Auchentoshan 1999 17 år Cadenhead Cask Ends 53,9 %

Still på Auchentoshan

Fra et eks-Chateau Lafitte-fat. Dette er en av whiskyene Eva og Mats kjøpte på den famøse Warehouse-smakinga i Campbeltown.

Nese: En eller annen dyp fruktighet. Litt plomme i madeira, litt eplesirup. Mest av alt minner det meg om en ekstremt vellykket eplelikør jeg en gang lagde av slanter av Napoleon brandy og Tullamore Dew. Men det er også noe litt blomstrete her, og noe som minner om te. Fruktte med jasmin, kanskje? Med vann dukker det opp lakris på nesa også, og frukten blir mer julekakete.

Smak: Fruktte-assosiasjonen er tydeligere her, godt hjulpet av en litt snerpende tørrhet som nok kommer fra fatet. Grillede epler med brent sukker og overtoner av… lakris? Smaken får preg av krydder med vann, kanel og nellik. Og mørk karamellsaus.

Kommentar: Nok et godt fat fra lageret til Cadenhead. Det er selvsagt en fordel å få smake på innholdet før man velger hva man skal kjøpe, men for å være ærlig var det vel ikke et eneste fat på den turen jeg ikke gjerne hadde rullet med meg når jeg skulle gå derfra. Dette er langt fra noen typisk lowlander i karakter, men man kan ane hint av Auchentoshan-karakteren i de litt blomstrete, parfymeaktige tonene som ligger og vaker.

Caol Ila 1984 32 år Cadenhead Cask Ends 57,7 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Den dyreste whiskyen jeg kjøpte på warehouse-smakinga i Campbeltown, men selv den kostet ikke mer enn 150 pund, som jo nå til dags er røverkjøp for en 32 år gammel whisky. Det er forøvrig sånn ca 150 pund eller 1500 kroner som er smertegrensa mi for hva jeg gidder betale for en flaske whisky. Det skal være veldig godt, veldig spesielt og veldig hard to get for at jeg skal betale mer. Jeg avanserte fra en smertegrense på rundt 500 kroner i 2002 til 1500 i løpet av få år (2004?), men så har jeg holdt meg der. Prisutviklinga på maltwhisky har ikke holdt seg på 2004-nivå. Litt synd, egentlig.

Nese: Torvrøyk, bål, nesten-svidd skorpe på grillet kjøtt, fløtekaramell. Med vann har noen kastet en kvast blandede urter (timian, rosmarin og mynte) og en sitron på bålet.

Smak: Torvrøyk, sot, skifer, støpejern. Som å slikke et gammeldags damplokomotiv (innbiller jeg meg, jeg har ikke prøvd). Hint av sitron. Tyktflytende karamellsaus. Med vann trer de elementene som minner om ting som egentlig ikke burde smake noe enda mer frem; skifer og støpejern. Og så dukker det opp hvitt pepper, kardemomme og koriander (malt).

Kommentar: Takk til fortids-Ragnhild som kjøpte denne i Campbeltownrus. Den var verdt alle penga, og muligens også prisen for turen på toppen, og da snakker vi. Absolutt ypperste klasse røykwhisky, og man bør ha fått med seg at jeg er peatfreak. Neste gang noen sukker over tapet av Port Ellen skal jeg dra fram denne.

Springbank 1997 19 år Cadenhead Warehouse Tasting 58,8 %

Nese: Mørk sirup. Brent sukker. Sot og fruktkompott. Hint av kruttrøyk. Med vann en krysning av sticky toffee pudding og Christmas pudding.

Smak: Det første som slår meg er faktisk torvrøyk, deretter sot, vår eik og mørk sirup. Med vann er det fortsatt mye røykpreg, svidd fat og etterhvert noe mer mot tørket frukt.

Kommentar: En overraskende røykpreget Springbank som kler det klisne preget av brent sukker utrolig godt. Jeg begynner å lure på om ikke logikken min den gangen i mai 2016 må ha vært at siden jeg så sjelden liker eks-sherry for tiden så er det bare å slå til når det dukker opp noen som faktisk er gode. For dette er jo kroneksempel på hvor bra en sherryfatslagret whisky kan bli, og tar meg med ned memory lane til tidlig 2000-tall når jeg oppdaget konseptet og falt om mulig enda mer pladask enn jeg hadde gjort når det bare var røykwhisky som var skikkelig godt. Akk, ja. Jeg får nyte denne med andakt.

Caperdonich 1996 20 år Cadenhead’s Cask Ends 48,9 %

En av tre flasker jeg kjøpte i forbindelse med Cadenhead’s Warehouse Tasting i Campbeltown i 2016, du kan lese mer om omstendighetene rundt i reisebrevet fra den dagen.

Nese: Et veldig tydelig sherryfatspreg slår mot meg når jeg heller whiskyen i glasset. Etter noen minutter i glasset lukter det fortsatt tydelig fat, med vekt på lukt av eik og faktisk en hel del vanillin, som jo oftere er et tegn på bourbon- enn sherryfat. Tropisk frukt finner jeg også, jeg tror jeg vil kalle det ananas. Og et litt generelt krydderpreg, det man gjerne på engelsk kaller “spice chest”. Med vann lukter den tydelig anis og jeg får brått lyst på lauper. Lauper med plommesyltetøy, tror jeg nok, det er den retningen frukten har beveget seg i.

Smak: Mange av de samme karakteristikkene som på nesa finner vi igjen på smaken. Det er et veldig tydelig trepreg, men den er tappet i tide slik at det smaker herlig av eik i stedet for “oi så gøy å tygge flis”. Krydderet er mer tilstede på smaken, jeg prøver meg med korianderfrø og svart pepper. Med vann blir plutselig maltbasen tydelig, det smaker nærmest mel, eller kanskje byggrynsflak.

Kommentar: Hu jeda mej. Jeg ble litt i stuss når jeg så at to av de tre tapningene jeg kjøpte var eks-sherry, siden jeg jo har beveget meg i retning “sherrywhisky er nesten alltid overeika” det siste tiåret, men denne er ikke overeika, den er tappet på nær perfekt tidspunkt vil jeg hevde. Jeg smakte den jo på lageret i Campbeltown før jeg kjøpte den, men det er alltid en viss fare for at man blir revet med ved sånne anledninger og at whiskyen (eller vinen eller ølet eller hva det nå er) ikke er like imponerende når man drikker den hjemme i (relativt) sober tilstand. Men dette er bare rett og slett omtrent så godt som whisky kan få blitt.

Giveaway: Campbeltown-glass

Trukket: Vinnerne ble Ingvald og Mikael (sistnevnte kommenterte på Facebook).

Siden jeg endelig har publisert siste innlegg fra turen til fjorårets Campbeltown Malts Festival passer det vel med en liten giveaway?

På alle smakingene fikk vi utdelt et glass som vi kunne putte i lomma når vi gikk, og selv om glass er kjekke å ha har jeg maaaaange fra før, så jeg trenger ikke duplikater. Så up for grabs er to slike glass.

Å ta et bilde som faktisk viser den inngraverte teksten krevde litt mer innsats enn jeg var villig til å spandere, men det står altså Springbank, Longrow, Hazelburn, Kilkerran på den ene siden og Campbeltown Malts på den andre. Dette er dessuten mini-glencairn-glass. De er små og søte og ideelle å ha med som reiseglass på tur, til bruk på hotelrom f.eks. der alternativet gjerne er plastglass fra badet.

Kommentar her eller på innlegget på Facebook gir ett lodd. Mer komplisert er det ikke. Jeg trekker to vinnere mandag 10. juli.

Her er forøvrig reiseberetningen i rekkefølge:

Et slags forord

Del 1: Trondheim-Glasgow

Del 2: Glasgow til Campbeltown og en byvandring

Del 3: The Springbank/Kilkerran dinner

Del 4: En fatfokusert smaking

Del 5: Springbank og litt til

Del 6: Glengyle open day og farvel til Campbeltown

Del 7: Edinburgh og hjemreise

Bonus: The Scotch Whisky Experience

Campbeltown Malts Festival: Edinburgh og hjemreise

Jeg hadde ingen planer om å sove lenge på lørdagen, jeg hadde et Edinburgh å utforske. Vel, først måtte jeg komme meg dit, selvsagt. Etter “Full Scottish Breakfast” på The Mackintosh, som smakte utmerket, men manglet haggis (skuffende!) ruslet jeg opp til Queen Street for å ta toget til Edinburgh.

dag5-4

Vel fremme satt jeg baggasjen på oppbevaring på stasjonen og ruslet ut i byen. Jeg tenkte jeg skulle være skikkelig turist, dog med whisky som fokus (surprise!) så jeg klatret opp til Royal Mile og styrte rett mot Royal Mile Whiskies. Butikken er verdenskjent av en grunn (og ikke bare at den ligger nesten øverst mot slottet og derfor midt i turistsmørøyet). Jeg vurderte sterkt å be om noen smaksprøver, men siden jeg allerede hadde kofferten full av whisky kjøpt i Campbeltown og ingen planer om å handle mer synes jeg det ville vært litt frekt, så jeg plukket med meg et par sider fra ølhyllene og lot være å teste servicen utover å betale for dem. Når jeg har vært der tidligere har forøvrig servicen vært utmerket, og de jeg har pratet med har definitivt hatt peiling på whisky. Og utvalget er det ikke noe å si på…

Noen av hyllene på Royal Mile Whiskies (fler bilder på Flickr, se nederst i innlegget).
Noen av hyllene på Royal Mile Whiskies (fler bilder på Flickr, se nederst i innlegget).

Med det unnagjort fant jeg ut at jeg skulle besøke The Scotch Malt Whisky Experience, siden det er maaaaange år siden sist. En god anledning til å vurdere det på nytt, tenkte jeg. Som tenkt så gjort, og akkurat det tenkte jeg jeg skulle skrive et eget innlegg om, så her hopper jeg over utover å si at når jeg kom ut derfra var det gått noen timer.

Jeg sto en stund og kikket mot slottet og vurderte en tur inn der også, men så så jeg på klokka og fant ut at det var en bedre idé å vende nesen nedover bakken. Et godt stykke ned på Royal Mile ligger Cadenheads Edinburgh-avdeling.

dag5-45

Dit måtte jeg selvsagt inn. Og der klarte jeg ikke å dy meg, heller, jeg endte med en flaske Blair Athol, riktignok en 20 cl. Denne sjappa har også et aldeles utmerket utvalg og folk med peiling på plass, så det er nok et selvsagt stopp på turen om du er i Edinburgh noen gang.

dag5-47

Når jeg kom ut av butikken hadde været plutselig blitt whiskyvær, og jeg fant ut at det kanskje var like lurt å hente bagasjen og sjekke inn på hotellet.

Hotellet, ja: Hub Hotel er et helt nybygd hotell og del av Premier Inn-kjeden. Rommene er supereffektivt designet, minimalt med gulvplass, men alt du trenger på få kvadratmeter. Hele hotellet er basert på nettbruk, så ikke bare er det selvsagt gratis WiFi (et must i disse dager og et av kriteriene vi booket hotell basert på), men de har en egen app som du kan styre rommet ditt med, det vil si: Lys, varme og tv. Du sjekker ut og inn selv via skjerm i resepsjonen, så om du vil kan du la være å prate med noen i det hele tatt (men det er selvsagt folk der som kan hjelpe deg). Jeg fikk rom med skikkelig kul utsikt, hvor bra er det ikke å kunne ligge på senga og se på dette?

dag5-48Men det er jo ikke det å ligge på senga og se på utsikten man vil når man er på tur, så jeg gjorde ikke så mye annet enn å dumpe bagasjen før jeg ruslet ut igjen for å finne en pub mens jeg ventet på at Eva og Mats skulle dukke opp. De hadde tatt en roligere morgen enn meg og stoppet på The Hanging Bat (brewpub) i Edinburgh mens de ventet på at innsjekk skulle åpne på hotellet. Ut fra hva de sa står The Hanging Bat definitivt på lista neste gang jeg skal til byen, men denne dagen hadde vi andre planer, så jeg fant meg en pub rundt hjørnet: The Canon’s Gait.

dag5-50

Der hadde de 6 håndpumper og 9 vanlige kraner i tillegg til et rimelig omfattende flaskeutvalg. Sideren på kran var Thistly Cross standard, så den droppet jeg til fordel for en Solway Mist fra håndpumpe. De andre de hadde den dagen var Kelburn Golden Hops, Alchemy Ten Storey, Stewarts 80/-, Merlin’s Ale og Windswept Blonde.

dag5-51

Sulwath Brewers Solway Mist 5,5 %

Nese: Gule epler.

Smak: Hint av hvete og banan, overload av eple (gule og grønne).

Kommentar: Muligens bra øl for siderelskere, jeg liker det i alle fall, men lurer fælt på hvor eplesmaken kommer fra (det skal visstnok være en wit).

Etterhvert oppdaget jeg at de hadde en interessant-lydende Thistly Cross på flaske, så jeg kjøpte den også. Puben var i det hele tatt helt ok, bortsett fra at de hadde fotball på fullt volum. Når jeg kom sto det en fyr ved baren som lot til å følge med, men etterhvert var det to fulle bord med folk som pratet og spiste og definitivt ikke så på fotball, og meg, da. Men det VAR den skotske cup-finalen den dagen, så det er mulig det var ekstraordinært og at det er mindre høylytt sport vanligvis.

Nå var Eva og Mats innsjekket og klar, så Eva ordnet en Über som kjørte oss til The Scran & Scallie. Det hadde jeg strengt tatt også tenkt å spandere et eget innlegg på så vi hopper raskt over til at vi gode og mette rusler tilbake mot sentrum. Det hadde sluttet å regne så en gåtur virket som en god idé. På vei i retning Edinburgh Castle kom vi over en butikk i kjeden Vino Wine Shop og vasset inn for å se på ølutvalget.

dag5-79

Det ble ikke så mye shopping, siden alle koffertene begynte å fylles, men jeg plukket med meg et par boksøl (blant annet en porter fra Northern Monk Brewing som viste seg å være så god at jeg angret på at jeg ikke hadde tømt lageret).

Når vi kom til Princes Street gjorde været seg gjeldende, ikke ved at det begynte å regne igjen, men ved at det dukket opp dobbel regnbue over slottet. Både jeg og Mats synes det var en storveis foto-opportunity, såpass at Eva ble rimelig utålmodig der vi insisterte på å stoppe i hytt og pine for å få plassert regnbuene over en pittoresk bit av Edinburghs skyline.

dag5-72

Til slutt hadde vi nok bilder, og fikk økt farten og gikk med mer målrettede skritt mot The Bow Bar, en av Edinburghs bedre whiskybarer. Nå endte vi i grunn med å holde oss til øl (det er et bra ølsted også), siden ingen hadde tålmodighet til å prøve å få bestilt noe mer komplisert i den travle baren. Det var rimelig stappfullt, nemlig, men vi hadde flaks og fikk oss et bord.

dag5-84
The Bow Bar, legg merke til whiskyen. Og håndpumpene.

Egentlig begynte vi vel å bli ganske sengeklare på dette tidspunktet, men siden BrewDog lå mellom The Bow Bar og hotellet kunne vi ikke la være å stikke nesa innom der også.

BrewDog. Folksomt.
BrewDog. Folksomt.

Og så var det return to the hub, og søvn.

Søndag var begrenset begivenhetsfull. Jeg gikk meg en tur til en Tesco av litt størrelse og fikk dermed litt frisk luft, men ellers besto hovedaktiviteten av å forsøke å få koffertene pakket på forsvarlig vis – og under vektgrensen. Alltid like spennende. (Jeg kan røpe at det gikk bra.)

dag6-6
Lounge-liv

Deretter Über til flyplassen og fly til København. På Kastrup hadde vi over fem timer å vente, så derfor ordnet vi oss tilgang til SAS Executive Lounge, jeg ved å betale en latterlig liten sum. Det var vel anvendte penger. Gode stoler, gratis mat, drikke og snacks og ikke minst relativ stillhet.

Og så hjem. Blir det besøk på Campbeltown Malts Festival igjen? You bet. Men ikke i 2017.

Flere bilder på Flickr:

Campbeltown – Hjem Via Edinburgh

Flickr Album Gallery Powered By: WP Frank

Campbeltown Malts Festival: Glengyle Open Day og farvel til Campbeltown

Fredagen opprant med strålende vær. Vi startet dagen med mer banning over stekepannene, men likevel ypperlig frokost, og klarpakking av kofferter siden vi dessverre skulle forlate Campbeltown utpå ettermiddagen. Heldigvis hadde vi fått klarsignal til å la alt stå i leiligheten fram til avreise, så uten baggasje satt vi kursen mot Springbank igjen, og dagens første (og forsåvidt eneste) smaking, nemlig Cadenhead Warehouse Tour med Mark Watt.

Mark og en flaske Myken Gin
Mark og en flaske Myken Gin

Mark startet med å fortelle litt om Cadenhead som uavhengig tapper og opplyse om at vi skulle smake på en 3-4 whiskyer. Det uvanlige med Cadenhead sine lagerhussmakinger er at etter seansen får du bestille flasker fra fatene som ble smakt, som så tappes og utleveres i butikken samme dag. For å gjøre det hele ekstra spesielt har de satt av en rekke fat (langt fler enn de som smakes på en slik seanse, så du kan ikke vite på forhånd hva du skal få smake på) til disse smakingene, og de fatene vil aldri bli tappet som enkeltfatstapninger. Det er dermed helt eksklusive dråper du har muligheten til å kjøpe med deg.

warehouse_tour

Marks “3-4” viste seg å være noe av en underdrivelse, og vi var til slutt gjennom 7 whiskyer og en rom. I tillegg var kvaliteten (ikke overraskende) slik at jeg gladelig hadde kjøpt et par flasker fra hvert fat om lommebok og baggasjekvote hadde tillatt det. Men tre bestillinger ble det på meg, en Springbank, en Caperdonich og en Caol Ila. Etterhvert som disse flaskene åpnes kommer det smaksnotater, selvsagt, under selve smakingen hadde jeg mer enn nok med å rangere fra “usannsynlig godt” til “himmelsk, kan jeg få adoptere fatet?” og bestemme meg for hvilke jeg skulle prioritere.

bond9

Noe omtåket og overveldet kom vi oss ut i sollyset igjen, og vandret rundt kvartalet for å få med oss en omvisning på Glengyle.

glengyle

Historien bak Glengyle er litt morsom, da det altså har vært destilleri der før en gang, men det ble nedlagt i 1925 og bygningene lå brakk i mange år. Så raslet SMWA med sablene og viste til at for å kunne kalle Campbeltown egen region måtte de altså ha noe mer enn to destillerier. Tre, for eksempel. Vel, ok, tenkte Mitchell-familien da. Da får vi starte opp igjen et destilleri, slik at vi blir tre. Og slik ble altså Glengyle gjenopplivet. Så viste det seg at gjennom kjøp og oppkjøp var det et annet selskap som eide rettighetene til navnet Glengyle (eller Glen Gyle) som varemerke for whisky (Glen Gyle er en blend). Destilleriet kunne selvsagt beholde navnet sitt, men whiskyen tappet på flaske måtte pent selges under et annet varemerke. Derav Kilkerran.

glengyle_washbacks

Glengyle er bare operativt noen få uker i året enn så lenge, det er det samme teamet som normalt jobber ved Springbank som tar seg noen ukers “ferie” på Glengyle. Produksjonen kom i gang i 2004, så det er først i år at whiskyen har nådd tolv års alder og en “standardtapning” på 12 år ble lansert nå i høst (smaksnotater for vatting sample for denne). Det har vært sluppet whisky fra Glengyle før også, men da i begrenset opplag som årlige Work in Progress-tapninger (fra før har jeg smaksnotater for 1. utgave og 5. i bourbon- og sherryversjon).

glengyle_still

Som man kan forvente var det en del oppussingsarbeid som skulle til for å gjenåpne destilleriet etter 80 år i møllpose, men i dag framstår Glengyle som særdeles velholdt. At bygningene er kritthvite med svart treverk hjelper på inntrykket. Utenom mølla rommes hele destilleriet i et stort rom, med meskekar, fire gjæringskar og to panner; en wash still og en spirit still.

kilkerran

Under ryddingen av området kom et “vindu” i murveggen langs baksiden av destilleritomta til syne som perfekt rammer inn tårnet til Kilkerran Church, og denne utsikten ga inspirasjonen til Kilkerrans logo og navn. Kirken ble forresten delvis grunnlagt/betalt for av John Ross, en av det gamle Longrowdestilleriets eiere.

lucky_dip

En annen ting det er verdt å få med seg på Glengyle Open Day er det som har fått navnet Cadenhead Lucky Dip Bar. Man har samlet noen hundre fatprøver og andre småflasker (10-35 cl), mange, ryktes det, fra Mark Watts kontor. Som kunde betaler du fem pund og får trekke tre lodd med nummer som korresponderer med nummer på flaskene. En mildt sagt genial ordning for oss med beslutningsvegring. Har du lyst til å skrive skikkelige smaksnotater kan du få “barpersonalet” (det vil si Cadenhead-ansatte) til å helle smaksprøven din rett i en prøveflaske i stedet for i glasset. Sånn sett er det en fordel med sjenkeregler som tillater “off sales”. (Jeg hadde med meg fire smaksprøver hjem fra lotteriet: Teaninich 1993, Cooley 1992, Port Dundas 1988 og Girvan 1988.)

cadenhead_butikk

Nå begynte tidspunktet for avreise å nærme seg, men først måtte vi få hentet (og betalt for) whiskyen fra lagerhussmakingen på Cadehenhead-butikken (som hadde fortjent mer oppmerksomhet fra oss enn den fikk på denne turen. Vel, en annen gang). Det var lettere sagt enn gjort, for de hadde fått såpass mange bestillinger (det var vel ikke bare vi som synes det var godt) at tappingen tok lenger tid enn først anslått. Men til slutt fikk vi flaskene i hende og kunne puste lettet ut med i alle fall en halvtime til gode. Bussen fra Campbeltown til Glasgow går fra havneområdet, og beleilig nok er det utsikt til holdeplassen fra uteserveringen til The Black Sheep. Bussturen foreløp uten problemer, og i Glasgow fikk vi lokalisert og sjekket inn på The Rennie Mackintosh Hotel.

På vei mellom busstasjonen og hotellet hadde vi sett en lovende pub som reklamerte med både “craft beer” og “food”, men når vi gikk tilbake dit for å sjekke nærmere oppdaget vi en ulempe med Glasgow på en fredag kveld: Det er fullt av folk og de er veldig glad i VELDIG HØY musikk. Vi ble møtt av en vegg av lyd når vi åpnet døra og snudde på flekken. Dessverre var det tydeligvis en generell sykdom snarere enn et enkelt tilfelle, for alle steder vi testet var like ille. Til slutt fant vi en pub som hadde et støynivå vi litt under tvil kunne leve med, i alle fall lenge nok til å få spist middag. Vi hadde akkurat rukket å bestille (og betale) for maten når de også skrudde volumet opp. Vi har vært blidere.

Erfaringen innbød ikke til noe videre tur på byen. Eva og Mads gikk tilbake til hotellet, jeg gikk meg en tur og fant BrewDog. Puben var like lite innbydende som resten av Glasgows uteliv, men flaskebutikken var åpen, så jeg fikk kjøpt et par spennede øl. Etter det ruslet jeg også tilbake til hotellet, jeg hadde planer for en rimelig tidlig start på lørdag.

Campbeltown Dag 4

Flickr Album Gallery Powered By: WP Frank

Campbeltown Malts Festival: Springbank og litt til

Etter verdens treigeste lunsj på The Black Sheep Pub (vi ventet førti minutter på maten, uten noe slags forvarsel om “vi er travle så det kan ta litt tid”) møtte vi opp ved porten inn til Springbank for å få en omvisning.

Maltgulvene var opptatt med Open Day-aktiviteter, men Springbank malter altså all malten selv, og kilnen fikk vi se (og lukte). Avhengig av hvilken sprit som skal produseres (Springbank, Longrow eller Hazelburn) benyttes ingen, litt eller mye torv i tørkinga. Så flyttes malten over i maltbins fram til den skal brukes, og oversikten over hva som er i hvilken bin finnes i det turguidene liker å omtale som “the Springbank computer”.

Datamaskinen
Datamaskinen

Maltet kan ligge lenge fra det maltes før neste steg i prosessen tar til, men når det først hentes ut fra maltbins går det slag i slag. Først skal maltet males til grist, det gjøres av en Portheus mølle.

dag2-12

Deretter bærer det ut i meskekaret, som hos Springbank er åpent, og tydeligvis ikke fullt før det renner over.

dag2-16

Vørteren fylles på gjæringskar av tre (ikke noe stainless steel her i gården nei) og gjæren tilsettes. “Ølet” får stå og godgjøre seg både lenge og vel, så lenge at alkoholprosenten begynner å gå nedover (formodentlig på grunn av fordamping), og washen har også en styrke på bare 4,5 til 5 %, mens normen er 7-8 ellers i Skottland.

dag2-25Så skal det hele destilleres, og her kommer den andre faktoren som avgjør de store forskjellene mellom de tre sprittypene, Springbank, Longrow og Hazelburn inn. Longrow er destillert to ganger, Springbank 2,5 (jeg har fått hvordan forklart, men det synker aldri inn) og Hazelburn tre.

dag2-31

Det er derfor tre stills i stillroom, en washstill og to “low wines” stills. De to siste er utseendemessig ganske like, men om jeg ikke husker helt feil fra når jeg var på Springbank sist er kjølemetoden forskjellig på de to.

dag2-21Det er fine plansjer i alle rom på Springbank med essensielle tall og forklaringer (se de fleste i Flickr-galleriet som du finner nederst i denne bloggposten). Blant annet denne som burde gitt svar på dette med 2,5 gangs destillasjon, men jeg klør meg litt i hodet:

dag2-39

Derimot bekrefter den hukommelsen min, det ER forskjellig kjølemetode for de to “spritapparatene”, den ene har wormtub, den andre kondensator.

dag2-35

Til slutt kommer i alle fall godsakene ut gjennom spirit safen, og siden det var hjertet i siste steg for Springbank som rant der når vi kom til dette punktet fisket guiden fram glass, åpnet lokket på “safen” og fylte opp for å sende rundt (smaksnotater finner du her). Sånt kan man like.

Vi rakk å teste et par øl fra Fyne Ales før neste post på programmet, blant annet en innmari god imperial stout ved navn Mills and Hills.

dag2-49

Neste post, ja. Nå var det på tide med et lite besøk inne i lageret med mannen med nøklene, Gavin McLachlan, destillerisjefen på Springbank. Ideelt sett skulle jeg nå presentert utdypende smaksnotater for det vi fikk smake, men jeg prioriterte å nyte heller enn å notere er jeg redd.

dag2-55Oppsummert er det vel bare å si at om du får sjansen til å besøke et whiskylager sammen med noen som har myndighet til å åpne fatene og hente ut whisky er det lite grunn til å gjøre noe annet enn å hive seg med.

Rett fra fatet, særdeles ufiltrert
Rett fra fatet, særdeles ufiltrert

Etter den smakinga var vi klar for å sette oss ned litt, så vi tok en tur innom Burnside for en øl, og der var jeg nødt til å ta bilde av det tomme glasset til en av de andre gjestene, for bare se:

dag2-62

Kombinasjonen perfekt vasket glass med jevne store slurker.

Middagen spiste vi på Argyll Arms, og så var vi jo nesten programforpliktet til å besøke baren på Ardshiel Hotel, som er den eneste baren i byen som har et whiskyutvalg det er noe vits i å skryte av. De har til gjengjeld definitivt et utvalg å skryte av.

dag2-74

Med renere gane og mer søvn innabords kunne man tilbragt en uke i denne baren, men jeg takket for meg rimelig snart og vandret tilbake til leiligheten. Det kom jo en dag på fredag også, og den skulle starte med en smaking jeg hadde store forhåpninger til.

Campbeltown Del 3

Flickr Album Gallery Powered By: WP Frank

Campbeltown Malts Festival: En fatfokusert smaking

Torsdag morgen startet med banning når vår frokostkokk Eva sloss med den ekstremt lite non-stick stekepanna leiligheten var utstyrt med. Men frokost ble det i alle fall, “full Scottish” med haggis til og med. Erfaringsmessig er det bra for formen, om enn kanskje ikke for livvidden, å ha et passe fett grunnlag i magen før man begir seg ut på whiskyfestival.

Vår første booking denne dagen var “Springbank intimate tasting: How wood influences our spirit” og vi benket oss til i Warehouse 10 for å høre David Allen. Det var jeg som hadde booket smakingene våre, og valget falt vel litt hipp som happ, men akkurat denne hadde hørtes interessant ut, og heldigvis holdt det stikk.

Skotsk whisky fatlagres jo som kjent som hovedregel på fat som har blitt benyttet til å modne en eller annen form for alkohol før. Det vanligste er fat det har ligget bourbon eller sherry på, men det eksperimenteres med det meste annet (inkludert, selvsagt, helt nye fat).

caskinfluence-3

På denne smakingen fikk vi seks whiskyer som kom fra seks forskjellige “fattyper”, altså fat som hadde inneholdt seks forskjellige typer alkohol før det ble fylt maltsprit på dem. I tillegg fikk vi de seks typene alkohol som var opprinnelsen til fattypene.

Så var oppgaven “enkel”: Match whisky med fattype. Vi ble lovet at om noen i forsamlingen fikk 6 av 6 rett skulle de få en flaske whisky, og med den motivasjonen satt vi i gang med å lukte og smake.

Normalt pleier jeg å si at fargen på whiskyen har lite betydning, men akkurat i en slik sammenheng som dette, der du VET at det ikke finnes en dråpe E150 i hele varehuset er det ikke en helt irrelevent faktor, så det første vi gjorde var å vurdere farge. Resultatet av det var at jeg umiddelbart skrev “vin?” på whisy nummer seks, den hadde nemlig noe jeg best kan beskrive som et grønnskjær i det gyldne, noe jeg har sett før på eks-vinfatslagrede whiskyer. Det andre vi gjorde var å forsøksvis sortere de lyse fra de mørke, ut fra en teori om at de mørke whiskyene sannsynligvis kom fra fat som hadde inneholdt mørk hetvin. Så vi startet med teorien om at 2 og 3 skulle matche port og marsala, og da satt vi igjen med tre lyse. Dessverre kastet jeg den teorien delvis ut når jeg smakte på whisky nummer to, for den smakte gummi og det kommer nesten alltid fra sherryfat. Så da noterte jeg 2 = sherry. Deretter var det bare å snuse og smake på både hetvin og sprit. Vi var skjønt enige om at en bonus med smakingen var at vi fikk smakt på marsala, som ofte opptrer i matoppskrifter (som regel med “hvis du ikke har marsala kan du bruke tørr sherry”), men som ingen av oss hadde smakt før. Etter tilmålt tid satt jeg igjen med følgende liste:

1: Rom

2: Sherry

3: Port

4: Marsala

5: Madeira

6: Vin

caskinfluence-6Og så fikk vi fasit, og den gikk som følger:

1: 19 år gammel eks-rom Springbank

2: 14 år first fill eks-sherry Springbank

3: 15 år first fill eks-portvin Springbank

4: 2013 Springbank Society tapning, 10 år på eks-bourbon, deretter 5 år på eks-Madeira

5: 2016 Open Day 9 år eks-Marsala Springbank

6: Neste Longrow Red etter planen, 10 år på eks-bourbon og 4-5 måneder på eks-rødvin.

Om du har giddet å telle hadde jeg altså 4 av 6 rett. Det var vi en 5-6 stykker i forsamlingen som hadde. Ingen hadde 6 av 6, så vi måtte alle gå tomhendte derifra, men det var ikke akkurat mange sure miner å spore av den grunn.

caskinfluence-2
David Allen

Nest post på programmet: Omvisning på Springbank. Men det fortjener vel et eget innlegg?

Kilkerran 12 vatting sample 50 %

Kilkerran 12 år ble lansert fredag 12. august 2016. I første omgang er den tilgjengelig i Campbeltown, men etterhvert får den videre distribusjon. Når vi var på Campbeltown Malts Festival i mai var det en vatting sample av 12-åringen som sto på bordene under festmiddagen og som jeg ved en inkurie endte med en noe generøs sample av. Det minste jeg kan gjøre til gjengjeld er vel å skrive smaksnotater for den. Det skal påpekes at det ikke ble sagt noe om hvor nær dette er det som ble det endelige produktet. Denne er også 50 %, mot 46 % for versjonen som kom i salg.

kilkerran12-1

Nese: Solide doser sitrus, mest sitron, dessuten gin-aktig krydder, det vil vel si einerbær og urter. Med vann finner jeg mer honning og eik, men fortsatt mye sitrus.

Smak: Einerbær og urter, litt eik. Med vann noe eikebitterhet, tørket frukt av det syrligere slaget og kandisert appelsin.

Kommentar: Den smakte godt i Campbeltown, den smaker godt nå. En positiv utvikling for et destilleri jeg følger med stor interesse. Det er heller ikke direkte negativt at tapningen er priset, i alle fall “ved kilden” til bare 30 pund. Et røverkjøp, i dagens marked. Det blir spennende å se om vi får den til Norge og hva den eventuelt vil ende med å koste her.

kilkerran12