Pub-til-pub: Stavanger

Jeg var egentlig i Stavanger for å være med på bokbloggertreff og kanskje få med meg noe fra Kapittel, men kunne ikke la sjansen gå fra meg til å sjekke ut noen av Stavangers ølbuler. Noen sammenhengende pubcrawl ble det ikke tid til, så denne runden ble foretatt stykkevis og delt i løpet av en helg (fra fredag kveld til søndag ettermiddag).

Cardinal nærmer seg vel legendarisk, og var da også det første stedet jeg siktet mot fredag kveld. Jeg ankom ca klokka seks, og da var det… vel, fullt er et relativt begrep, det VAR plass til flere mennesker i lokalet, men det var ikke akkurat noen overflod av ledige sitteplasser. Jeg vurderte å sette meg ved et bord som var reservert fra klokka sju, men endte i stedet med en plass ved enden av baren.

Jeg talte tre branda kraner og seksten variable. I tillegg sto det fire jeg antar var midlertidige ved enden av baren, med øl fra To Øl som det lå lanseringsinformasjon om i ølmenyen. Jeg valgte meg en Sveikadden fra Bygland bryggeri, som var et godt øl, ganske søtt, men velbalansert.

Fredag sa jeg meg fornøyd med den ene. Jeg vurderte et øyeblikk om jeg bare skulle bli sittende og smake meg gjennom hele To Øl-rekka, men siden jeg faktisk trengte å få kjøpt meg middag fant jeg ut at det var best å gå videre.

Lørdag kveld var jeg tilbake på Cardinal, nå var det mindre folk og jeg fikk meg et vanlig bord et stykke inn i lokalet. Denne gangen fikk jeg sjekket hva som var på de fire variable kranene i den enden av baren (det hadde jeg ikke brydd meg med å finne ut av dagen før, da det var for mye folk i veien og uansett nok å velge i), og der var det jaggu Dark Horizon 5th ed. på fat, så da ble det det i glasset, gitt.

Nøgne Ø Dark Horizon 5th ed. 16 %

Nese: Lakris og kaffe, mot det tørre og bitre, ikke søtt.

Smak: Følger opp nesa. Lakris og kaffe. Brent sukker uten sødme.

Kommentar: Jeg ville normalt sagt at jeg liker impstouten søtere, men balansen her er egentlig perfekt. Assosiasjonene er “søte smaker”, men uten at det blir søtt og potensielt kvalmende.

Skulle du klare å ikke finne noe på de 20 (pluss) kranene du har lyst på kan Cardinal også skilte med en omfattende flaskemeny.

Fra Cardinal gikk jeg videre bortover Skagen og kikket på spisestedene jeg passerte, men ingen fristet noe videre, så jeg fortsatte til På kornet som var neste sted på lista over “bra ølsteder”.

På kornet markedsfører seg som gastropub, og i følge menyen utenfor var maten “finere” og prisene hakket stivere enn jeg egentlig følte meg klar for den dagen. Jeg gikk derfor forbi på fredag, men kom i stedet tilbake på lørdag (når jeg alt hadde spist middag) og når jeg tok til høyre til baren (og ikke til venstre inn i restauranten) oppdaget jeg jo at de også hadde en noe enklere barmeny, men den fikk jeg altså ikke testet i denne omgang.

Lørdag kveld var det mye folk også på På kornet, og jeg havnet igjen ved baren, der det var flere barkrakker ledig. Dessverre fyltes de opp etterhvert, og da ble det litt for liten plass igjen til de som ville bort til baren for å handle, så det fungerte vel sånn passe (jeg følte både at jeg var i veien og at folk generelt har litt lite respekt for intimsone når de er påseilet). Men jeg fikk da i alle fall smakt på Ægir Breck både I og II, så helt mislykket var ikke besøket.

Ægir Breck I 8 %

Nese: Vegetalsk? Klarer ikke helt å plassere det… Jordaktig? Fruktig?

Smak: Kaffe, men mer… frukt? Veldig forskjellig fra Dark Horizon som jeg jo drakk rett før. Svisker eller noe sånt, men ikke veldig søtt.

Kommentar: Godt, men ikke fantastisk.

På kornet har 20 kraner med variabelt utvalg, og i tillegg et lite, men godt, whiskyutvalg (blant annet noe gammel Brora som jeg var litt fristet til å bestille, men jeg klarte å besinne meg). Kjellerlokalet er sjarmerende nok, og jeg hadde nok synes det var et utmerket sted om det bare hadde vært halvparten så fullt.

Ægir Breck II 13,2 %

Nese: Svisker og kaffe.

Smak: Svisker, vinøst, fruktig kaffe, ettersmak av bitterhet.

Kommentar: En helt ok barleywine, men igjen: Godt, men ikke fantastisk.

For å komme meg videre på listen over anbefalte ølsteder gikk jeg bortover Øvre Holmegate til Circus.

Fredag var det en behagelig mengde mennesker i lokalet, det føltes folksomt, men det var ikke noe problem å finne bord. Det var heller ikke noe problem å finne noe jeg hadde lyst til å drikke.

På de 13 kranene var det variert utvalg, til og med en sider fra Aspall, og det sto lassevis av fristende flasker i kjøleskapene bak baren. Av mat kunne de by på pølse fra Håland kjøtt. Det hadde kanskje ikke vært førstevalget mitt om jeg hadde hatt noe valg, men nå begynte det å bli nødvendig med noe annet enn flytende føde, så jeg bestilte en pølse. Og den var god, den, til pølse å være.

Hadde jeg ikke skullet videre for å treffe bokbloggerne på Bøker & Børst hadde jeg gladelig blitt sittende på Circus til det var på tide å bysselalle, for stedet var riktig så trivelig.

Vi havnet på Circus igjen på lørdag kveld, ganske sent. Da var det stinn brakke, og jeg belaget meg på ståplass, men noen av mine medbloggere er freidigere og det ordnet seg, på et vis, med sitteplasser. Men godt ølutvalg og hyggelig selskap til tross var det i overkant folksomt og høylytt for meg, så det ble med den ene ølen.

Bøker & Børst var stedet for bokbloggersosialisering på fredag. Et ikke unaturlig valg av sted, kan man mene, med bokhyller i fleng og som vertskap for flere Kapittel-programposter lever baren greit opp til navnet sitt. De har 7 branda og 10 variable kraner både kortreist og langreist øl, og en omfattende flaske-/boksmeny de også. På fast føde-fronten dekker de dessertbehovet bedre enn sulten, for det går i søtere bakverk, utvalget varierer fra dag til dag. Vi satt i bakgården, som kanskje egentlig er innredet med røykerne i tankene, men det fungerte fint for oss også, for trass pøsregnet gjorde tekstiltak og varmelamper at vi satt tørt og nogenlunde varmt.

Lørdag var jeg tilbake på Bøker & Børst også, før jeg ble tatt igjen av bokbloggere og vi altså havnet på Circus. Da var det fullt, og jeg endte igjen med å henge i baren, uten barkrakk denne gangen.

Noe senere skulle det være DJ, muligens i forbindelse med Kapittel? Jeg skjønte ikke helt poenget med det, må jeg innrømme. Stinn brakke og null dansegulv, og så drar dere inn en DJ? Ja, ja. Det er vel jeg som er rar som liker å høre meg selv tenke også når jeg tar en øl.

Omnipollo + BrewDog I Wanna be Your Dog 12 %

Nese: Kaffe og mørk sjokolade. Lakrispulver (tør jeg si hockeypulver?).

Smak: Mørk sjokolade med mørk frukt. Black forest gateau.

Kommentar: Now we’re talking. Snadder.

Om du trodde pub-til-pub-runden tok slutt bare fordi det ble søndag, vel da tok du feil. Etter en ganske lang gåtur med mye gatekunst (det er MYE fin gatekunst i Stavanger) møtte jeg bokbloggerne på kafé for tvangslesing. Etterhvert ble jeg og Monika, som også er ølhund, enige om at vi vel kunne se om det gikk an å få seg en øl. I følge Untappd var det en verified venue rett borti gata som var åpen. Vi ruslet bort, men tross at noen hadde sjekket inn øl på stedet bare et par dager tidligere var det utvilsomt stengt – for godt. Det hele var et mysterium. Men vi lar oss ikke knekke så lett, så vi gikk til den andre verified venuen som var åpen på en sødag ettermiddag: Nr 28 Pizza Pub.

Kanskje hadde de god pizza, hva vet jeg. Ølet vi drakk var ikke godt. Jeg har glemt hva det het, men det er kanskje like greit. Det var to øl fra et norsk bryggeri ingen av oss hadde drukket noe fra før. Min var bare forglemmelig, Monika sin direkte vond.

Vi ble ikke så lenge. Men vi klødde oss litt i hodet over at en pizzarestaurant med underveldende ølutvalg gidder å betale for å være verified venue på Untappd.

For å skylle bort smaken av hva-det-nå-var gikk vi rett over gaten, til en pub jeg hadde humret over hver gang jeg hadde gått forbi (neida, jeg er slett ikke glad i ordspill): Bar Bache.

Det var et trivelig sted av den heller “brune” sorten. Ølutvalget var ikke noe å skrive hjem om, men jeg drakk en Franziskaner Dunkel og var såre fornøyd med det.

Bartenderen gjorde et iherdig (men dessverre mislykket) forsøk på å finne den fotballkampen Monika var interessert i på tv’en, og vi følte oss i det hele tatt veldig velkomne og kunne gjerne blitt sittende, men det begynte å bli på tide å komme seg til Sola og hjem, så det får bli en annen gang.

Og det var alt fra Stavanger for denne gang. En langt mer brokstykket pub-til-pub enn jeg pleier å få lappet sammen, men jeg håper det kan være til nytte og/eller fornøyelse for noen likevel.

Austmann Taproom, Trondheim

Den nye baren.

En hel uke tok det fra Austmann Taproom åpnet dørene til jeg kom meg innom. Sånn er det når de åpner midt i ferien, og det er kanskje ikke helt utilsiktet, det kan være greit med en myk start (selv om den opprinnelige planen var å åpne langt tidligere på året, men vi kan jo late som det var en myk start som var planen i alle fall). Selv denne dagen hadde jeg bare tid til en spontan kjapp tur innom, men jeg hadde flaks og traff Vinko i baren, så jeg fikk høre litt om både hvordan det har gått så langt (overraskende bra!) og planene framover.

Jeg og noen andre fra Det gode øls klubb var på flyttepakkedugnad på Austmann tidligere i sommer.

First things first: Austmann har altså flyttet produksjonslokaler fra Høvringen til Sluppen. Det gamle bryggverket er solgt, så akkurat nå er det produksjonsstopp mens de venter på at det nye skal leveres. Volumølene brygges uansett på Borg, en av de store fordelene med samarbeidet med Hansa Borg, så det blir ikke tomt for Tre gamle damer, Hoppy Blonde eller noen av de andre boksfavorittene, men de tærer på lagerbeholdningen av spesialøl.

Sånn ser det ut fra Kroppanbrua-adkomsten.

Sammenlignet med Høvringen er de nye lokalene svært sentrale, men sammenlignet med det meste annet er det vel… ikke akkurat et sted du ramler innom. Nærmeste bussholdeplass er Kroppanbrua, og kommer du fra den kanten er det mulig å se skiltet fra avstand. Jeg kom fra andre siden, og lurte nok på om jeg egentlig var på rett vei, men stolte på Google Maps når de mente at Sluppenveien 10 var dette gule bygget, og jammen viste det seg å stemme, for der rundt hjørnet, nærmest inn i en slags bakgård, var skiltet jeg lette etter.

Skilt på forsiden av bygget er selvsagt på planen, men der venter man på godkjenning fra kommunen.

Fra puben kan man se inn til det som skal bli bryggerilokalet gjennom store glassvegger, vegger som kan fjernes når det ikke arbeides i bryggeriet. Sjenkebevilling for hele arealet er på plass, så det kan huses flere hundre gjester ved behov og man kan også få omvisning med en øl i hånda.

Utsikt (innsikt?) til bryggerilokalene.

Hovedarealet for puben er fordelt over to rom, i tillegg er det uteservering, og altså mulighet for å åpne opp inn til produksjonslokalene.

Det er ti tappekraner, og naturlig nok er det hovedsakelig Austmann-øl å finne på disse. Når jeg var innom var det ett gjesteøl, en Trippelbock fra ØX Tap Room. (Oversikt over hva som finnes på kran vil oppdateres på På kran i Trondheim så ofte jeg har mulighet.)

Tre gamle damer i glasset, tre gamle damer på veggen.

Veggen bak baren er dekket av gamle tønnestaver, ellers er veggene dekorert med Skurkturs emballasjedesign, noen i form av veggmalerier, som Tre gamle damer over her, og noen som innrammede orginaler. I øyeblikket er møblementet ganske enkelt, men Vinko forsikret meg at det er midlertidig, sofaer er bestilt.

Bestilt er også bryggverket, bryggmesteren har til og med vært på inspeksjonstur for å forsikre seg om at det blir som de har tenkt. Det forventes levert i begynnelsen av uke 30, så regner de med to ukers installasjon og en uke eller deromkring til testbrygg før nye Austmann bryggeri er oppe og går for fullt igjen. Midten av august, altså, om ikke det dukker opp nye hindringer.

Det er ikke lagt opp til fast matservering på Austmann Taproom, men lokale tilbydere vil dukke opp. Den dagen jeg var på besøk sto Bastant Catering for “awesome burgers”. Burgeren var utmerket, om enn en anelse lite stekt for min smak (men ikke så lite at det var et problem, da hadde jeg sagt fra).

Foruten den gamle favoritten Tre gamle damer tok jeg meg en Lakris!!! (som var ny for meg).

Austmann Lakris!!! 6 %

Nese: Stout og lakris.

Smak: Flytende saltlakris med et svakt hint av stout. Ettersmaken er ren lakris.

Kommentar: Du bør like lakris (noe jeg gjør), gjør du det er det ikke mye annet å si enn omnomnomnom.

Så Sluppen har fått en bydelspub. At Trønderske ølentusiaster besøker Austmann tar jeg nesten for gitt, men jeg håper også folk i nærområdet vet å sette pris på stedet. Vi har gangavstand til Austmann Taproom selv. Til, kanskje ikke fra, for hjem er det bratt. Men at vi kommer til å stikke innom så ofte vi har anledning tror jeg ikke det er grunn til å tvile på.

 

Jossa mat & drikke, Trondheim

Nylig hadde boksirkelen sommeravslutning, og da pleier vi å gå ut for å spise. I år falt valget på Jossa mat & drikke, etter anbefaling fra en av medlemmene (som bor på Lilleby). Jeg var positiv også, jeg hadde selvsagt hatt lyst til å teste Jossa siden de åpnet.

Credo har vært en av stjernene på Trondheims restauranthimmel lenge, og Jossa oppsto først som eget konsept i andre etasje over Credo i Credoveita. Når Credo flyttet til nye lokaler på Lilleby tidligere i år, fulgte Jossa med på lasset. Tredje arm i familien er forøvrig Finnes Café, som holder til i det gamle barnehjemmet på Lilleby.

I følge hjemmesidene er Jossa “et rustikt alternativ til Credo, og endrer meny ut i fra hvor Jossa reiser.” På de samme hjemmesidene kan man lese litt om hvor Jossa reiser. Eller rettere sagt “har reist”, siden den siste oppdateringen er fra januar.

Noe mer oppdatert informasjon finner man på Jossas Facebookside, men også der henger de litt etter på noen punkter, blant annet står det i “Our story”: “Vi åpner dørene igjen i nye lokaler på Lilleby i februar 2018.”

Nuvel, det er nå heller ikke det viktigste, det er først og fremst maten – ikke bilder av den – som er viktig på et spisested.

Vi hadde bestilt bord og ble i den sammenheng bedt om å melde inn eventuelle spesielle ønsker/behov på forhånd. De ble behørig sendt på epost god tid i forveien, en vegetarianer og en allergiker (chili, paprika og hvitløk, bl.a.). Når vi ankommer er det langt fra fullt i lokalet, det er folk ved en fire-fem bord, men vi får bord i andre enden og er ganske alene til å begynne med.

Lokalet kan ikke beskrives som noe annet enn kult. Man har utnyttet de gamle fabrikkstrukturene på en god måte, det er store vindusflater og derfor mye lys, og møblene passer godt inn i… “industriell chic” eller hva man nå skal kalle det. De kunne riktignok spandert på seg et skilt på dørene inn til selve Jossa med pil mot den faktiske inngangen. Når det er fint vær antar jeg dørene er åpne ut mot uteområdet, men når vi var der var det flere personer som testet døra, kikket inn gjennom vinduet og så døra på andre siden og begynte å gå rundt før noen innenfor fikk vinket til dem og signalisert at inngangen faktisk er andre veien (Jossa deler inngang med Credo).

Jossa ligger i den høyre delen av bygget, og det er kanskje ikke overraskende at folk prøver glassdøra når de kommer?

Da jeg kom var de andre allerede på plass og hadde fått vin i glassene. En servitør kom bort og lurte på hva jeg ville ha å drikke, men ble distrahert av vegetarianeren vår som lurte på hva de vegetarianske alternativene var, siden det ikke sto noe på menyen. Hun fikk beskjed om at om vi valgte firerettersmenyen ville hun få vegetarversjon av det vi andre fikk, men det hadde vi ikke egentlig noen planer om, så hun lurte på hvordan det var med det som sto som à la carte. Av hovedretter den dagen var det fiskesuppe, kylling og svinesnitzel. “Spiser du fisk?” ble hun da spurt. Når svaret var nei fulgte en lengre samtale der hun fikk beskjed om at hun kunne velge en hvilken som helst hovedrett uten at vi fikk noen klarhet i hva maten da i så fall ville bestå av.

Jeg burde selvsagt tatt bilde av menyen den dagen, men det glemte jeg. Det ligger ute en på Facebook fra april som er relativt representativ, minus noen av merkelighetene vi senere støtte på:

Etter litt om og men fikk jeg bestille vin, og så var vi klare for faktisk å bestille mat. Ny servitør. Jeg er usannsynlig glad i snitzel, så jeg gikk for det. Jeg fikk beskjed om at det var lurt å bestille “sides” i tillegg, for det var ikke så mye tilbehør til hovedrettene. Akkurat det kunne kanskje vært klarere ut fra menyen, men siden jeg ble advart var det ikke noe problem. Jeg kastet et raskt blikk på “sides”-menyen som ga meg valget mellom sopp, vårløk og erter. Jeg ble anbefalt erter, men valgte sopp. Nestemann bestilte kylling, som i følge menyen kom med sopp og løk, så hun droppet “sides”. Og så begynte vi tydeligvis å være vanskelige (om altså ikke vegetarianeren hadde begynt før). For nestemann ville ha kylling, men synes det hadde vært greit med noe mer grønnsaker til, og kanskje noe litt mer mettende? “Dere har ikke poteter?” Nei, det hadde de ikke denne uka. “Vel, hva med squash eller gulrot eller noe?” “Noe rotgrønnsaker, kanskje, jeg skal sjekke med kjøkkenet.” Ok, videre til nestemann som var allergikeren, hun ville også ha kylling, men minte servitøren om allergiene. “Dere har fått en liste.” Vegetarianeren forsøkte seg også på kyllingretten, uten kylling, selvsagt, “men egg og ost er ok”. “Bra!” var beskjeden, og vi var i grunn ganske spent på hva hun kom til å få. Sistemann ville ha kylling, men var ikke så glad i sopp og løk, så hun lurte på om det fantes noe alternativ til henne også. Jeg må innrømme at på dette tidspunktet lå sympatien min hovedsakelig hos servitøren (med unntak av for vegetarianeren), men det må være lov å påpeke at om man legger opp til at folk skal bestille “sides” i tillegg til “kylling med sopp og løk” hadde det kanskje ikke vært urimelig å forvente andre valg enn “sopp, vårløk og erter”. Eller? I alle fall, servitøren lovte å se hva kjøkkenet kunne få til, i mellomtiden fikk vi (fantastisk) brød fra Finnes med godt smør til, og vi begynte å diskutere bøker.

Etter en stund (en ganske god stund, men ikke helt urimelig lang stund) kom maten. At det ikke var så mye tilbehør var en underdrivelse når det gjalt snitzelen, det eneste som fantes på tallerkenen utenom selve snitzelen var noen erteblader til pynt. Men soppen var helt ok (selv om det var litt lite av den), og snitzelen var førsteklasses, så selv om jeg nok også kunne tenkt meg en smule mer grønnsaker var jeg ganske fornøyd med mitt måltid.

Snitzel og sopp som servert (altså før jeg har begynt å spise).

Den eneste andre som også hadde bestilt rett fra menyen uten forsøk på tilpassing var også fornøyd. Men så da. Hun som ville ha noe mer til kyllingen fikk kylling med sopp og løk, uten noe mer og uten noen som helst kommentar. Allergikeren fikk kylling med en skive dampet nykål og ertepure. Vegetarianeren noe som var til forveksling likt, minus kylling, men med ett egg skjult under generøse mengder ertepure, og både vårløk og sopp. Sistemann fikk ingenting. Så kom servitøren og beklaget til henne, allergikeren hadde fått hennes tallerken, men de skulle selvsagt lage ny mat. Allergikeren, som hadde rukket å begynne å spise, dyttet tallerkenen sin til side, men når servitøren kom tilbake sa han at hun bare kunne spise. “Er du sikker på at det ikke inneholder noe jeg ikke tåler?” “Jada.” “Men det smaker hvitløk?” “Det er ramsløk, det er ikke hvitløk, men det smaker likt. Det er et slags gress.” Ok, så hun spiste, men med skepsis. Jeg deler skepsisen. Ramsløk er ikke hvitløk, men løk er det – ikke gress – og om man ikke tåler det ene ville jeg i alle fall ikke som kokk gått ut fra at man tåler det andre.

Vegetar-“retten”, riktignok etter at den er påbegynt.

Og hun som ikke hadde fått mat? Joda, hun fikk beskjed om at hun selvsagt ikke skulle måtte betale for maten og at hun kunne få mer vin også. Det tok det riktignok ganske lang tid før hun fikk, og da hadde hun allerede begynt å klage over at hun følte seg litt susete i hodet på grunn av sult. Jeg tenker jo at da er kanskje ikke mer vin det lureste, men servitøren (en tredje) sjenket i alle fall. Og til slutt fikk hun faktisk mat også, også hun kylling, nykål og erter. Da hadde vi andre spist ferdig for lengst.

Nå var vi i grunn ganske rastløse. Vi takket nei til både kaffe og dessertmeny og ba om å få betale. De slo av kraftig på regningen for oss alle, og hun som fikk maten for sent slapp helt riktig å betale i det hele tatt, men jeg tror ingen av oss ikke heller ville betalt full pris etter et vellykket måltid.

Det er mye man kan si om det hele, men la meg trekke fram et par ting:

Den maten vi faktisk fikk på tallerkenene varierte fra “god” til “fantastisk”. Så har vi fått unna det.

En ting er å være kresen. På en skikkelig restaurant mener jeg at de bør klare å håndtere såpass enkle ønsker som “noe mer grønnsaker” og “alternativ til sopp og løk”, men der kan man selvsagt være uenig. Men at man ikke klarer å produsere en faktisk vegetarrett med fjorten dagers varsel, det er for dårlig. Da får man heller melde fra om at man dessverre ikke kan ta i mot vegetarianere. Og at man gir feil tallerken til en allergiker det er faktisk helt hårreisende.

Å ha sopp, vårløk og ertepure som eneste tilvalg er snevert nok i seg selv, når den ene retten i tillegg allerede inneholder sopp og løk blir det litt latterlig. Hva med nykålen de tydeligvis hadde på kjøkkenet (og som jeg så misunnelig på, hadde den stått på menyen hadde jeg bestilt den uten å nøle). Hva med norske nypoteter, som endelig er kommet? De hadde poteter på menyen i april, så det er ikke som om de driver med lavkarbo. Og sopp er da ikke akkurat sesongvare i Norge i juni?

Vi var der i tre timer og spiste bare hovedrett og gikk med en gang sistemann hadde spist, så man kan jo regne på det: Vi skulle møtes seks, jeg var forsinket og kom sist kvart over, og da startet hendelsesførløpet over ganske umiddelbart, så vi bestilte kanskje maten halv sju. Om vi sier at vi ventet på maten i tre kvarter, da, som kanskje kan stemme, og vi fikk maten kvart over sju og sistemann ikke var ferdig med å spise før nærmere ni (i alle fall etter halv ni), så må hun ha ventet rundt en time (eller så ventet vi alle mer enn tre kvarter før vi fikk mat, det er også mulig, men da også relativt uakseptabelt vil jeg hevde).

Servitørene virket mer eller mindre hjelpeløse alle tre. Notatblokker hadde de ikke, så alt som skulle formidles til kjøkkenet måtte vi satse på at de husket. At to av dem ikke snakket norsk hjalp ikke direkte, selv om jeg ikke egentlig tror det i seg selv skapte noen problemer. Den ene klarte å gi inntrykk av at hun synes vi maste når vi etterlyste maten til sistemann etter nærmere en time, men når vi hadde etterlyst kom den ganske fort. Det kan ha vært en tilfeldighet, selvsagt, men man får jo fort inntrykk av at det rett og slett var blitt glemt. Den mannlige servitøren la på noe tidspunkt hendene på skuldrene til hun som ikke fikk mat og klemte dem, for å berolige henne, antar vi, men vi kan vel si det sånn at det ikke virket etter hensikten i så fall.

Hadde det vært første uka etter åpning hadde jeg skjønt mer. Hadde det vært stappfullt i lokalet hadde jeg også hatt større forståelse.

Og bare for å ha det sagt, i tilfelle noen lurer. Nei, vi var ikke høylytte. Ingen kjeftet. Alle ordutvekslinger foregikk i siviliserte former og vi takket pent for oss når vi gikk.

Så det var det, altså. Det er mulig opplevelsen hadde vært bedre om alle hadde kunnet holde seg til menyen slik den framsto (eller vi hadde bestilt kokkens fireretters). Og det ble en billig restaurantmiddag. Men jeg kommer ikke til å dra tilbake til Jossa med det første.

Derimot skal jeg på Finnes, for brødet derfra var det beste med hele besøket.

Pub-til-pub: Östersund

Arve pleier å ta en tur til Sverige, som regel Östersund, etter juleøl i november hvert år og i år passet det seg sånn at jeg kunne bli med. Å reise på en dagstur med toget fungerer forsåvidt fint, det, men begrenser jo hvor mye av Östersunds uteliv man får anledning til å teste, så vi fant ut at vi skulle bli en natt. Så viste det seg at det var billig rom å få på Ledkrysset vandrarhem, og plutselig skulle vi på weekendtur fra fredag til søndag. Følgende pubbesøk ble derfor foretatt over to dager, men det er fullt mulig å besøke alle i løpet av en kveld (noe mange gjør i forbindelse med Maltfestivalen).

Jazzköket er vel i utgangspunktet mer en restaurant enn en pub, men siden de har fokus på kortreist mat har de også øl fra en del lokale bryggerier.

Dessverre var de tomme for den jeg hadde mest lyst på, men vi fant da annet å drikke, blant annet en ikke-så-kortreist sider, Cidre Sassy.

Vi spiste både lunsj og middag på Jazzköket, til lunsj ble det grønnsaksterrine, og den var helt fantastisk. I tillegg kunne man forsyne seg med både brød og flatbrød så mye man orket.

Siden lunsjen var så vellykket kom vi tilbake for å teste middagen. Den var forsåvidt også helt ok, jeg spiste falalfel, Arve burger, men smaken var mer ordinær og maten ble servert i gammeldagse brødformer, som ikke gjorde det særlig enkelt å spise. Jeg vurderte å ta bilde til We want plates, men følte kanskje ikke at det var ekstremt nok.

Fra Jazzköket er veien kort bort til Jane Doe. Vi fant oss plass i lenestoler rett ved baren (vi hadde gått langt den dagen, dette var lørdag kveld, så vi var ikke helt sikre på om vi noensinne kom til å klare å reise oss igjen).

Heldigvis (?) fikk vi hjelp til å motivere oss etterhvert. Det kom tre nordmenn som satte seg ved baren og bestilte fra den noe teatralske coctailmenyen. Til drinken sin fikk de på seg hver sin militærhjelm i metall og når de hadde hevet i seg drinken slo bartenderen dem i hodet med et balltre. Jeg kan se attraksjonen fra bartenderens synspunkt, jeg sliter litt mer med å forstå hvorfor det var morsomt for mottageren. Men gutta boys synes at det var morsomt. Veldig morsomt. Og det viste seg at de tre bare var fortroppen – vi konkluderte med at de var på en eller annen form for studenttur – det ramlet stadig inn forsterkninger, en, to eller tre om gangen. Og for hver nykommer måtte konseptet forklares og vedkommende ble overtalt til å prøve.

Baren på Jane Doe før vi fikk “underholdning”.

En stund – mens vi ennå hadde øl i glasset – betraktet vi det hele som et slags antropologisk fenomen. Så vi gikk videre.

Captain Cook er liksom australsk, men har godt utvalg i lokale (og ikke fullt så lokale) øl og et absolutt godkjent utvalg whisky i tillegg.

Vi hadde flaks og fant en sofa. Kort tid etterpå kom det en liten gjen som lurte på om de kunne dele bord med oss, og det viste seg at de også kom rett fra Jane Doe, de hadde også gått lei av å se unge nordmenn bli slått i hodet med balltre (eller i alle fall av bråket de unge nordmennene lagde i den forbindelse).

Dalwhinnie er populær som restaurant. Såpass populær at man bør bestille bort dersom man har noe ønske om å få sitte, i alle fall i helgene. Det hadde vi ikke gjort (vi skulle jo heller ikke ha mat),så vi var bare en snartur innom denne gangen for at jeg skulle få smakt på whisky fra Bergslagen: Skogsrå og Vätte. Er det whisky du er ute etter er nemlig Dalwhinnie definitivt vinneren i Östersund, selv om flere av de andre barene har brukbart utvalg når de ikke Dalwhinnie til knærne en gang. Bilde av baren glemte jeg å ta, så det får bli en annen gang.

The Bishop’s Arms er en svensk pubkjede, jeg har skrevet om den i Karlstad tidligere og har også besøkt flere i Stockholm. Östersundspuben har vi vært på mange ganger, og også denne gangen ble det flere besøk, vi var der både fredag og lørdag kveld.

Bishop’s har øl på håndpumpe og stort utvalg av både øl og whisky i tillegg. Mat kan man også få, om man er interessert.

Faktisk har de så mye øl på flaske at de har vokst ut av kjøleskapene bak baren og derfor plassert ett fullt av godsaker ute i publikumsdelen.

Det er hyggelig å være nordmann i Sverige, særlig når man skal ha øl i glasset. På Bishops drakk vi for eksempel Lervig + Evil Twin samarbeidsbrygget Big Ass Money Stout 2, den kostet mindre i baren der enn den kostet på polet den gangen den var å få.

I det hele tatt kan en pubrunde i Östersund anbefales.

Et slags PS: Angående juleølhandlinga var turen heller mislykket. Vi trasket fortrøstningsfullt opp til Lilleänge lørdag formiddag og ble en smule betuttet når Systembolagets rullegitter var nede. Vi vet jo egentlig at vi må dobbeltsjekke for uvventede helligdager når vi beveger oss over grensen, men vi hadde ikke tenkt på at svenskene tar allehelgonsafton litt mer alvorlig enn oss (religiøst sett) og at denne lørdagen derfor kvalifiserte som “lørdag før helligdag”. Bedre lykke neste gang.

Macbeth, Trondheim

Et knapt år tok det før Drikkelig & co kom seg innom Macbeth for å sjekke status etter oppussing og refokusering som “Whisky & Aquavit Bar”. Det var på tide, på alle måter.

Nyoppusset

Jeg synes oppussingen generelt er vellykket. Det gamle interiøret var riktignok i god gammel pub-tradisjon, men med hakket mye åttitallsvibber og litt Ye Olde klisjeer. Lokalet har blitt lysere og møblementet er funksjonabelt. Ikke minst har selve baren fått seg en kraftig overhaling, med nye hyller som viser fram sortimentet. Det har lenge blitt meg fortalt at Macbeth har hatt interessant whisky, men at flaskene har stått på hyller som ikke er synlige for kundene, noe som for meg virker en smule meningsløst. Nå er situasjonen en helt annen og flaske på flaske med godsaker står utstilt slik at hovedproblemet blir beslutningsvegring (jeg satset på en Glenburgie og en Linkwood, begge fra Duncan Taylor, og begge viste seg å være svært gode).

Mesteparten av de skotske.

Et overslag basert på notater og bilder tilsier 120ish flasker skotsk whisky og et anselig antall irske og amerikanske whiskeys. I all hovedsak er det destilleritapninger det er snakk om, men en og annen uavhengig tapning har sneket seg inn.

Irsk og amerikansk

Ikke står det dårlig til på akevittfronten heller, omtrent like mange varianter av det som av skotsk whisky. I tillegg kommer diverse annet brennevin og et helt ok ølutvalg.

Akevitt

Noe av det gamle konseptet til Macbeth henger igjen, blant annet er dette puben å gå på om du vil se trav på storskjerm. Det var det noen som ville når vi var der, på et tidspunkt var det riktig så folksomt borte i travhjørnet. Fotball på storskjerm er det også mulighet for.

Og mer akevitt

En annen ting som ikke har forandret seg stor er inngangspartiet, heldigvis.

Inngangspartiet. Det er neppe bare meg som har et nostalgisk fohold til telefonkiosken.

Etter nyåpningen har Macbeth faktisk rukket å utvide en gang, så helt mislykket kan prosjektet ikke være. Det er hyggelig å konstantere at man heretter kan svare “Macbeth!” når man får spørsmålet “Hvor går jeg for å drikke whisky i Trondheim?” i stedet for “Eh, jeg ville satset på øl i stedet.”

Labietis Brew Pub, Riga, Latvia

Labietis ligger i en bakgård nordøst for sentrum av Riga. Gangavstand om man tåler noen kilometer, ikke langt fra f.eks. trikk om man heller vil transporteres.

Bryggverket er synlig bak en glassvegg, og puben har både lang- og småbord inne i tillegg til en del plasser ute. Det er tolv ølkraner, alle med eget øl (i alle fall når vi var der, skal ikke utelukke at de av og til har gjesteøl) og snacksmenyen består av ost, fritert rugbrød og beef jerky. Og det er i grunn det. Ikke har de annen drikke, ikke har de mat.

Men rundt hjørnet finnes både butikker og spisesteder, og de er ikke vanskelige hos Labietis, her kan du nyte medbragt både mat og drikke (til og med vin, visstnok) – du kan endog ringe Delisnack rundt hjørnet og få maten levert. Man må formode at de kanskje ikke strekker velviljen så langt om selskapet ikke også kjøper øl, men det ville jo være heller merkelig å la være.

Vi gikk metodisk til verks og begynte til venstre og jobbet oss mot høyre, minus de vi fikk kjøpt med oss på flaske (man kan selvsagt kjøpe takeaway på plastflaske av det som finnes på kran også, men siden vi fikk smakt oss gjennom alt droppet vi det). Notatene mine er sparsommelige, men som følger:

Ganuzēns (saison): Ok, men litt besk/bitter.

Mediņš (mjød): God til mjød å være, men ikke noe jeg følte for å drikke mer enn et par slurker av.

Papardes Zieds (dark ale): God, men litt for bitter for meg.

Ķēniņmeita (pale ale): Veldig bra pale ale, fruktig på en frisk måte (eple?).

Ķiršu Ragana (fruktøl): Akkurat passe mye kirsebær, kjennes godt uten at det blir fruktsaus. Kjøpte med en flaske av denne.

Kamīns (røykøl): Dette er røykøl jeg kan like. Fruktig base.

Virsaitis (IPA): IPA nok for meg, alt for bitter.

Hop Doc Gastropub, Kaunas, Litauen

Litt lenger inn i gamlebyen fra 2 1/2 Obulio og W1640 ligger Hop Doc. Arve hadde vært der kvelden før og klaget over at de spilte elektronika, men jeg tok sjansen på en tur innom likevel. Når jeg kom inn døren var det ganske riktig sånn elektrisk støy over anlegget, men så ble musikken skrudd av og det var helt stille mens jeg sto ved baren og vurderte utvalget. Herlig. Dessverre kunne det ikke vare, i det jeg satt meg ned med ølen startet bråket igjen. Så. Nei. Det er jo mulig musikkvalget varierer med hvem som er på jobb, men for oss utelukket det i alle fall puben som et blivende sted.

Om du er heldigere med musikken, eller tolererer (eller rent ut liker) elektronika, kan du nok tilbringe noen timer på Hop Doc før du går tom for øl å smake. De har 12 tappekraner og et bredt flaskeutvalg.

Mat finnes også, men den testet jeg altså ikke. Og er du heldig (og det er brukbart vær) kan du jo finne ledig bord utendørs.

W1640 Viskibar, Kaunas, Litauen

Rett borti gata fra 2 1/2 Obuolio i Kaunas ligger W1640 Viskibar. Det er også en whiskybutikk i samme lokale, dvs. baren ligger i kjelleren og butikken i første etasje, men den var aldri åpen når vi gikk forbi (til tross for at åpningstidene tilsa at den skulle vært det). Nuvel, baren var i alle fall åpen denne kvelden.

Jeg gikk bort til baren for å kikke på menyen og kunne konstantere at den var ganske omfangsrik, og så kikket jeg opp og oppdaget det som ikke sto i menyen. Jeg så bare OB, men bredt utvalg fra de fleste områder, så du skal være ganske (u)heldig om du ikke finner noe nytt – eller godt. I menyen talte jeg 65 skotske single malts, 12 blends og 39 fra resten av verden, inkludert USA, Irland, Japan, Sverige og India.

Det ble to Laphroaig på meg, to jeg ikke har hatt sjansen til å smake før, en Brodir og en an Cuan.

Fyren bak baren virket kunnskapsrik. Han hadde smakt begge de jeg bestilte og kunne si noe om smak og hvilken han foretrakk på kortfattet måte og med fornuftige ord.

Mens jeg var der holdt han også på med et whiskykurs for tre menn som satt ved baren (på russisk, tror jeg, men hva vet jeg).

Musikken på anlegget var Red Hot Chilipeppers, på helt akseptabelt lydnivå. Alt i alt ikke det dummeste stedet å tilbringe en kveld om det er whisky du er ute etter.

2 1/2 Obuolio, Kaunas, Litauen

Etter å ha bestemt reiserute og overnattingsplasser for Tour de Baltics begynte vi selvsagt å Google aktuelle “severdigheter”. “Cider Kaunas” ga resultat i form av (sponsede) TripAdvisor-treff for 2 1/2 Obuolio, noe så sjeldent som en siderbar!

Lokalet er i kjelleren (under en pizza-resturant, om du skulle være sulten), og er relativt lite. Kombinert med ganske lav takhøyde mistenker jeg at det fort kan bli klaustrofobisk om det er fullt, men når jeg kom var det ganske folketomt med unntak at to personer som satt ved baren.

På fat hadde de en fra Hogans som jeg ikke hadde smakt før, pluss Strongbow, Westons, Westons Caple Road, Stowford Press og lokalt øl. Fem sider på fat er ikke til å kimse av, men i tillegg har de et bredt utvalg på flaske, og med litt andre sjenkeregler enn her hjemme kan du kjøpe flaskene for å ta med hjem. Noe jeg selvsagt gjorde, det ble fire fra Gwatkin og et par andre. Jeg fikk riktignok litt hakeslepp når jeg ble spurt om jeg vill ha dem åpnet eller ikke (altså etter at jeg hadde spurt om det var mulig å kjøpe “takeaway”). Særlig siden å drikke på offentlig sted ikke er lov i Litauen heller.

Relativt enkle åpningstider å forholde seg til.

På stedet valgte jeg først Hogans Wild Elder og når jeg hadde satt meg til med den kom bartenderen med en brødform full av popcorn fra popcornmaskina som sto på baren. Det samme skjedde med Arve kvelden etter, så det er tydeligvis standard service. Jeg måtte nesten teste Caple Road også før jeg gikk videre.

2 1/2 Obuolio er regnet som en sportsbar, og sport viste de. Det var basket på skjermene når jeg kom (det er visst stort i Litauen), men ingen lyd, så det var overhodet ikke plagsomt. På høytalerne var det i stedet helt ok rock, jeg kjente først ikke igjen noe av det før Black Magic Woman kom på og deretter Claptons Wonderful Tonight, inntil da hadde det hørtes ut som om alt var samme band for meg, men det var det opplagt ikke. Uansett gir det vel i alle fall litt indikasjon på musikktypen.

Kort oppsummert var dette et helt ok sted å drikke sider, og har du ikke tid til å sitte: Kjøp takeaway.

Pub-til-pub: Trondheim – Østbyen rundt

En lørdag mot slutten av juni passet det plutselig med en pubcrawl igjen, og nå fant jeg ut at jeg endelig skulle gjøre alvor av planen som har ligget på vent i snart ett år: Østbyen rundt. Den opprinnelige planen innbefattet Dahls, Mellomveien, Ramp og Ladejarlen. Siden den gang har Kudos kommet til, og måtte selvsagt plottes inn. Da været viste seg å bli mindre ille enn ventet slo jeg til med Ladekaia også.

Jeg skulle innom SmallBricks for å hente noe Lego, og siden de stengte tre var det et greit tidspunkt å starte runden på. Jeg gikk derfor fra Dahls-området til Ladekaia som første etappe.

På Ladekaia har de seks øl på kran, Dahlspils, Kronenburg 1664 Blanc, San Miguel og tre fra Røros, som jeg antar varierer noe. Denne dagen var det Kølfogden, Nidaros Simcoe og Nidaros Blond på kranene, og siden jeg ikke hadde smakt noen av dem før tok jeg like gjerne en av hver.

I tillegg passet det med en matbit, så jeg bestilte spekesnacks, brød og aioli.

Når maten kom måtte jeg flire, for spekesnacksen ble servert på en pall. Ok, det passer forsåvidt til imaget til Ladekaia, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke på We want plates mens jeg spiste. Maten var ellers utmerket, og de får plusspoeng for å ha delt spekeskinka i passe store fingermatbiter.

Er du mer i humør til “ordentlig mat” snarere enn snacks har Ladekaia selvsagt det også.

Og ølet? Røros Nidaros Simcoe luktet ganske lett humle, litt appelsinskall. Smakte av appelsinskall og bitterheten som følger med, ikke så mye annet. Konklusjonen: Kjedelig, men helt greit drikkelig. Røros Nidaros Blond luktet fint lite. Smakte søter enn IPA’en, litt bananaktig, faktisk, og litt malt. Også for så vidt helt ok, men kjedelig.

Jeg valgte å sitte innendørs, til tross for at de spilte ALT for høy musikk. I et rimelig tomt lokale (det var mye folk, men de fleste satt ute) virker det bare merkelig, og hadde jeg skulle prate med noen (eller ikke likt musikken noe videre, nå hadde jeg tilfeldigvis flaks) hadde det vært direkte plagsomt.

Etter en god hvil på Ladekaia med bok i den ene hånda og øl i den andre, var jeg klar for vandreturen tilbake til E. C. Dahls.

Går du i normalt tempo tar vel turen en drøy halvtime eller deromkring. Jeg fanget Pokemons, og testet også den nye gym raid funksjonen som nettopp var lansert, på veien, så jeg brukte litt lenger tid. Men man kan jo ikke annet enn si at som pub-til-pub-runde er en tur innom Ladekaia særdeles turistvennlig (og turist-i-egen-by-vennlig), for en tur langs Ladestien er å anbefale.

Når jeg kom fram til E. C. Dahls satt Geir og ventet på meg. Jeg hadde som vanlig slengt ut en generell invitasjon på Facebook i forkant for å høre om noen hadde lyst til å holde meg med selskap hele eller deler av runden. Jeg har slett ingen problemer med å ta en slik tur i selskap med kun meg selv og en bok, men det er jo trivelig å prate med andre mennesker av og til også.

På E. C. Dahls kan du også få deg mat, både ute i puben og inne i restaurantområdet. Jeg har spist utmerket burger der før og også fått servert diverse annen god mat der ved flere anledninger (sist en brassert oksekjake på et arrangement med jobben, som jeg forøvrig hadde tenkt å skrive noen ord om på noe tidspunkt). Maten faller vel pent inn i gastropub/moderne husmannskost-klassen.

De har en lang rekke kraner, hvorav rundt halvparten har et fast utvalg og resten varierer.

Mest fra Carlsberg/Brooklyn/Ringnes, av naturlige årsaker, men også fat fra andre håndverksbryggerier. Finner du ikke noe på kran du vil ha kan du også velge fra et anstendig flaskeutvalg.

Jeg valgte meg en Redchurch Dark Light fra kran, som var syrlig og fruktig, og god, men ikke noe wow.

Uteområdet i direkte tilknytning til puben er innhyllet i glass, så her er det mulig å nyte en “utepils” selv i typisk trøndersommer.

Fra Dahls ruslet vi bort til Ramp. Nå hadde sola funnet det for godt å titte frem, så da måtte vi nesten sette oss ute.

Er du sulten har Ramp dagens til en grei pris og ellers diverse småsnacks og smørbrød. Av øl har de 8 øl på kran, hvorav fire varierer. Denne dagen hadde de ikke noe jeg ikke har drukket før, så jeg endte med en Frydenlund Bayer.

Ramp har definitivt bydelspub-stemning, og jeg kunne utmerket ha sittet utenfor i sola i noen timer med enn god bok eller i godt selskap.

Men jeg hadde en rute å fullføre, så jeg tok med meg det gode selskapet for anledningen videre til Mellomveien. Det var jo ikke dumt, for de viste seg å ha Cuvee des Jacobins Rouge på fat, og det er ikke til å kimse av. De har ti faste kraner og fem rullerende. På dem kan du oftest finne flere fra MonkeyBrew, og når vi var der et øl lagd for Mellomveien av Klostergården. En del flasker har de også, så det er verdt å kaste et blikk på kjøleskapene.

Mellomveien er å regne som en sportsbar, og de levde opp til det ved å vise fotball på storskjerm. Hadde man vært interessert i fotballen hadde det utvilsomt vært givende, for oss som var mindre interessert var det ikke forstyrrende, og det må vel sies å være en grei kombinasjon.

Siste tilskudd i nabolaget heter Kudos. Her holdes det både quiz, konserter og kunstutstillinger, så det er verdt å følge med på nettsidene eller Facebook for å få med seg hva som skjer.

Her er ølutvalget mer begrenset, med Dahlspils på kran og 9-10 flaskeøl. Igjen valgte vi å sitte ute, siden trønderværet holdt seg på den blide siden.

Nå var det bare en pub igjen på lista. Ladejarlen hadde ikke den letteste starten, da de måtte gå utallige runder med kommunens saksbehandlere for å få endret brukstillatelse på deler av lokalene, men nå har hele lokalet vært åpent en stund. Også på Ladejarlen kan du spise deg god og mett (de har takeaway også) og bryne hjernen på quiz. Det er tre “avdelinger” om man kan si det slik, en pubdel, en mer kaféaktig del og et lokale i midten som egner seg bra til større selskaper.

Vi var mest interessert i ølutvalget og fant oss derfor plass i pub-delen, der det finnes 14 kraner på lang rekke samt et stort flaskeutvalg. Her kunne jeg nok ønsket meg en skikkelig meny. Ølmeny finnes, men den er av typen trykket en gang for alle ved oppstart og var vel utdatert etter en uke, skulle jeg tro. Kranene er bare delvis merket og flaskeølen må du studere kjøleskapene for å finne. Til gjengjeld har de velvillig personale, hun som ekspederte oss ble lykkelig når Geir lot henne finne øl til ham (og i motsetning til de fleste andre steder jeg har opplevd fant hun fire å velge mellom ut fra kriteriene i stedet for å komme med ett). Jeg gjorde meg vanskelig og ville velge selv, så jeg pekte meg ut en Hornbeer Brown Ale i kjøleskapet.

Ladejarlen fikk æren av å være siste stoppested denne kvelden, og konklusjonen må bli at en pubrunde i “østbyen” absolutt kan anbefales.