Stikkord: særdeles drikkelig

By Brenneri Dry Gin 42 %

Nese: Det lukter gin. Det er jo bra? Einerbær og et eller annet annet krydder, jeg har lyst til å si koranderfrø? Et veldig lett hint av sitron.

Smak: Det smaker gin også. Einerbæra er veldig tilstede, og også her er det en litt ullen «krydder» i tillegg, men nå tror jeg jeg vil kalle det rosmarin.

Kommentar: De sier de ville lage en klassisk London Dry Gin og det må man jo si de har klart? Ikke veldig spennende å skrive smaksnotat om, men til gjengjeld veldig god å drikke (som man kan se av nivået i flaska, jeg skulle bare åpne for å smake en dag jeg ikke hadde ork til smaksnotater, noen få kvelder senere ser det altså slik ut).

Det Norske Brenneri Lyng Norwegian Botanical Gin 45,9 %

Nese: Appelsin og appelsinskall, einerbær, hundekjeks (blomsten, altså), røsslyng (men hadde jeg tenkt det uten navnet?), hegg.

Smak: Appelsinblomst, sødme, nesten honning, «blomstrete» (fint og nøyaktig der, altså), mjødurt (tror jeg), hint av sitron.

Kommentar: Når noe lukter og smaker så mye blomster som dette pleier det å bli i overkant for meg. Parfyme skal ikke drikkes. Men… dette funker. Mulig det er sødmen som gjør det? Uansett, godt var det!

Whisky Colours Festival: Glen Moray

Glen Moray ble presentert av Iain Allan, som er manager for besøkssenteret og global ambassadør.Enhver master blender setter sitt preg på et destilleri, både i hva som tappes, selvsagt, men også i hva som fylles. Iain kunne fortelle at av de master blenderene han har jobbet med i sine 15 år hos Glen Moray foretrakk Ed Dodson annengangs fill casks, Graham Coull foretrakk first fill casks, men fylte en blanding av førstegangs, annengangs og tredjegangs. Den nåværende (dvs i oktober 2020) master blenderen Kirstie McCallum foretrekker en blanding av førstegangs og annengangs bruk fat.

Glen Moray var lenge (fra 20-tallet) eid av Glenmorangie Plc, men når Louis Vuitton Moet Hennessy kjøpte Glenmorangie Plc passet ikke Glen Moray inn i luksus-porteføljen og ble solgt i 2008 til La Martiniquaise. Som The Whisky Exchange skrev på salgstidspunktet:

It’s not news at all that Glenmorangie have been looking to shift Glen Moray for some time, being unwilling to invest any money that could be better spent on pewter mugs and fancy leather boxes with which to garland the increasingly absurd new releases of sister distilleries Ardbeg and Glenmorangie.

 

Nye eiere har sannsynligvis bare vært et gode for Glen Moray. En bonus kunne Iain i alle fall fortelle om: Med eiere som er store i portvin har de nå mye bedre kontroll over historien til fatene de bruker, de vet hvilken bodega de kommer fra.

Glen Moray deler tapningene sine opp i tre forskjellige serier. Inngangsserien, som er blandt de billigste i bransjen og finnes på alle supermarkedhyller i Storbritannia, heter «The Classig Range» og har typisk sammensetningen  25 % 3 år, 50 % 5 år og 25 % 8 år, med en gjennomsnittsalder av 6 år, sluttlagret på forskjellige typer fat og tappet uten aldersangivelse (som ellers hadde blitt 3 år, selvsagt, siden det er den yngste whiskyen som teller).

Glen Moray Port Classic 40 %

Nese: Portvinspreg. Med vann fruktskall – appelsin og annet. “Potpurri”, men med frukt. Red fruits, røde druer?

Smak: Tydelig fatpreg, men følelsen av at det skjuler ung whisky. Tørket frukt, innkokt jordbær, litt støvete treverk.

Kommentar: Må vel være bang for your buck – 25 pund retail – absolutt drikkelig om enn litt kjedelig. Når jeg tok gjensmak av samplene drakk jeg den etter 12 år og Madeira cask, og det gjorde at den opplevdes flat og anonym, men den prisen er det vanskelig å slå.

Den neste serien kalles “The Heritage range”, og består av et knippe standardwhiskyer med aldersangivelse.

Glen Moray 12 år 40 %

Nese: “Orchard fruits”, som de sier på engelsk, det vil si epler og pærer. Bare mer frukt med vann, mer tydelig eple.

Smak: Malt, vanilje, epler, noe eik og litt honning på avslutningen. Med vann litt krydder, men vaniljen dominerer, noe frukt (udefinert), shortbread eller skuffkake, eplekompott.

Kommentar: Jim Murray: “The GM 12 is the benchmark by which all clean Speysiders should be judged.” Vanskelig å være uenig. En stødig bruksdram.

Og så har vi kanskje den mest interessante serien, “The Curiosity range”, som består av spesialtapninger. Noen er tilgjengelige bare ved destilleriet, andre kan dukke opp hos et utvalg forhandlere.

Glen Moray Madeira Cask Project

Har vært modnet 13 år og 10 måneder i madeira casks.

Nese: Igjen «orchard fruits», men nå med innslag av steinfrukt; fersken og aprikos. Hermetisk fruktsalat, ferskensirup, vaniljekrem, shortcrust pastry (= fruktterte). Med vann mer mot grapefrukt og appelsinmarmelade, og litt sjampanjebrus-vibber.

Smak: Syltetøy av eple og aprikos. Eik, appelsinskall, appelsinmarmelade, bitter mørk sjokolade. Med vann grapefruktmarmelade (is that a thing?).

Kommentar: Ekstremt fruktig. God og annerledes. Særdeles drikkelig. Sitat Bruce: “So chewy it flies with Han Solo in the Millenium Falcon.”

Glen Moray PX Finish 1998 45,5 %

Bare tilgjengelig ved destilleriet. Lagret 15 år i 1st fill eks-bourbon og deretter 4 års sluttlagring på PX-fat. Ved overføring mellom fatene ble styrken redusert fra 56-57 % til 50, ved tapping var den nede på 45,5 %.

Nese: Veldig rund, “cream sherry”, epler og noe annen lys frukt, melon eller noe sånt, rosiner med sjokoladetrekk. Vannet henter fram krydder også på nesa, anis, særlig. Og så får jeg et blaff av bakt rød paprika, av alle ting.

Smak: Rosin (!), rom-rosin iskrem, mørk sjokolade. Eplekake med kanel og nellik? Koriander? Anis? Noen har mista hele krydderboksen oppi kaka. Vann demper krydderpreget litt, og det henger ingjen mer frukt og kakebunn, og kanskje noe mer sherry/fruktkompottaktig også.

Kommentar: Sherrybombe på sitt beste. Ikke en gummitone å spore, men umiskjennelig SHERRY. “Insanely creamy”. Særdeles drikkelig. Denne hadde definitivt fått plass i kofferten om vi hadde besøkt destilleriet.

Glen Moray 2010 Peated PX 55.8%

4 års sluttlagring, sprit fra den første batchen Glen Moray noensinne gjorde med tungt røyket malt. Teknisk sett “double maturation”, ikke finish, siden det er 4 år + 4 år.

Nese: Veldig tydelig i slekt med den forrige. Creamy 100 %. Smørbukk. Røyk av Speyside-typen, søt og “snill”, ikke medisinsk. Plutselig kornprodukter også, Wasa husmann. Eplepai, sotet murstein og brent sukker. Hint av krydder. Med litt vann blir røyken tydeligere, med noen dråper til blir det friskere frukt, og en tydelig eim av smør, både smørkaramell og smørdeig. Etterhvert krydder – kardemomme – og krutt.

Smak: Røyka Wasa Husmann med tungt syltetøy. Barbequed jam. Eplemos og nybakte scones i bakgrunnen. Med vannblir det mer smørbukk-preg på smaken også, og noe krydder på avslutningen, pepper og noe… ingefær? Kanel?

Kommentar: Også god. Den forrige var hakket bedre, men det hadde nok fort blitt en flaske (eller to) av denne også om vi hadde besøkt destilleriet. Utmerket eksempel på Speyside-peat, der torven får selskap av sødme og frukt.

Laphroaig Cairdeas 2014 51,4 %

Nese: Mye røyk, med en undertone av syrlig frukt, lime og grønne epler, og noe blomstrete; jasmin eller kaprifol. Med vann appelsinvann og crumpets, men også røyk, og det syrlige fruktpreget henger også igjen.

Smak: Røyk, aske, svidd lakris, søt malt. Med vann blir røyken bare mer intens.

Kommentar: Overraskende mye rart på nesa her, mye mer enn jeg har funnet på Cairdeas-utgaver før. Til gjengjeld er smaken kanskje mer endimensjonell. Men god, bevares. Jeg kan drikke dette som nightcap hver kveld resten av livet uten å klage (vel, ok, levra mi ville vel klaget).

Pöhjala Winter Bänger 12,5 %

Nese: Kaffe og søtt krydderpreg.

Smak: Kaffe. Litt bittert krydderpreg, eller kanskje heller svidd, som om du har glemt det i pannen når du skulle riste det. Salt lakris.

Kommentar: Som vanlig når Pöhjala lager impstout blir resultatet utmerket. Ikke den beste jeg har smakt fra dem, men likevel godt innafor «særdeles drikkelig»-segmentet.

Octomore

(Merk: Smaksprøvene er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Onsdag 20. januar hadde Thomas (Whiskysaga) fått i stand en smaking/webinar med Joanne Boyd, Brand Academy Manager og Brand Ambassador fra Bruichladdich for medlemmer av Facebookgruppa Whisky i glasset. Joanne fortalte løst og fast om destilleriet (en oppsummering finner du nedenfor smaksnotatene) og snakket spesifikt om to Octomore-utgaver: Octomore 11.1 og Octomore 10 år.

Octomore 11.1 59,4 %

Nese: Mye røyk, men den oppleves på en måte lett og ren. Bak ligger fruktighet, banan er det som slår meg. Og vanilje. Med vann blir vaniljen tydeligere og det dukker opp malt og sitrus i form av sitron. Noen nevnte popcorn, så da luktet jeg selvsagt det. Fruktigheten tipper etter hvert over mot haribo-fersken.

Smak: Røyk. Masse røyk. Ganske ren røyk. Såpass sterk i kombinasjon med røyken at den ikke er behagelig å drikke på full styrke. Med litt vann får den et blaff av newmake, malt dukker opp og frukt i form av galiamelon.

Kommentar: Godt er det jo. Nok peat til å tilfredsstille den mest ekstreme peatfreak, men også en god del annet å plukke opp så det ikke blir kjedelig eller endimensjonalt.

Denne utgaven av Octomore ti år er lagd av bygg fra 2008, destillert i 2009, 77 fat er satt sammen til en batch på 12.000 flasker tappet.

For de 77 fatene var sammensetningen slik:
15 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey fra 2009 til 2015, deretter overført til second fill eks-amerikansk whiskey.
46 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey hele tiårsperioden.
16 fat sammensatt av 20 % first fill amerikansk ny (virgin) eik og 80 % first fill eks-amerikansk whiskey med etterlagring på second fill ny eik. Disse ble kombinert i 2018 og overført til second fill eks-amerikansk whiskey for sluttlagring i to år.
Eks-whiskeyfatene kom fra Jim Beam, Heaven Hill, Buffalo Trace og Jack Daniels.

Puh. Det er litt av en regle. Kortversjonen er «lagret på amerikansk og ny eik».

Octomore Ten Years 54,3 %

Nese: Røyk med kjøttpreg, spearmint, nøtter og (fersk) sagmugg. Med vann gir den meg litt whitesprit (ikke ubehagelig, bare litt rart) som demper seg etter hvert og glir over i… tannkrem?

Smak: Kjøligere røyk enn på nesa, spearmint også her, litt maling (vanlig veggmaling), fersk sagmugg og litt salt. Med vann endrer sagmuggen karakter og blir gammel og støvete og det dukker opp et hint av lakris og noe jeg til slutt plasserer som fluorskyll.

Kommentar: Jeg holder en knapp på denne som favoritt av de to. Det fyldige kjøtt- og sagmuggaktige appelerer til meg. Men begge er særdeles gode drammer.

Joanne er født og oppvokst i Port Charlotte på Islay. Hun flyttet tilbake til øya etter studier og begynte å jobbe på Bruichladdich i 2006 som guide og med noen administrative oppgaver. Siden den gangen har hun fylt mange roller ved destilleriet, inkludert markedsføringsoppgaver som har involvert mye reisevirksomhet og også bopel andre steder enn på Islay, men nå har hun tatt med seg mannen sin og flyttet hjem.

Hun har en ekstra forkjærlighet for Octomore fordi onkelen hennes, James Brown, eier og driver gården Octomore, som ligger ved landsbyen Port Charlotte. Vann fra en kilde på Octomore transporteres til Bruichladdich og brukes til å redusere styrken på whiskyen fra fatstyrke til flaskestyrke.

Destilleriet måtte stenge i mars 2020 på lik linje med de fleste bedrifter i Storbritannia (og verden…). I mai gjenåpnet de tapperiet og deler av lagerene, i juni startet produksjonen igjen, og innen året var omme hadde de produsert 1 million liter sprit, som var målet for 2020.

Men det er tomt for turister, selvsagt, og en helt annen hverdag enn før. I øyeblikket holder de på med produksjon med Bere Barley, og det er i så liten skala at destilleriet ikke kjøres fulltid, så når Joanne kom til kontoret denne dagen var stedet så godt som tomt for folk.

Mot slutten av smakingen ble Adam Hannet, sjefsdestillatøren til Bruichladdich, med i møtet og svarte på et par spørsmål, blant annet om han kunne dele noe om noen spennende framtidige prosjekter. Han fortalte da at de de siste tre årene har eksperimentert med rugwhisky, med rug dyrket på Islay.

Myken Bådin Stout Intervention 2020 57,2 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Denne Mykentapningen slippes på polet 6. november til den nette pris av 899,30 for 0,5 liter (bestillingsnummer 12263402). Den er 4,5 år gammel, og det siste året har den tilbragt på fat som først er brukt til Myken-whisky tidligere og så har hatt en tur innom Bådin for at de skulle få laget sin tønnelagra stout (mine smaksnotater for den). Nå har jo stouten fått seg et år i kjelleren mens fatene fikk kose seg med whisky, så det er kanskje på sin plass å hente opp en boks, og kanskje se hvordan den går sammen med whiskyen? Men først whiskyen på egne bein.

Nese: Førsteinntrykket er søtt. Lys sirup og hermetisk fersken. Etterhvert går tankene til kaffe med fløte, muligens med sukkerbiter av brunt sukker til å dyppe i. Men det er også noe mer urteaktig som lurer, eller kanskje røkelse? Både røkelse og urter blir tydeligere med vann, men sødmen holder, og jeg tenker i retning konfekt med litt spennende smaker, definitivt en konfekteske jeg hadde vært villig til å jobbe meg gjennom.

Smak: Her er det helt klart mørk sirup, kremete belgisk sjokolade og kaffe. Og også på smaken er det noe som minner meg om røkelse og urter. Smaken endrer seg ikke noe videre med vann, hovedinntrykket er fortsatt sirup, sjokolade og urter.

Kommentar: For en konfekteske av en whisky! Røkelse er jul for meg, så jeg tenker at dette jo må være den perfekte julewhiskyen. Det skader jo ikke at den smaker aldeles utmerket også. Jeg fikk et kort blaff av «ung sprit» på den første slurken, men det forsvant umiddelbart og kom ikke tilbake, så dette er en whisky som skjuler sin unge alder godt. Kommer jeg til å sitte klar neste fredag? Jo, jeg gjør nok det.

Fonciello Sidra Natural 6 %

Nese: Tørt. Epleskall og eplebinge i kjelleren. En syrlig tone.

Smak: Litt syrlig, veldig tørt. Tydelig eplesmak, litt granny smith, litt gulere epler (men uten sødme).

Kommentar: Hadde jeg fått denne blindt hadde jeg slett ikke gjettet på spansk, dette ligger nærmere det jeg forbinder med english farmhouse. Her er det bare å nyte.

Kjøpt på Vinmonopolet.

Nøgne Ø Shore Leave Romance Cider Reserve 7 %

Spontangjæret, laget med franske siderepler og fatlagret. Joda, dette er jo lovende. Sideren er laget som en hyllest til Jerome Dupont forteller etiketten, og har de fått til noe i Duponts ånd bør dette være greit drikkelig: Smaksnotater for sidere fra Domaine Dupont her på Drikkelig.

Nese: Tydelig eple, syrlig som granny smith eller eplekart, tydelig siderpreg.

Smak: Eple, eple og atter eple. Tørt, lett snerpende og ganske syrlig. Epleskall og lett bitterhet.

Kommentar: Dette er saker. Det tørre/snerpende henger igjen i munnhulen lenge, men førsteinntrykket er ikke så tørt at det er et sjokk for tunga. Villgjæren – formodentlig – gir nok av det jeg kaller «funk» også, så jeg vet ikke om jeg kan be om så mye mer. Sannsynligvis den beste norske sideren jeg har drukket.

Kjøpt på Vinmonpolet Bankkvartalet, Trondheim.