Ukas Ølnytt #2

Skotske Brewmeister har i lengre tid hevdet at de har brygget verdens sterkeste øl. Først kom de med Armageddon på 65% og nylig kom Snake Venom på 67,5%. Armageddon ble bl.a. solgt på Systembolaget for den nette pris av 799 SEK for 0,33l. Nå har de i et blogginnlegg delvis tilstått har Armageddon var juks. De hevder fortsatt at ølet var 64-65% i begynnelsen, men at senere batcher var nede på alkoholstyrken ølet hadde før frysedestilleringen (mao. frysedestilleringen skal ikke ha fungert i det hele tatt) og ble tappet nede på 15,25%. De vil unngå dette med deres nye øl, Snake Venom, og tilsetter derfor ren etanol for å justere styrken. Takk til Portersteken som gjorde meg oppmerksom på det.

I Stavanger har sjenkemyndighetene fått reklame på hjernen og har bedømt alt som det står noe som ligner på bryggerilogo på for å være reklame. Gamle plakater, ølbrikker, barmatter, håndklær og annet som har ligget, hunget og stått fremme i tiår er over natta blitt ulovlig.

Næringslivsorganisasjonen Virke har gtt ut og vil gjerne se på muligheten for at kiosker og bensinstasjoner kan få selge øl under 4.7% på like linje med dagligvarebutikker. Dette siden salget av brus, pølser og annen kioskmat går kraftig tilbake. Reaksjonene er de normale – at hele landet bortimot vil ligge konstant på flatfylla dersom dette bli innført.

Danskene har derimot funnet opp en utendørs, underjordisk ølkjøler for 24 bokser. Man graver den ned (22cm jordbor gjør susen) til ca. 1 meter under bakkeplan. Boksene kan hentes opp eller roteres ved hjelp av en liten sveiv. Produsenten lover at ølet holder seg godt og kjølig på sommeren og frostfritt på vinteren. Det spørs om den er testet ut på Røros eller indre Finnmark der temperaturen og dermed også telen går litt lenger ned enn i Danmark. Prisen fram til 30.juni er 1895 DKK, deretter stiger den med 100 DKK.

Bergens Tidende har en serie om “Bergens Slappeste” der åtte deltagere skal bli spreke på åtte uker. En av de “heldige” er 7 Fjell-gründer Jens Eikeset som naturlig nok nekter å ofre ølsmaking og drikking bare fordi trenerene hadde ønsket det. I denne serien utfordret forresten Jens en av trenerene (Tonje Sørlie, verdensmester i kickboksing) i squash og slo henne 4-0 i sett. Sist søndag gikk også startskuddet for vårens vakreste eventyr i Bergen – 7 Fjellsturen. Der deltok naturlig nok en kontigent fra 7 Fjell Bryggeri, med den selsamme Jens Eikeset i spissen.

Mandag 2.juni slippes totalt 121 øl ut i salg på Systembolaget i Sverige. Blandt disse finner vi også tre fra Norge og Sundbytunet på Jessheim. Det er Emigrant IPA, Blond og Kjellerpils. Prisen ligger som vanlig noe under det man må ut med her hjemme, Emigrant er ca. 28,50 NOK billigere i Sverige. Det er Grythyttans Brygghus som står som importør i Sverige.

Litt sjalu på den gjengen med åtte ølbloggere som fikk påspandert en rundtur i Flandern av Turistforeningen i Flandern. 4 dager med øl, øl og atter øl – ikke værst når motkravet kun var minst ett blogginnlegg (og også visstnok tilbkemelding om leserantall, kommentarer osv). Opplevelsen til seks av disse åtte er å finne på de respektive blogger (de to danske deltagerne har så vidt jeg kan finne ikke publisert noe enda: Beerticker og Carsten Berthelsen):

Tamdhu 2004 6 år Geraldine Landier 45,1 %

Nese: Tørket frukt og malt, sjokoladetrukne rosiner, subtil røyk. Mye det samme med vann.

Smak: Opplagt røyk. Sjokoladetrukne rosiner. Med vann blir røyken tørrere.

Kommentar: God. Hadde aldri gjettet at den bare er 6 år, 25+ mer nærliggende.

Clynelish 1997 15 år Blackadder Raw Cask 57 %

Nese: Hint av røyk. Voks og noe emment jeg ikke klarer sette ord på. Heinz ketchup. Med vann får jeg blomkål, som utvikler seg til eple etter hvert.

Smak: Eik, litt bittert, epletre, pepper. Med vann blir det litt “generisk whisky”, lite spennende.

Kommentar: Litt skuffende. Ettersmaken er også både kort og kjedelig. Vondt er det ikke, men ikke noe jeg ville brukt penger på.

Brooklyn Blast! Ale

Under et besøk på Vinmonopolet Valentinlyst i Trondheim forleden kom jeg over en flaske fra Brooklyn Brewery som jeg ikke hadde sett før – Brooklyn Blast! Ale, en dobbel IPA på 8,4%. Som med mange av ølene til Brooklyn så spares ikke det på innholdet.

Dette ølet består av skotsk, gulvmaltet Maris Otter-malt og tysk pilsner malt. Når det kommer til humle er det en miks av engelske og amerikanske varianter, jordaktige engelske som base og lyse, sterke sitrusaktige amerikanske “to bring the noise”. Det er tilsatt Willamette, Magnum, Cascade, Fuggle, Aurora, Zythos, Bravo, Simcoe, Sorachi Ace, Amarillo og Experiment 6300 – en salig blanding med andre ord.

Brooklyn Blast! AleFarge: Klar gylden gul med et oransje preg.

Nese: Intens fersk sitrus med et lett søtlig-kvalmt preg av overmoden sitron.

Smak: Intens humlepreg, men en solid maltbase i bunn. Einer, furunåler, honning, jordtoner, sukat og grønne epler.

Konklusjon: Et hefitig og intenst øl, så Blast! er et passende navn. Det mangfoldige humlepreget gjør at det er svært mange elementer å få ganen sin rundt. Vel verdt å prøve.

Haandbryggeriet Rips

Nok et øl i Haandbryggeriets “Haand Special Berry Collection“, denne gangen med rips. Jeg har store forhåpninger til dette brygget da syrligheten og smaken fra rips burde kunne matche et maltdrevet øl godt evt. i et surøl.

Haandbryggeriet RipsFarge: Uklar, gylden mot kobber.

Nese: Lett med hint av fruktig sødme. Gjærtoner kommer mer og mer.

Smak: Syrlig, nesten mot surøl. Smaken av rips er bortimot fraværende. Tørr og vinøs med markante gjærtoner her også.

Konklusjon: Ble litt skuffet her også. Smaken av rips er der ikke, syrligheten kommer ikke helt til sin rett og munnen blir bare sittende lure på om dette var alt.

Glenlossie 1981 27 år The Cross Hill av Jack Wieber 64,1 %

Nese: Treverk, aceton og stikkelsbærbusk. Med vann kommer gule plommer, pærer og epler. Fortsatt treflis og aceton, men mer dempet.

Smak: Treverk og sprit (men mindre av det siste enn forventet fra styrken). Vanilje og melkesjokolade. Med vann lakris, røde epler og litt treflis. Ettersmaken er mellomlang, men består hovedsakelig av bitterhet.

Kommentar: Den trenger så mye vann som styrken skulle tilsi. Egentlig for gammel, men også ganske ok, særlig på nesa. Kjedeligere på smaken.

Angelino Maule So San 2010

Farge:  Mørk burgunder med et hint av lilla.

Nese: Rosmarin? Krydret ripsgele og grillet kjøtt.

Smak: Røde bær – ripsgele igjen – krydder og krydderurter.

Munnfølelse: Tydelig tørrhet over tungen og i ganen, men ikke ut i resten av munnhulen, så da kaller vi den vel slank. Derimot synes jeg den er ganske intens.

Kommentar: Veldig, veldig god. Vi besøkte La Biancara, Angelino Maules vingård, i fjor, og smakte på vinen der, men i en sånn setting er det (i alle fall for oss uerfarne) vanskelig å ikke la seg rive med og synes at ALT er AWESOME! Men jeg synes forsatt dette er godt, akkurat slik en god italiensk rødvin skal være. Så får jeg heller slenge på den vanlige “disclaimeren”.

Disclaimer: Jeg øver meg på vinnotater. Ikke at jeg er proff på whisky, altså, men vin er jeg helt amatør på.

Hitachino Nest Ancient Nipponia

Kiuchi Brewery (木内酒造) står bak bryggingene av ølene under navnet Hitachino, i tillegg produserer de også sake, shochu og ymse andre alkoholholdige drikker. De ble etablert i 1823 og ligger i Naka (那珂市), litt over 100km nord-nordøst for Tokyo (東京).

Ancient Nipponia er en overgjæret golden ale på 6.5%, mens visstnok de lager en undergjæret lager/pilsner for det amerikanske markedet med samme navn – etiketten er dog litt forskjellig. Brygget er basert på gamle japanske tradisjoner og ingredienser. Kaneko Golden er en gammel gjenopplivet japansk bygg-art og Sorachi Ace-humlen ble i sin tid utviket i Japan.

Hitachino Nest Ancient NipponiaFarge: Gylden gul med innslag av oransje.

Nese: Stikkelsbær, solbær og litt sitrus. Hint av honning og gjær i bakgrunnen.

Smak: Honning og humle dominerer anslaget. Sitrus og gjærtoner kommer etterhvert, men honningen blir liggende som et teppe over alle smakene. Lyse kryddertoner kommer mot slutten og resulterer i en rimelig balansert og lang ettersmak.

Konklusjon: Honning er ikke min favoritt og smaken blir for sterk i anslaget, men den demper seg etterhvert og alle smakene integrerer seg godt mot slutten.
Noen wasabi-nøtter hadde gjort seg nå.

En litt spesiell Longmornsmaking

Torsdag var det møte i NMWL Trondheim og Longmorn sto på programmet. Jeg kom riktignok sent, på grunn av familielogistikk, men dette er likevel en av de mest interessante smakingene jeg har vært på, og all kudos til arrangørene for det.

longmorn-1Vi smakte nemlig hele fem forskjellige Longmorntapninger destillert i 1992 og tappet 20-21 år senere. Ikke nok med det, de to første var “søsterfat” og det var de tre siste også, det vil si at fatnummerene er etter hverandre i sekvens. Et sjette hjul på vogna var en bonusdram fra 1985, og takket være innsats fra et heltemodig medlem fikk vi også en 16 år gammel destilleritapning fra Longmorn å sammenligne med.

Smaksrekkefølgen skimter dere på bildet over, og notatene er også publisert i den rekkefølgen, så her er lista rangert etter hva jeg likte best:

1. Longmorn 1992 20 år Whiskymax Spirit & Cask Range 59 % (fat 71778)

2. Longmorn 1992 20 år Berry’s 58,6 % (fat 71775) og Longmorn 1992 20 år Adelphi 57,2 % (fat 48433)

4. Longmorn 1992 21 år Adelphi for NMWL 52,8 % (fat 48434)

5. Longmorn 1985 27 år Adelphi 53,2 %

6. Longmorn 1992 20 år Adelphi 55,1 % (fat 48432)

Det skal sies at selv bunnplassen her holdt et nivå som gjorde at jeg ikke ville nølt med å kjøpe en dram, eller til og med en hel flaske i rett sammenheng.

Longmorn 16 år falt desverre litt gjennom i dette selskapet, selv om den tappes på hele 48 %. Det er en whisky jeg skal komme tilbake til med bedre smaksnotater på senere, men her er det jeg noterte på tampen på torsdag:

Nese: Karamell og treverk.

Smak: Karamell, treverk, hint av svart pepper.

Kommentar: Blir for anonym i selskap med enkeltfatstapningene.