Myken Solo PX Sherry 2020 4 år 59,7 %

(Merk: Smaksprøven (for ordens skyld bare et par cl, ikke hele flasken på bildet, den har jeg betalt for sjøl) er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Mykens første enkeltfatstapning, og det fra et 55-litersfat, så bare 80 halvlitersflasker tappet, og garantert kaos på slippdagen på polet. Jaggu. Jeg vant ikke kønummerlotteriet, så det var utsolgt for lengst når det ble min tur i køen, og jeg antok at dett var dett. Men så dukket det plutselig opp en smaksprøve, noe som var særdeles hyggelig, og så viste det seg at andre trøndere hadde vært heldigere i lotteriet enn meg og hadde en flaske til overs, så nå har jeg en uåpnet flaske i skapet. Gode venner er det sjelden dumt å ha.

Fatnummer 16/001, og altså 55 liter eks PX sherry som spriten har fått godgjort seg på i fire år.

Nese: Plommesyltetøy med kanel, eller kanskje helst plommepai, for det lukter stekt smørdeig også. Med vann får jeg assosiasjoner til kamfer og tigerbalsam.

Smak: Ganske heftig alkoholpreg. Igjen noe dessert med bakte plommer og krydder; både kanel og noe mer rosmarinaktig. Det hele er søtet med honning. Med vann kommer smørdeigen på smaken også, og melis. Mer krydder gjør seg gjeldende; muskatnøtt, svart pepper og mynte. Både nese og smak oppfattes som mindre søte med vann.

Kommentar: Halleluja for en fireåring! Det er vanskelig å tro at alderen stemmer, men det er selvsagt nettopp dette man håper å oppnå ved å bruke småfat og her har Myken så aldeles truffet blink. Jeg burde sikkert lagre den uåpnede flaska og selge den på auksjon om ti-tjue år, men det kan jeg love at ikke kommer til å skje, det er den ALT for god til, den skal åpnes, drikkes og nyyyytes.

His Excellency Fine Old Scotch Whisky Over 5 Years 43 %

Det er kjekt med venner som kjøper gammel blend på auksjon.

Nese: Ganske tydelig malt, ellers sitrus og barskog. Vann forsterker barskogen og det glir over i eik og mentol.

Smak: Malt og eik, men eika tenderer mot barskog og mentol. Ingen nevneverdig endring med vann.

Kommentar: Smaker langt eldre enn sine fem år. Det er selvfølgelig umulig å vite om den smakte sånn nytappet eller om den har et heldig tilfelle av old bottle syndrome. Uforskammet godt synes jeg dette var, om enn av det enklere slaget. Kunne definitivt fungert som hverdagsdram om den fantes i salg nå (og smakte sånn som denne gamle flasken, vel å merke).

Takk til Morten og LeifO for smaksprøven.

Mackmyra privatfat Bjurälven 3 år 57,1 %

Dette er en privattapning fra Mackmyra. Mackmyras røkte sprit har ligget i 3,5 år på et 30-liters first-fill Olorosofat på skogslageret.

Nese: Umiddelbart mye sprit, litt røyk, litt eikeplank og en litt kunstig fruktig tone. Med vann blir eikepreget tydeligere, det lukter veldig mye, fat, men ganske ferskt fat. Noe frukt er det også, men det vipper mer mot tropisk enn “gammel sherry”.

Smak: Røyk og aske. En del eik. Med vann er røyken fortsatt dominerende med et tydelig preg av eik i tillegg. Litt møbelpolish og lærnoter finner jeg også.

Kommentar: Det er nesten så jeg lurer på om jeg tolker “ny oloroso” feil og det på en eller annen måte betyr “ny eik”. Men da ville den vel vært udrikkelig etter 3 år, og det er den jo ikke. Men det er hevet over enhver tvil at whiskyen har fått mer smak av selve fatet enn av det som har vært i fatet før. En interessant Mackmyra å smake, og ikke noe jeg ville vært direkte skuffet over å ha en andel i, heller, men ikke så god at jeg kommer til å gjøre noen innsats for å få tak i mer.

Takk til Ane for smaksprøven.

Kilchoman Private Cask Release #135/2006 50 %

Destillert 12. juli 2006, tappet 2. februar 2018. Søsterfatet til denne. Dette fatet hadde vi ikke andel i, men vi ordnet et bytte med noen som hadde.

Nese: Torvrøyk, rustent jern, noe maritimt. Med vann bringebær og gule plommer, men også fortsatt mye røyk.

Smak: Kornstøv, aske, rust. Mer malt med vann, men fortsatt er det røyk som dominerer.

Kommentar: Jeg holder en knapp på eget fat, men dette er også simpelthen veldig, veldig godt. Som dere ser av bildet. Dette er siste slant, flaska rakk ikke å bli gammel i skapet.

GlenDronach 1993 19 år Single Cask #12 53,7 %

Fatprøveskjenking på GlenDronach (bilde fra 2011)

Tappet for La Maison du Whisky & The Nectar, i oktober 2012, fra en oloroso sherry butt.

Nese: Svart te med røde bær, roser, tørket frukt og kaffe. Med vann får den urter og mer kaffe på nesen.

Smak: Hvis du tror alle sherrytapninger smaker søtt er dette et eksempel for å motbevise tesen. Smaken er tørr og bitter. Det smaker fat, eik og tørr og nesten eddikaktig sherry. På ettersmaken henger kaffe igjen lenge. Med vann dukker det opp flere typiske sherry-smaker, men alle i tørr eller bitter variant. Mørk, bitter sjokolade, syrlige tørkede røde bær, gammelt lær og kaffegrut.

Kommentar: Interessant er den i alle fall. Og med vann ble den faktisk god, uten var den i overkant bitter og litt endimensjonal. Ikke noe jeg ville vært så ivrig på å kjøpe en helflaske av, men et givende bekjentskap i form av smaksprøve.

Glendronach Revival 15 år 46 %

Smaking på GlenDronach (bilde fra 2011)

Nese: Eik. Rosiner og svisker. Støvete lær. Med vann appelsinmarmelade og rosmarin.

Smak: Eik, brunt sukker, sot. Med vann hint av svidd gummi, men også pepper og urter. Litt papp på ettersmaken.

Kommentar: En helt grei sherrytapning (eks-oloroso, visstnok), men ikke noe stort tap at den er “discontinued” synes jeg.

Caol Ila 1984 32 år Cadenhead Cask Ends 57,7 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Den dyreste whiskyen jeg kjøpte på warehouse-smakinga i Campbeltown, men selv den kostet ikke mer enn 150 pund, som jo nå til dags er røverkjøp for en 32 år gammel whisky. Det er forøvrig sånn ca 150 pund eller 1500 kroner som er smertegrensa mi for hva jeg gidder betale for en flaske whisky. Det skal være veldig godt, veldig spesielt og veldig hard to get for at jeg skal betale mer. Jeg avanserte fra en smertegrense på rundt 500 kroner i 2002 til 1500 i løpet av få år (2004?), men så har jeg holdt meg der. Prisutviklinga på maltwhisky har ikke holdt seg på 2004-nivå. Litt synd, egentlig.

Nese: Torvrøyk, bål, nesten-svidd skorpe på grillet kjøtt, fløtekaramell. Med vann har noen kastet en kvast blandede urter (timian, rosmarin og mynte) og en sitron på bålet.

Smak: Torvrøyk, sot, skifer, støpejern. Som å slikke et gammeldags damplokomotiv (innbiller jeg meg, jeg har ikke prøvd). Hint av sitron. Tyktflytende karamellsaus. Med vann trer de elementene som minner om ting som egentlig ikke burde smake noe enda mer frem; skifer og støpejern. Og så dukker det opp hvitt pepper, kardemomme og koriander (malt).

Kommentar: Takk til fortids-Ragnhild som kjøpte denne i Campbeltownrus. Den var verdt alle penga, og muligens også prisen for turen på toppen, og da snakker vi. Absolutt ypperste klasse røykwhisky, og man bør ha fått med seg at jeg er peatfreak. Neste gang noen sukker over tapet av Port Ellen skal jeg dra fram denne.

Miltonduff 1992 19 år Chivas Brothers Cask Strength Edition 57,2 %

Batch nummer MD 19 002, tappet 2011.

Nese: Sitrus og gress, tydelig maltpreg, halm og muligens litt papp. Med vann vått tre, våt skifer og mentol.

Smak: Malt, vått, morkent tre og mose. Med vann bare mer morkent tre og mose.

Kommentar: Det rare er at det er ganske godt. Altså, hvis du hadde drukket saft, f.eks., som smakte sånn ville du jo tenkt mugg med en gang, men nå går tankene mer i retning av noen bokstavelig talt mosegrodde eks-cognac-fat vi så på lageret til Bladnoch en gang mens dinosaurene fortsatt vandret rundt, eller deromkring. Langt fra den beste whiskyen jeg har smakt fra Chivas’ CS-serie, men absolutt drikkelig (kanskje ikke så overraskende konklusjon, siden flaska snart er tom).

Springbank 1997 19 år Cadenhead Warehouse Tasting 58,8 %

Nese: Mørk sirup. Brent sukker. Sot og fruktkompott. Hint av kruttrøyk. Med vann en krysning av sticky toffee pudding og Christmas pudding.

Smak: Det første som slår meg er faktisk torvrøyk, deretter sot, vår eik og mørk sirup. Med vann er det fortsatt mye røykpreg, svidd fat og etterhvert noe mer mot tørket frukt.

Kommentar: En overraskende røykpreget Springbank som kler det klisne preget av brent sukker utrolig godt. Jeg begynner å lure på om ikke logikken min den gangen i mai 2016 må ha vært at siden jeg så sjelden liker eks-sherry for tiden så er det bare å slå til når det dukker opp noen som faktisk er gode. For dette er jo kroneksempel på hvor bra en sherryfatslagret whisky kan bli, og tar meg med ned memory lane til tidlig 2000-tall når jeg oppdaget konseptet og falt om mulig enda mer pladask enn jeg hadde gjort når det bare var røykwhisky som var skikkelig godt. Akk, ja. Jeg får nyte denne med andakt.

Caperdonich 1996 20 år Cadenhead’s Cask Ends 48,9 %

En av tre flasker jeg kjøpte i forbindelse med Cadenhead’s Warehouse Tasting i Campbeltown i 2016, du kan lese mer om omstendighetene rundt i reisebrevet fra den dagen.

Nese: Et veldig tydelig sherryfatspreg slår mot meg når jeg heller whiskyen i glasset. Etter noen minutter i glasset lukter det fortsatt tydelig fat, med vekt på lukt av eik og faktisk en hel del vanillin, som jo oftere er et tegn på bourbon- enn sherryfat. Tropisk frukt finner jeg også, jeg tror jeg vil kalle det ananas. Og et litt generelt krydderpreg, det man gjerne på engelsk kaller “spice chest”. Med vann lukter den tydelig anis og jeg får brått lyst på lauper. Lauper med plommesyltetøy, tror jeg nok, det er den retningen frukten har beveget seg i.

Smak: Mange av de samme karakteristikkene som på nesa finner vi igjen på smaken. Det er et veldig tydelig trepreg, men den er tappet i tide slik at det smaker herlig av eik i stedet for “oi så gøy å tygge flis”. Krydderet er mer tilstede på smaken, jeg prøver meg med korianderfrø og svart pepper. Med vann blir plutselig maltbasen tydelig, det smaker nærmest mel, eller kanskje byggrynsflak.

Kommentar: Hu jeda mej. Jeg ble litt i stuss når jeg så at to av de tre tapningene jeg kjøpte var eks-sherry, siden jeg jo har beveget meg i retning “sherrywhisky er nesten alltid overeika” det siste tiåret, men denne er ikke overeika, den er tappet på nær perfekt tidspunkt vil jeg hevde. Jeg smakte den jo på lageret i Campbeltown før jeg kjøpte den, men det er alltid en viss fare for at man blir revet med ved sånne anledninger og at whiskyen (eller vinen eller ølet eller hva det nå er) ikke er like imponerende når man drikker den hjemme i (relativt) sober tilstand. Men dette er bare rett og slett omtrent så godt som whisky kan få blitt.