Mackmyra privatfat Bjurälven 3 år 57,1 %

Dette er en privattapning fra Mackmyra. Mackmyras røkte sprit har ligget i 3,5 år på et 30-liters first-fill Olorosofat på skogslageret.

Nese: Umiddelbart mye sprit, litt røyk, litt eikeplank og en litt kunstig fruktig tone. Med vann blir eikepreget tydeligere, det lukter veldig mye, fat, men ganske ferskt fat. Noe frukt er det også, men det vipper mer mot tropisk enn “gammel sherry”.

Smak: Røyk og aske. En del eik. Med vann er røyken fortsatt dominerende med et tydelig preg av eik i tillegg. Litt møbelpolish og lærnoter finner jeg også.

Kommentar: Det er nesten så jeg lurer på om jeg tolker “ny oloroso” feil og det på en eller annen måte betyr “ny eik”. Men da ville den vel vært udrikkelig etter 3 år, og det er den jo ikke. Men det er hevet over enhver tvil at whiskyen har fått mer smak av selve fatet enn av det som har vært i fatet før. En interessant Mackmyra å smake, og ikke noe jeg ville vært direkte skuffet over å ha en andel i, heller, men ikke så god at jeg kommer til å gjøre noen innsats for å få tak i mer.

Takk til Ane for smaksprøven.

Lervig Pulp Pineapple Cider 4,7 %

Jeg er særdeles skeptisk, men det står jo “sider” (eller rettere sagt “cider”) på boksen, så da må den testes. Ingredienslista er tillitvekkende kort: Eplejuice, ananaskonsentrat og ananasekstrakt. Akkurat hva som er forskjellen på konsentrat og ekstrakt er uklart for meg, men en forskjell må det vel være siden de lister ut begge.

Nese: Det lukter faktisk både ananas og eple, så det lover jo godt.

Smak: Litt tynn eplesider med en ganske raus dæsj ananas. Men ananasen smaker ikke friskt, mer hermetisert eller kanskje helst grillet/bakt.

Kommentar: Nesten, men nei. Jeg ble positivt overrasket over hvor lite søtt det smakte, men det starter som en tørr eplesider og så kommer det en bølge av ananas som er… vel, ikke forfriskende, i alle fall. Jeg er ganske glad i ananas (også hermetisert/grillet), men å dømme fra dette foretrekker jeg sideren min uten.

Kjøpt på Gulating Byhaven, Trondheim.

Kilchoman Private Cask Release #135/2006 50 %

Destillert 12. juli 2006, tappet 2. februar 2018. Søsterfatet til denne. Dette fatet hadde vi ikke andel i, men vi ordnet et bytte med noen som hadde.

Nese: Torvrøyk, rustent jern, noe maritimt. Med vann bringebær og gule plommer, men også fortsatt mye røyk.

Smak: Kornstøv, aske, rust. Mer malt med vann, men fortsatt er det røyk som dominerer.

Kommentar: Jeg holder en knapp på eget fat, men dette er også simpelthen veldig, veldig godt. Som dere ser av bildet. Dette er siste slant, flaska rakk ikke å bli gammel i skapet.

Schneewittchen Cider 4 %

Nese: Frisk eplemost. Lite hint av noe som kan være siderpreg, men som nesten like gjerne kan være bare kullsyre.

Smak: Sprudlende eplemost. En del restsødme.

Kommentar: Jeg vet ikke om det er sødmen, men noe gir meg assosiasjoner til eplegløgg. Konklusjonen er i alle fall at det er litt bortkastet alkohol. Men vondt er det jo ikke med sprudlende eplemost.

Kjøpt på Systembolaget.

Monkey Brew + Marlobobos Megabear + Ondt Blod: Sagittarius A 10 %

En “triple decoction double maple coffee stout”. Marlobobos Megabear og Ondt Blod vant fjorårets (altså 2019) hjemmebryggerfestival med denne. En del av premien var brygging i større skala og her er resultatet (nyhet på spesialutvalget på polet nå i mai).

Nese: Skikkelig god kaffe. Litt brunt sukker.

Smak: Kaffe, mørk sjokolade, vaniljeiskrem. Ganske mye kaffeaktig bitterhet, særlig på sidene av tunga. Og der, plutselig, på tredje slurken, kom lønnesirupen. Men fortsatt er det kaffen som dominerer.

Kommentar: Var’nte no gæli med denna. Dessertstout, men med nok bitterhet til å balansere sødmen.

Kjøpt på Vinmonopolet Bankkvartalet.

GlenDronach 1993 19 år Single Cask #12 53,7 %

Fatprøveskjenking på GlenDronach (bilde fra 2011)

Tappet for La Maison du Whisky & The Nectar, i oktober 2012, fra en oloroso sherry butt.

Nese: Svart te med røde bær, roser, tørket frukt og kaffe. Med vann får den urter og mer kaffe på nesen.

Smak: Hvis du tror alle sherrytapninger smaker søtt er dette et eksempel for å motbevise tesen. Smaken er tørr og bitter. Det smaker fat, eik og tørr og nesten eddikaktig sherry. På ettersmaken henger kaffe igjen lenge. Med vann dukker det opp flere typiske sherry-smaker, men alle i tørr eller bitter variant. Mørk, bitter sjokolade, syrlige tørkede røde bær, gammelt lær og kaffegrut.

Kommentar: Interessant er den i alle fall. Og med vann ble den faktisk god, uten var den i overkant bitter og litt endimensjonal. Ikke noe jeg ville vært så ivrig på å kjøpe en helflaske av, men et givende bekjentskap i form av smaksprøve.

Glendronach Revival 15 år 46 %

Smaking på GlenDronach (bilde fra 2011)

Nese: Eik. Rosiner og svisker. Støvete lær. Med vann appelsinmarmelade og rosmarin.

Smak: Eik, brunt sukker, sot. Med vann hint av svidd gummi, men også pepper og urter. Litt papp på ettersmaken.

Kommentar: En helt grei sherrytapning (eks-oloroso, visstnok), men ikke noe stort tap at den er “discontinued” synes jeg.

Domaine Bordatto Basa Jaun 7 %

Nese: Voksede epler, tørre tanniner.

Smak: Masse eple, både gule og mer granny smith, eller kanske eplekart. Et skikkelig syrekick, nesten over i sånne sure godterier, bare uten godteripreget når du kommer forbi syrligheten.

Kommentar: Dette liker jeg. Jeg liker det i alle fall bedre enn jeg pleier å like fransk sider. Her er det ingen restsødme å skryte av, og det jeg pleier å kalle krydderpreg glimrer med sitt fravær. Desto mere eplearoma, og det er som det skal være.

Caol Ila 1984 32 år Cadenhead Cask Ends 57,7 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Den dyreste whiskyen jeg kjøpte på warehouse-smakinga i Campbeltown, men selv den kostet ikke mer enn 150 pund, som jo nå til dags er røverkjøp for en 32 år gammel whisky. Det er forøvrig sånn ca 150 pund eller 1500 kroner som er smertegrensa mi for hva jeg gidder betale for en flaske whisky. Det skal være veldig godt, veldig spesielt og veldig hard to get for at jeg skal betale mer. Jeg avanserte fra en smertegrense på rundt 500 kroner i 2002 til 1500 i løpet av få år (2004?), men så har jeg holdt meg der. Prisutviklinga på maltwhisky har ikke holdt seg på 2004-nivå. Litt synd, egentlig.

Nese: Torvrøyk, bål, nesten-svidd skorpe på grillet kjøtt, fløtekaramell. Med vann har noen kastet en kvast blandede urter (timian, rosmarin og mynte) og en sitron på bålet.

Smak: Torvrøyk, sot, skifer, støpejern. Som å slikke et gammeldags damplokomotiv (innbiller jeg meg, jeg har ikke prøvd). Hint av sitron. Tyktflytende karamellsaus. Med vann trer de elementene som minner om ting som egentlig ikke burde smake noe enda mer frem; skifer og støpejern. Og så dukker det opp hvitt pepper, kardemomme og koriander (malt).

Kommentar: Takk til fortids-Ragnhild som kjøpte denne i Campbeltownrus. Den var verdt alle penga, og muligens også prisen for turen på toppen, og da snakker vi. Absolutt ypperste klasse røykwhisky, og man bør ha fått med seg at jeg er peatfreak. Neste gang noen sukker over tapet av Port Ellen skal jeg dra fram denne.

Jaanihanso Rosé Vahuvein (2017) 12 %

Igjen strengt tatt musserende vin, denne laget av eple og solbær på “méthode traditionelle” og lagret minst 12 måneder på flaske.

Nese: Det lukter eple og solbær, men også tørt. Og vinkjeller, sånn med steinvegger.

Smak: Oi. Det tørre preget gjør at hjernen er borti både blåbær, krekling og tyttebær for å finne knagger, men ingen av dem stemmer. Det smaker rett og slett intenst av solbær, men ikke som i solbærsaft, mer som en eller annen form for essensielt solbærpreg etter at sukkeret er fjernet fra ligningen. Det er både en bitter snert og en tydelig basis av eple her også.

Kommentar: Dette er akkurat så komplekse saker som produksjonsmetoden skulle tilsi (og vel så det, jeg har drukket en del pregløs vin lagd på samme metode). Akkurat nå sitter jeg og ergrer meg over at jeg bare har denne ene flasken. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil drikke så veldig mye mer av den selv, men fordi den hadde vært veldig interessant å dele og diskutere med andre entusiaster, og nå som flaska er åpnet blir jo det litt vanskelig. Dette hadde vært perfekt som aperitif (fin farge også) og jeg mistenker den hadde vært en hit på “ost og vin”-bordet. På egen hånd er den såpass intens at jeg tror at det holder med ett glass, men det ene glasset er det verdt å nyte.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.