Octomore

(Merk: Smaksprøvene er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Onsdag 20. januar hadde Thomas (Whiskysaga) fått i stand en smaking/webinar med Joanne Boyd, Brand Academy Manager og Brand Ambassador fra Bruichladdich for medlemmer av Facebookgruppa Whisky i glasset. Joanne fortalte løst og fast om destilleriet (en oppsummering finner du nedenfor smaksnotatene) og snakket spesifikt om to Octomore-utgaver: Octomore 11.1 og Octomore 10 år.

Octomore 11.1 59,4 %

Nese: Mye røyk, men den oppleves på en måte lett og ren. Bak ligger fruktighet, banan er det som slår meg. Og vanilje. Med vann blir vaniljen tydeligere og det dukker opp malt og sitrus i form av sitron. Noen nevnte popcorn, så da luktet jeg selvsagt det. Fruktigheten tipper etter hvert over mot haribo-fersken.

Smak: Røyk. Masse røyk. Ganske ren røyk. Såpass sterk i kombinasjon med røyken at den ikke er behagelig å drikke på full styrke. Med litt vann får den et blaff av newmake, malt dukker opp og frukt i form av galiamelon.

Kommentar: Godt er det jo. Nok peat til å tilfredsstille den mest ekstreme peatfreak, men også en god del annet å plukke opp så det ikke blir kjedelig eller endimensjonalt.

Denne utgaven av Octomore ti år er lagd av bygg fra 2008, destillert i 2009, 77 fat er satt sammen til en batch på 12.000 flasker tappet.

For de 77 fatene var sammensetningen slik:
15 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey fra 2009 til 2015, deretter overført til second fill eks-amerikansk whiskey.
46 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey hele tiårsperioden.
16 fat sammensatt av 20 % first fill amerikansk ny (virgin) eik og 80 % first fill eks-amerikansk whiskey med etterlagring på second fill ny eik. Disse ble kombinert i 2018 og overført til second fill eks-amerikansk whiskey for sluttlagring i to år.
Eks-whiskeyfatene kom fra Jim Beam, Heaven Hill, Buffalo Trace og Jack Daniels.

Puh. Det er litt av en regle. Kortversjonen er “lagret på amerikansk og ny eik”.

Octomore Ten Years 54,3 %

Nese: Røyk med kjøttpreg, spearmint, nøtter og (fersk) sagmugg. Med vann gir den meg litt whitesprit (ikke ubehagelig, bare litt rart) som demper seg etter hvert og glir over i… tannkrem?

Smak: Kjøligere røyk enn på nesa, spearmint også her, litt maling (vanlig veggmaling), fersk sagmugg og litt salt. Med vann endrer sagmuggen karakter og blir gammel og støvete og det dukker opp et hint av lakris og noe jeg til slutt plasserer som fluorskyll.

Kommentar: Jeg holder en knapp på denne som favoritt av de to. Det fyldige kjøtt- og sagmuggaktige appelerer til meg. Men begge er særdeles gode drammer.

Joanne er født og oppvokst i Port Charlotte på Islay. Hun flyttet tilbake til øya etter studier og begynte å jobbe på Bruichladdich i 2006 som guide og med noen administrative oppgaver. Siden den gangen har hun fylt mange roller ved destilleriet, inkludert markedsføringsoppgaver som har involvert mye reisevirksomhet og også bopel andre steder enn på Islay, men nå har hun tatt med seg mannen sin og flyttet hjem.

Hun har en ekstra forkjærlighet for Octomore fordi onkelen hennes, James Brown, eier og driver gården Octomore, som ligger ved landsbyen Port Charlotte. Vann fra en kilde på Octomore transporteres til Bruichladdich og brukes til å redusere styrken på whiskyen fra fatstyrke til flaskestyrke.

Destilleriet måtte stenge i mars 2020 på lik linje med de fleste bedrifter i Storbritannia (og verden…). I mai gjenåpnet de tapperiet og deler av lagerene, i juni startet produksjonen igjen, og innen året var omme hadde de produsert 1 million liter sprit, som var målet for 2020.

Men det er tomt for turister, selvsagt, og en helt annen hverdag enn før. I øyeblikket holder de på med produksjon med Bere Barley, og det er i så liten skala at destilleriet ikke kjøres fulltid, så når Joanne kom til kontoret denne dagen var stedet så godt som tomt for folk.

Mot slutten av smakingen ble Adam Hannet, sjefsdestillatøren til Bruichladdich, med i møtet og svarte på et par spørsmål, blant annet om han kunne dele noe om noen spennende framtidige prosjekter. Han fortalte da at de de siste tre årene har eksperimentert med rugwhisky, med rug dyrket på Islay.

Myken Bådin Stout Intervention 2020 57,2 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Denne Mykentapningen slippes på polet 6. november til den nette pris av 899,30 for 0,5 liter (bestillingsnummer 12263402). Den er 4,5 år gammel, og det siste året har den tilbragt på fat som først er brukt til Myken-whisky tidligere og så har hatt en tur innom Bådin for at de skulle få laget sin tønnelagra stout (mine smaksnotater for den). Nå har jo stouten fått seg et år i kjelleren mens fatene fikk kose seg med whisky, så det er kanskje på sin plass å hente opp en boks, og kanskje se hvordan den går sammen med whiskyen? Men først whiskyen på egne bein.

Nese: Førsteinntrykket er søtt. Lys sirup og hermetisk fersken. Etterhvert går tankene til kaffe med fløte, muligens med sukkerbiter av brunt sukker til å dyppe i. Men det er også noe mer urteaktig som lurer, eller kanskje røkelse? Både røkelse og urter blir tydeligere med vann, men sødmen holder, og jeg tenker i retning konfekt med litt spennende smaker, definitivt en konfekteske jeg hadde vært villig til å jobbe meg gjennom.

Smak: Her er det helt klart mørk sirup, kremete belgisk sjokolade og kaffe. Og også på smaken er det noe som minner meg om røkelse og urter. Smaken endrer seg ikke noe videre med vann, hovedinntrykket er fortsatt sirup, sjokolade og urter.

Kommentar: For en konfekteske av en whisky! Røkelse er jul for meg, så jeg tenker at dette jo må være den perfekte julewhiskyen. Det skader jo ikke at den smaker aldeles utmerket også. Jeg fikk et kort blaff av “ung sprit” på den første slurken, men det forsvant umiddelbart og kom ikke tilbake, så dette er en whisky som skjuler sin unge alder godt. Kommer jeg til å sitte klar neste fredag? Jo, jeg gjør nok det.

Fonciello Sidra Natural 6 %

Nese: Tørt. Epleskall og eplebinge i kjelleren. En syrlig tone.

Smak: Litt syrlig, veldig tørt. Tydelig eplesmak, litt granny smith, litt gulere epler (men uten sødme).

Kommentar: Hadde jeg fått denne blindt hadde jeg slett ikke gjettet på spansk, dette ligger nærmere det jeg forbinder med english farmhouse. Her er det bare å nyte.

Kjøpt på Vinmonopolet.

Nøgne Ø Shore Leave Romance Cider Reserve 7 %

Spontangjæret, laget med franske siderepler og fatlagret. Joda, dette er jo lovende. Sideren er laget som en hyllest til Jerome Dupont forteller etiketten, og har de fått til noe i Duponts ånd bør dette være greit drikkelig: Smaksnotater for sidere fra Domaine Dupont her på Drikkelig.

Nese: Tydelig eple, syrlig som granny smith eller eplekart, tydelig siderpreg.

Smak: Eple, eple og atter eple. Tørt, lett snerpende og ganske syrlig. Epleskall og lett bitterhet.

Kommentar: Dette er saker. Det tørre/snerpende henger igjen i munnhulen lenge, men førsteinntrykket er ikke så tørt at det er et sjokk for tunga. Villgjæren – formodentlig – gir nok av det jeg kaller “funk” også, så jeg vet ikke om jeg kan be om så mye mer. Sannsynligvis den beste norske sideren jeg har drukket.

Kjøpt på Vinmonpolet Bankkvartalet, Trondheim.

Kilchoman Private Cask Release #135/2006 50 %

Destillert 12. juli 2006, tappet 2. februar 2018. Søsterfatet til denne. Dette fatet hadde vi ikke andel i, men vi ordnet et bytte med noen som hadde.

Nese: Torvrøyk, rustent jern, noe maritimt. Med vann bringebær og gule plommer, men også fortsatt mye røyk.

Smak: Kornstøv, aske, rust. Mer malt med vann, men fortsatt er det røyk som dominerer.

Kommentar: Jeg holder en knapp på eget fat, men dette er også simpelthen veldig, veldig godt. Som dere ser av bildet. Dette er siste slant, flaska rakk ikke å bli gammel i skapet.

Jaanihanso Rosé Vahuvein (2017) 12 %

Igjen strengt tatt musserende vin, denne laget av eple og solbær på “méthode traditionelle” og lagret minst 12 måneder på flaske.

Nese: Det lukter eple og solbær, men også tørt. Og vinkjeller, sånn med steinvegger.

Smak: Oi. Det tørre preget gjør at hjernen er borti både blåbær, krekling og tyttebær for å finne knagger, men ingen av dem stemmer. Det smaker rett og slett intenst av solbær, men ikke som i solbærsaft, mer som en eller annen form for essensielt solbærpreg etter at sukkeret er fjernet fra ligningen. Det er både en bitter snert og en tydelig basis av eple her også.

Kommentar: Dette er akkurat så komplekse saker som produksjonsmetoden skulle tilsi (og vel så det, jeg har drukket en del pregløs vin lagd på samme metode). Akkurat nå sitter jeg og ergrer meg over at jeg bare har denne ene flasken. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil drikke så veldig mye mer av den selv, men fordi den hadde vært veldig interessant å dele og diskutere med andre entusiaster, og nå som flaska er åpnet blir jo det litt vanskelig. Dette hadde vært perfekt som aperitif (fin farge også) og jeg mistenker den hadde vært en hit på “ost og vin”-bordet. På egen hånd er den såpass intens at jeg tror at det holder med ett glass, men det ene glasset er det verdt å nyte.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Caperdonich 1996 20 år Cadenhead’s Cask Ends 48,9 %

En av tre flasker jeg kjøpte i forbindelse med Cadenhead’s Warehouse Tasting i Campbeltown i 2016, du kan lese mer om omstendighetene rundt i reisebrevet fra den dagen.

Nese: Et veldig tydelig sherryfatspreg slår mot meg når jeg heller whiskyen i glasset. Etter noen minutter i glasset lukter det fortsatt tydelig fat, med vekt på lukt av eik og faktisk en hel del vanillin, som jo oftere er et tegn på bourbon- enn sherryfat. Tropisk frukt finner jeg også, jeg tror jeg vil kalle det ananas. Og et litt generelt krydderpreg, det man gjerne på engelsk kaller “spice chest”. Med vann lukter den tydelig anis og jeg får brått lyst på lauper. Lauper med plommesyltetøy, tror jeg nok, det er den retningen frukten har beveget seg i.

Smak: Mange av de samme karakteristikkene som på nesa finner vi igjen på smaken. Det er et veldig tydelig trepreg, men den er tappet i tide slik at det smaker herlig av eik i stedet for “oi så gøy å tygge flis”. Krydderet er mer tilstede på smaken, jeg prøver meg med korianderfrø og svart pepper. Med vann blir plutselig maltbasen tydelig, det smaker nærmest mel, eller kanskje byggrynsflak.

Kommentar: Hu jeda mej. Jeg ble litt i stuss når jeg så at to av de tre tapningene jeg kjøpte var eks-sherry, siden jeg jo har beveget meg i retning “sherrywhisky er nesten alltid overeika” det siste tiåret, men denne er ikke overeika, den er tappet på nær perfekt tidspunkt vil jeg hevde. Jeg smakte den jo på lageret i Campbeltown før jeg kjøpte den, men det er alltid en viss fare for at man blir revet med ved sånne anledninger og at whiskyen (eller vinen eller ølet eller hva det nå er) ikke er like imponerende når man drikker den hjemme i (relativt) sober tilstand. Men dette er bare rett og slett omtrent så godt som whisky kan få blitt.

Jaanihanso No 12 Brut Methode Traditionnelle (2017) 12 %

Dette er over i kategorien sprudlende eplevin heller enn sider, det er da også produsenten enig i, det står “sparkling applewine” på baketiketten. Mulig jeg burde gått for vinglass her, jeg skal finne fram ett og sjekke om det gjør noen forskjell.

Nese: Intenst eple, vinterepler i binge med skrukkete skall mot slutten av sesongen, knusktørt.

Smak: Ekstremt syrlig, nesten ubehagelig på første slurk, heldigvis var det bare tunga som fikk sjokk, på slurk to smaker det fantastisk. Konsentrert Granny-smith-type syre, lett bitterhet, epleskall og massemasse eple rett og slett.

Kommentar: Jeg skulle visst kjøpt en kasse.

I vinglass får den mer vokspreg på nesa, men jeg konkluderer med at det funka best med tekuglasset.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Hogna X: Imperial Stout/Honey Oat Wine 11 %

Hogna er nesten lokalt. Bryggeriet ligger dessuten langs veien til den hytta vi ikke skal på i påsken likevel. Det har dessverre aldri passet å stoppe der. Når unntakstilstanden er over og vi kan bevege oss rundt i landet igjen må vi sørge for å organisere oss sånn at det passer. Det er Arve som er storfan av Hogna her i huset, de lager mer øl i hans stil enn i min, så han sørget for å hamstre litt fra det som fantes på polet. Blant annet denne. Og DETTE er min type øl, så etter å ha tatt en slurk av hans bare for å sjekke at jeg ikke hatet det stakk jeg innom polet sjøl og kjøpte en boks for å kunne skrive om den. Jeg lyver, forresten, jeg kjøpte to.

Nese: Jeg synes jeg kjenner honning, men det kan være navnet som planter idéer i hodet mitt. Nei, nå sjekket jeg beskrivelsen og det er jo vitterlig honning i “ølet”, så da er det kanskje ikke hjernen som lurer meg. Det lukter stout også, men nesten litt milkstout. Det kan være havren som “runder” lukta.

Smak: Jeg kan ikke si at jeg smaker honning, men det er egentlig bare en fordel. Derimot smaker det definitivt impstout, med hovedvekt på mørk kaffe og litt lakristoner. Det er også noe… mer på smaken enn en rett-frem impstout, men det er ganske subtilt og jeg hadde ikke hatt nubbsjans til å gjette hva det var om jeg ikke hadde lest på etiketten.

Kommentar: Jeg skulle kjøpt den siste boksen også (det var bare tre igjen). Dette er innertier på flere måter, for ikke bare smaker det aldeles utmerket det er annerledes nok til å være spennende også.

Tekst fra etiketten:

X – en serie øl-eksperiment fra Hogna, først ut er en blend av fløyelsmyk imperial stout og fatlagret havrevin med honning. Serveres godt temperert foran peisen.

Peis er det forresten dårlig med her.

Caperdonich 1972 35 år The Whisky Fair 48,3 %

Destillert november 1972, lagret på et refill sherry hogshead, tappet august 2008. Denne flaska matcher glasset, jeg er 99,9 % sikker på at jeg kjøpte denne flaska på den whiskymessa.

Nese: Sedertre og jasmin. Eik og eikeparfyme. Med vann dukker det opp litt mynte og sitrondrops (lemon sherbets).

Smak: Om noen hadde lagd en parfyme som het “gamle whiskyfat” hadde den luktet som dette smaker. Med vann dukker det opp noen friske toner som ikke var der på full styrke, vi kan godt kalle det sitron.

Kommentar: Det eneste negative med denne er at det er fint lite destilleripreg å skimte, men det blir vanskelig å trekke for det når det fatpreget som er er så utrolig gjennomført godt. Jeg hadde glatt kjøpt den parfymen (men, altså, kanskje ikke drukket den). Denne flaska har det vært en nytelse å drikke opp.