Aberlour 12 år Double Cask Matured 40 %

Nese: Fruktig, eplekompott, lyng og muligens lynghonning. Hint av appelsin og mynte med vann. Etterhvert noe mer krydret.

Smak: Mer eik enn på lukta. Det smaker sånn som innsiden av et fat lukter, men det er ikke mulig å avgjøre om det er et eks-bourbon- eller et eks-sherryfat. Med vann dempes fatet noe og det kommer fram brunt sukker og sukat.

Kommentar: Jeg er positivt overrasket. Jeg hadde ikke ventet noe dårlig, men jeg husker forrige versjon av Aberlours «standardtapning» som langt kjedeligere og røffere (på en ikke-positiv måte). Dette er særs dugelig brukswhisky.

To batcher Aberlour a’bunadh

Aberlour a’bunadh #66 59,2 %

Nese: Sherry og tørket frukt. Med vann grønne bananer, møbelpolish og… røkelse?

Smak: Eik, mørke frukter, svisker og hasselnøtter.  Med vann blir det mer direkte sherrysmak.

Kommentar: En av de beste a’bunadhene jeg har drukket på lenge. Sherrybombe, javisst, men uten hint av brent gummi.

Aberlour a’bunadh #67 59,8 %

Nese: Mørke fløtekarameller, litt lær, lukta fra innsiden av en sherrytønne og ryllik. Nøtter og sjokolade, og tørket frukt. Fruktnøtt? Appelsinmarmelade finner jeg også. Med vann blir rylliken enda mer fremtredende og får selskap av noe krydder, litt anis, kanskje? Det hele blir nesten medisinsk (som i lukta på apotek i «gamle dager»). Dessuten fløtekarameller og sjokoladetrukne kirsebær.

Smak: Sherrytønnepreget er mest fremtredende på smaken; svisker og sjokolade. Bitter eik. På full styrke tenker jeg på konfekt med likørfyll, det er mye sjokolade, men også et tydelig hit av sprit. Jeg vil ha vann. Med vann blir den mer behagelig å drikke, og krydder-/medisinpreget gjør seg gjeldende her også. Røkelse?

Kommentar: Enda bedre enn batch 66.Vi kan helt klart notere oss at det er på tide å gjøre a’bunadh til fast inventar i skapet igjen.

Jeg opplevde 66 som mer kompleks når jeg drakk den alene, i sammeligning med 67 faller den nesten gjennom. Det er gledelig å se at det later til at den nedadgående trenden (for min gane) jeg så i batchene på førti- og femtitallet har snudd. Dette er a’bunadher jeg kan kjøpe og drikke om igjen og om igjen. Begge er skummelt lettdrikkelige (men tar mye vann) og utvilsomt verdt penga.

 

 

Caperdonich 1994 Gordon & MacPhail

Nese: Malt, sitron, andre gule frukter: Galiamelon og gule epler. Eplekake og vaniljekrem med vann.

Smak: Malt og grønt treverk. Med vann mer malt og så dukker det opp gule epler på smaken også.

Kommentar: Caperdonich er ganske bankers, og denne er intet unntak. Ikke den mest spennende jeg har smakt men god whisky i alle fall.

Balblair 2006 #453 for Norsk Maltwhiskylag 54,3 %

Dette enkeltfatet ble tappet av Balblair for Norsk Maltwhiskylag i 2020.

Nese: Epler stekt på bål servert med vaniljeis. Med vann blir det mer tydelig vanilje og friskere epler, kanskje med et dryss av kanel.

Smak: Litt svidd tre, malt og eple. Etterhvert smørbukk og eplepai. Med vann forsterkes eika, men det dukker også opp tydelig vanilje.

Kommentar: Bekrefter inntrykket mitt av «moderne Balblair», dette er kosewhisky. Den er kompleks nok til å holde seg interessant over lengre tid, men også rett og slett bare god.

Highland Park x 5

Highland Park Magnus 40 %

Nese: Nybakte scones med honning. Malt. Med vann dukker det opp noen urter, kanskje rosmarin, og sitron.

Smak: Eik, malt, appelsinmarmelade, bitterhet. Mørk sjokolade med appelsincrisp på ettersmaken. Med vann føles den yngre, malt og appelsinbitterhet er det fortsatt, men ikke så veldig mye mer.

Kommentar: Absolutt best uten vann. God brukswhisky da, litt kjedelig og intetsigende med vann.

Highland Park Single Cask Series OWF 15 år 59,7 %
Fatnummer 4449, destillert 2003, tappet 2018.

Nese: Fløtekaramell, banan, appelsinsirup. Sot, honning og muligens appelsinmarmelade med vann.

Smak: Aske, vaniljeis, mer aske. Med vann endrer røyken karakter til… kull? Noe mer solid i alle fall. I bakgrunnen finner jeg kandisert appelsin, men røykpreget tar mesteparten av oppmerksomheten.

Kommentar: Uvanlig mye røykpreg for en HP, og overraskende lite av det er til stede på nesa. Men dette er jo godt, det er ikke så mye annet å si om det.

Highland Park Single Cask Series Norge 59,7 %
Fatnummer 4921, destillert 2003, tappet 2019.

Nese: Aske, sitrus/sitron, urter – muligens sånne urter som lukter sitron? Gir et veldig grønt inntrykk. Malt og litt karamell med vann, det grønne forsvinner og erstattes av tørr røsslyng.

Smak: Malt, sødme, blaff av lakris som går over i noe brent som ikke burde vært det. Bildekk? Malt treverk? Bedre med vann, men fortsatt er det noe som føles feil. Den som hadde ansvaret for St. Hans-bålet i år bør ikke få ansvaret igjen, for å si det sånn.

Kommentar: Ikke udrikkelig, men langt fra noen höydare, og når ikke de to foregående til knærne engang.

Highland Park Full Volume 47,2 %

Nese: Lett parfymert? Syrin eller noe sånt? Honning med mye preg av blomster. Noe bakverk. Med vann sitronmelisse og småkaker med perlesukker.

Smak: Småkaker med fruktfyll. Hylleblomster og muligens mjødurt. Med vann blir den flatere og plukker opp noe eikebitterhet.

Kommentar: Hadde jeg vært ansatt hos Wemyss eller SMWS hadde jeg kalt denne «Fransk konditori» eller noe sånt. En atypisk Highland Park, men det finnes gjenkjennelige ting her også. Best uten vann. Morsom og annerledes, men ikke den beste i rekka.

Highland Park Fire 15 år 45,2 %

Nese: Smørkaramell med vekt på smør. Noe blomstrete, muligens lyng. Mer sitrus med vann, og noe som får meg til å tenke på kombucha.

Smak: Først brent gummi som overraskende nok går over i kaffedrops og deretter mokkabønner. Med vann demper alt seg, men jeg sitter igjen med inntrykket av mokkabønner.

Kommentar: Vel, mokkabønner er jo godt, men jeg tror kanskje jeg foretrekker dem i sjokoladeform snarere enn whisky. Denne var egentlig mest rar. Ikke vond, altså, men rar.

Smakt i regi NMWL Trondheim.

 

 

 

 

Magnus
Single Cask Series OWF 15år
Single Cask Series Norge
Full Volume
Fire Edition (halvfull), så det kan hende dere bare får en liten dram av denne vhis vi blir mange.

Jura Journey 40 %

Hendig liten 20 cl av denne er tilgjengelig på polet. Perfekt størrelse for en liten reisedram.

Nese: Sånne karameller med spiral av vanlig karamell og banankaramell, bortsett fra at det er eple heller enn banan… Noe malt, definitivt vanilje, litt grønn eik. Med vann dukker det opp mer frukt, muligens appelsiner, eller kanskje kvede?

Smak: Mer fremtredende eik på smaken, men mye malt og vanilje også. Samt noe frukt/grønt. Kanskje eple, kanskje mer epletre? På ettersmaken kommer et ungt preg fram. Med vann blir den rundere og mister mye av det unge preget, men blir også hakket kjedeligere.

Kommentar: En helt grei NAS-tapning. Har du fobi for ung sprit bør du styre unna, men jeg foretrekker et blaff av «fusel» framfor overeiking. Noen stor whisky er dette ikke, men perfekt på innerlomma, eller hvor man nå oppbevarer en reisedram.

Bunnahabhain 14 år The Loch Fyne 48 %

Tappet av Loch Fyne Whiskies i Inverary, denne Bunnahabhainen ble destillert i desember 2001, modnet på en eks-sherry butt med referanse 1606, og tappet på flaske i desember 2015. Jeg kjøpte min flaske i 2016, når bussen stoppet i Inverary på vei til Campbeltown, dit jeg skulle på festival.

Nese: Fløtekarameller, ganske mørke. Toffee apples. Hint av lær og tjære. Brått fruktig med vann, sitrus av eksotisk type og også hint av lakris.

Smak: Eik, lær, mørk karamell og tobakk. Med vann får den et hint av noe som ligner svært på røyk, men mer svidd røsslyng enn torv. Tjære og sviskekompott utfyller.

Kommentar: Jeg har gjort dårligere kjøp. Bunnahabhain tappet av folk som har peiling blir sjelden feil, og det var noe av grunnen til at jeg tok sjansen på en halvlitersflaske til 95 pund, men det er jeg glad jeg gjorde. Mye fatpreg på denne, men den har ingen av de unotene du ofte får på sherryfatstapninger, og jeg liker det jeg drikker.

Balblair 2008 Hand Bottling Cask #449 58,1 %

Dette er flaska vi (dvs Arve) fylte selv på Balblair når vi var der på NWML Trondheims jubileumstur i 2019.

Nese: Sitron. Grønt tre, eller kanskje seljefløyte. Pulverkaffe? Vaniljekrem. Med vann sevje, sitronterte og appelsinkrem.

Smak: Nyknekt kvist. En vanilje/vanilin som bikker over i det beske (uten at det er vondt). Med vann blir det tydeligere eik, hint av kakaopulver og svidd søtbakst.

Kommentar: Denne blir nok ikke gammel i skapet. Svært moreish og nesten i overkant lettdrikkelig uten å være kjedelig på noen som helst måte.

Jura Boutique Barrels 1995 56,5 %

Boutique Barrels er enkeltfatstapninger fra Jura. Denne ble destillert 14. november 1995 og har i følge etiketten fått finish på «Bourbon JO» fat. Jeg må innrømme at det er litt uklart for meg hva det innebærer… Men god var den, og nesten tom ble den før jeg kom så langt som til å skrive smaksnotat.

Nese: Honning/bivoks og malt. Med vann blir den mer nøtteaktig, og får også sitrus og litt krydder av ubestemt art.

Smak: Malt, eik, vanilje og honningkake. Kandisert appelsinskall med vann. Krydder med mye eiketoner, noe kanel og noe… vel… annet.

Kommentar: Mye sødme og mye krydder. Dette var et hyggelig bekjentskap, synd den er tom.

Whisky Colours Festival: Glen Moray

Glen Moray ble presentert av Iain Allan, som er manager for besøkssenteret og global ambassadør.Enhver master blender setter sitt preg på et destilleri, både i hva som tappes, selvsagt, men også i hva som fylles. Iain kunne fortelle at av de master blenderene han har jobbet med i sine 15 år hos Glen Moray foretrakk Ed Dodson annengangs fill casks, Graham Coull foretrakk first fill casks, men fylte en blanding av førstegangs, annengangs og tredjegangs. Den nåværende (dvs i oktober 2020) master blenderen Kirstie McCallum foretrekker en blanding av førstegangs og annengangs bruk fat.

Glen Moray var lenge (fra 20-tallet) eid av Glenmorangie Plc, men når Louis Vuitton Moet Hennessy kjøpte Glenmorangie Plc passet ikke Glen Moray inn i luksus-porteføljen og ble solgt i 2008 til La Martiniquaise. Som The Whisky Exchange skrev på salgstidspunktet:

It’s not news at all that Glenmorangie have been looking to shift Glen Moray for some time, being unwilling to invest any money that could be better spent on pewter mugs and fancy leather boxes with which to garland the increasingly absurd new releases of sister distilleries Ardbeg and Glenmorangie.

 

Nye eiere har sannsynligvis bare vært et gode for Glen Moray. En bonus kunne Iain i alle fall fortelle om: Med eiere som er store i portvin har de nå mye bedre kontroll over historien til fatene de bruker, de vet hvilken bodega de kommer fra.

Glen Moray deler tapningene sine opp i tre forskjellige serier. Inngangsserien, som er blandt de billigste i bransjen og finnes på alle supermarkedhyller i Storbritannia, heter «The Classig Range» og har typisk sammensetningen  25 % 3 år, 50 % 5 år og 25 % 8 år, med en gjennomsnittsalder av 6 år, sluttlagret på forskjellige typer fat og tappet uten aldersangivelse (som ellers hadde blitt 3 år, selvsagt, siden det er den yngste whiskyen som teller).

Glen Moray Port Classic 40 %

Nese: Portvinspreg. Med vann fruktskall – appelsin og annet. “Potpurri”, men med frukt. Red fruits, røde druer?

Smak: Tydelig fatpreg, men følelsen av at det skjuler ung whisky. Tørket frukt, innkokt jordbær, litt støvete treverk.

Kommentar: Må vel være bang for your buck – 25 pund retail – absolutt drikkelig om enn litt kjedelig. Når jeg tok gjensmak av samplene drakk jeg den etter 12 år og Madeira cask, og det gjorde at den opplevdes flat og anonym, men den prisen er det vanskelig å slå.

Den neste serien kalles “The Heritage range”, og består av et knippe standardwhiskyer med aldersangivelse.

Glen Moray 12 år 40 %

Nese: “Orchard fruits”, som de sier på engelsk, det vil si epler og pærer. Bare mer frukt med vann, mer tydelig eple.

Smak: Malt, vanilje, epler, noe eik og litt honning på avslutningen. Med vann litt krydder, men vaniljen dominerer, noe frukt (udefinert), shortbread eller skuffkake, eplekompott.

Kommentar: Jim Murray: “The GM 12 is the benchmark by which all clean Speysiders should be judged.” Vanskelig å være uenig. En stødig bruksdram.

Og så har vi kanskje den mest interessante serien, “The Curiosity range”, som består av spesialtapninger. Noen er tilgjengelige bare ved destilleriet, andre kan dukke opp hos et utvalg forhandlere.

Glen Moray Madeira Cask Project

Har vært modnet 13 år og 10 måneder i madeira casks.

Nese: Igjen «orchard fruits», men nå med innslag av steinfrukt; fersken og aprikos. Hermetisk fruktsalat, ferskensirup, vaniljekrem, shortcrust pastry (= fruktterte). Med vann mer mot grapefrukt og appelsinmarmelade, og litt sjampanjebrus-vibber.

Smak: Syltetøy av eple og aprikos. Eik, appelsinskall, appelsinmarmelade, bitter mørk sjokolade. Med vann grapefruktmarmelade (is that a thing?).

Kommentar: Ekstremt fruktig. God og annerledes. Særdeles drikkelig. Sitat Bruce: “So chewy it flies with Han Solo in the Millenium Falcon.”

Glen Moray PX Finish 1998 45,5 %

Bare tilgjengelig ved destilleriet. Lagret 15 år i 1st fill eks-bourbon og deretter 4 års sluttlagring på PX-fat. Ved overføring mellom fatene ble styrken redusert fra 56-57 % til 50, ved tapping var den nede på 45,5 %.

Nese: Veldig rund, “cream sherry”, epler og noe annen lys frukt, melon eller noe sånt, rosiner med sjokoladetrekk. Vannet henter fram krydder også på nesa, anis, særlig. Og så får jeg et blaff av bakt rød paprika, av alle ting.

Smak: Rosin (!), rom-rosin iskrem, mørk sjokolade. Eplekake med kanel og nellik? Koriander? Anis? Noen har mista hele krydderboksen oppi kaka. Vann demper krydderpreget litt, og det henger ingjen mer frukt og kakebunn, og kanskje noe mer sherry/fruktkompottaktig også.

Kommentar: Sherrybombe på sitt beste. Ikke en gummitone å spore, men umiskjennelig SHERRY. “Insanely creamy”. Særdeles drikkelig. Denne hadde definitivt fått plass i kofferten om vi hadde besøkt destilleriet.

Glen Moray 2010 Peated PX 55.8%

4 års sluttlagring, sprit fra den første batchen Glen Moray noensinne gjorde med tungt røyket malt. Teknisk sett “double maturation”, ikke finish, siden det er 4 år + 4 år.

Nese: Veldig tydelig i slekt med den forrige. Creamy 100 %. Smørbukk. Røyk av Speyside-typen, søt og “snill”, ikke medisinsk. Plutselig kornprodukter også, Wasa husmann. Eplepai, sotet murstein og brent sukker. Hint av krydder. Med litt vann blir røyken tydeligere, med noen dråper til blir det friskere frukt, og en tydelig eim av smør, både smørkaramell og smørdeig. Etterhvert krydder – kardemomme – og krutt.

Smak: Røyka Wasa Husmann med tungt syltetøy. Barbequed jam. Eplemos og nybakte scones i bakgrunnen. Med vannblir det mer smørbukk-preg på smaken også, og noe krydder på avslutningen, pepper og noe… ingefær? Kanel?

Kommentar: Også god. Den forrige var hakket bedre, men det hadde nok fort blitt en flaske (eller to) av denne også om vi hadde besøkt destilleriet. Utmerket eksempel på Speyside-peat, der torven får selskap av sødme og frukt.