Fjordfolk Tall Ship Bristol Fashion Vintage Dry Cider 6,5 %

I følge etiketten er denne også laget kun på siderepler, en blanding av bittersøte varianter. Jeg blir jo nysgjerrig på hvordan dette fungerer i praksis. Importerer Fjordfolk epler eller juice? (Meg bekjent dyrkes ikke siderepler i noen nevneverdig skala i Norge, og i følge etiketten er det engelske siderepler, men det kan jo henspeile på typen snarere enn hvor den er dyrket.)

Nese: Røde epler, men ikke sødme. Hint av fersken, men igjen ikke sødme.

Smak: Tydelig eple og eplebitterhet, hint av … ok, jeg vil si ingefær, men det er mulig at det er mest fordi det står på etiketten. Noe er det der, i alle fall, som ikke er bare eple. Tørr munnfølelse, men ikke noe særlig med snerp.

Kommentar: Igjen, joda, vi er på riktig jorde i alle fall. Jeg vil gjerne ha mer snerp (og mer… grums), men jeg kan med glede drikke mange bokser av denne også.

Fjordfolk Tall Ship Kingston Black Single Variety Dry Cider 6 %

Jeg fikk tips om siderene fra Fjordfolk under posten om Aga Bøddel i Facebookgruppa Sider i glasset (som forøvrig med fordel kunne hatt flere medlemmer), og informasjonen om at de faktisk bruker engelske siderepler i tillegg til norske epler i produksjonen gjorde at jeg hev meg over Vinmonopolets nettside og bestilte de tre som var tilgjengelige for bestilling (i min entusiasme bestilte jeg til og med den med humle). Denne første jeg smaker på er faktisk lagd på bare engelske siderepler, en enkelt type: Kingston Black. Nå er jeg spent.

Nese: Det lukter eple og tydelig siderpreg, så det er en god start.

Smak: Dempet eple, desto mer tørrhet, syrlighet og, vel, siderpreg. Litt snerp er det til og med. Epleskallbitterhet på ettersmaken.

Kommentar: Nå snakker vi. Jeg tror det må bestilles noen flere bokser. Dette er det nærmeste jeg har kommet det jeg vil ha fra en sider på veldig, veldig lenge. Stor stas!

Monkey Brew Batch #100 14 %

Nese: Veldig tydelig fatlagret. Det lukter mye vanilje, og veldig bourbonfat-aktig. Jeg finner også noe fruktig, muligens dadler eller svisker.

Smak: Vel, vanilje og bourbon. Men også kaffe og mørk sjokolade. Hint av lakris. Munnfølelse som å drikke karamellsaus omtrent. Tydelig alkoholpreg, nesten litt spritaktig, men det fungerer som del av smaksbildet og forsterker følelsen av å drikke (en veldig god) bourbon (og det er vel dessuten en fordel at noe som holder 14 % ikke oppfattes som alkoholfritt…).

Kommentar: Snadder. Nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde mer for å få tak i flere flasker. Jeg har en til, som skal få godgjøre seg i kjelleren en god stund (kanskje til batch 200?), men den kunne med fordel fått følge av flere.

Kjøpt på Vinmonopolet City Syd.

Juleøl 2021, del 1

Jeg skal ikke love at det blir så mange runder i år, men jeg hadde i det minste tenkt å komme meg gjennom de mest lokale bryggerienes utvalg (dog ikke av juleneipa osv, de får noen andre ta seg av). Vi starter med de to bryggeriene som kan sies å ligge mitt (jule)hjerte nærmest.

Årlig påminnelse: «Grad av jul» er ikke ment å si noe om hvor bra (subjektivt eller objektivt) ølet er, men hvor «julete» det er, etter en helt subjektiv skala, siden det nå altså er juleøl jeg tester. Et godt øl kan få «en stakkarslig grankvist» og et dårlig øl «fem juletrær» i teorien (jeg forbinder f.eks. lukten av Fenjal såpe med jul, men jeg synes ikke nødvendigvis det er godt med såpesmak på øl av den grunn). Skalaen går fra ett til fem juletrær, men av og til kommer jeg over øl som krever en egen karakter. Er du ute etter “terningkast” må du enten utlede det fra kommentaren eller sjekke innsjekkene mine på Untappd.

Austmann Stille natt 2021-utgaven 9 %

Nese: Julekrydder, allehånde. En sødme som nesten ligner på fjorårets banan, men bare nesten, heldigvis.

Smak: Først kaffe, så lakris, og gjennomgående over det hele er det julekrydder. Litt beskt synes jeg det er, riktignok, og om det ikke akkurat er banan så er det… grønt bananskall? Den der litt bittertørre smaken?

Kommentar: Bedre enn i fjor, men ikke helt på høyden med de beste årgangene. På den annen side oppleves det kanskje litt ferskt, så det er mulig det blir bedre med lagring.

Grad av jul: Fire juletrær. med glitter.

Austmann Julebock Ekte julefred 8 %

Nese: Kaffe, «bockete», hint av fjøs.

Smak: Mest kaffe, litt brunt sukker, litt… kolakaker?

Kommentar: Jeg liker kaffe, jeg, altså. Dette var absolutt drikkelig. Lurer på hvordan det blir ved lagring, det må testes.

Grad av jul: Kolakaka redda inn juletheten sånn på tampen. Fire juletrær.

Monkey Brew Jesus Double Bock 8 %

Nese: Mørk sjokolade, noe tørket frukt.

Smak: Møøøørk sjokolade, hint av kaffe, noe fruktig, kirsebær, kanskje? Litt black forest gateau-aktig.

Kommentar: Juledessert. Eller bare dessert. Mektig som fy, men godt.

Grad av jul: Jeg forbinder ikke black forest gateau med jul, altså, og sjokolade spiser jeg når som helst. Så selv om ølet framkaller et halleluja blir det bare to juletrær.

Monkey Brew Joule Winter Warmer 6 %

Nese: Tørt av mørk malt og litt «innestengt».

Smak: Tørket frukt, kirsebærsaus, middels mørk sjokolade, røstet malt, maltstøv, litt kaffe.

Kommentar: Litt mer jul over denne en fjorårets. Litt lukket på nesa, men bra med smak, fyldig relativt til styrken.

Grad av jul: To juletrær.

 

Balblair 2008 Hand Bottling Cask #449 58,1 %

Dette er flaska vi (dvs Arve) fylte selv på Balblair når vi var der på NWML Trondheims jubileumstur i 2019.

Nese: Sitron. Grønt tre, eller kanskje seljefløyte. Pulverkaffe? Vaniljekrem. Med vann sevje, sitronterte og appelsinkrem.

Smak: Nyknekt kvist. En vanilje/vanilin som bikker over i det beske (uten at det er vondt). Med vann blir det tydeligere eik, hint av kakaopulver og svidd søtbakst.

Kommentar: Denne blir nok ikke gammel i skapet. Svært moreish og nesten i overkant lettdrikkelig uten å være kjedelig på noen som helst måte.

Pöhjala Pime Öö Islay BA 13,6 %

Nese: Veldig stout-y. Kaffe og mørk, mørk sjokolade, men med et tydelig røykpreg over det hele.

Smak: Karamellpudding med mye saus, kaffe og mørk sjokolade. Og godt integrert røyk med toner av skifer og kyst.

Kommentar: Hvis det er en regel at jeg ikke liker røykøl er dette unntaket som bekrefer den. Dette er i utgangspunktet en utmerket impstout, men kombinert med røyken fra fatet har det hele gått opp i en større enhet, og jeg blir nesten salig her jeg sitter.

Kjøpt på Vinmonopolet Trondheim Torg.

By Brenneri Dry Gin 42 %

Nese: Det lukter gin. Det er jo bra? Einerbær og et eller annet annet krydder, jeg har lyst til å si koranderfrø? Et veldig lett hint av sitron.

Smak: Det smaker gin også. Einerbæra er veldig tilstede, og også her er det en litt ullen «krydder» i tillegg, men nå tror jeg jeg vil kalle det rosmarin.

Kommentar: De sier de ville lage en klassisk London Dry Gin og det må man jo si de har klart? Ikke veldig spennende å skrive smaksnotat om, men til gjengjeld veldig god å drikke (som man kan se av nivået i flaska, jeg skulle bare åpne for å smake en dag jeg ikke hadde ork til smaksnotater, noen få kvelder senere ser det altså slik ut).

Det Norske Brenneri Lyng Norwegian Botanical Gin 45,9 %

Nese: Appelsin og appelsinskall, einerbær, hundekjeks (blomsten, altså), røsslyng (men hadde jeg tenkt det uten navnet?), hegg.

Smak: Appelsinblomst, sødme, nesten honning, «blomstrete» (fint og nøyaktig der, altså), mjødurt (tror jeg), hint av sitron.

Kommentar: Når noe lukter og smaker så mye blomster som dette pleier det å bli i overkant for meg. Parfyme skal ikke drikkes. Men… dette funker. Mulig det er sødmen som gjør det? Uansett, godt var det!

Whisky Colours Festival: Glen Moray

Glen Moray ble presentert av Iain Allan, som er manager for besøkssenteret og global ambassadør.Enhver master blender setter sitt preg på et destilleri, både i hva som tappes, selvsagt, men også i hva som fylles. Iain kunne fortelle at av de master blenderene han har jobbet med i sine 15 år hos Glen Moray foretrakk Ed Dodson annengangs fill casks, Graham Coull foretrakk first fill casks, men fylte en blanding av førstegangs, annengangs og tredjegangs. Den nåværende (dvs i oktober 2020) master blenderen Kirstie McCallum foretrekker en blanding av førstegangs og annengangs bruk fat.

Glen Moray var lenge (fra 20-tallet) eid av Glenmorangie Plc, men når Louis Vuitton Moet Hennessy kjøpte Glenmorangie Plc passet ikke Glen Moray inn i luksus-porteføljen og ble solgt i 2008 til La Martiniquaise. Som The Whisky Exchange skrev på salgstidspunktet:

It’s not news at all that Glenmorangie have been looking to shift Glen Moray for some time, being unwilling to invest any money that could be better spent on pewter mugs and fancy leather boxes with which to garland the increasingly absurd new releases of sister distilleries Ardbeg and Glenmorangie.

 

Nye eiere har sannsynligvis bare vært et gode for Glen Moray. En bonus kunne Iain i alle fall fortelle om: Med eiere som er store i portvin har de nå mye bedre kontroll over historien til fatene de bruker, de vet hvilken bodega de kommer fra.

Glen Moray deler tapningene sine opp i tre forskjellige serier. Inngangsserien, som er blandt de billigste i bransjen og finnes på alle supermarkedhyller i Storbritannia, heter «The Classig Range» og har typisk sammensetningen  25 % 3 år, 50 % 5 år og 25 % 8 år, med en gjennomsnittsalder av 6 år, sluttlagret på forskjellige typer fat og tappet uten aldersangivelse (som ellers hadde blitt 3 år, selvsagt, siden det er den yngste whiskyen som teller).

Glen Moray Port Classic 40 %

Nese: Portvinspreg. Med vann fruktskall – appelsin og annet. “Potpurri”, men med frukt. Red fruits, røde druer?

Smak: Tydelig fatpreg, men følelsen av at det skjuler ung whisky. Tørket frukt, innkokt jordbær, litt støvete treverk.

Kommentar: Må vel være bang for your buck – 25 pund retail – absolutt drikkelig om enn litt kjedelig. Når jeg tok gjensmak av samplene drakk jeg den etter 12 år og Madeira cask, og det gjorde at den opplevdes flat og anonym, men den prisen er det vanskelig å slå.

Den neste serien kalles “The Heritage range”, og består av et knippe standardwhiskyer med aldersangivelse.

Glen Moray 12 år 40 %

Nese: “Orchard fruits”, som de sier på engelsk, det vil si epler og pærer. Bare mer frukt med vann, mer tydelig eple.

Smak: Malt, vanilje, epler, noe eik og litt honning på avslutningen. Med vann litt krydder, men vaniljen dominerer, noe frukt (udefinert), shortbread eller skuffkake, eplekompott.

Kommentar: Jim Murray: “The GM 12 is the benchmark by which all clean Speysiders should be judged.” Vanskelig å være uenig. En stødig bruksdram.

Og så har vi kanskje den mest interessante serien, “The Curiosity range”, som består av spesialtapninger. Noen er tilgjengelige bare ved destilleriet, andre kan dukke opp hos et utvalg forhandlere.

Glen Moray Madeira Cask Project

Har vært modnet 13 år og 10 måneder i madeira casks.

Nese: Igjen «orchard fruits», men nå med innslag av steinfrukt; fersken og aprikos. Hermetisk fruktsalat, ferskensirup, vaniljekrem, shortcrust pastry (= fruktterte). Med vann mer mot grapefrukt og appelsinmarmelade, og litt sjampanjebrus-vibber.

Smak: Syltetøy av eple og aprikos. Eik, appelsinskall, appelsinmarmelade, bitter mørk sjokolade. Med vann grapefruktmarmelade (is that a thing?).

Kommentar: Ekstremt fruktig. God og annerledes. Særdeles drikkelig. Sitat Bruce: “So chewy it flies with Han Solo in the Millenium Falcon.”

Glen Moray PX Finish 1998 45,5 %

Bare tilgjengelig ved destilleriet. Lagret 15 år i 1st fill eks-bourbon og deretter 4 års sluttlagring på PX-fat. Ved overføring mellom fatene ble styrken redusert fra 56-57 % til 50, ved tapping var den nede på 45,5 %.

Nese: Veldig rund, “cream sherry”, epler og noe annen lys frukt, melon eller noe sånt, rosiner med sjokoladetrekk. Vannet henter fram krydder også på nesa, anis, særlig. Og så får jeg et blaff av bakt rød paprika, av alle ting.

Smak: Rosin (!), rom-rosin iskrem, mørk sjokolade. Eplekake med kanel og nellik? Koriander? Anis? Noen har mista hele krydderboksen oppi kaka. Vann demper krydderpreget litt, og det henger ingjen mer frukt og kakebunn, og kanskje noe mer sherry/fruktkompottaktig også.

Kommentar: Sherrybombe på sitt beste. Ikke en gummitone å spore, men umiskjennelig SHERRY. “Insanely creamy”. Særdeles drikkelig. Denne hadde definitivt fått plass i kofferten om vi hadde besøkt destilleriet.

Glen Moray 2010 Peated PX 55.8%

4 års sluttlagring, sprit fra den første batchen Glen Moray noensinne gjorde med tungt røyket malt. Teknisk sett “double maturation”, ikke finish, siden det er 4 år + 4 år.

Nese: Veldig tydelig i slekt med den forrige. Creamy 100 %. Smørbukk. Røyk av Speyside-typen, søt og “snill”, ikke medisinsk. Plutselig kornprodukter også, Wasa husmann. Eplepai, sotet murstein og brent sukker. Hint av krydder. Med litt vann blir røyken tydeligere, med noen dråper til blir det friskere frukt, og en tydelig eim av smør, både smørkaramell og smørdeig. Etterhvert krydder – kardemomme – og krutt.

Smak: Røyka Wasa Husmann med tungt syltetøy. Barbequed jam. Eplemos og nybakte scones i bakgrunnen. Med vannblir det mer smørbukk-preg på smaken også, og noe krydder på avslutningen, pepper og noe… ingefær? Kanel?

Kommentar: Også god. Den forrige var hakket bedre, men det hadde nok fort blitt en flaske (eller to) av denne også om vi hadde besøkt destilleriet. Utmerket eksempel på Speyside-peat, der torven får selskap av sødme og frukt.

Laphroaig Cairdeas 2014 51,4 %

Nese: Mye røyk, med en undertone av syrlig frukt, lime og grønne epler, og noe blomstrete; jasmin eller kaprifol. Med vann appelsinvann og crumpets, men også røyk, og det syrlige fruktpreget henger også igjen.

Smak: Røyk, aske, svidd lakris, søt malt. Med vann blir røyken bare mer intens.

Kommentar: Overraskende mye rart på nesa her, mye mer enn jeg har funnet på Cairdeas-utgaver før. Til gjengjeld er smaken kanskje mer endimensjonell. Men god, bevares. Jeg kan drikke dette som nightcap hver kveld resten av livet uten å klage (vel, ok, levra mi ville vel klaget).