Hev glasset for Kjetil og la oss høre et rungende: “Skål!”

I dag, 31. juli 2015, er Kjetil Jikiuns siste formelle arbeidsdag hos Nøgne Ø, og Erik Dahl, leder av Venner av Nøgne Ø, har tatt initiativ til En skål for Kjetil Jikiun. Her er hva Erik skriver på Facebookarrangementet:

Fredag 31. juli har Kjetil Jikiun sin siste arbeidsdag på Nøgne Ø. Kjetil er mannen som gav «ølrevulsjonen» i Norge en skikkelig kickstart. Med lidenskap, stahet og optimisme ønsket han aldri å ta omveien via forsiktig markedstilpasning ovenfor sarte norske pilsdrikkere, men heller åpne våre ganer med imperial stouts og humlebomber rett i tryne fra første stund. Det har ikke manglet på motgang og nedturer underveis, men de oppturene som har vært har resultert i at det sjeldent er langt i dag til nærmeste flaske med øl fra Nøgne Ø uansett hvor du måtte befinne deg i verden.

Derfor vil Venner av Nøgne Ø oppfordre alle våre medlemmer og andre ølvenner til å skjenke seg et glass godt øl fra Nøgne Ø i dag 31. juli. Mens ølet nytes litt høytidelig skal du sende en tanke til Kjetil, innen du poster en liten hilsen herunder. Fortell gjerne også hvor du er, hva du har i glasset.

Selv kan jeg huske å ha sittet på Bar & Cigar i Oslo sammen med Arve og skravlet med en fyr som satt i baren. Blant annet fortalte jeg ham at jeg dessverre var begrenset begeistret for Nøgne Ø og hvorfor. Fyren hadde forresten på seg shorts. Det er mulig dere skjønner hvor dette leder. Det var først etterpå at Arve var vennlig nok til å fortelle meg hvem jeg hadde pratet med (man får ha meg unnskylt at jeg ikke visste hvem Kjetil var, dette var mens jeg fortsatt egentlig “ikke likte” øl, i 2004 eller deromkring).

Senere har jeg smakt en mengde øl fra Nøgne Ø, noen har jeg til og med likt. Ett og annet har jeg til og med klassifisert som særdeles drikkelige. Mange synes jeg fortsatt ikke noe om, for grunnen jeg oppga til den ukjente mannen i shorts for at jeg ikke var så begeistet for Nøgne Ø sine øl holder fortsatt vann; det handler om humlebruk og en gjenkjennelig… jeg vil kalle det syrlighet. Med andre ord: Det handler om smak og behag.

Uansett, enten man liker Kjetils øl eller ikke er det ikke mulig å overse hva han har betydd for det norske håndverksølet, og det bør vi vite å være takknemlige for. Så i kveld oppfordrer jeg alle til å bli med på skålen for Kjetil. På grunn av manglende planleggingsevne sitter jeg med en Nøgne Ø Brown Ale fra lokalbutikken, men det er vel ikke det dummeste man kan sitte med kanskje.

Skål, Kjetil!

nogneo_brownale

Nøgne Ø Brown Ale 4,5 %

Nese: Rimelig fyldig, kaffe- og nøttepreget og tydelig korn.

Smak: Mørk malt, lett syrlig lakris, småbrent på ettersmaken.

Kommentar: Dette er vel litt for typisk Nøgne Ø til at jeg egentlig lar meg begeistre. Det er langt fra udrikkelig, men det er rett og slett ikke min stil. Nettopp derfor på mange måter det perfekte ølet for anledningen.

 

Lesestoff til helga #75

London: Eirik Leiros har vært på øltur i London med grundig forarbeid og rapporterer om forholdene: 100 øl på 80 timer. Jeg noterer meg mange nyttige tips om barer å besøke ved neste anledning (selv om jeg ikke skal satse på å klare 100 øl på min neste tur til London, jeg skal nemlig på “jentetur” med 8-åringen – da blir det Legoland Windsor, Harry Potter Experience og dinosaurer på Natural History Museum snarere enn pup-til-pub).

Skottland: Mens vi i dag opplever at stadig nye destillerier åpner, har det tidligere vært flere runder med massestenging av destillerier. The Scotsman ser på åtte av de mest kjente tapte destilleriene.

I hjemmepuben: Drømmer du om hjemmepub med tappe anlegg, eller går du med planer om å starte ordentlig pub, kanskje? Da trenger du tappetårn, og her er en fyr som lager noen som er skikkelig kule: Scvulp.

Bretagne: Myndighetene har åpnet en mulighet for å justere regelverket og Glann ar Mor har derfor åpnet for at de kanskje kan bli værende, melder Tjeder, som frekventerer sånne Facebookgrupper som har fransk som hovedspråk.

Skottland: Bladnoch har funnet en kjøper, melder BBC. Hurra!

Caol Ila Provenance Young & Feisty 46 %

I likhet med Taliskeren er det ikke batchnummer på denne, men 11.38 10.01.14 preget på baksiden av flasken.

caolila_youngandfeisty

Nese: Grillet kjøtt (svinekjøtt?), brent formkake. Vann henter fram lime og noe vegetalsk, det åpner også for et tydelig maltpreg, og nystekt sukkerbrød.

Smak: Torvrøyk, brent formkake og vanilje. Mer og mer røyk med vann.

Kommentar: Den tar MYE vann, du kan lett doble mengden i glasset. Smaken er ganske enkel, det er litt mer kompleksitet på nesen. Av denne og Taliskeren foretrekker jeg nok den andre, men dette er helt grei whisky å ha med på innerlomma på hyttetur (og perfekt format å få den i).

Talisker Provenance Young & Feisty 46 %

Denne tapningen er tilgjengelig på Vinmonopolet i 20 cl flasker, en hendig, passe stor smaksprøve. Det er en “small batch” tapning, men det finnes ikke noe batchnummer. Min flaske ble kjøpt for et år eller noe siden og har 11:50 14.03.14 preget på baksiden, noe jeg antar er tappetidspunkt.

talisker_youngandfeisty

Nese: Sitron, lett røykpreg. Med vann utvikler den litt sitronmelisse og røsslyng, appelsinskall og bruspulver med appelsinsmak, av alle ting.

Smak: Forkullede vedkubber, pepper med et hint av chili. Mye det samme med vann, men med appelsinmarmelade i tillegg.

Kommentar: Faktisk overraskende mye på både nese og smak på denne. En “Young & Feisty” NAS hadde jeg ventet mer endimensjonalt, in-your-face-preg. Ikke at den ikke er “feisty”, men det er mer subtile nyanser på plass også. Vel verdt å spandere på seg en 20 cl av.

 

Ringnes Polaris Røykbokk 7 %

Årets polaristapning fra Ringnes inneholder en smule røykmalt fra Stjørdal og lanseres på Bryggerifestivalen i Trondheim sånn ca nå.

IMG_8123

Nese: Mye sødme, lite annet.

Smak: Fin, rund bokk med et pent hint av røyk.

Kommentar: Fjorårets Baltic Porter var bedre (der er jeg ikke helt habil, skal nevnes), men dette er også innmari godt.

Whiskyskolen del 5: Så tapper vi på flaske

Det er lenge siden forrige leksjon i whiskyskolen ble publisert, jeg beklager forsinkelsen. I dag skal vi snakke mye teori. Jeg lenker i teksten til aktuelle eksempler i gamle smaksnotater, men det finnes ingen liste over anbefalte drammer i denne leksjonen. Som alltid kan det likevel anbefales å sette seg godt til rette med en dram eller to mens du leser.

Som nybegynner er det lett å gå seg vill i alle de forskjellige begrepene som flyter rundt på whiskyetiketter, i pressemeldinger og i diskusjonsfora. Før i tiden kunne du i alle fall føle deg “trygg” så lenge du handlet fra basisutvalget på polet eller i de vanlige taxfreebutikkene, men whiskyboomen vi er inne i (tross finanskrise) har gjort oppfinnsomheten stor i konkurransen om kundens oppmerksomhet. I denne leksjonen skal vi se litt på måten whisky havner på flaske etter å ha ferdigmodnet på fat, og hva det betyr for deg som whiskyentusiast når det står single cask, batch, limited release eller lignende fraser på flaska.

wordle 2

For å ta det første først: I dag snakker jeg om singlemalt. Det vil si maltwhisky destillert på ett enkelt destilleri, lagret og tappet på flaske og med destillerinavnet (som regel) trykket på etiketten. Mye av det som følger er overførbart til andre whisk(e)ytyper, og for den saks skyld andre sprittyper, men her er det Single Malt (Scotch) Whisky som er fokuset.

Standardtapninger

Vi begynner med de tapningene du mest sannsynlig har vært borti før: Standardtapningene. Talisker 10 år, Bunnahabhain 12 år, Bushmills 21 år og Mortlach Rare Old faller alle inn i denne kategorien. Dette er tapninger som lanseres med tanke på å skulle finnes på markedet ganske lenge. Tanken til Diageo som produsent er at om du kjøper en Talisker 10 år i morgen så skal du kjenne den igjen som den whiskyen du drakk når du fikk servert Talisker 10 år av kameraten din den gangen på hytta i 1996. Eller 1986. (Også standardtapninger endrer seg, men det kommer vi til lenger ned.) For den jevne forbruker er det dette de forventer: Gjenkjennelige produkter som ikke endrer seg merkbart fra gang til gang.

For å få til dette blandes den ferdigmodnede whiskyen fra mange fat og får ligge i en stor tank (av tre eller stål) som kalles en “vat” i en periode for det som kalles “marrying”.

En vat i stål hos Chivas Brothers sin blending plant i Keith.
En vat i stål hos Chivas Brothers sin blending plant i Keith.

Tradisjonelt var det en Master Blender som plukket ut fat som skulle brukes og satt dem sammen til rett smaksprofil. I hvilken grad dette fortsatt gjøres er det vanskelig å si, men for de fleste tapninger er det nok en kombinasjon av en mer industrialisert prosess – der man har en “oppskrift” man går etter, f.eks. 20 first-fill eks-bourbon hogsheads, 50 second-fill eks-bourbon hogsheads og 10 second-fill sherry butts – og en eller flere menneskelige neser som sørger for å luke ut fat som avviker fra normalen (hva de fatene brukes til kommer vi til). Denne prosessen heter “vatting” eller “blending” og er identisk med prosessen for å sette sammen en blended whisky, bortsett fra at for en singlemalt er alle fatene fra samme destilleri, mens for en blend kan de komme fra flere titalls forskjellige destillerier.

Fat ligger på rekke og rad og venter på nosing før de skal "tippes" slik at whiskyen havner i rennene under og derfra kan transporteres til en vat, ved Chivas Brothers sin blending plant i Keith.
Fat ligger på rekke og rad og venter på nosing før de skal “tippes” slik at whiskyen havner i rennene under og derfra kan transporteres til en vat, ved Chivas Brothers sin blending plant i Keith.

Det er for øvrig også for å opprettholde denne illusjonen av likt produkt fra gang til gang at majoriteten av disse tapningene er vannet ned til “drikkestyrke” (40-46 %) eller “nominert fatstyrke” (50-55 %), farget med E150 og kjølefiltrert. Står det to Talisker 10 år på hylla blir Ola Nordmann skeptisk om de har veldig varierende farge, for ikke å snakke om hvor mange flasker som ville blitt returnert til polet som feilvare om whiskyen ble tåkete når hytta er kald eller vann tilsettes i glasset.

Inntil nylig hadde de aller fleste standardtapninger aldersbetegnelse, men det har endret seg i det siste, og det introduseres fler og fler såkalte NAS, som står for No Age Statement, altså ingen aldersbetegnelse. For denne leksjonens del er ikke det så viktig, en NAS standardtapning settes sammen på samme måte som en standardtapning med aldersbetegnelse, den eneste forskjellen er at produsenten kan bruke fat som er yngre enn “normalen” i blandingen.

Batch og vintage

Neste variant vi skal ta for oss er whiskyer som merkes på en slik måte at det er meningen at du som forbruker skal forstå at de kan variere. Det vanligste her er enten “vintage”, altså merking med årstall (og da er det året spriten ble destillert som er det relevante tallet), eller batchnummer (ofte omtalt på etiketten som “small batch”). Disse tapningene vattes på omtrent samme måte som standardtapningene, man tar 20 fat av denne typen og 30 av denne, men kanskje man benytter færre fat slik at ulikhetene ikke jevner seg ut, kanskje man ikke anstrenger seg like mye for å skape ensartethet. Er det reell fatstyrke vil alkoholprosenten variere fra batch til batch. Eksempler på tapninger med batchnummer er Aberlour a’bunadh og Bunnahabhains NAS-tapninger (f.eks. Darach Ur batch 1 og  batch 9). Årstall brukes for eksempel på Diageos “Distillers Edition”. Noen destillerier har ikke standardtapninger i det hele tatt, men baserer alt på vintage eller batch, Balblair og Glenrothes er eksempler på dette.

Enkeltfatstapninger og dess like

Så kommer vi til den kanskje mest forvirrende kategorien som jeg vil kalle “tapning fra identifiserte fat”. Herunder kommer både “single cask” tapninger og tapninger der 2-3 fat er vattet før de tappes på flaske, fellesnevneren er at de som regel (i alle fall nå til dags) har en eller annen form for fatnummer på etiketten. Før whiskynerdeboomen, om jeg kan kalle den det, fant du ofte enkeltfatstapninger som bare var identifisert med destillasjonsdato og alder, disse finnes selvsagt fortsatt på markedet (i alle fall på auksjonsmarkedet), og der gjelder det å ha tunga rett i munnen. Alle normale destillerier (mikrodestillerier er unntaket) fyller mer enn ett fat per destillasjonskjøring, og to eks-bourbonfat fyllt med nysprit fra den samme kjøringen og som ligger ved siden av hverandre i det samme lagerhuset i 12 år kan utvikle seg til å bli så forskjellige at du som forbruker ikke engang ville ha gjettet på at de kom fra samme destilleri. Det er noe av magien med fatlagring, men også en av fallgruvene. Ettersom interessen har økt for enkeltfatstapninger har de aller fleste tappere, i alle fall de som tapper mange fat i året, begynt å merke flaskene med fatnummer, selv om det varierer hvor tydelig merkingen er.

Her er noen eksempler på slik merking:

[Best_Wordpress_Gallery id=”9″ gal_title=”Etiketter”]

Husker du de fatene vi nevnte lenger opp som ble luket ut i vattingprosessen for “standardtapninger”? Ofte er det disse som ender opp som single cask. Nesten alle destillerier har det man kan kalle en destilleriprofil, et gitt sett med egenskaper man vil forvente å finne i whiskyen som tappes av destilleriet (eller eierene av destilleriet). En destilleriprofil kan være “torvpreget og medisinsk”, “floral og lett”, “oljete og maltpreget” eller utallige andre varianter. Noen destillerier har fler profiler, enten med forskjellige navn (Bruichladdich med Port Charlotte og Octomore, Springbank med Hazelburn og Longrow) eller bare med forskjellige opplysninger på flasken (røyket og urøyket BenRiach). Disse profilene er ønsket og planlagt for, men whiskydestillasjon er en organisk prosess, fatlagringen likeså, og noen fat vil uavvergelig stemme dårlig overens med destilleriprofilen. Kanskje lukter det plutselig svovel av en whisky der destilleriprofilen er svovelfri. Kanskje er dette ene fatet veldig floralt, selv om destilleriprofilen er ren og maltpreget. Noen slike fat finner selvsagt destilleriet bruksområder for, enten til spesialtapninger, til blends eller til egne single cask utgaver. Andre selges til uavhengige tappere, ofte gjennom såkalte “whisky brokers”. Dette er noe av årsaken til at det kan være ekstra spennende med tapninger fra uavhengige tappere, du kan få en whisky som er helt ulik noe annet du har smakt fra destilleriet før.

Mange uavhengige tappere kjøper også nysprit, her er det også fler varianter. Noen kjøper bare spriten og fyller den på egne fat (Gordon & MacPhail var kjent for dette i sin tid), noen kjøper fylte fat og betaler for at de skal ligge lagret på destilleriet, noen kjøper fylte fat og frakter dem til egne lagerlokaler. Noen kjøper bare ferdiglagrede fat fra brokers. De fleste gjør litt av hvert. Dette er en annen faktor som gjør enkeltfatstapninger litt ekstra spennende (og også en grunn til at enkelte tappere får bedre rykte enn andre, det tappes mye rart på flaske).

Under emneknaggen single cask finner du utallige eksempler på smaksnotater for enkeltfatstapninger. Det er disse det finnes flest av, av naturlige årsaker.

Begrenset opplag

Til sist har vi det interessante begrepet “limited release”, og et par synonyme begreper (Diageos “special release” faller for så vidt under denne headingen). Dette kan være en hvilken som helst av de foregående variantene, andre opplysninger på flaska vil fortelle deg hvilken, og er i seg selv rimelig meningsløst. Snakker vi om et enkelt fat eller tre har tapningen automatisk et begrenset opplag, avhengig av fatstørrelsen og flaskestørrelsen fra 100 til 500 flasker per fat. For batch-baserte tapninger kan “limited” bety 2000 flasker eller 20.000 eller 200.000 flasker på verdensbasis. Noen ganger betyr det at tapningen er en engangsgreie, for eksempel en tapning gjort i forbindelse med et 100-års jubileum, andre ganger brukes begrepet om batch-/vintagetapninger og betyr bare at denne utgaven er det begrenset antall flasker av, neste gang du handler er det kanskje en ny utgave som står på hylla (som det også er begrenset antall flasker av). Det eneste “limited release” egentlig forteller deg er at produsenten ikke vil love at du kan finne det samme produktet på hylla om en uke, en måned, et år.

Så hva betyr disse opplysningene for deg som whiskydrikker? Vel, smaker du verdens beste whisky (etter din smak, og husk: det er din smak som teller) fra en enkeltfatstapning bør du snarest hive deg rundt og kjøpe en flaske eller tre til fra samme fat, for du får aldri samme whisky igjen. Til en viss grad gjelder det batch- og begrenset opplag-tapninger også, liker du dem og vil være sikker på å kunne drikke samme whisky i framtiden må du hamstre snarest mulig. På den annen side, det vil alltid komme nye tapninger og noen av dem vil garantert være gode, kanskje til og med bedre enn den beste whiskyen du har smakt, så har du ikke plass/penger/lyst til å hamstre kan du heller nyte det du har, enten det er en enkelt dram eller en flaske, og ha et minne for livet.

Ingenting er konstant

Som avslutning i dag noen ord om standardtapninger og påstanden jeg kom med ovenfor, nemlig “Tanken til Diageo som produsent er at om du kjøper en Talisker 10 år i morgen så skal du kjenne den igjen som den whiskyen du drakk når du fikk servert Talisker 10 år av kameraten din den gangen på hytta i 1996. Eller 1986.” Dette er en sannhet med modifikasjoner. Vel, tanken til Diageo er nok at du ikke skal merke forskjell, og for de aller fleste vil en Talisker 10 år tappet i 2015 framstå som såpass lik den Talisker 10 år de drakk i 1996 at påstanden holder vann.

Men så er det et par ting som kompliserer forholdene. Ta Highland Park 12 år som eksempel. En variant av Highland Park 12 år har eksistert på hyllene veldig lenge. 30 år eller der omkring, i alle fall. I løpet av den tiden har tapningen blitt “pusset opp” et par ganger, der etikett og/eller flaskeform har blitt endret. Alkoholstyrken har også variert, av og til har både 40 % og 43 % vært tilgjengelig samtidig, muligens tiltenkt forskjellige markeder. Men i all hovedsak skulle innholdet i flaskene være likt likevel.

De fleste som har fulgt Highland Park disse 30 årene vil ha en formening om at whiskyen har endret seg. Min egen parallellsmaking i fjor bekreftet at det var både forskjeller og likheter.

Noe av problemet med slike sammenligninger er det som kalles “old bottle syndrome”, selv om whisky på uåpnet flaske ikke utvikler seg nevneverdig over et år eller to vil det over en tredveårsperiode nødvendigvis være en viss utvikling, enten på grunn av mild oksidering (korken er aldri 100 % tett, skal du lagre over mange år er anbefalingen å tette med parafilm) eller andre forhold (lys/mørke og temperatursvingninger, for å nevne noe).

Men en annen viktig faktor er som nevnt over at whiskyproduksjon og fatlagring er organisk og til en viss grad uforutsigbar. Skiftet destilleriet fra washbacks i tre til washbacks i stål i 1992? I teorien skal det ikke ha noe å si for smaken, i alle fall ikke noe “normale” neser kan plukke opp, men derom strides de lærde. Byttet man byggtype på 80-tallet? Justerte man ppm på malten for enklere å kunne bruke samme malt på flere av gruppens destillerier (slik Diageo gjorde med Caol Ila og Lagavulin)? Gikk man fra ølgjær til “distillers yeast”? Gikk den gamle master blenderen av med pensjon? Rettet man opp den bulken i formen på stillen når man måtte bytte fordi kobberet var tynnslitt? Det siste vil alle omvisere fortelle deg at ALDRI gjøres, men jeg har for lengst sluttet å tro på alt omviserne sier. Kanskje er ikke disse endringene merkbare fra en dag til en annen, men over tid vil de bygge seg opp og forsterke hverandre. Så da kan du enten sette deg ned og deppe over at favorittdrammen din har endret karakter, eller du kan tenke “Hey! En god unnskyldning for en parallellsmaking!” Jeg velger å (forsøke å) gjøre det siste.

I neste leksjon skal vi ta for oss hvilken informasjon etiketten gir på en whiskyflaske gir deg der du står i butikken og vurderer innkjøp. Det varierer fra “minimalt” til “egentlig ville vi skrive en hel roman, men vi fikk ikke plass”, og det varierer også hvor entydig informasjonen er, vi skal forsøke å avdekke en del av de skjulte hintene og gjøre deg i stand til å tolke bransjesjargongen på best mulig måte.

Ekstraleksjon nummer 2: Ordliste

Denne ordlisten er tenkt som et supplement til de vanlige leksjonene i Whiskyskolen. Se spesielt leksjon fire for detaljer om hvordan whisky lages.

Age statement: Se Aldersbetegnelse.

Aldersbetegnelse: Antall år angitt på etiketten, for eksempel “12 years old”, “30 years” eller bare “Ten”, skal angi alder på yngste whisky brukt i vattingen. Har man altså brukt 100 20 år gamle fat og ett enkelt 10 år gammelt fat er det bare “10 år” (eller yngre) det er lov å sette som aldersbetegnelse. Skotske regler sier også at det ikke er lov til å skrive et tall som ser ut som en aldersbetegnelse på etiketten dersom denne ikke stemmer. Du kan altså ikke ha “25” prominent på etiketten for en 10 år gammel tapning til et 25-årsjubileum uten også å ha en tydelig aldersbetegnelse på 10 år, men her er det nok enkelte som tøyer grensene.

Barrel: Fatstørrelsen som benyttes mest i amerikansk whiskeyproduksjon, skal kunne inneholde 42 gallons (159 liter), men varierer fra 150-220 liter (oftest 180-200). For lagring av skotsk whisky bygges barrels ofte om til Hogsheads.

Batch: Whisky tappes på flasker i batcher. En batch kan være alt fra ett fat (100-400 flasker) til et par tusen fat. For standardtapninger er batchene gjerne store og fatforskjeller jevnes ut slik at man normalt ikke kjenner noen forskjell fra batch til batch, disse tapningene er sjelden merket med batchnummer (selv om noen har maskinpregede koder fra tappingen som kan brukes til å skille batcher). Noen tapninger merkes eksplisitt med batchnummer, da kan man forvente at whiskyen varierer en del i lukt, smak og eventuelt alkoholprosent fra batch til batch.

Blended malt: Tidligere ofte kjent som “vatted malt”, maltwhisky fra flere destillerier vattet sammen og tappet på flaske.

Blend/blended whisky: Grain og maltwhisky vattet sammen og tappet på flaske.

Bourbonfat: Se Eks-bourbon.

Butt: Fatstørrelsen som benyttes mest til lagring av sherry, volum er i underkant av 500 liter. En butt er halvparten så stor som en tun.

Cask strength: Se Fatstyrke.

Core range: Se Standardtapning.

Eks-bourbon: Fat som har vært benyttet til å lagre amerikansk whiskey på en gang før de benyttes til å lagre maltwhisky. På etiketten kan det stå både “Ex-bourbon” og “Bourbon cask”, men det betyr akkurat det samme.

Eks-sherry: Fat som har vært benyttet til å lagre sherry på en gang før de benyttes til å lagre maltwhisky. På etiketten kan det stå både “Ex-sherry” og “Sherry cask”, men det betyr akkurat det samme. Sherryfat er mye dyrere enn bourbonfat (delvis fordi sherry som skal drikkes ikke lenger fatmodnes, så sherryen som brukes for å klargjøre fat til whiskyindustrien destilleres til brandy eller helles rett og slett i vasken når fatet er klart), så står det ikke noe om sherry på etiketten er fatet mest sannsynlig IKKE et sherryfat.

Eks-whisky: Brukes, særlig av Diageo, om fat som har vært brukt til å lagre skotsk whisky (grain eller maltwhisky) på minst en gang tidligere, slik at mesteparten av bourbon- eller sherrypreget har forsvunnet. Se også Second-fill.

Entry level bottling (alt. Entry level malt): Et begrep jeg ikke har hørt noen god norsk oversettelse av, men man kunne vel tenke seg at “inngangstapning” var en mulighet. Entry level bottling brukes om den billigste standardtapningen til et destilleri, eller generelt om tapninger du som nybegynner er forventet å velge fra hyllen. Billigst betyr gjerne yngst (selv om det finnes tilsynelatende unntak, Lagavulin 16 er entry level fordi Lagavulin 12 er fatstyrke og dessuten teknisk sett “special release”), og entry level tapninger er tappet på 40, 43 eller 46 prosent – den laveste styrken destilleriet bruker i standardutvalget – aldri fatstyrke.

Fatstyrke (alt. Reell fatstyrke): Den alkoholprosenten whiskyen har når den er ferdigmodnet på fat. De aller fleste destillerier vanner ned nyspriten til 63,5 % før de fyller fatene, og normalt fordamper alkohol litt fortere enn vann, så fatstyrke for en ferdig modnet whisky varierer gjerne mellom 65 % ( over 63,5 er unntaket) og ned mot 40 % for gammel whisky. Faller styrken under 40 % kan man ikke lenger tappe spriten som whisky. Fordampingen fra forskjellige fat varierer, også for nabofat. Enkeltfatstapninger tappes gjerne på reell fatstyrke eller vannes ned til 40-46 % (unntaksvis mer). For tapninger med større batcher kan de tappes på reell fatstyrke, som da normalt vil variere fra batch til batch, eller på Nominell fatstyrke.

Finishing: Se Sluttlagring.

First-fill: Fat som kun har vært benyttet til å lagre enten sherry eller bourbon (eller andre vin-/sprittyper) før de fylles med nysprit. First-fill-tapninger vil normalt ha langt større preg av bourbon eller sherry enn senere fyllinger (fat brukes inntil 4 ganger).

Fusel: Alt som ikke er ren alkohol eller vann i den destillerte spriten. For mye fusel er ikke bra, men i maltwhisky (og annen ukrydret sprit) er det fuselen som gir smaken. Sprit uten fusel vil ikke ha noe råvarepreg igjen.

Grain whisky: Whisky basert på alle andre korntyper enn maltet bygg (Skottland) eller maltet korn generelt (EU). Grain whisky destilleres som oftest på et kolonneapparat (i motsetningen til en pot still), noe som gir høyere utbytte og “renere” sprit. Se også Fusel.

Hogshead: Et fat på omtrent 250 liter, ofte ombygde Barrels.

Lauter tun: En slags meskekar som er vanlig i whiskyproduksjon.

Limited edition: Et litt utydelig begrep, “limited” kan bety alt fra noen hundre flasker til noen hundre tusen flasker på verdensbasis, så man må bruke andre opplysninger for å finne ut hvor sjelden en tapning egentlig er. Det “limited edition” først og fremst indikerer er at produsenten ikke vil love deg som forbruker at du kan finne den samme tapningen på hylla om en uke, en måned eller et år, så begrepet er et slags antonym til Standardtapning.

Low wines: Resultatet etter første destillasjon, når washen er kjørt gjennom washstillen. Alkoholstyrke på mellom 20 og 30 %.

Low wines still: Se Spiritstill.

Mashing: Se Mesking.

Mashtun: Meskekar.

Meskekar: Et stort kar, som regel i rustfritt stål og som regel med lokk, med røremekanisme og sil i bunnen. Den kvernede malten blandes med varmt vann og fylles i meskekaret, det varme vannet setter i gang enzymer i kornet som omdanner stivelsen til sukkerarter som løses opp i vannet og siles ut som Vørter.

Mesking: Det som foregår i meskekaret. I whiskyproduksjon er det vanlig å starte med en vanntemperatur på 63-65 grader, skylle med vann på 70-80 grader og til slutt skylle med vann på 90+ grader for å få med seg siste rest av sukker. Det siste vannet siles til et annet kar enn vørteren og brukes som første vann til neste mesk.

Nabofat: Brukes gjerne om enkeltfat som er fylt fra samme destillasjonskjøring og har ligget i samme lagerhus og blir tappet rundt den samme tiden. For å få en forståelse av hvor stor påvirkning fatet har på sluttresultatet i whiskyproduksjon er det nyttig å parallellsmake whisky fra nabofat.

NAS: Se Uten aldersbetegnelse.

Newmake: Se Nysprit.

No Age Statement: Se Uten aldersbetegnelse.

Nominell fatstyrke: Når whiskyen er vannet ned til en gitt styrke for å skape kontinuitet for en tapning over mange batcher, men den styrken er godt over 46 % (maks standardstyrke), f.eks. 55 %. Se også Fatstyrke.

Nysprit: Den delen av output fra spiritstillen som fylles på fat for å bli whisky. Normalt på mellom 70 og 80 %, vannes som regel ned til 63,5 % før fatet fylles. Se leksjon 4 for detaljer om hvordan andelen som havner på fat velges.

Pipe: En fattype som som regel benyttes til lagring av portvin, gjerne langt og smalt, derav navnet, volumet er rundt 650 liter. Benyttes av og til til å modne whisky, men oftere til Sluttlagring.

Port pipe: Se Pipe.

Potstill: Se Still.

Puncheon: En fattype. Det finnes to typer puncheon, en ganske rund som benyttes til å lagre rom og en litt høyere og slankere variant som benyttes til å lagre sherry. Begge har et volum på rundt 500 liter.

Quarter cask: Normalt enten 125 liter, halvparten av en hogshead, eller 50 liter, en fjerdedel av en barrel. Begrepet benyttes også om andre mindre fat, hovedregelen er “mindre enn en barrel”. Jo mindre fatet er jo større er påvirkningen på spriten, så quarter casks benyttes gjerne for å få whisky som oppfattes som ferdigmodnet fortere.

Second-fill: Fat som har vært brukt til å lagre skotsk whisky (grain eller maltwhisky) på én gang tidligere, slik at mesteparten av bourbon- eller sherrypreget har forsvunnet. Ved neste gangs fylling blir det third-fill, deretter fourth-fill og så videre, men det er sjelden noe utover second-fill benyttes på etiketter eller i markedsføringsmaterialet.

Sherryfat: Se Eks-sherry.

Single cask: Innholdet i ett enkelt fatt tappet på flaske. Merk at det bare er det siste fatet som teller, slik at produsenten kan ha vattet flere fat og så fylt resultatet på “nye” (altså brukte, men ikke i til denne konkrete whiskyen) fat for sluttlagring. Om bare ett av disse siste fatene inngår i tappingen regnes tapningen fortsatt som single cask.

Singlemalt: Maltwhisky fra ett enkelt destilleri.

Sluttlagring: Whisky som er (nesten) ferdigmodnet på en type fat helles over i en annen, ofte mer aktiv, fattype for å lagres alt fra noen måneder til et par år. Sluttlagring brukes både for å skape nye uttrykk og spennende smaksprofiler og for å “friske opp” fat som er ferdigmodnet men lite spennende som enkeltfatstapning. Sluttlagring kan både skje på de tradisjonelle eks-bourbon og eks-sherryfatene, da ofte first-fill, men også på andre fattyper som kanskje egner seg dårligere til lagring over lang tid; ny eik, eks-portvin eller annen vin, romfat og cognacfat for eksempel.

Small batch: Det det høres ut som; en liten batch, ofte bare to-tre fat, av og til fler, avhengig av produsent.

Special release: For Diageo er dette et sett med tapninger som lanseres hver høst der noen går igjen, blant annet Lagavulin 12 år fatstyrke, mens andre varierer fra år til år. De sistnevnte er gjerne eldre tapninger fra Diageos mange destillerier, for eksempel Rosebank 21 år, Brora 30 år. Se også Limited edition.

Spiritstill/spirit still: Det destillasjonsapparatet som benyttes sist, det nyspriten kommer ut av. Input til spiritstill er Low wines, derfor kalles pannen også “low wines still” enkelte steder.

Standardtapning: De tapningene som er tilgjengelige over lang tid, og gjerne til et bredt marked. Til sammen blir et destilleris standardtapninger på et gitt tidspunkt omtalt som “core range” eller “standard range”.

Still: Destillasjonsapparat. For skotsk singlemalt benyttes i all hovedsak såkalte “potstills” i kobber, som har en løkformet grunnform. Størrelsen, fasongen og høyden på stillen påvirker hvordan spriten blir. Til grainwhisky (en av bestanddelene i blended whisky) brukes i hovedregel kolonneapparater.

Tun: En fattype på rundt 1000 liter, en tun er for stor til å benyttes til å lagre whisky, da maksstørrelsen på fat til whiskyproduksjon er regulert til 700 liter.

Uten aldersbetegnelse: Hovedsakelig kjent som NAS (No Age Statement), en tapning uten angitt alder. NAS var normalen i maltwhiskyens barndom (1960-1980 utenfor Skottland), men i løpet av 80- og 90-tallet ble whisky i stor grad markedsført med budskapet “eldre er bedre”. De siste årene har etterspørselen etter basistapninger eksplodert, og mange destillerier har problemer med å levere nok 10, 12 eller 16 år gammel whisky. Enkelte har også ønsket å fokusere mer på en gitt smaksprofil enn på alder (kjent som “flavour led bottlings”). Ulempen med aldersbetegnelse er at alle fatene som benyttes må være minst så gamle som etiketten sier, så om du har ett fat som er perfekt til å fylle ut smaksbildet med, men som er 9 år og 11 måneder i stedet for 10 år kan det ikke brukes til en 10-åring. NAS gir dermed mer fleksibilitet. For yngre tapninger er det også en markedsføringsstrategi, kunder som har blitt fortalt i alle år at eldre er bedre vil synes at en 6-åring høres alt for ung ut, men kjøper kanskje gjerne en “Black Waves” uten aldersbetegnelse. Ulempen for forbrukerne er at det er vanskelig å vite når produsenten har valgt NAS fordi det gir mer fleksibilitet og når de har valgt NAS fordi de da kan selge (umoden) ung whisky til høyere pris enn om de hadde skrevet alder på flasken.

Vintage: Se Årgang.

Vørter: Den søte maltsukkeroppløsningen som er resultatet av meskingen. Tilsetter du kullsyre til vørteren får du vørterøl.

Wash: Det ferdiggjærede ølet på 7-8 % som skal destilleres for å bli whisky. Forskjellen på wash og øl som er lagd for å drikkes som øl er hovedsakelig at det ikke tilsettes humle i vørteren når man lager wash.

Washback: Gjæringskar. Som regel store tønneformede kar i tre (oregonfuru eller lerk er vanlige tresorter) eller rustfritt stål.

Washstill/wash still: Det første destillasjonsapparatet som benyttes. Input til washstill er Wash, output er Low wines.

Worts: Se Vørter.

Årgang: Som med årgangsvin kan en whisky ha årstall på flasken i stedet for (eller ofte i tillegg til) aldersbetegnelse. Det er da snakk om det året spriten ble destillert. Siden whisky modnes på fat og bare utvikler seg minimalt etter tapping er årgang på mange måter en litt irrelevant opplysning, det er tross alt viktigere for smaken om whiskyen er lagret i 5 eller 15 år på flaske enn om den er destillert i 1990 og deretter tappet i 1995 eller 2005. Om det bare står årgang og ikke tappeår på flasken kan det derfor være lurt å notere seg innkjøpstidspunkt (om flasken er ny) eller forsøke å finne ut tappeåret ved å søke på nett (f.eks. whiskybase.com er bra til slikt) for å få en viss idé om alder på whiskyen. Men siden det er litt ekstra gøy å ha en flaske whisky med sitt eget fødselsår eller andre viktige årstall på er det ikke helt uvanlig å skrive årgang på whiskytapninger.

Denne ordlista vil oppdateres fortløpende ettersom jeg kommer på mangler (eller nye begreper dukker opp). Savner du noe? Legg igjen en kommentar, så skal jeg legge det til.

The Tasting Room, Bergen

tasting_room-1Jeg fikk endelig tatt turen innom The Tasting Room i forbindelse med en jobbreise nylig. Jeg sto nærmest og trippet utenfor døren da de åpnet klokka seks, jeg skulle hjem med fly samme kveld, så jeg hadde ikke all verdens tid.

Ølutvalget var ikke til å kimse av. Noen indiskutseende, engelsktalende (jeg tror de var amerikanere) unge menn kom inn mens jeg satt der (det fikk meg forøvrig til å føle meg helt hjemme) og spurte etter ølmeny. “We made a menu and then we switched all the beers. We’re more heart than brains in this bar,” var svaret fra bartenderen. Tavler rundt om kring listet opp mye av utvalget likevel, det var der jeg fant “mine” to øl for kvelden: Ægir + Beavertown Bæver Double White IPA og Ægir + Garage Project First Wave Pacific Invasion Oyster Stout, sistnevnte var en instant hit. Jeg må få tak i fler.

Baren i første etasje, whisky og annen sprit står fremme på hyllene bak baren, mye av ølmenyen kan leses på tavlene på veggen til høyre.
Baren i første etasje, whisky og annen sprit står fremme på hyllene bak baren, mye av ølmenyen kan leses på tavlene på veggen til høyre.

Whiskymeny fantes, derimot, til min store glede. Foruten whiskyen som finnes bak baren er nemlig også veggene i kjelleren dekket med whiskyskap. Her snakker vi utvalg (ikke overraskende). På det tidspunktet jeg var der var lokalet naturlig nok ganske tomt og det var på ingen måte umulig å gå langs hyllene for å sikle og bestemme seg for neste dram på den måten, men når det er folk ved bordene, en fredag kveld i stedet for mandag ettermiddag, blir det fort litt mer tricky.

Kjelleren, nokså full av whisky.
Kjelleren, nokså full av whisky.

Menyen var riktignok trykket i litt vel god kvalitet. Ikke at vi har noe i mot kvalitet, selvsagt, men med tanke på hvor fort en slik meny blir utdatert fordi flasker tømmes og nye kommer til har jeg mer tro på en lefse av vanlig printerpapir som kan skrives ut ved behov for å være ærlig (man ender fort med samme problem med whiskymenyen som de allerede hadde oppdaget med ølmenyen). Men jeg skal ikke klage, ingen av de whiskyene jeg spurte etter var de tomme for.

Menyen hadde også informative tekster om whisky.
Menyen hadde også informative tekster om whisky.

Den første whiskyen jeg drakk var riktignok på anbefaling fra bartenderen, en Glenfiddich The Original, et hyggelig bekjentskap. Deretter ba jeg om en Mortlach 1995 fra Svenska Eldvatten, og jeg avsluttet med en Tomatin 2003 for Oslo Whiskyfestival, som jeg av en eller annen grunn ikke hadde smakt før. Begge de to siste befant seg i kjelleren.

To sider med BenRiach-tapninger...
To sider med BenRiach-tapninger…

Jeg satt meg ved et av bordene nær baren, det gjorde at jeg kunne underholdes av de andre gjestenes spørsmål og akkedering om hva de skulle drikke. Foruten den vellykkede anbefalingen av ‘fiddichen til meg selv fikk jeg med meg surøl-anbefaling til dem som spurte etter ølmeny, chili-basert coctail til en mann som himlet over prisen for en gin tonic på Scandic (tror jeg det var), peata whisky til et par unge menn som tydeligvis var nye i whiskygamet og Inveralmond Ossian til en som ville prøve noe nytt, men som egentlig bare likte “vanlig pils”. Så vidt jeg klarte å bedømme var alle gjestene tålelig fornøyde med det de fikk i glasset.

tasting_room-10
Chili-coctail in the making.

Alt i alt kan vi vel lett konkludere med at jeg hadde hengt på The Tasting Room ganske ofte om baren hadde befunnet seg i Trondheim.

Bryggerifestivalen i Trondheim 2015

Årets bryggerifestival i Trondheim går av stabelen torsdag 30. juli til lørdag 1. august, altså førstkommende helg. Som i fjor har jeg meldt meg som frivillig, du finner meg bak baren fredag og lørdag fra festivalen åpner klokka 12 til jeg går av vakt klokka 19. Lørdag finner du meg sannsynligvis foran baren etter 19 og et par timer framover (litt avhengig av familielogistikk).

Bilde fra fjorårets festival
Bilde fra fjorårets festival

I år skal det være hele 21 bryggerier representert på festivalen (i alfabetisk rekkefølge):
Austmann
Bådin
E. C. Dahls/Ringnes/Brooklyn Brewery (kan vel argumenteres for at dette er tre bryggerier)
Ego
Fjellbryggeriet
Gulating bryggeri
Haandbryggeriet
Klostergården handbryggeri
Lindheim ølkompani
Monkey Brew
Namdalsbryggeriet
Nøgne Ø
Reins kloster
Røros bryggeri og mineralvannfabrikk
7 Fjell
Stjørdalsbryggeriet
Telemark mikrobryggeri
To tårn
Trondheim mikrobryggeri
Ægir bryggeri
Ølve på Egge bryggeri

Nytt av året er scene på festivalområdet der det vil være foredrag og presentasjoner i løpet av festivalen, i tillegg skal “Folkets pris” og “Beste IPA” kåres, og du kan være med å smake deg fram til din favoritt mellom 12 og 15 hver dag.

En mengde kurs arrangeres også i forbindelse med festivalen. Selv skulle jeg gjerne gått Oppskriftskurs for hjemmebryggere med Austmann på lørdag, men det blir det rett og slett for travelt til når man også skal stille bak baren. Jeg får satse på en tilsvarende mulighet en annen gang. Kursoversikten (og program forøvrig) finner du på Oibrygg-nettsidene.

Du kan følge Bryggerifestivalen på Facebook for fortløpende informasjon.

Siden det er flere ølpersonligheter i byen i forbindelse med festivalen er det fler arrangementer i tilknytning til den. Onsdag kan man snakke om brygging med John Palmer hos Austmann (vel, begrenset antall plasser og først til mølla, i skrivende stund er det kanskje allerede fullt?) og lørdag klokka elleve kan du besøke Gulating ølutsalg i Mathallen og være med på nyhetslansering med Haandbryggeriet.

Tidligere innlegg om festivalen her på Drikkelig finner du under emneordet Bryggerifestivalen i Trondheim (den lovede sluttrapporten fra i fjor ble aldri noe mer enn en kladd, jeg skal forsøke å være flinkere i år). Knut Albert og Anders skrev rapporter fra fjorårets festival om du vil vite litt mer om hva du kan forvente deg.

Er du ikke i Trondheim i helga? Fortvil ikke, det arrangeres ølfestivaler over det ganske land framover. Bare i august er det festival i Rypefjord, Tromsø, Fedje, Kristiansand, Tretten og Oslo. For arrangementer ellers kan Ølportalens festivaloversikt anbefales.

Og 11.-12. september er det Vill & Syrlig i Oslo, dit skal jeg, kommer du?

Birra Olmo Mundaka Summer Ale 3,5 %

IMG_7500

Nese: Malt, appelsin, koriander og… jasmin? Noe annet krydder eller aromatisk urt/grønnsak også. Jeg får assosiasjon til såkalte “innvandrerbutikker”, det lukter både tørrvarer og urter/krydder.

Smak: Lett og friskt, men med en del appelsinskall og en litt metallisk humle.

Kommentar: Som sommerøl holder det egentlig hva det lover. Sikkert hakket bedre egnet i Italias sommervær enn i Trøndelags sommervær, men det kan jo ikke ølet lastes for.

Kjøpt på Gulating, Trondheim.