Bunnahabhain 14 år The Loch Fyne 48 %

Tappet av Loch Fyne Whiskies i Inverary, denne Bunnahabhainen ble destillert i desember 2001, modnet på en eks-sherry butt med referanse 1606, og tappet på flaske i desember 2015. Jeg kjøpte min flaske i 2016, når bussen stoppet i Inverary på vei til Campbeltown, dit jeg skulle på festival.

Nese: Fløtekarameller, ganske mørke. Toffee apples. Hint av lær og tjære. Brått fruktig med vann, sitrus av eksotisk type og også hint av lakris.

Smak: Eik, lær, mørk karamell og tobakk. Med vann får den et hint av noe som ligner svært på røyk, men mer svidd røsslyng enn torv. Tjære og sviskekompott utfyller.

Kommentar: Jeg har gjort dårligere kjøp. Bunnahabhain tappet av folk som har peiling blir sjelden feil, og det var noe av grunnen til at jeg tok sjansen på en halvlitersflaske til 95 pund, men det er jeg glad jeg gjorde. Mye fatpreg på denne, men den har ingen av de unotene du ofte får på sherryfatstapninger, og jeg liker det jeg drikker.

Octomore

(Merk: Smaksprøvene er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Onsdag 20. januar hadde Thomas (Whiskysaga) fått i stand en smaking/webinar med Joanne Boyd, Brand Academy Manager og Brand Ambassador fra Bruichladdich for medlemmer av Facebookgruppa Whisky i glasset. Joanne fortalte løst og fast om destilleriet (en oppsummering finner du nedenfor smaksnotatene) og snakket spesifikt om to Octomore-utgaver: Octomore 11.1 og Octomore 10 år.

Octomore 11.1 59,4 %

Nese: Mye røyk, men den oppleves på en måte lett og ren. Bak ligger fruktighet, banan er det som slår meg. Og vanilje. Med vann blir vaniljen tydeligere og det dukker opp malt og sitrus i form av sitron. Noen nevnte popcorn, så da luktet jeg selvsagt det. Fruktigheten tipper etter hvert over mot haribo-fersken.

Smak: Røyk. Masse røyk. Ganske ren røyk. Såpass sterk i kombinasjon med røyken at den ikke er behagelig å drikke på full styrke. Med litt vann får den et blaff av newmake, malt dukker opp og frukt i form av galiamelon.

Kommentar: Godt er det jo. Nok peat til å tilfredsstille den mest ekstreme peatfreak, men også en god del annet å plukke opp så det ikke blir kjedelig eller endimensjonalt.

Denne utgaven av Octomore ti år er lagd av bygg fra 2008, destillert i 2009, 77 fat er satt sammen til en batch på 12.000 flasker tappet.

For de 77 fatene var sammensetningen slik:
15 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey fra 2009 til 2015, deretter overført til second fill eks-amerikansk whiskey.
46 fat lagret på first fill eks-amerikansk whiskey hele tiårsperioden.
16 fat sammensatt av 20 % first fill amerikansk ny (virgin) eik og 80 % first fill eks-amerikansk whiskey med etterlagring på second fill ny eik. Disse ble kombinert i 2018 og overført til second fill eks-amerikansk whiskey for sluttlagring i to år.
Eks-whiskeyfatene kom fra Jim Beam, Heaven Hill, Buffalo Trace og Jack Daniels.

Puh. Det er litt av en regle. Kortversjonen er “lagret på amerikansk og ny eik”.

Octomore Ten Years 54,3 %

Nese: Røyk med kjøttpreg, spearmint, nøtter og (fersk) sagmugg. Med vann gir den meg litt whitesprit (ikke ubehagelig, bare litt rart) som demper seg etter hvert og glir over i… tannkrem?

Smak: Kjøligere røyk enn på nesa, spearmint også her, litt maling (vanlig veggmaling), fersk sagmugg og litt salt. Med vann endrer sagmuggen karakter og blir gammel og støvete og det dukker opp et hint av lakris og noe jeg til slutt plasserer som fluorskyll.

Kommentar: Jeg holder en knapp på denne som favoritt av de to. Det fyldige kjøtt- og sagmuggaktige appelerer til meg. Men begge er særdeles gode drammer.

Joanne er født og oppvokst i Port Charlotte på Islay. Hun flyttet tilbake til øya etter studier og begynte å jobbe på Bruichladdich i 2006 som guide og med noen administrative oppgaver. Siden den gangen har hun fylt mange roller ved destilleriet, inkludert markedsføringsoppgaver som har involvert mye reisevirksomhet og også bopel andre steder enn på Islay, men nå har hun tatt med seg mannen sin og flyttet hjem.

Hun har en ekstra forkjærlighet for Octomore fordi onkelen hennes, James Brown, eier og driver gården Octomore, som ligger ved landsbyen Port Charlotte. Vann fra en kilde på Octomore transporteres til Bruichladdich og brukes til å redusere styrken på whiskyen fra fatstyrke til flaskestyrke.

Destilleriet måtte stenge i mars 2020 på lik linje med de fleste bedrifter i Storbritannia (og verden…). I mai gjenåpnet de tapperiet og deler av lagerene, i juni startet produksjonen igjen, og innen året var omme hadde de produsert 1 million liter sprit, som var målet for 2020.

Men det er tomt for turister, selvsagt, og en helt annen hverdag enn før. I øyeblikket holder de på med produksjon med Bere Barley, og det er i så liten skala at destilleriet ikke kjøres fulltid, så når Joanne kom til kontoret denne dagen var stedet så godt som tomt for folk.

Mot slutten av smakingen ble Adam Hannet, sjefsdestillatøren til Bruichladdich, med i møtet og svarte på et par spørsmål, blant annet om han kunne dele noe om noen spennende framtidige prosjekter. Han fortalte da at de de siste tre årene har eksperimentert med rugwhisky, med rug dyrket på Islay.

Bowmore 2000 16 år Cadenhead Cask Ends 54,6 %

Fra en eks-bourbon barrel.

Nese: Gullvafler (sånne kjeks som du kan stikke i isen), hvilket vel vil si en eller annen kombinasjon av vanilje og malt, med et hint av sitron. Også noe litt vegetalsk, røykaktig, sot, men også mose. Røyken blir tydeligere på nesa med vann, men beholder det vegetalske preget.

Smak: Umiskjennelig røyk på smaken, sotrør og rustent jern. Vanilje lurer i bakgrunnen. Med vann blir røyken mer endimensjonal, men vanilje og noe fruktig – muligens bakte epler – får ta større plass.

Kommentar: En helt ok røykwhisky, peat-freaken i meg elsker det, mens nerden kanskje etterspør… et eller annet mer.

Smakt på møte i NMWL Trondheim.

Lagavulin 1995 Friends of the Classic Malts 48 %

Kjøpt på destilleributikken i 2008 og åpnet i 2008 om jeg skal tro den noe utdaterte oversikten vår. Har dessuten stått med ca 20 % igjen på flaska i en del år, så den er godt luftet, si. Siste slant blir til smaksnotat.

Nese: Varm røyk, lett snev av lakris, aske og rustent jern. Med vann får lakrisen et saltere preg og røyken forsterkes.

Smak: Aske, rustent jern og jod. Med vann blir den mer endimensjonal, med hovedvekt på røyk og ikke så mye annet.

Kommentar: Jeg aner ikke hva vi betalte for denne, men sannsynligvis latterlig lite sett med dagens øyne. Det var nok verdt det, for god er den, i alle fall for en peatfreak. Uten vann både lukter og smaker den akkurat slik man kan ønske. Uten luftingen hadde den kanskje tålt vann bedre.

Kilchoman Private Cask Release #135/2006 50 %

Destillert 12. juli 2006, tappet 2. februar 2018. Søsterfatet til denne. Dette fatet hadde vi ikke andel i, men vi ordnet et bytte med noen som hadde.

Nese: Torvrøyk, rustent jern, noe maritimt. Med vann bringebær og gule plommer, men også fortsatt mye røyk.

Smak: Kornstøv, aske, rust. Mer malt med vann, men fortsatt er det røyk som dominerer.

Kommentar: Jeg holder en knapp på eget fat, men dette er også simpelthen veldig, veldig godt. Som dere ser av bildet. Dette er siste slant, flaska rakk ikke å bli gammel i skapet.

Caol Ila 1984 32 år Cadenhead Cask Ends 57,7 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Den dyreste whiskyen jeg kjøpte på warehouse-smakinga i Campbeltown, men selv den kostet ikke mer enn 150 pund, som jo nå til dags er røverkjøp for en 32 år gammel whisky. Det er forøvrig sånn ca 150 pund eller 1500 kroner som er smertegrensa mi for hva jeg gidder betale for en flaske whisky. Det skal være veldig godt, veldig spesielt og veldig hard to get for at jeg skal betale mer. Jeg avanserte fra en smertegrense på rundt 500 kroner i 2002 til 1500 i løpet av få år (2004?), men så har jeg holdt meg der. Prisutviklinga på maltwhisky har ikke holdt seg på 2004-nivå. Litt synd, egentlig.

Nese: Torvrøyk, bål, nesten-svidd skorpe på grillet kjøtt, fløtekaramell. Med vann har noen kastet en kvast blandede urter (timian, rosmarin og mynte) og en sitron på bålet.

Smak: Torvrøyk, sot, skifer, støpejern. Som å slikke et gammeldags damplokomotiv (innbiller jeg meg, jeg har ikke prøvd). Hint av sitron. Tyktflytende karamellsaus. Med vann trer de elementene som minner om ting som egentlig ikke burde smake noe enda mer frem; skifer og støpejern. Og så dukker det opp hvitt pepper, kardemomme og koriander (malt).

Kommentar: Takk til fortids-Ragnhild som kjøpte denne i Campbeltownrus. Den var verdt alle penga, og muligens også prisen for turen på toppen, og da snakker vi. Absolutt ypperste klasse røykwhisky, og man bør ha fått med seg at jeg er peatfreak. Neste gang noen sukker over tapet av Port Ellen skal jeg dra fram denne.

Julekalender 2019 luke 17

Nese: Torvrøyk, vaniljeis, hermetisk fersken. Mer sot og aske med vann, og malt.

Smak: Torvrøyk, tjære, sot. På ettersmaken dukker vaniljen opp. Med vann blir både malt (som å tygge hel malt) og vanilje tydelig, selv om det fortsatt er røyk som dominerer.

Kommentar: Endelig peat! (Ja, jeg vet jeg har hoppet over noen luker og det kan ha vært peat i dem.) En viss styrke på denne, så 50+ % vil jeg anta den er. Men alderen er neppe allverden. Tidlige tenår, toppen. Man vil jo til Islay, man vil jo det, og helst til sydkysten, men akkurat hvilket av dem, det er litt mindre klart. Godt er det i alle fall.

Fasit: An Islay Distillery 2008, tappet av Cadenheads. Kommentarene på Whiskybase sier det er Lagavulin, hvilket jeg gladelig tror på. 9 år og 59 %, men fra en butt, hevdes det, så hvor vaniljen kommer inn i bildet vet ikke jeg.

Bunnahabhain An Cladahch 50 %

Nese: Malt, vanilje, lett eik, jordbær og kanel. Med vann dukker det opp blomster, rødkløver eller noe sånt.

Smak: Kanel, eik, vanilje og nystekt brød. Beskere krydder på ettersmaken, kanel blandet med nellik. Et ubestemmelig ungt preg er også merkbart. Malten blir tydeligere med vann, og jeg finner også nøtter.

Kommentar: Merkbart ung på smaken, og det trekker ned, men en helt grei brukswhisky og et kurrant taxfree-kjøp.

Kjøpt på Tallink Silja (Stockholm-Tallinn).

Bowmore 1989 27 år Adelphi 52 %

Fat nummer 7838.

Nese: Stekt fisk med urter, malt, sitron, smør. Med vann oregano, lett peat, mer sitron, sitronpanering.

Smak: Peatrøyk, kald røyk, kjøleskapsis. Med vann mer av det samme.

Kommentar: En utmerket Bowmore. Mild peat, så kanskje bra for å overtale skeptikere. Ikke fantastisk nok til å rettferdiggjøre prisen, riktignok.

Smakt på whiskyfestival på Kafé Larsen (15.09.2018)

Bunnahabhain 2002 14 år Wemyss Lemon Butter Sole 46 %

Nese: Stekt mat (men det kan være lufta i lokalet…), “breaded” (dvs panert på britisk vis) mat.

Smak: Smør, joda. Men mer… salvie enn sitron. Med vann dukker det opp brødsmuler.

Kommentar: Litt anonym. Helt ok, altså, men langt fra løp og kjøp.

Smakt på whiskyfestival på Kafé Larsen (15.09.2018)