Whisky Colours Festival: Glen Moray

Glen Moray ble presentert av Iain Allan, som er manager for besøkssenteret og global ambassadør.Enhver master blender setter sitt preg på et destilleri, både i hva som tappes, selvsagt, men også i hva som fylles. Iain kunne fortelle at av de master blenderene han har jobbet med i sine 15 år hos Glen Moray foretrakk Ed Dodson annengangs fill casks, Graham Coull foretrakk first fill casks, men fylte en blanding av førstegangs, annengangs og tredjegangs. Den nåværende (dvs i oktober 2020) master blenderen Kirstie McCallum foretrekker en blanding av førstegangs og annengangs bruk fat.

Glen Moray var lenge (fra 20-tallet) eid av Glenmorangie Plc, men når Louis Vuitton Moet Hennessy kjøpte Glenmorangie Plc passet ikke Glen Moray inn i luksus-porteføljen og ble solgt i 2008 til La Martiniquaise. Som The Whisky Exchange skrev på salgstidspunktet:

It’s not news at all that Glenmorangie have been looking to shift Glen Moray for some time, being unwilling to invest any money that could be better spent on pewter mugs and fancy leather boxes with which to garland the increasingly absurd new releases of sister distilleries Ardbeg and Glenmorangie.

 

Nye eiere har sannsynligvis bare vært et gode for Glen Moray. En bonus kunne Iain i alle fall fortelle om: Med eiere som er store i portvin har de nå mye bedre kontroll over historien til fatene de bruker, de vet hvilken bodega de kommer fra.

Glen Moray deler tapningene sine opp i tre forskjellige serier. Inngangsserien, som er blandt de billigste i bransjen og finnes på alle supermarkedhyller i Storbritannia, heter “The Classig Range” og har typisk sammensetningen  25 % 3 år, 50 % 5 år og 25 % 8 år, med en gjennomsnittsalder av 6 år, sluttlagret på forskjellige typer fat og tappet uten aldersangivelse (som ellers hadde blitt 3 år, selvsagt, siden det er den yngste whiskyen som teller).

Glen Moray Port Classic 40 %

Nese: Portvinspreg. Med vann fruktskall – appelsin og annet. “Potpurri”, men med frukt. Red fruits, røde druer?

Smak: Tydelig fatpreg, men følelsen av at det skjuler ung whisky. Tørket frukt, innkokt jordbær, litt støvete treverk.

Kommentar: Må vel være bang for your buck – 25 pund retail – absolutt drikkelig om enn litt kjedelig. Når jeg tok gjensmak av samplene drakk jeg den etter 12 år og Madeira cask, og det gjorde at den opplevdes flat og anonym, men den prisen er det vanskelig å slå.

Den neste serien kalles “The Heritage range”, og består av et knippe standardwhiskyer med aldersangivelse.

Glen Moray 12 år 40 %

Nese: “Orchard fruits”, som de sier på engelsk, det vil si epler og pærer. Bare mer frukt med vann, mer tydelig eple.

Smak: Malt, vanilje, epler, noe eik og litt honning på avslutningen. Med vann litt krydder, men vaniljen dominerer, noe frukt (udefinert), shortbread eller skuffkake, eplekompott.

Kommentar: Jim Murray: “The GM 12 is the benchmark by which all clean Speysiders should be judged.” Vanskelig å være uenig. En stødig bruksdram.

Og så har vi kanskje den mest interessante serien, “The Curiosity range”, som består av spesialtapninger. Noen er tilgjengelige bare ved destilleriet, andre kan dukke opp hos et utvalg forhandlere.

Glen Moray Madeira Cask Project

Har vært modnet 13 år og 10 måneder i madeira casks.

Nese: Igjen “orchard fruits”, men nå med innslag av steinfrukt; fersken og aprikos. Hermetisk fruktsalat, ferskensirup, vaniljekrem, shortcrust pastry (= fruktterte). Med vann mer mot grapefrukt og appelsinmarmelade, og litt sjampanjebrus-vibber.

Smak: Syltetøy av eple og aprikos. Eik, appelsinskall, appelsinmarmelade, bitter mørk sjokolade. Med vann grapefruktmarmelade (is that a thing?).

Kommentar: Ekstremt fruktig. God og annerledes. Særdeles drikkelig. Sitat Bruce: “So chewy it flies with Han Solo in the Millenium Falcon.”

Glen Moray PX Finish 1998 45,5 %

Bare tilgjengelig ved destilleriet. Lagret 15 år i 1st fill eks-bourbon og deretter 4 års sluttlagring på PX-fat. Ved overføring mellom fatene ble styrken redusert fra 56-57 % til 50, ved tapping var den nede på 45,5 %.

Nese: Veldig rund, “cream sherry”, epler og noe annen lys frukt, melon eller noe sånt, rosiner med sjokoladetrekk. Vannet henter fram krydder også på nesa, anis, særlig. Og så får jeg et blaff av bakt rød paprika, av alle ting.

Smak: Rosin (!), rom-rosin iskrem, mørk sjokolade. Eplekake med kanel og nellik? Koriander? Anis? Noen har mista hele krydderboksen oppi kaka. Vann demper krydderpreget litt, og det henger ingjen mer frukt og kakebunn, og kanskje noe mer sherry/fruktkompottaktig også.

Kommentar: Sherrybombe på sitt beste. Ikke en gummitone å spore, men umiskjennelig SHERRY. “Insanely creamy”. Særdeles drikkelig. Denne hadde definitivt fått plass i kofferten om vi hadde besøkt destilleriet.

Glen Moray 2010 Peated PX 55.8%

4 års sluttlagring, sprit fra den første batchen Glen Moray noensinne gjorde med tungt røyket malt. Teknisk sett “double maturation”, ikke finish, siden det er 4 år + 4 år.

Nese: Veldig tydelig i slekt med den forrige. Creamy 100 %. Smørbukk. Røyk av Speyside-typen, søt og “snill”, ikke medisinsk. Plutselig kornprodukter også, Wasa husmann. Eplepai, sotet murstein og brent sukker. Hint av krydder. Med litt vann blir røyken tydeligere, med noen dråper til blir det friskere frukt, og en tydelig eim av smør, både smørkaramell og smørdeig. Etterhvert krydder – kardemomme – og krutt.

Smak: Røyka Wasa Husmann med tungt syltetøy. Barbequed jam. Eplemos og nybakte scones i bakgrunnen. Med vannblir det mer smørbukk-preg på smaken også, og noe krydder på avslutningen, pepper og noe… ingefær? Kanel?

Kommentar: Også god. Den forrige var hakket bedre, men det hadde nok fort blitt en flaske (eller to) av denne også om vi hadde besøkt destilleriet. Utmerket eksempel på Speyside-peat, der torven får selskap av sødme og frukt.

Whisky Colours Festival 2020: Speyside

Speyside distillery ble presentert av Paul Dempsey. Speyside er et relativt nytt destilleri, den første produksjonen fant sted så sent som i 1990. I 2012 fikk destilleriet nye eiere, Harvey’s.

Spey Trutina CS NAS 59,1 %

Batch 1, modnet på refill eks-bourbon

Nese: Lett frukt, litt vanilje, men også ett eller annet som gjør at jeg tenker “rengjøringsmiddel”. Med vann forsvinner såpa heldigvis, pæredrops, cream soda eller vanilje, bittelitt grapefrukt.

Smak: Malty, hint av frukt/sitrus. Med vann maltdrops, kandissukker, litt sitrus.

Kommentar: Veldig lett, men også lettdrikkelig. Sannsynligvis en bra “starter whisky”.

 

Spey Tenne 46 %

7-8 år i eks-bourbon, 6-8 months in eks tawny port first fill. Veldig rosa på farge.

Nese: Fersken og røde bær (tørket?), rød vingummi, tydelig malt, litt sitrus. Med vann appelsinmarmelade, sitrus (sitron) og en noe mer emmen fruktlukt.

Smak: Vingummi; rød og gul. Mye malt, røde epler, fudge og vanilje. Lett hint av eik. Framstår litt ung, men ikke plagsomt sådan. Med vann definitivt rød vingummi og eik, men også mer tydelig ungt preg

Kommentar: Fortsatt på “god introwhisky”-bølgen, men absolutt drikkelig. Ville droppet vannet neste gang, det fremhevet feil ting.

Spey 12 år Tawny port finish 46 %

Limited edition, 3000 flasker tappet.

Nese: Epler og plommer, med en litt dypere, vinøs tone. Solbær og stikkelsbær, fortsatt litt vingummi. Med vann appelsinblomst, solbær, vaniljekrem, epler i binge og noe urter, timian muligens..

Smak: Virker umiddelbart litt røff på smaken. Skarp i kantene. Solbær, eple og jordbær, igjen vingummu, og kandissukker. Med vann vaniljekrem, mer eiketoner. På ettersmaken dukker det opp sjokolade.

Kommentar: En litt rar whisky. Man skulle jo ikke tro at portvinsfat ville lage skarpe kanter. Er den for ung? Større kompleksitet her enn på de to foregående, men fortsatt snakker vi brukswhisky.

Spey Chairman’s Choice NAS 40 %

Harvey’s har lang historie i drikkevarerbransjen, og nåværende eier, John, drev firmaet som uavhengig tapper i Taiwan. Der ble navnet Chairman’s Choice brukt siden faren – the chairman – godkjente alle tapningene. Denne har vært lagret på en blanding av eks-bourbon og eks-sherry.

Nese: Malt og havregrøt, tørket aprikos, smørbukk og epler. Sitat Vicky: “Warm, buttered croissants”. Med vann appelsinskall og muskatnøtt, søt tobakk.

Smak: Denne også har noe skarpt ved seg. Maltsødme, så tørket frukt og julekrydder. Smørbukk og svart pepper. Tørr avslutning. Med vann maltsødme og tørket frukt.

Kommentar: Klassisk Speyside med sherrypreg. Tross det skarpe er denne også best uten vann.

Spey 12 år Peated 46 %

Modnet på eks-bourbon-fat, 25 ppm.

Nese: Sitat Mike: “Hotel laundry” og jeg tror jeg er enig. Tydelig røyk, da. Som å stå utenfor et hotellvaskeri mens noen fyrer med peat i nærheten. Terry’s Chocolate Orange, svidde epler, fudge med røyksmak (hm, det hadde vært noe, hva?). Med vann Cream soda, stjernefrukt, grønne bananer og mer tydelig torv i røyken.

Smak: Smoked oranges. Søt røyk, fruktkompott og svidd sukker. Med vann mer malt, vanilje, fortsatt tydelig røyk.

Kommentar: “Wanted to avoid the medicinal tones” i røyken og det har de klart. Veldig “myk” røyk. Ren, søt røyk og vanilje. Kan happily drikke en flaske av denne også.

Whisky Colours Festival: Glenfiddich Family

Den fjerde smakingen under høstens Whisky Colours Festival hadde fått tittelen Meet the Family, og vle ledet av Mark Thomson fra Glenfiddich (som du kan finne på Instagram som @singlemaltmark). Han er Ambassadør i Skottland for Glenfiddich, og har jobbet for selskapet i 7 år. Glenfiddich har ikk solgt fat til uavhengige tappere siden 1990, og gjør sin greie på sin måte sånn generelt, siden midt på åttitallet har de f.eks. fylt nyspriten på fat på 68 %, industristandaren er 63,5.

Mark Thomson peker og forklarer

Glenfiddich 12 år 40 %

Samme oppskrift siden 2000: 85 % am-oak (eks-whiskey, ikke nødvendigvis eks-bourbon) og 15 % europeisk eik.

Nese: Veldig tydelig sprit, lett gressaktig tone, lys frukt, grønne epler og sitron. Med vann mer eple og også pære.

Smak: Malt, frukt. Frokostwhisky = frokostblanding (eller havregrøt). Hint av hvit pepper og noe melkesjokolade.

Kommentar: Blir litt vel genereisk, men er jo absolutt drikkelig.

Glenfiddich IPA Experiment NAS 43 %

Humletype: Challenger.

Nese: Sitrus, både sitron og lime. Med vann malt, korn, appelsinskall, etterhvert eple og plutselig honning.

Smak: Grassy, malty, sitron og smågodt-skumsopper (rosa, ikke brune). Med vann blir den bitrere.

Kommentar: Ganske god, definitivt litt annerledes.

Glenfiddich 15 år 40 %

Glenfiddichs “solerametode” er ikke helt som bodegaenes solerametode. De har siden 1998 hatt en Vat (dvs et “kjempefat”) på 30.000 liter, som tømmes halvveis ved tapping på flaske og etterfylles med whisky som har vært lagret i 15 år på amerikansk eik, europeisk eik og amerikansk eik med sluttlagring på ny eik (virgin oak).

Nese: Fruktkompott, plommesyltetøy, fløtekarameller, etter litt tid noe medisinalt; gammelt apotek. Med vann eple igjen.

Smak: Plommesyltetøy og “gammel kiste”. Med vann kommer malten fram.

Kommentar: Grei brukswhisky.

Glenfiddich 18 år CS 58 %

Fatsammensetning: 80 % amerikansk eik, 20 % europeisk eik.

Nese: Madeira, eller kanskje helst plomme i madeira, eplekake, rosiner, marmelade. Med vann mørkerøde epler, bittelitt gummi/svovel.

Smak: Mye fat, karamell, tørrhet, lær. Med vann sirup og brent sukker.

Kommentar: Blir litt rom-aktig med vann, sannsynligvis pga sødme fra den amerikanskje eika i kombo med sherrypreget.

 

Whisky Colours Festival 2020: BenRiach

Smaking nummer tre under høstens Whisky Colours Festival var BenRiach med Stewart Buchanan. Han har jobbet med whisky siden 1993, da han startet som stillman ved Tobermory, og har vært med BenRiach siden “starten”, dvs. starten i 2004 da destilleriet som hadde ligget mer eller midre brakk noen år ble kjøpt av en gruppe ledet av Billy Walker. Stewart Buchanan startet i produksjonen, men har etterhvert endt som Global Brand Ambassador. Med på kjøpet i 2004 var lageret som Billy Walker plukket fra med kjærlig hånd i tillegg til å utvikle destilleriet til et det er verdt å legge merke til.

I 2016 ga Brown Foreman de sørafrikanske investorene i eiergruppen et tilbud de ikke ønsket å takke nei til, og Billy Walker måtte finne seg et annet destilleri (Glenallachie, les mer om det her: NMWL Trondheims jubileumstur: Glenallachie). Men de nye eierene har ikke akkurat latt BenRiach gå for lut og kaldt vann, de hentet inn Dr Rachel Barrie til å være Master Blender. Hun er noe av en legende i whiskybransjen, og om du vil lese mer om henne kan du jo starte med dette intervjuet i Forbes: Rachel Barrie. Dr Barrie har relansert BenRiachs standardserie og det er fire av “basistapningene” fra denne vi hadde fått samples av i festivalpakken vår.

BenRiach The Original Ten 43 %

Fatsammensetning: Bourbon, sherry & virgin oak (delvis sluttlagring). “A trace of smoke.”

Nese: Litt ubestemt frukt (Stewart sier “orchard fruits” er distillery character), kan gå med på gule epler. Litt vanilje. Brødskorpe. Med vann åpner den seg litt, litt mer eik, mye frukt uten at jeg egentlig klarer å si hvilken frukt, og en eller annen form for krydder, tror jeg.

Smak: Malt, melne epler, litt ungt preg. “American cream soda” (foreslått av en av de andre deltagerne), pollensødme. Med vann hvit pepper, eik, en blanding av eple og appelsin på slutten. Malt og tørrhet på ettersmaken.

Kommentar: Bra brukswhisky.

BenRiach The Smoky 10 46 %

Fatsammensetning: Bourbon, virgin oak og rom. Arvtager av Curiositas, og en viderutvikling av den, den siste batchen av Curiositas hadde samme fatsammensetning.

Nese: Eple og appelsin, røyk, honning, grillede epler og rød vingummi. Med vann mer grillet frukt, ananas (fordi Stuart sa det?) og fersken og plantains. Og et snev av mentol.

Smak: Mer røyk på smaken, varmt bål, epler og honning i bakgrunnen. Appelsinmarmelade? Noe sånt? Søt – ikke krydret – chutney. Med vann igjen grillet frukt, men mer røkt smak (varmrøkt frukt? Må testes!) og malt.

Kommentar: Godt. Igjen: God brukswhisky. Bra med røyk, men har også mer å by på.

BenRiach The Twelve 46 %

Fatsammensetning: Sherry, bourbon & port.

Nese: Applesinblomst, rosevann, eik, mer appelsin, tørket ananas, tanniner, bjørnebær og kirsebær. Med vann enda mer bær, stikkelsbær tror jeg, og honning.

Smak: Fatlagra chocolate oranges. Brødskorpe. Appelsin og tropisk frukt, kokos, bær av noe slag: Rips? Med vann sødme og fruktighet og plutselig malt og vanilje.

Kommentar: Nydelig, egentlig. Veldig smart fatbruk, akkurat nok sherry til å gi karakter, men uten å bli overveldende.

BenRiach The Smoky Twelve 46 %

Fatsammensetning: Sherry, bourbon og marsala. Arvtager til Fumoses.

Nese: “Burning heather”, appelsinskall og kandisert appelsin, ananas og honning. Lett røyk. Med vann mer honning, røyken blir tydeligere med mer vann.

Smak: Frukt, honning og røyk. Røkt honning. Now there’s a product idea. Appesinmarmelade som har blitt karamellisert. Grillet steinfrukt, brent sukker. Med vann honningglaseert, grillet steinfrukt.

Kommentar: Igjen. Helt ypperlig. Alle fire i dag er egentlig greie staples i skapet, men jeg holder nok en knapp på de to tolvåringene (avhengig av hva prisforskjellen blir).

 

 

Whisky Colours Festival 2020: Berry Bros & Rudd

Enkelte fordeler er det jo med festival hjemme i egen stue.

Den andre smakingen (men den første jeg poster om) under Whisky Colours Festival i høst var med Berry Bros & Rudd, vert var Jonny McMillan. Han er “Assistant Spirits Buyer” og har ansvaret for å kjøpe fat og velge ut hvilke som skal tappes i serien Berrys’ Own Selection. Berry Bros & Rudd er verdens eldste uavhengige tappere av vin, selskapet hadde sin start i 1698, men de har holdt på med whisky en god stund også, og er blant annet ansvarlige for blenden Cutty Sark, som ble lansert i 1923. Jonny McMillan ga oss en virtuell omvisning i den gamle delen av BBRs hovedkvarter i London mens vi smakte oss gjennom noen av deres tapninger.

Macduff 2009 #900277 Refill Bourbon 46 %

Nese: Banankarameller, pæresaftis, lett malt, litt newmake-preg, fruktig – sitrus og fersken. Med vann mye mer sitrus, først og fremst sitron og lime, litt krydderurter og svart pepper.

Smak: Førsteinntrykket er ung sprit, men så utvikler det seg til tydelig maltpreg og søt fudge, melkesjokolade og sitrus. Vann gir den litt mer oomph, brødskorpe og skall av sitrusfrukt og etterhvert pære og hint av haribofersken.

Kommentar: Typisk solid eksempel på bourbonfatlagret, ikke veldig gammel maltsprit. Hadde ikke vært noen dum whisky å ha i skapet som “skoleeksempel”. Ganske godt er er og, det er jo en bonus.

Glenallachie 2008 #900848 Refill ex-sherry 56,8 %

Nese: Fruity, bakt frukt, eple, epletre, solbær, smørbukk og nyklippet gress. Med vann rosiner, masse frukt, sitron, appelsin, solbær og lakris.

Smak: Eik, frukt, stikkelsbær, jordbærkart, tydelig maltpreg. Med vann sjokolade, tørket frukt og mye malt.

Kommentar: Fantastisk nese, nesten like god smak.

Orkney 1999 refill sherry 18 år Exclusive to TWSD 52,7 %

Dette er Highland Park, men de har ikke lov til å skrive det på etiketten, derfor “Orkney”.

Nese: Mer torvpreg, men ikke røyk som sådan. Litt myr, litt sjø, skifer, lett aske, honning (?), sitron og pære. Med vann litt lyng og eple.

Smak: Aske, røyk, mose, appelsinmarmelade, honning og sjokolade. Med vann “mykere”, mer aske enn røyk, eplekake, og så dukker det opp spearmint-tyggegummi.

Kommentar: Veldig god. Når jeg smakte den på nytt noen uker senere angret jeg litt på at jeg ikke kjøpte en flaske av denne også…

Ledaig 2009 10 år 58,6 %

Nese: Lakris, salt, litt tang. Med vann blir det mye mer røyk, men også noe litt vagt uggent, som den lukta du finner på bad med 5 cm dype vegg-til-vegg-tepper på Bed & Breakfasts i UK.

Smak: Torvrøyk og bål. (Veldig) svidde grillpølser. Vann bare vanner ut røyken, tilfører ingenting.

Kommentar: Utvilsomt den beste Ledaigen jeg noensinne har smakt. Litt endimensjonal, kanskje, men jeg lar meg sjarmere av flashbacks til både teltturer og B&Bs.

Virtuell omvisning

Caol Ila Small BAtch 10 år 46 % (3 casks vatted)

Nese: (Strawberry) shortbread, einer (?!), appelsinmarmelade, lett røyk, rhododendron (fordi Jonny sa det). Og… brunost? Med vann røyken blir tydeligere.

Smak: Røyk, sødme, frukt (fersken), Wasa Husmann knekkebrød. Med vann murstøv.

Kommentar: Helt grei Caol Ila, dette. Mye spennende på nesa.

 

Arran 1996 19 år Cadenhead Cask Ends 44,9 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Flaske nummer to av de Eva og Mats kjøpte i Campbeltown.

Nese: Lyse sitrustoner, mynte og gress. Mild fløtekaramell. Med vann gule epler og hint av ananas.

Smak: Malt, først og fremst, men også hubba-bubba (rød) og litt papp, særlig på ettersmaken. Med vann blir det litt mer fatpreg, litt eikebitterhet og litt eik. Dessuten epleskall og kanskje også epler generelt.

Kommentar: Førsteinntrykket er at denne er litt enklere enn de andre vi hadde med oss hjem, men jeg skal la den få litt tid i glasset. Og godt er det i alle fall.

Myken United Americans 2021-utgave 3,5 år 47 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

United Americans  er en blanding av fire hundrelitersfat, first fill ny amerikansk eik, der ett inneholdt røkt sprit (35 ppm) lagret i 3,5 år, og ett tohundreliters first fill eks-bourbon-fat (fra Wild Turkey) lagret i 5,5 år. Roar forteller at de hadde tenkt å sende flaske nummer 1 til Joe Biden i januar, men så fikk de høre fra ambassaden at han var avholdsmann, så da ble det ikke noe av. Vel, jeg sier som to kloke karer: “Det gjør ikke så mye, for da blir det mer til oss.” I overkant av 1000 flasker havner på bestillingsutvalget på polet, prisen blir 949.90 for en halv liter, og lanseringsdato er fredag 5. mars. Førstkommende altså.

Nese: Wrigley’s spearmint-tyggegummi. Veldig spesifikt, men både spearminten og “gummismaken” (og det der pulveret som Wrigley’s tyggegummi er dekket av når du tar den ut av papiret) av akkurat den spesifikke produktet er det som dukker opp i hodet når jeg lukter på denne. Etterhvert finner jeg noe som minner mer om eik og vanilje. Vann avslører den unge alderen, det friske preget forsvinner og etterlatter tyggegummi som all smaken er tygget ut av og hint av fusel.

Smak: På smaken er det mer gjennkjennelig som eik, men jeg tenker fortsatt på tyggegummi. Litt treverk, litt hvit pepper, mer tyggegummi. Vann henter fram et litt ungt preg på smaken også, men på langt nær så dramatisk som på nesa.

Kommentar: Definitivt best uten vann. Uten vann er den ganske god og definitivt artig. Noen av de mest minneverdige whiskyene er de som gir helt spesifikke assosiasjoner, så det er håp for denne. Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å plage de ansatte på sykehjemmet med historier om den whiskyen som luktet Wrigley’s (og den som smakte varmrøkt ørret, og den australske som smakte pærelikør) når jeg er blitt for senil til å huske mine egne barn.

Myken Extra Virgin Swede 2020 4,5 år 47 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Dette er søstertapningen til en som lanseres eksklusivt for Sverige, Myken Swedish Oak 2020 dukker opp på Systembolaget senere i år. Denne er tilgjengelig på tilleggsutvalget på polet, eller… den VAR tilgjengelig på tilleggsutvalget på polet, hvem vet hva status er når du leser dette. Den dukket opp i hylla på noen pol tidligere i dag, den 10. februar 2021, og siden det bare er et par hundre flasker tilgjengelig ble hyllene gradvis tommere utover dagen. Jeg har muligens klart å sikre meg en selv, vil du ha den er det virkelig løp og kjøp som gjelder.

Whiskyen har vært modnet på nye fat av svensk eik og deretter “avrundet” i eks-bourbonfat.

Nese: Det er ikke sånn at den legger skjul på den nye eika, akkurat. Jeg tenker først og fremst vaniljesukker, et lett parfymert preg finnes også. Med vann blir det tydeligere eik, og honning. Vann gjør også noe for å avsløre whiskyens unge alder.

Smak: På smaken er det mer tydelig eikepreg, men vaniljen er fortsatt til stede. Det er også hint av honning, og på ettersmaken kommer et litt tørt inntrykk av kystvegetasjon. Med vann finner jeg noe mentol og noe annet urteaktig.

Kommentar: Det er godt, men jeg heller nok mot å mene at det er vel mye fat og vel lite “destilleripreg”. Ikke så uventet med nye fat, kanskje, og den er langt bedre enn jeg kunne fryktet med “virgin oak” på etiketten. Hvis jeg faktisk har sikret meg en flaske skal den nok åpnes og drikkes opp.

 

Octomore

(Merk: Smaksprøvene er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Onsdag 20. januar hadde Thomas (Whiskysaga) fått i stand en smaking/webinar med Joanne Boyd, Brand Academy Manager og Brand Ambassador fra Bruichladdich for medlemmer av Facebookgruppa Whisky i glasset. Joanne fortalte løst og fast om destilleriet (en oppsummering finner du nedenfor smaksnotatene) og snakket spesifikt om to Octomore-utgaver: Octomore 11.1 og Octomore 10 år.

Octomore 11.1 59,4 %

Nese: Mye røyk, men den oppleves på en måte lett og ren. Bak ligger fruktighet, banan er det som slår meg. Og vanilje. Med vann blir vaniljen tydeligere og det dukker opp malt og sitrus i form av sitron. Noen nevnte popcorn, så da luktet jeg selvsagt det. Fruktigheten tipper etter hvert over mot haribo-fersken.

Smak: Røyk. Masse røyk. Ganske ren røyk. Såpass sterk i kombinasjon med røyken at den ikke er behagelig å drikke på full styrke. Med litt vann får den et blaff av newmake, malt dukker opp og frukt i form av galiamelon.

Kommentar: Godt er det jo. Nok peat til å tilfredsstille den mest ekstreme peatfreak, men også en god del annet å plukke opp så det ikke blir kjedelig eller endimensjonalt.

Denne utgaven av Octomore ti år er lagd av bygg fra 2008, destillert i 2009, 77 fat er satt sammen til en batch på 12.000 flasker tappet.

For de 77 fatene var sammensetningen slik:
15 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey fra 2009 til 2015, deretter overført til second fill eks-amerikansk whiskey.
46 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey hele tiårsperioden.
16 fat sammensatt av 20 % first fill amerikansk ny (virgin) eik og 80 % first fill eks-amerikansk whiskey med etterlagring på second fill ny eik. Disse ble kombinert i 2018 og overført til second fill eks-amerikansk whiskey for sluttlagring i to år.
Eks-whiskeyfatene kom fra Jim Beam, Heaven Hill, Buffalo Trace og Jack Daniels.

Puh. Det er litt av en regle. Kortversjonen er “lagret på amerikansk og ny eik”.

Octomore Ten Years 54,3 %

Nese: Røyk med kjøttpreg, spearmint, nøtter og (fersk) sagmugg. Med vann gir den meg litt whitesprit (ikke ubehagelig, bare litt rart) som demper seg etter hvert og glir over i… tannkrem?

Smak: Kjøligere røyk enn på nesa, spearmint også her, litt maling (vanlig veggmaling), fersk sagmugg og litt salt. Med vann endrer sagmuggen karakter og blir gammel og støvete og det dukker opp et hint av lakris og noe jeg til slutt plasserer som fluorskyll.

Kommentar: Jeg holder en knapp på denne som favoritt av de to. Det fyldige kjøtt- og sagmuggaktige appelerer til meg. Men begge er særdeles gode drammer.

Joanne er født og oppvokst i Port Charlotte på Islay. Hun flyttet tilbake til øya etter studier og begynte å jobbe på Bruichladdich i 2006 som guide og med noen administrative oppgaver. Siden den gangen har hun fylt mange roller ved destilleriet, inkludert markedsføringsoppgaver som har involvert mye reisevirksomhet og også bopel andre steder enn på Islay, men nå har hun tatt med seg mannen sin og flyttet hjem.

Hun har en ekstra forkjærlighet for Octomore fordi onkelen hennes, James Brown, eier og driver gården Octomore, som ligger ved landsbyen Port Charlotte. Vann fra en kilde på Octomore transporteres til Bruichladdich og brukes til å redusere styrken på whiskyen fra fatstyrke til flaskestyrke.

Destilleriet måtte stenge i mars 2020 på lik linje med de fleste bedrifter i Storbritannia (og verden…). I mai gjenåpnet de tapperiet og deler av lagerene, i juni startet produksjonen igjen, og innen året var omme hadde de produsert 1 million liter sprit, som var målet for 2020.

Men det er tomt for turister, selvsagt, og en helt annen hverdag enn før. I øyeblikket holder de på med produksjon med Bere Barley, og det er i så liten skala at destilleriet ikke kjøres fulltid, så når Joanne kom til kontoret denne dagen var stedet så godt som tomt for folk.

Mot slutten av smakingen ble Adam Hannet, sjefsdestillatøren til Bruichladdich, med i møtet og svarte på et par spørsmål, blant annet om han kunne dele noe om noen spennende framtidige prosjekter. Han fortalte da at de de siste tre årene har eksperimentert med rugwhisky, med rug dyrket på Islay.

Springbank Local Barley 16 år 54,3 %

Destillert september 1999, tappet januar 2016. Byggtypen er Prisma og er dyrket ved Low Machriemore Farm. Det er en vatting av flere fat, hvorav 80 % var eks-bourbonfat og 20 % eks-sherry, som har gitt en batch på 9000 flasker.

Nese: Malt og grillet kjøtt, lyng og en svak eim av røyk. Lyngen forsterkes med vann og får selskap av markblomster og noe metallisk, som en litt rusten gjerdestolpe i en blomstereng ved en lynghei. Etterhvert dukker det opp appelsinskall.

Smak: Malt, litt ferskt treverk, gjærdeig. Med vann blir også smaken lett metallisk, men i tillegg kommer appelsinskall og kandisert frukt, mens maltpreget aldri blir borte (det ligger igjen i laaaaaang tid på ettersmaken).

Kommentar: Virker veldig alkoholsterk på full styrke, men så er det jo verken (mye) peat eller (nok) sherry til å kamuflere alkoholstikket. Den trenger vann for å åpne seg og ikke minst for å bli behagelig å drikke. Jeg er ikke noen stor Springbank-fan, noe som kanskje er like greit når man ser hva slags kniving det ble om tapningene som ble lansert på polet i november, og jeg konkluderer igjen med at dette er helt ok, til og med ganske godt, men jeg synes ikke det lever opp til hypen (hypen er i dette tilfellet skapt av mine med-whisky-drikkere, ikke produsenten/eierselskapet).