordan den går sammen med whiskyen? Men først whiskyen på egne bein.

Nese: Førsteinntrykket er søtt. Lys sirup og hermetisk fersken. Etterhvert går tankene til kaffe med fløte, muligens med sukkerbiter av brunt sukker til å dyppe i. Men det er også noe mer urteaktig som lurer, eller kanskje røkelse? Både røkelse og urter blir tydeligere med vann, men sødmen holder, og jeg tenker i retning konfekt med litt spennende smaker, definitivt en konfekteske jeg hadde vært villig til å jobbe meg gjennom.

Smak: Her er det helt klart mørk sirup, kremete belgisk sjokolade og kaffe. Og også på smaken er det noe som minner meg om røkelse og urter. Smaken endrer seg ikke noe videre med vann, hovedinntrykket er fortsatt sirup, sjokolade og urter.

Kommentar: For en konfekteske av en whisky! Røkelse er jul for meg, så jeg tenker at dette jo må være den perfekte julewhiskyen. Det skader jo ikke at den smaker aldeles utmerket også. Jeg fikk et kort blaff av “ung sprit” på den første slurken, men det forsvant umiddelbart og kom ikke tilbake, så dette er en whisky som skjuler sin unge alder godt. Kommer jeg til å sitte klar neste fredag? Jo, jeg gjør nok det.

Bowmore 2000 16 år Cadenhead Cask Ends 54,6 %

Fra en eks-bourbon barrel.

Nese: Gullvafler (sånne kjeks som du kan stikke i isen), hvilket vel vil si en eller annen kombinasjon av vanilje og malt, med et hint av sitron. Også noe litt vegetalsk, røykaktig, sot, men også mose. Røyken blir tydeligere på nesa med vann, men beholder det vegetalske preget.

Smak: Umiskjennelig røyk på smaken, sotrør og rustent jern. Vanilje lurer i bakgrunnen. Med vann blir røyken mer endimensjonal, men vanilje og noe fruktig – muligens bakte epler – får ta større plass.

Kommentar: En helt ok røykwhisky, peat-freaken i meg elsker det, mens nerden kanskje etterspør… et eller annet mer.

Smakt på møte i NMWL Trondheim.