Lindheim The Apple People, Friendship Series 8 %

Nese: Syrlig og gjærpreget, med noe eplekakeaktig i bakgrunnen.

Smak: Frisk og lett fruktig, tørt kornpreg, mye gjær-action. På ettersmaken får jeg lett bitterhet og lett eple.

Kommentar: Forfriskende og ganske kompleks, du kan sitte og smatte og smake en stund. Jeg synes kanskje det blir i overkant mye gjær-bonanza i forhold til eple, og konkluderer med at Cider Weisse var bedre, men dette er også godt.

Hvilket minner meg på at jeg har minst en flaske Cider Weisse i kjelleren som garantert burde vært drukket…

Aktie-øl

Vi kom over tre ølglass på en bruktbutikk i ferien. Til 15 kroner stykket var det ikke så vanskelig å bestemme seg for å kjøpe alle tre. Fin størrelse til smaking/øldeling er det også.

Aktiebryggeriet i Trondhjem eksisterte fra 1899 til 1966 (i følge Wikipedia), så da må vi vel anta at glassene er over femti år gamle i det minste. Bryggeriet fusjonerte med E. C. Dahls i 1966, og i dag er det bare Dahls-navnet som overlever.

Det var ikke akkurat flust av bilder av logo, etiketter og andre ephemera å finne når jeg søkte på Aktiebryggeriet, så her er mitt bidrag til det store internettarkivet.

Andre kilder:

Austmann Hula! Hula! 4,7 %

Hula! Hula! (pineapple and yuzu sour) ble lansert fredag 24. juli, og da var det å få både på kran på Austmann Taproom og på flaske i bryggeriutsalget vegg i vegg. Vi testet det fra fat, og synes det var såpass godt at vi også kjøpte med noen flasker.

Nese: Syrlig, mot bruspulver og sure godterier. Det lukter definitivt ananas, men av den kunstige typen. Ananas-versjonen av pulveret inni lemon sherbets, kanskje? Og innslag av “noe annet” som vi vel kan anta at er yuzu.

Smak: Det smaker mer øl (det vil si malt) enn det lukter, men også på smaken er det en del syrlighet og smak av frukt – altså ananas. Her gjør også yuzuen seg mer gjeldende. Men også på smaken får jeg surt godteri som hovedinntrykk.

Kommentar: Jeg liker sure godterier og kunstig ananas, så flytende smågodt er helt i orden for meg, og konklusjonen blir “utmerket sommerøl”.

Kjøpt på Austmann bryggeriutsalg.

Bryggeripasset: Erfaringer fra Norgesferien

Vi har benyttet annerledessommeren hovedsakelig til prosjekter på hjemmebane, men en liten rundtur til diverse hytter og et par netter på hotell har vi hatt. Derfor passet det jo utmerket at Bryggeri- og drikkevareforeningen (BROD) lanserte Bryggeripasset.

Skjermdump fra BRODs Facebookside, Drikkeglede, innlegg datert 29. juni med bilder av passet og teksten"Nå lanserer vi "Bryggeripasset"! Er det ikke fint?😊😊 Passet er i papirformat, og ferierende ølhunder kan få stempel fra bryggeriene som tar imot besøkende. (NB: Som vi skriver på nettsiden og i passet, så er det viktig at man sjekker bryggerienes åpningstider før man legger av gårde). Passet er gratis og kan enten bestilles via nettsiden, eller fås hos et av bryggeriene på listen. Passet er ferdigtrykket og kan sendes fra trykkeriet i slutten av denne uken. Sjekk også www.bryggeripasset.no"

Vi bestilte oss pass så fort nyheten dukket opp i Facebookfeeden min. “Leveringstiden er 3–5 arbeidsdager” sa nettsiden, og selv med forebehold om at 29. var en mandag og at passene ikke kunne sendes fra trykkeriet før slutten av den uken, burde vi få det i god tid før avreise. Vel, god tid… Vi hadde flaks, passene kom i posten 14. juli, dagen før vi skulle reise. Nettsiden lover også at bryggeriene skal ha noen pass til utlevering til distré ølhunder, men det var først det femte bryggeriet vi var innom som faktisk hadde fått passene. Jørn Idar Kvig var heldigere når han var på besøk hos Bådin.

Samme kveld som passene kom skulle jeg på Austmann, der Eva Beate feiret bursdagen sin, så jeg øynet muligheten til å sikre meg mitt første stempel. Så lett var det ikke. Bartenderen mente at stempelet var ankommet, men ante ikke hvor det var. Det løste seg etter en telefon til noen som visste, og jeg fikk stempel og signatur. Akkurat med Austmann var det jo heller ikke så fryktelig farlig, det blir garantert flere besøk der før sommeren (langt mindre året) er omme.

Verre er det med bryggeriene vi hadde tenkt oss innom på vår lille “road-trip”. Første destinasjon var Lillehammer (vi hadde en slags plan om en stopp på Hubertus på veien, men det klaffet ikke). Torsdag 16. juli troppet vi opp på Lillehammer Mikrobryggeri for å spise middag, smake litt øl og forhåpentligvis få oss et stempel. Nja, jo, ja. Stempelet hadde visst ikke kommet, men mannen i baren fant et gammelt stempel i en skuff, så det ordnet seg på et vis.

Noen dager i fred og ro (og sjokkerende nok helt uten mygg) på Finnskogen passerte før vi kjørte nordover tirsdag 21. og stoppet på Trysil for å spise lunsj på Trysil Hotell, der Trysil Bryggeri holder til. Kveik restaurant og brewpub kunne servere oss øl fra bryggeriet og (fantastiske) bakevarer fra Kort & Godt håndverksbakeri, men damene i baren hadde nok mer med bakeriet og restauranten å gjøre enn med bryggeriet. De hadde aldri hørt om bryggeripasset en gang, men også her løste det seg med en telefon eller to, og vi fikk både stempel og en kjapp samtale med en ansvarlig fra bryggeriet.

Onsdag 22. gjorde vi et forsøk på å besøke Røros bryggeri. I følge Facebooksidene har de åpningstider fra 8 til 16 på hverdager, men da vi kom til bygningen de holder til i var døren stengt (på grunn av Covid-19) og når vi ringte det oppgitte nummeret for å få slippe inn viste det seg at han som svarte var alene på jobb og var ute og leverte øl. En viktig nok jobb, det, altså. Han henviste oss til Mega for ølkjøp, og vi kunne eventuelt ringe dagen etter og avtale tid for besøk. Etter en kort diskusjon droppet vi det, det ble for lang omvei med tanke på den egentlige planen for torsdagen. Så da ble det ikke noe stempel fra Røros (men der er det vel også en mulighet for å få til et besøk i løpet av høsten).

Torsdag 23. kjørte vi fra Brekken til Trondheim, og stoppet på Hogna Brygg. Og her var det andre boller. Hogna hadde ikke bare stempel, de hadde også pass, pent utstilt på disken.

Mitt pass etter turens utløp.

Så hva er konklusjonen? Bryggeripasset er en artig idé, men lanseringen bærer preg av hastverk, bryggeriene som deltar burde hatt både stempel og pass i hus før lanseringen fant sted, egentlig (så kunne man jo heller fått pass og stempel om man tilfeldigvis var innom ett). Og bryggeriene burde kanskje ha informert de som faktisk har kundekontakt om passets eksistens og gjerne også om hvor de oppbevarer stempelet. Jeg må understreke at alle vi pratet med på bryggeriene/restaurantene var hjelpsomme og velvillige og gjorde sitt for at ting skulle ordne seg, så dette er ikke ment som kritikk av enkeltpersoner overhodet.

I tillegg advarer riktignok BROD om at bryggerienes åpningstider varierer:

OBS! Åpningstidene til de ulike bryggeriene varierer, og du bør derfor undersøke når bryggeriet du vil besøke holder åpent

Men man skal altså ikke forvente at det holder å sjekke nettsider/Facebook, jeg anbefaler å ta kontakt med bryggeriet på forhånd for å sikre at du ikke kommer til stengt dør. Har man fått minst ti stempel innen nyttår kan man delta i trekningen om en helg i Flåm med besøk hos Ægir, og har du regnet deg fram til at du akkurat kommer innom ti bryggerier i år vil det jo være rimelig ergelig om du møter stengte dører eller at et stempel rett og slett ikke er å oppdrive (i det siste tilfellet håper jeg BROD godtar dato og signatur fra bryggeriet i stedet). Opplegget er altså ikke fritt for barnesykdommer, og har du planlagt sen ferie i år har du truffet bedre blink enn oss, men jeg antar det meste av dette er ting som løser seg i løpet av noen få uker.

PS. Det kommer omtale av bryggeriene vi faktisk fikk besøkt etterhvert.

Applehead Apple’s Devil 5 %

Nok en russer, denne med chili. Antar jeg. Det er ikke som om jeg skjønner noe av det som står på etiketten utover den store skriften på fronten – resten er på russisk. Men bildet av chili på etiketten og det at den ligger inne på Untappd som “Cider – herbed / spiced / hopped” er sterke (no pun intended) indikatorer.

Nese: Eple, men også lett metallisk av chili.

Smak: Syrlig eple, veldig syrlig eple. Og mer enn et hint av chili. Det første som slår deg er hypersyrlighet, før du – eller i alle fall jeg, med min (manglende) chilitoleranse – blir sittende å hoste og harke når chilibomben detonerer på ettersmaken, tilsynelatende forsterket av syrligheten.

Kommentar: Ubalansert, i tillegg til at det selvsagt er alt for mye chili for min smak, men det var ikke noe sjokk. Artig å smake? Ja. Vil jeg ha mer enn de fire-fem slurkene jeg har tatt for å få skrevet et smaksnotat? Nei. Tror denne ender som marinade/saus.

Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.

Gravity Cider Blade Runner 5 %

Nese: Røde epler, men ikke søtt. Tydelig siderpreg.

Smak: Ganske syrlig, allerede i det den treffer tungespissen. Tydelig eple. Litt mer tørrhet og snerpethet etterhvert, men syrligheten er mest fremtredende.

Kommentar: God, men ikke så fantastisk som den eneste andre russiske sideren jeg har smakt. Det ville kanskje være overraskende (og ikke så rent lite upraktisk) om det viste seg at jeg likte all russisk sider bedre enn annen sider…

Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.

Myken Solo PX Sherry 2020 4 år 59,7 %

(Merk: Smaksprøven (for ordens skyld bare et par cl, ikke hele flasken på bildet, den har jeg betalt for sjøl) er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Mykens første enkeltfatstapning, og det fra et 55-litersfat, så bare 80 halvlitersflasker tappet, og garantert kaos på slippdagen på polet. Jaggu. Jeg vant ikke kønummerlotteriet, så det var utsolgt for lengst når det ble min tur i køen, og jeg antok at dett var dett. Men så dukket det plutselig opp en smaksprøve, noe som var særdeles hyggelig, og så viste det seg at andre trøndere hadde vært heldigere i lotteriet enn meg og hadde en flaske til overs, så nå har jeg en uåpnet flaske i skapet. Gode venner er det sjelden dumt å ha.

Fatnummer 16/001, og altså 55 liter eks PX sherry som spriten har fått godgjort seg på i fire år.

Nese: Plommesyltetøy med kanel, eller kanskje helst plommepai, for det lukter stekt smørdeig også. Med vann får jeg assosiasjoner til kamfer og tigerbalsam.

Smak: Ganske heftig alkoholpreg. Igjen noe dessert med bakte plommer og krydder; både kanel og noe mer rosmarinaktig. Det hele er søtet med honning. Med vann kommer smørdeigen på smaken også, og melis. Mer krydder gjør seg gjeldende; muskatnøtt, svart pepper og mynte. Både nese og smak oppfattes som mindre søte med vann.

Kommentar: Halleluja for en fireåring! Det er vanskelig å tro at alderen stemmer, men det er selvsagt nettopp dette man håper å oppnå ved å bruke småfat og her har Myken så aldeles truffet blink. Jeg burde sikkert lagre den uåpnede flaska og selge den på auksjon om ti-tjue år, men det kan jeg love at ikke kommer til å skje, det er den ALT for god til, den skal åpnes, drikkes og nyyyytes.

His Excellency Fine Old Scotch Whisky Over 5 Years 43 %

Det er kjekt med venner som kjøper gammel blend på auksjon.

Nese: Ganske tydelig malt, ellers sitrus og barskog. Vann forsterker barskogen og det glir over i eik og mentol.

Smak: Malt og eik, men eika tenderer mot barskog og mentol. Ingen nevneverdig endring med vann.

Kommentar: Smaker langt eldre enn sine fem år. Det er selvfølgelig umulig å vite om den smakte sånn nytappet eller om den har et heldig tilfelle av old bottle syndrome. Uforskammet godt synes jeg dette var, om enn av det enklere slaget. Kunne definitivt fungert som hverdagsdram om den fantes i salg nå (og smakte sånn som denne gamle flasken, vel å merke).

Takk til Morten og LeifO for smaksprøven.

Mackmyra privatfat Bjurälven 3 år 57,1 %

Dette er en privattapning fra Mackmyra. Mackmyras røkte sprit har ligget i 3,5 år på et 30-liters first-fill Olorosofat på skogslageret.

Nese: Umiddelbart mye sprit, litt røyk, litt eikeplank og en litt kunstig fruktig tone. Med vann blir eikepreget tydeligere, det lukter veldig mye, fat, men ganske ferskt fat. Noe frukt er det også, men det vipper mer mot tropisk enn “gammel sherry”.

Smak: Røyk og aske. En del eik. Med vann er røyken fortsatt dominerende med et tydelig preg av eik i tillegg. Litt møbelpolish og lærnoter finner jeg også.

Kommentar: Det er nesten så jeg lurer på om jeg tolker “ny oloroso” feil og det på en eller annen måte betyr “ny eik”. Men da ville den vel vært udrikkelig etter 3 år, og det er den jo ikke. Men det er hevet over enhver tvil at whiskyen har fått mer smak av selve fatet enn av det som har vært i fatet før. En interessant Mackmyra å smake, og ikke noe jeg ville vært direkte skuffet over å ha en andel i, heller, men ikke så god at jeg kommer til å gjøre noen innsats for å få tak i mer.

Takk til Ane for smaksprøven.