Macbeth, Trondheim

Et knapt år tok det før Drikkelig & co kom seg innom Macbeth for å sjekke status etter oppussing og refokusering som «Whisky & Aquavit Bar». Det var på tide, på alle måter.

Nyoppusset

Jeg synes oppussingen generelt er vellykket. Det gamle interiøret var riktignok i god gammel pub-tradisjon, men med hakket mye åttitallsvibber og litt Ye Olde klisjeer. Lokalet har blitt lysere og møblementet er funksjonabelt. Ikke minst har selve baren fått seg en kraftig overhaling, med nye hyller som viser fram sortimentet. Det har lenge blitt meg fortalt at Macbeth har hatt interessant whisky, men at flaskene har stått på hyller som ikke er synlige for kundene, noe som for meg virker en smule meningsløst. Nå er situasjonen en helt annen og flaske på flaske med godsaker står utstilt slik at hovedproblemet blir beslutningsvegring (jeg satset på en Glenburgie og en Linkwood, begge fra Duncan Taylor, og begge viste seg å være svært gode).

Mesteparten av de skotske.

Et overslag basert på notater og bilder tilsier 120ish flasker skotsk whisky og et anselig antall irske og amerikanske whiskeys. I all hovedsak er det destilleritapninger det er snakk om, men en og annen uavhengig tapning har sneket seg inn.

Irsk og amerikansk

Ikke står det dårlig til på akevittfronten heller, omtrent like mange varianter av det som av skotsk whisky. I tillegg kommer diverse annet brennevin og et helt ok ølutvalg.

Akevitt

Noe av det gamle konseptet til Macbeth henger igjen, blant annet er dette puben å gå på om du vil se trav på storskjerm. Det var det noen som ville når vi var der, på et tidspunkt var det riktig så folksomt borte i travhjørnet. Fotball på storskjerm er det også mulighet for.

Og mer akevitt

En annen ting som ikke har forandret seg stor er inngangspartiet, heldigvis.

Inngangspartiet. Det er neppe bare meg som har et nostalgisk fohold til telefonkiosken.

Etter nyåpningen har Macbeth faktisk rukket å utvide en gang, så helt mislykket kan prosjektet ikke være. Det er hyggelig å konstantere at man heretter kan svare «Macbeth!» når man får spørsmålet «Hvor går jeg for å drikke whisky i Trondheim?» i stedet for «Eh, jeg ville satset på øl i stedet.»

W1640 Viskibar, Kaunas, Litauen

Rett borti gata fra 2 1/2 Obuolio i Kaunas ligger W1640 Viskibar. Det er også en whiskybutikk i samme lokale, dvs. baren ligger i kjelleren og butikken i første etasje, men den var aldri åpen når vi gikk forbi (til tross for at åpningstidene tilsa at den skulle vært det). Nuvel, baren var i alle fall åpen denne kvelden.

Jeg gikk bort til baren for å kikke på menyen og kunne konstantere at den var ganske omfangsrik, og så kikket jeg opp og oppdaget det som ikke sto i menyen. Jeg så bare OB, men bredt utvalg fra de fleste områder, så du skal være ganske (u)heldig om du ikke finner noe nytt – eller godt. I menyen talte jeg 65 skotske single malts, 12 blends og 39 fra resten av verden, inkludert USA, Irland, Japan, Sverige og India.

Det ble to Laphroaig på meg, to jeg ikke har hatt sjansen til å smake før, en Brodir og en an Cuan.

Fyren bak baren virket kunnskapsrik. Han hadde smakt begge de jeg bestilte og kunne si noe om smak og hvilken han foretrakk på kortfattet måte og med fornuftige ord.

Mens jeg var der holdt han også på med et whiskykurs for tre menn som satt ved baren (på russisk, tror jeg, men hva vet jeg).

Musikken på anlegget var Red Hot Chilipeppers, på helt akseptabelt lydnivå. Alt i alt ikke det dummeste stedet å tilbringe en kveld om det er whisky du er ute etter.

Lesestoff til helga #58

Sverige: Lanseringen av den siste tapningen i Highland Parks Valhalla-serie skjedde den 17. februar, den danske bloggeren bak The Malt Desk var invitert til Stockholm. Whiskyen skal jeg ikke uttale meg om (av de andre har jeg bare notater for Freya), men jeg må innrømme at jeg liker designet av serien, og Odin er kanskje enda kulere enn de andre (særlig for oss som er midt i Ravneringene-serien til Siri Pettersen – midt i fordi siste del av trilogien ikke er utgitt ennå). Her er for eksempel et bilde Highland Park Sweden på Facebook nettopp har publisert.

odin

Internett: Betaler du for mye for whiskyen din? Whisky and wisdom lever opp til navnet sitt og skriver relativt fornuftig om whiskypriser.

Kysten av Skottland: Hva vil kystpreg i whiskyen si og hva kommer det egentlig av? Master of Malt-bloggen forteller deg litt om det.

Craigellachie: Mange av oss hadde gjerne sett at The Highlander Inn i Craigellachie var vår «local». Nå er vi i hvert fall sikret at det er verdt å ta turen innom når vi er i nabolaget i overskuelig framtid, Tatsuya Minagawa tar over når Duncan Elphick gir seg kan Words of Whisky melde.

Stavanger: Snart åpner Øst. Vi ønsker lykke til og er misunnelige på siddisene.

Bergen: Om du var der kan du gjenoppfriske minnet, om du ikke var der kan du lese hva du gikk glipp av: Rune Morten rapporterer fra Whisky & Beer, det samme gjør Ølportalen. Foretrekker du video har Bergen StudentTV et innslag.

Agder: Andre ting man går glipp av når man ikke kommer seg til Bergen er smakinger med Det Norske Brenneri (tidligere Agder Brenneri). Whisky Saga, derimot, var til stede og kan oppdatere oss andre.

Arran: Arran begynner å bli voksen. Nå lanseres den første destilleritappede 18-åringen. Vi gratulerer med myndighetsdagen.

Internett: Ulf Buxrud er nok et kjent navn for mange. Han gjennomførte blant annet den harde oppgaven med å smake seg gjennom alle Diageos Rare Malt-tapninger, og skrev til og med en bok om serien. Nå har han gjort et tilsvarende stykke arbeid for The Playing Card Series (Hanyu og Chichibu). It’s a dirty job, but somebody’s gotta do it, antar jeg. (Her er Rare Malts siden, designet er ikke oppdatert på noen år, ser jeg…).

 

Casc Bar, Aberdeen

Mens jeg virret rundt på Orkney surfet Arve på nett og sendte meg tips til barer å besøke i Aberdeen (det er mannen sin, det). En kveld er dessverre alt for lite tid til å få med seg alt byen har å by på av sjenkesteder med spennende utvalg, men jeg valgte meg Casc litt tilfeldig, delvis fordi de også skulle ha sider på fat. Med adressen plottet inn i Google maps på mobilen, gikk jeg inn Hadden Street fra Market Street og kikket ned Stirling Street.

cascVel. Her ser det ikke akkurat ut til å være flust med barer?

casc_aberdeen-1Vel, ok, vi får gå ned her og se hva vi finner…

casc_aberdeen-2Aha.

casc_aberdeen-3Casc ligger altså i en rolig sidegate, i et kjellerlokale. Lokalet er innredet så det føles luftig, men samtidig lunt, og det første man legger merke til når man kommer inn (i alle fall om man er meg) er hyllene bak baren.

casc_aberdeen-7De har en og annen whisky. De har også, som reklamert, sider på fat, samt en god del øl, 6-7 tappelinjer (jeg glemte å telle. Bad blogger.) og mange på flaske. Jeg satt meg ned med en øl og leste meg gjennom whiskymenyen.

casc_aberdeen-5Denne var på det jevne. Whiskymenyen, derimot, bød på mange fristelser. Jeg skrev en «ønskeliste» fortløpende og så prioriterte jeg ut fra den når jeg handlet. Noen måtte de lete litt etter.

casc_aberdeen-8
Tre personer for å finne en whisky…

Denne gangen smakte jeg:
Allt-a-Bhainne 1991 22 år Signatory Cask Strength 54 %
Auchentoshan Festival 2009 56,6 %
Cambus Single Grain 1991 Signatory Cask Strength 53,8 %
Bunnahabhain 24 år 1988 Signatory Cask Strength 55,9 %

Utpå kvelden ble det folksomt på Casc, men ikke overdrevet.

casc_aberdeen-6Betjeningen var hjelpsom og tålmodig (ikke at jeg satt dem på urimelige prøver, men jeg har opplevd mindre iver etter å lete når man ikke finner whiskyen på første forsøk, kan jeg si). Stemningen i baren var ypperlig og whisky- og øllista slik at man sikkert kunne tilbragt hver kveld en uke på Casc uten å gå tom for nye ting å teste. Med andre ord, jeg har tenkt meg tilbake, og anbefaler uten å nøle andre whisky- og ølhunder å ta seg en tur innom.

Tilleggsopplysning: Casc informerte meg via Twitter at de har 24 tappelinjer. Ikke akkurat stusselig det. Jeg var jo altså helt på jordet med mine 6-7, kan man unnskylde det med at jeg var mer fokusert på whiskyen?

Credo, Trondheim

Trondheim har etterhvert fått et imponerende utvalg gode ølsteder, og antallet er økende. Når det gjelder brennevin er vi dårligere stilt. Credo er en av barene det kan være verdt å legge turen innom om du er ute etter en ny opplevelse på maltwhiskyfronten. De har ikke mange flasker, men der de fleste her i byen satser på standardtapninger av varierende alder har Credo et knippe basistapninger og et tilsvarende antall enkeltfatstapninger, blant annet fra Cadenheads. Onde tunger vil ha det til at det stort sett er snakk om rester etter smakinger i regi av Jon Bertelsen, og det er fullt mulig at det stemmer (det stemmer i alle fall med porteføljen), men for deg som er ute etter å smake en dram eller to av noe du ikke har smakt før er ikke årsaken til at flaskene står der så viktig. Det interessante er at det finnes spennende tapninger og at de innimellom byttes ut.

credo-1

 

The Whisky Bar, Oslo

Jeg var i Oslo for å delta på bokbloggertreff i forbindelse med Oslo bokfestival, og hadde planer om å ta meg en liten runde på noen av hovedstadens whiskybarer. Når det kom til stykket ble det med den ene, The Whisky Bar lå så beleilig til i forhold til hotellet at jeg aldri gikk noe annet sted.

the_whisky_bar-13

The Whisky Bar ligger i Rådhusgata, vegg i vegg med The Dubliner. På fredagen hadde jeg selskap av Elin og planen var å spise på The Dubliner og så flytte seg til whiskybaren, men puben var stappfull innen vi kom dit. Da kom jeg på at det var noe med at de delte kjøkken, og ganske riktig, når vi hadde funnet oss et bord i baren (vi kapret det siste ledige) var det bare å bestille mat.

Legg merke til det kule taket!
Legg merke til det kule taket!

Av nostalgiske årsaker bestilte jeg curry og chips. Det viste seg egentlig å være en dårlig ide. I gamle dager, når jeg sist vanket på The Dubliner jevnlig, var curryen en litt bleik uncle-bens-aktig affære, med tilhørende mangel på styrke i krydringen. Nå har kjøkkenet tydeligvis utviklet seg, og det jeg fikk var dermed en ganske ordentlig curry. Det var godt, bevares, men det er jo ikke det beste grunnlaget for å smake whisky.

Jeg våget meg på et par drammer likevel, men det ble med to. Det hadde vel så mye med mengden mennesker i baren å gjøre. The Whisky Bar har en stor mangel: De har ingen whiskymeny. Servitøren jeg snakket med lørdag sa at en visstnok er på vei, og det er veldig bra, men de har da eksistert så lenge at de burde ha fått til en før? Det er selvsagt litt jobb å holde en whiskymeny oppdatert, men det er langt bedre med en som er litt utdatert enn ingen i det hele tatt. For whisky har de.

En og annen whiskyflaske i baren, altså.
En og annen whiskyflaske i baren, altså.

Jeg anslår et par hundre flasker, men det kan ha vært fler. Nå skal det sies at barpersonalet var hjelpsomt og hentet villig ned flasker så jeg kunne studere dem nærmere før jeg eventuelt bestilte, men det var vanskelig å få noen god oversikt likevel, og fredag var det så mye folk at både støyen og trafikken ved baren gjorde det til et håpløst prosjekt.

Her er det greit å slappe av etter en lang dag.
Her er det greit å slappe av etter en lang dag.

Lørdag var det langt mindre folk, og jeg endte i ørelappstolen foran peisen (som hadde stearinlys i seg snarere enn bål, men siden det var varmt ute var vel det like lurt). Der satt jeg godt resten av kvelden med både bok og whisky som underholdning. Siden det var mindre folk var det også mulig å legge beslag på barpersonalet lenge nok til å få plukket fram noen interessante whiskyer, men jeg savnet fortsatt en meny (ikke minst fordi noen av whiskyene naturlig nok var ganske dyre, og selv for en enkelt dram er det grenser for hvor dyr whisky jeg gidder å drikke, så det å få barfolka til å sjekke prisen for hver dram ble en tilleggsirritasjon).

the_whisky_bar-9
De har et rimelig interessant ølutvalg også.

Konklusjonen er at at besøk på The Whisky Bar anbefales, men velg et tidspunkt der det er rimelig rolig om du har tenkt å dra nytte av det store whiskyutvalget.

To ganger Laphroaig, 1989 OB til venstre og Samaroli til høyre.
To ganger Laphroaig, 1989 OB til venstre og Samaroli til høyre.

Lesestoff til helga #19

Bergen: Frode Harring forlater Terminus for å starte egen whiskybar i Bergen. Baren skal hete The Tasting Room og ligge i Engen 8. Jeg så nyheten først hos STOW whiskyblogg på søndag, der får du litt fler detaljer. Baren skal åpne i mai, men har allerede fått egen Facebookside. Vi ønsker Frode lykke til, og satser på at konseptet blir så populært at han kan åpne en avdeling i Trondheim etterhvert (det trengs).

Skottland: «Single cask» betyr ikke nødvendigvis at all whiskyen har ligget på ett fat hele lagringsperioden. Dette er ikke selvinnlysende, men noe jeg forsåvidt har vært klar over. For å tilfredsstille nerdene (jeg inkluderer meg selv i denne gruppen, for all del) må kanskje etikettene inneholde enda mer info? Bloggen My Annoying Opinions har et eksempel fra Glendronach og en lengre diskusjon rundt temaet.

Skottland: The Whisky Wire har et intervju med Donald Colville, som blant annet presenterer et argument til fordel for NAS-tapninger (eller «flavour-led innovations» som han kaller det).

Internettet: Lucas på The Edniburgh Whisky Blog, derimot, har forfattet et engasjert innlegg mot NAS-trenden, og som entusiast er det vanskelig å ikke være enig hoveddelen av argumentet hans. Det er vel desverre slik at det Colville omtaler som «smaksfokusert innovasjon» litt for lett blir til «kjappe penger fordi vi slipper å vente 12 år». Det er ingenting i veien med NAS per se, men det er mange grunner til å være bekymret over industriens entusiastiske omfavnelse av trenden.

Bergen: I motsatt ende av skalaen fra NAS-trenden lanserer Dalmore The Constellation Collection. Thomas har rapport fra en smaking i forkant av Whisky-Meet på STOW whiskyblogg. (Alt man går glipp av når man ikke ankommer Bergen i tide.)