Aspall Clement’s Four 4 %

IMG_0909

Nese: Frisk eplelukt

Smak: Litt Mozell-aktig, men syrligere og med et lett tørt bitt. Grønne epler, sitron og lett siderpreg.

Kommentar: Til å være en 4-prosentlig sider er denne helt utmerket, egentlig. Du får ikke den intense scrumpy sidersmaken på så lav styrke. Denne kan det nok blitt kjøpt en del av om Gulating fortsetter å ha den i hyllene.

Kjøpt på Gulating, Trondheim.

Ross-on-Wye Single Variety Browns Apple Cider 7 %

IMG_0872

Nese: Veldig sider. Litt «earthy».

Smak: Mye eple og tørr sidersmak. Lettere og friskere enn lukta tilsa.

Kommentar: Produsenten sider sider fra Browns epler gir en fruktig sider som er «a perfect drink in summer» og her sitter jeg i desember og ser Kirstie’s Home-made Christmas på tv, så jeg har bommet helt. Og jo, den er «refreshing» og hadde helt sikkert funket bedre på en varm sommerdag. Likevel, det er slett ikke helt feil i desember, heller. Ganske god, men langt fra den beste jeg kjøpte hos Mother Kelly’s.

Kjøpt på Mother Kelly’s, Bethnall Green, London.

Saku Õlletehas Pilvine Õun 4,5 %

Estisk sider. Inneholder i følge den biten av etiketten som er på engelsk eplevin, eplejuice, CO2 og sitronjuice. 95 % eplejuice, visstnok, så hva som er poenget med eplevinen sliter jeg med å forstå.

IMG_0870

Nese: Epler, men det heller mye mot Mozell.

Smak: Litt utvannet eplemost med kullsyre.

Kommentar: Vel. Ingen stor smaksopplevelse. Vanskelig å se poenget med at det er alkohol i denne, man kunne like gjerne drukket eplemost, eventuelt gespritzt (dvs med litt Farris i).

Kjøpt i Estland.

Bokanmeldelse: Norsk øl- og bryggeriguide av Knut Albert Solem

bryggeriguide

(Krysspostet til Lattermilds bokblogg)

Jeg har en usannsynlig backlogg av bøker jeg skulle skrevet om, og må bare beklage at det ikke ble tid før jul slik at jeg kunne tipset om alle de gode julegavene (eventuelt hva du bør styre unna), men det er jo jul neste år også, dessuten har de fleste bursdag i løpet av året, og kanskje er det huller som bør tettes i din egen bokhylle også? (Det er det nok. Ragnhilds første lov lyder «Det er alltid plass til en bok til.»)

Jeg var på en veldig trivelig lansering av Norsk øl- og bryggeriguide på Mathallen i høst, dessuten har jeg selvsagt lest Knut Alberts ølblogg i flere år. Det definerer graden av min inhabilitet når det gjelder denne boka; jeg kan gjerne innrømme at jeg startet lesingen med et ønske om å like boka.

Og det gjør jeg, forsåvidt. Det skal sies at det selvsagt er et håpløst prosjekt Knut Albert har begitt seg ut på. På vaskeseddelen loves det «Beskrivelse av alle norske kommersielle bryggerier, fra de minste gårdsbryggerier til gigantene i markedet – omtrent 150 i tallet.» Siden det åpnes nye bryggerier hver uke eller deromkring er det slik at på dette punktet er boka allerede utdatert. Stokkøy mangler i alle fall. Videre loves «En komplett oversikt over alle norske ølsorter som er å få i butikker, ølutsalg, på Vinmonopolet og på fat. Alle flaskeøl er avbildet og beskrevet, vel 750 ølsorter totalt.» For å få til det var forfatteren avhengig av at bryggeriene selv sendte inn informasjonen. Noen var flinkere enn andre. Ja, jeg ser på dere, Røros. Tre øl? Patetisk.

Med det som utgangspunkt har Knut Albert gjort en prisverdig innsats og skapt en bok som gir et øyeblikksbilde av norsk ølproduksjon på et tidspunkt der det skjer mer spennende ting enn noen gang. Som historisk dokument er boka uvurderlig. Folk som Anders kommer til å finne den på antikvariater om femti år og juble høyt (ikke Anders, da, han har den allerede).

Og for en vanlig ølhund her og nå gir den en uovertruffen oversikt over stort og smått av norske bryggerier. Bokas styrke ligger i at her har alle fått plass. Like mye plass, til og med, en side med informasjon om bryggeriet, og litt tall som sier noe om størrelse, og så det antall sider som skal til for å vise fram alle flaskene. Det vil si at Hansa har fire sider og Gildaskáli faktisk bare har en, siden det er blitt plass til det ene ølet deres på siden med bryggeribeskrivelsen, men om Gildaskáli hadde produsert 30 øl hadde de også fått fire sider. Og bryggeriene er presentert alfabetisk. En demokratisk anlagt bok.

Leser du boka fra perm til perm (og har bedre hukommelse enn meg) blir du sittende igjen med et overblikk over norsk bryggerinæring som det hadde tatt år å google seg fram til (selv om det har blitt litt lettere etter oppmykningen av reklameforskriften). Visste du for eksempel at Fet hjemmebryggeri har fem øl, hvorav fire er IPAer? Eller at NorthernCo planlegger å starte med whiskyproduksjon til våren?

Vi får først noen generelle temaer som innledning, litt om vanlige ølstiler, en guide til hvordan du skal lese faktaboksene for bryggeriene. Deretter altså alle norske bryggerier som var aktive da boka gikk i trykken, med presentasjon og faktaboks pluss oversikt over flaskeølet. Til slutt kommer en seksjon med kort presentasjon av alle de som brygger, men ikke tapper på flaske, altså de du må besøke for å få smakt ølet. Den delen kommer til å bli flittig konsultert ved planlagte besøk i andre landsdeler framover, kan jeg love.

Men når du leser boka fra perm til perm blir du også oppmerksom på bokas største svakhet: Tekstene. At Knut Albert skulle smake seg gjennom alle de 750 ølene og skrive personlige notater er kanskje for mye forlangt (og altså, jeg VET jo ikke at han ikke har gjort det, jeg bare tviler på at beskrivelsen av Hansa Hvete, for eksempel, hadde vært «Typeriktig, behagelig og velbrygget øl» (s. 85) om det var forfatterens egne ord, men hva vet jeg?). Og det er ikke noe stort problem. Men tekstene om bryggeriene bærer litt preg av det samme: En tilsendt tekst forfattet av bryggerisjefen eller pr-avdelingen som så er blitt redigert og bare delvis omskrevet. For Qvart ølkompani er teksten til og med tatt med direkte som skrevet, siden den starter «Qvart ølkompani presenterer seg slik:» og har formuleringer som «vi vil» (s. 158). Kanskje er det uungåelig, men det er i alle fall blitt slik at skrivestilen varierer veldig fra bryggeri til bryggeri, og som med flaskebildene er det litt tilfeldig hvilke opplysninger forfatteren har fått fra bryggeriene, slik at man får slike merkverdigheter som påpekningen at «Alt øl fra Hubertus er upasteurisert og ufiltrert» (s. 90) til tross for at det vel er normen blandt mikrobryggerier, mens Lervig har fått et avsnitt om hvilke øl fra dem man bør prøve først. Lesingen blir dermed en litt humpete opplevelse.

Dette til tross, jeg vil hevde at om du skal kalle deg ølnerd må du ha denne boka i samlingen. Og du kan med fordel gi den bort både i anledning jul og bursdag til aspirerende ølnerder.

Vi avslutter med den ene ingressen som fikk meg til å nesten sprute øl ut av nesen på lanseringen:

For dem som syntes de norske bryggeriene var litt for høflige og tilbakelente, kom Sagene Bryggeri inn som et vindkast.

(s. 170)

The Wonky Barn Willy’s Cider Medium Dry 4 %

IMG_0854

Nese: Lett søtlig kommersiell engelsk sider.

Smak: Halvkjip kommersiell engelsk sider, innslag av skall av grønne epler redder de fra total anonymitet.

Kommentar: Grei nok, men ikke en av de jeg er lei meg for ikke å ha tatt med et ekstra kolli full av hjem.

Kjøpt på Waitrose i London.

Domaine Pacory Cidre le Costaud 8 %

Denne har vært lagret tre måneder på gamle calvadosfat.

IMG_1034Nese: Lite.

Smak: Bålstekte epler, småsvidd epleskall. Fatpreget er tydelig, det er en form for spritstikk på smaken. Ganske mye bitterhet, som til en viss grad balanserer den rimelig søte eplesmaken.

Kommentar: «Sødme og bitterhet i balanse» i stedet for «tørrhet» funker, men er ikke den siderstilen jeg faller mest pladask for. Godt, men ikke løp-og-kjøp-mer-godt. Jeg har en flaske til, det klarer seg nok (men jeg tror jeg skal glemme den i kjelleren en stund).

Kjøpt på Systembolaget, bestillingsvare.

Latvijas balzams Apple Garden 6 %

IMG_0923

Nese: Epler og litt bruspulver med eplesmak.

Smak: Syrlig eple, noe bruspulveraktig også på smaken.

Kommentar: For lett. Den er rimelig frisk på smaken, og er syrlig/tørr til å være kommers, men det bruspulverpreget ødelegger det syrlige inntrykket litt, og det er liksom ikke så mye annet å ta tak i her. Går ned, men blir neppe kjøpt igjen.

Julekalender 2015 luke 24

luke24Farge: Mørk rav, rosinaktig

Nese: Fruktkompott, rosiner, eik. Svidd gummi med vann, kandisert appelsin, sykkelslange, sukat.

Smak: Svisker, svidd gummi, gammelt lær. Det blir litt bedre med vann, faktisk, men det er fortsatt den svidde gummien som er mest fremtredende, også på ettersmaken. Noe fatbitterhet her også, så helt ung er den nok ikke. Bitter sjokolade, sitrus av noe slag.

Kommentar: Med nok vann ble den nesten drikkelig. Ellers er nesa ok, det er smaken som knekker meg. 50 + % (selv om jeg overvurderte gårsdagens), minst 20 år, sannsynligvis Speyside igjen. Litt fristet til å tippe Glenfarclas igjen, men det er vel lite sannsynlig?

Fasit: Glengoyne, ja, det burde jeg jo ha tenkt på. Det er så lite destilleripreg igjen i alt fatet at det bare er å tippe på the usual suspects, men Glengoyne er jo opplagt en av dem. Denne er da fra 1986 og er – tada – fra en sherry butt. Hele 54,2 % og nøyaktig 20 år gammel.

Julekalender 2015 luke 23

luke23

Farge: Mørk rav med et rødt skjær

Nese: Julekake, tørket frukt, lær og mørk sjokolade. Appelsinmarmelade, nellikspiker og brent sukker med vann. Brent gummi med litt mer vann. Kanel og kardemomme, vørterkake.

Smak: Lett brent gummi, mørk sjokolade. Bitterstoffer dukker opp med vann, brent sukker og melkesjokolade i bakgrunnen.

Kommentar: Rimelig alkoholsterk, med tanke på at sherryfatet (for det er det nok) har en tendens til å kamuflere alkohol. 50-55 %, kanskje. Lukter godt, men jeg blir ikke venner med smaken, hverken med eller uten vann. Tror vi skal opp i åra på grunn av bitterheten. 20ish, eller mer. Sannsynligvis Speyside, siden det er der slike «sherrybomber» som regel kommer fra, men det kunne vært f.eks. Old Pulteney der spriten overdøves av fatet. Glenfarclas virker som et sannsynlig alternativ dersom Speyside er riktig.

Fasit: Det var det, gitt. Men dobbelt så gammel som jeg tippet, og hakket svakere. Glenfarclas 40 år, på 46 %, tappet i 2010. Ja, udrikkelig var det jo ikke, men det er vel ingen bombe at jeg ikke ville betalt for en hel flaske.