Laphroaig 1989 48,9 %

Tappet for det nordiske markedet i 2012, begrenset opplag på 1800 flasker, 23 år gammel.

laphroaig-1

Nese: Torvrøyk og plomme i Madeira. Mørk sjokolade og appelsinmarmelade. Mildere, med renere røyk, med vann. Vanilje og noe syrlig, muligens sitron.

Smak: Torv, røyk, marsipan og “voksensjokoladefyll”. Altså nougat eller marsipan innsatt med alkohol. Aske. Vann henter fram mer røyk, aske og sot.

Kommentar: Interessant nok opplever jeg den som mer kompleks uten vann enn med. God, men ikke løp-og-kjøp-god. Like greit, siden det vel er tomt for lengst.

Takk til Are for smaksprøven.

Lagavulin Feis Ile 2015 59,9 %

Årets Feis Ile-tapning var begrenset til 3500 flasker. Destillert 1991, tappet 2015.

Spiritstill på Lagavulin
Spiritstill på Lagavulin

Nese: Torvrøyk og menthol. Peppermynte-Knott (det vil si med bilukt av lakris/salmiakk). Metallstøv. Med vann får jeg en svak lukt av pærer og ekstrakt av grønne urter.

Smak: Svidd peppermynte. Torvrøyk og eikebitterhet. Med vann dukker det opp litt vanilje og eik, og et lag av melis og urter.

Kommentar: Hardtslående, av en helt annen karakter enn 2103-tapningen. Oppleves som mindre kompleks og er derfor mindre spennende. Fortsatt god drikke, men jeg skulle gjerne byttet om samplesstørrelsene (jeg hadde 10 cl av denne og 3 cl av 2013…)

Takk til Martin, som fikset smaksprøve.

Lagavulin Feis Ile 2013 51 %

Feis Ile-tapningen til Lagavulin i 2013 var begrenset til 3000 flasker. Destillert 8. mai 1995, tappet 15. februar 2013.

lagavulin-1

Nese: Tørr røyk, tørket aprikos, nettmelon, eik og vanilje. Etterhvert mer torv. Med vann epler og sitron, torvrøyk og salt tang.

Smak: Sotet kobberkjele. Litt brente vaniljekjeks. Tørket aprikos. Enda mer in-your-face torvrøyk med vann. Salt og sotet, rustent metall.

Kommentar: Peat monster med kompleksitet, slik jeg liker det. Finner fint lite å utsette på denne, bortsett fra at den selvsagt er helt utilgjengelig om du ikke vil betale idiotiske summer på auksjon. Jeg skal nyte siste rest av smaksprøven min.

Takk til Are for smaksprøven.

 

Lovløs Cider 6 %

Det er ikke greit å være siderentusiast bosatt i Trondheim når det dukker opp ny norsk sider som bare er tilgjengelig på utesteder i Oslo. Etter en henvendelse til produsenten ordnet det seg heldigvis med en smaksprøve. De melder forøvrig at salget går såpass unna at de er nødt til å fokusere på å levere til de stedene de er inne hos før de gjør videre framstøt ut i landet.

IMG_7094

Først må jeg nevne at jeg synes etikettdesignen er skikkelig kul. Dessuten fikk vaskeseddelen meg til å humre: “Lovløs cider er brygget etter en ni måneder gammel oppskrift. Vi begynte med fem liter i en kjellerbod i Tøyenhagen borettslag. Med god hjelp fra cidermakeren Åge i Balestrand, har vi nå brygget 10 000 liter. Håper du liker den. Vi kan seriøst ikke drikke opp alt selv.”

Nese: Lukten fra flaska var lovende, ren, syrlig eplelukt. I glasset får jeg andre fruktige toner i tillegg, både sitron, jordbær og fersken, litt Haribo-fersken, faktisk.

Smak: Grønne og røde epler, og Pez med eplesmak (av alle ting). Frisk og fin. Betraktelig søtere enn jeg helst vil ha sideren, og jeg lurer på om det er epletypen eller om det “litt sukker” som står på ingredienslista var til søtning, ikke bare til flaskeutvikling av CO2 som jeg først antok. Når det er sagt er den langt fra brussøt, og bør fungere utmerket kald i sommervarmen (om vi får noen sommervarme, da). En litt merkelig bismak finner jeg, som jeg ikke kan beskrive som noe annet enn fluor med fruktssmak. Ikke vondt, men, som sagt, litt merkelig.

Kommentar: Jeg skal vel ærlig innrømme at jeg hadde håpet på noe tørrere, men med kjennskap til at Lovløs har solgt seg inn på diverse barer i Oslo hadde jeg vel en mistanke om at sideren ville ha mer massemarked-appeal enn de siderene jeg liker best har på det norske markedet (eller et hvilket som helst marked, forsåvidt). Men det er bra. Venn folket til at sider ikke bare smaker brus og så kan vi introdusere tørrere varianter litt etter litt og så er plutselig ekte sider blitt folkedrikke (det er lov å drømme).

Så hvor faller Lovløs på skalaen? Jeg ville nok valgt den framfor de aller fleste kommersielle engelske siderene, og DEFINITIVT framfor Magners (for ikke å nevne ufyseligheter som Kopparbergs), som de fleste steder i Norge er alternativet. Men i en opplyst verden der f.eks. Sognefjord eller Dunkerton’s Organic var tilgjengelig på barene jeg frekventerer ville de vunnet glatt. Vel, så ville jeg kanskje tatt en Lovløs likevel nå og da, for variasjonens skyld.

Jeg heier på Lovløs og satser på at suksessen blir så stor at de kan slippe en “extra dry” for oss gærninger i framtiden.

Mottatt fra produsenten, på forespørsel. Vil du smake er den i skrivende stund tilgjengelig på følgende plasser i Oslo: Tøyengata Bodega, Gaasa, Wurst, Kulturhuset, Postkontoret, Revolver, Pauls Boutique, og BLÅ.

Lesestoff til helga #72

København: Copenhagen distillery har laget gin av honning og har nå i juni fylt sine første fat med whiskey (deres valg av stavemåte) laget av emmer. (Via Ivar’s Whisky and Food.)

Trondheim: Austmann søker etter en ambassadør. Det vil si en person som kan holde smakinger og omvisninger og generelt hjelpe til å representere bryggeriet utad. Du kan lese Austmanns beskrivelse av stillingen på Austmanns Facebookside, eller du kan lese Sammys fornøyelige omskriving (vi vil for rettferdighetens skyld få presisere at ordvalget “dekksGUTT” står for Sammys regning, Austmanns tekst er fobilledlig kjønns-/tros- og hvadetnåkanvære-nøytral, utover ønsket om at du bør være håndverksølentusiast, og den må nesten være innafor i en sånn sammenheng).

Norge: Regjeringen sender ut høringsforslag om å tillate gårdssalg av egenproduserte alkoholholdige drikker som ikke er “øl, druebasert vin eller brennevin”. For siderentusiaster (og produsenter) vil dette være godt nytt.

Norge: 3. juli er det poslipp igjen. Du kan se oversikt over whiskynyhetene på Whiskymoro og Jan Egil har tatt en kikk på nyhetene på øl-fronten.

Jämtlands Cask Edition Strong Ale 9,0 %

Jämtlands lagret en batch av sitt Strong Ale på fat fra Mackmyra. Det ga 3500 flasker som ble sluppet på Systembolaget i februar og vi hadde egentlig tenkt at “det kan vi jo kjøpe når vi er i Östersund på maltfestivalen”, men en bisetning på Facebook gjorde at jeg hev meg over nettbestilling og fikk reservert seks flasker som ventet på meg i Åre (jeg fikk ikke bestille dem til Östersund, for der sto de jo i hylla), for plutselig var alle flaskene borte. Vi smakte selvsagt på ølet på maltfestivalen, og var skjønt enige om at det var knallgodt og at det var flaks at jeg hadde fått tak i noen flasker. Det virket som en enda bedre idé når vi møtte på Håkan (som guidet oss rundt Jämtlands i sommer) litt senere, for han kunne fortelle at det DER, nei det kom de nok ikke til å gjøre igjen. Det var ALT for mye jobb. Det hører med til historien at det er 40-liters fat det er snakk om. Man kan jo forstå at det å fordele 1750 liter øl på noen-og-førti fat og så etter lagring helle det tilbake på tank for å få det gjennom flaskeanlegget virker som mer trøbbel enn det er verdt for et bryggeri som selger såpass godt som de gjør av standardølet sitt.

IMG_6760

Nese: Rikelig med fyldig, karamellaktig malt, vanilje og spekepølse.

Smak: Salt lakris, ristet malt, vanilje og sotete røyk.

Kommentar: Det blir ikke så mye bedre. Her er fylde og kompleksitet i bøtter og spann, samtidig som dette er, som det meste av Jämtland sitt øl, et godt øl å drikke. Å kalle det session ale når det det på 9 % er kanskje å overdrive, men samtidig er det nærmest det det er.

Burrow Hill Stoke Red Bottle Fermented Sparkling Dry Cider 8 %

IMG_6755

Nese: Røde epler, vinterepler, lett hint av kanel (mulig det bare er mengden eple som lurer meg til også å lukte kanel, altså), dessuten litt “farmyard” (eller fjøs, om du vil).

Smak: Den første slurken er et sjokk for tunga, så tørr er den. Deretter begynner det å smake mer, syrlig og tørt, lett metallisk, eplene er en klar avsender. Etter noen slurker er det en viss bitterhet som legger seg bak i ganen.

Kommentar: I følge produsenten er Stoke Red varianten “bone dry and crisp” og de ljuger ikke. Does what it says on the box. Men den bitterheten på smaken ble jeg ikke helt venn med, og det er for lite annet som foregår til at den kan oversees, så det ble ingen innertier. Skulle gjerne testet produsentens andre “single variety”, Kingston Black, som visstnok skal være mer kompleks. Stoke Red savnet jeg litt dybde på.

Compass Box Flaming Heart 4th Edition 48,9 %

Nese: Kandisert sitron, litt aske og gule epler. Mer skarp røyk med litt vann, det demper seg igjen med litt mer vann, selv om det henger en eim av røyk over den lett krydrede fruktsalaten som åpenbarer seg.

Smak: Peisbål, bakte epler, nellik og stjerneanis. Litt skarpt røykpreg med vann. Mer vann og røyken har fortsatt et skarpt preg, men frukt og plutselig malt demper litt.

Kommentar: Greit drikkelig som kosedram, men 3. utgave var bedre.

Takk til Håvard for smaksprøven.