Caperdonich 1972 35 år The Whisky Fair 48,3 %

Destillert november 1972, lagret på et refill sherry hogshead, tappet august 2008. Denne flaska matcher glasset, jeg er 99,9 % sikker på at jeg kjøpte denne flaska på den whiskymessa.

Nese: Sedertre og jasmin. Eik og eikeparfyme. Med vann dukker det opp litt mynte og sitrondrops (lemon sherbets).

Smak: Om noen hadde lagd en parfyme som het “gamle whiskyfat” hadde den luktet som dette smaker. Med vann dukker det opp noen friske toner som ikke var der på full styrke, vi kan godt kalle det sitron.

Kommentar: Det eneste negative med denne er at det er fint lite destilleripreg å skimte, men det blir vanskelig å trekke for det når det fatpreget som er er så utrolig gjennomført godt. Jeg hadde glatt kjøpt den parfymen (men, altså, kanskje ikke drukket den). Denne flaska har det vært en nytelse å drikke opp.

Mortlach 1988 13 år Cadehead’s Authentic Collection 58,7 %

Tappet februar 2002 etter å ha vært lagret på en eks-sherry butt. Denne har vært nesten tom en stund, så det er en mulighet for at smaken har blitt påvirket av mye luft i flaska.

Nese: Karamell og sitrus. Med vann lukter det mer frukt, mango og grapefrukt, og noe litt svidd.

Smak: Brent sukker og grønne epler. Hint av svidd gummi. Sot på ettersmaken.  Med vann smaker det sot hele tiden, med underliggende fruktighet.

Kommentar: Jeg antar soten kommer fra fatet, men det er en behagelig variant av svidd-gummi-sherry-smak må jeg si. Cadenhead har tappet denne i tide og ungått overeiking. En helt grei Mortlach som jeg synes å huske hadde tydeligere sherry-preg før.

Clynelish Reserve Game of Thrones House Tyrell 51,2 %

Smaksnotat og bottlekill. To fluer i ett smekk.

Nese: Grønne epler, voks, gule rosiner og et hint av krydder. Mer voks og søtere krydder med vann.

Smak: Voks, gule epler, aprikos og hermetisk frukt (fersken og pære). Med vann smaker det mer treverk, men det balanseres godt av frukten.

Kommentar: Gimmicky, ja, men dette er faktisk en veldig god Clynelish, og til normal utsalgspris litt av et kupp. Vi hadde smaking med hele serien i NMWL Trondheim i fjor vår, så når vi besøkte Clynelish på jubileumsturen og de hadde den i butikken kjøpte jeg en flaske, ut fra filosofien om at den kom neppe til å være billigere neste gang jeg så den (den feilen har jeg gjort nettopp på det destilleriet før, da gjaldt det riktignok en Brora, men vi angrer fortsatt på at vi ikke slo til når vi hadde sjansen). Og nå har jeg altså tømt flaska. Og nytt hver dråpe.

Clynelish Distillery Exclusive Bottling 48 %

Denne ble også kjøpt på destilleriet under NMWL Trondheims jubileumstur. Den blir ikke gammel i skapet den heller.

Nese: Gule og grønne epler, litt støv, voksduk, skifer. Med vann finner jeg litt lær og bjørkesevje eller noe sånt.

Smak: Gule epler, overmodne plommer og steinstøv. Mye det samme med vann.

Kommentar: Det er godt, altså, det er det jo. Men Game of Thrones-tapningen er bedre. Dette er kanskje en Clynelish mer på det jevne, men en Clynelish mer på det jevne er veldig langt over gjenomsnittet av whisky. Men jeg angrer ikke på at jeg bare kjøpte en flaske av denne, GoT-tapninga, derimot, skulle jeg gjerne hatt en kasse av.

Tomatin 2008 Highland Whisky Festival 2019 60,2 %

Denne flaska kjøpte vi på destilleriet under NMWL Trondheims jubileumstur i fjor (les gjerne innlegget om besøket på Tomatin), det er en tapning i anledning Highland Whisky Festival 2019, destillert 25. april 2008, tappet 11. mars 2019. Whiskyen har blitt sluttlagret på first-fill cabernet sauvignon barrique.

Nese: Fløtekarameller, rosmarin og sitron. Med vann lukter den lær og… ikke røyk akkurat, men noe litt svidd? Fortsatt er hovedinntrykket karamell.

Smak: Lett eik, særlig på ettersmaken. Noe litt syrlig, muligens grønne epler. Fløtekarameller og lær. Med vann finner jeg svart pepper og tydeligere lær.

Kommentar: En ganske lekker sak, i grunn. Jeg er sjelden veldig begeistret for vinfatsfinish, men her har det fungert fint og whiskyen smaker eldre enn sine 10 år. Kommer neppe til å bli gammel i skapet…

Julekalender 2019: Luke 18

Nese: Vanilje, papaya, gule epler. Med vann kommer malten frem og frukten minner mer om appelsinmarmelade.

Smak: En del eik, lett bitterhet, lakkerte treplanker, tropisk frukt (mindre spesifikt enn på nesa). Med vann blir den snillere, vanilje og malt blir dominerende, men med en sidetone av eik som nesten ligner papp.

Kommentar: Tja. Igjen fatstyrke, over femti, og… litt eldre kanskje? Over 20? Ganske sannsynlig skotsk, nesten helt sikkert eks-bourbon. Og Speyside, skulle jeg tro. Greit drikkelig, men litt mye eik, jeg ville tappet den før.

Fasit: Littlemill 1989, tappet av Hart Brothers. 25 år, og 52,1 %, men 1st fill sherry, står det. Akk ja. Og Littlemill er da vitterlig ikke Speyside.

Julekalender 2019: Luke 13

Nese: Grillede bananer, småsvidd og søte. Etterhvert både røyk og gammeldagse jernbanesviller. Vann demper bananpreget og åpner for aske og brent sukker.

Smak: Aske og metallisk røyk. Med vann dukker det opp malt og noe søtt fruktig, fruktgrøt av noe slag tror jeg.

Kommentar: Dette var i alle fall godt. Jeg tar en flaske. Vel, litt avhengig av prisen. Min umiddelbare tanke er Lagavulin eller Ardbeg, sannsynligvis det siste. En eller annen av NAS-tapningene deres. Og da sannsynligvis fatstyrke.

Fasit: Ledaig 2005 Signatory Vintage tappet for Maison du Whisky. 56,6 % og 12 år om du tror etiketten, 11 om du regner på fylle og tappedatoene (08.11.2005-01.09.2017). Reaksjonen min var faktisk et hørbart “Wut?!” En GOD Ledaig? Nå står ikke verden til påske (og det er jo synd, siden det er slutten av februar og det bare er en måned til påske).

Julekalender 2019: Luke 12

Nese: Malt, sitrus, ananas. Hovedinntrykket med vann er frukt, noe tropisk og noe litt mer lokalt – ananas og gule epler, kan vi kalle det.

Smak: Malt og eik, papaya og ananas. Med vann får jeg litt gin-assosiasjoner, som vi vel kan kalle einerbær, og kanskje koriander.

Kommentar: Denne tror jeg er 50 % minst, og nesten sikkert eks-bourbon. Speyside er nærliggende, men sikkert feil. Og… midt i tenåra, kanskje litt eldre.

Fasit: BenRiach 1998, 18 år og tappet for NMWL. Jeg tror det er første gangen jeg smaker denne. Men da var jeg jo slett ikke så på jordet i dag.

Julekalender 2019: Luke 11

Nese: Malt. Pasjonsfrukt. Med vann kirsebær og svart te.

Smak: Malt, litt surt gress, varmt treverk, fersken. Bedre med vann, mer av treverket og noe tørt krydder tilkommer.

Kommentar: Jeg bommet jo grovt på alderen på luke 10, så la meg gjenta fadesen og si at denne også er ung, rundt ti år. Igjen er den neppe mye over 46 % og igjen er det noe som sier kyst, uten at jeg kan sette fingeren på det.

Fasit: Arran 1999 Odd Popp. Femten år og hele 56,5 %. Kanskje jeg skal pensjonere nesa for godt, for om ikke juleforkjølelsen har gitt seg nå er det vel ikke håp?

Julekalender 2019 luke 17

Nese: Torvrøyk, vaniljeis, hermetisk fersken. Mer sot og aske med vann, og malt.

Smak: Torvrøyk, tjære, sot. På ettersmaken dukker vaniljen opp. Med vann blir både malt (som å tygge hel malt) og vanilje tydelig, selv om det fortsatt er røyk som dominerer.

Kommentar: Endelig peat! (Ja, jeg vet jeg har hoppet over noen luker og det kan ha vært peat i dem.) En viss styrke på denne, så 50+ % vil jeg anta den er. Men alderen er neppe allverden. Tidlige tenår, toppen. Man vil jo til Islay, man vil jo det, og helst til sydkysten, men akkurat hvilket av dem, det er litt mindre klart. Godt er det i alle fall.

Fasit: An Islay Distillery 2008, tappet av Cadenheads. Kommentarene på Whiskybase sier det er Lagavulin, hvilket jeg gladelig tror på. 9 år og 59 %, men fra en butt, hevdes det, så hvor vaniljen kommer inn i bildet vet ikke jeg.