Glenburgie 1985 29 år Cadenhead’s Single Cask 55,3 %

Fra et eks-bourbon hogshead.

Nese: Sedertre, litt krydderaktig, eik, epler. Med vann mer frukt, men også litt menthol og urter.

Smak: Rosmarin og dill. Jo lenger ut på ettersmaken, jo mer dill. Noe eik, noe tørket frukt. Fortsatt mye dill med vann. Noe friskere frukt, litt søte epler eller noe sånt.

Kommentar: Vel, den var spesiell. Spesiell, men god. Liker du ikke dill tror jeg du skal slite med denne, men jeg synes det var fantastisk.

Dallas Dhu 1974 29 år Murray McDavid Mission 46 %

Nese: Nærmest litt beskt treverk. Jeg forventer bitterhet, i alle fall. Fruktighet også; epler og jordbær. I grunn bare mer av det beske med vann.

Smak: Bringebærsukkertøy og jordbærgrøt. Også en litt brent, litt bitter tretone, men den er faktisk helt ok, den balanserer det søte. På ettersmaken litt brent gummi. Med vann dempes sukkrtøyet og treverket blir tydeligere. Noe vanilje (bitter) og litt rustent jern.

Kommentar: Best uten vann. Overraskende god, da både lukta og alderen fikk meg til å forvente overeika saker, men den holder seg på rett side av smertegrensen.

Åkre Gård Edel Sider (2016) 12 %

Denne utgaven av Edel er «Basert på aroma epler og frysekonsentrert til 12 % alkohol med masse smak» i følge Gjermund Åkre selv. Jeg har tenkt å smake den for seg selv først, og så sammenligne den med Brännland Iscider som også er framstilt ved hjelp av frysekonsentrering.

Nese: Epler, alkohol (ingen fare for å ta dette for most, nei), og noe som får meg til å tenke på kjøleskap.

Smak: Hoi. Superkonsentrert eple. Irrgrønne epler, eller muligens eplekart, akkurat i det du tar den første tyggen, bare ganger ti.

Kommentar: Et fascinerende produkt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg er ment å drikke dette, sånn for seg selv blir det nesten for intenst. Med mengden syre tenker jeg kanskje det bør fungere til fet mat.

Det eneste jeg har for hånden er salami, men, ok, det kan testes og fungerer tålelig. Godt nok, i alle fall, til at jeg tror jeg skal teste en Edel neste gang jeg er ute etter en «vin» som kan skjære gjennom fett. Til jul, kanskje?

Bonus: Sammenligning med Brännland Iscider.

Den mest opplagte forskjellen er at Edel har kullsyre, noe Brännland ikke har. Den andre store forskjellen er at der Edel er hypersyrlig er Brännland dessertvin-søt. Det hadde vært morsomt å teste dem begge til ost, faktisk. Jeg får invitere på ost og vin en kveld og se om jeg ikke kan få til en evaluering i plenum.

Brännland Iscider (2014) 11,7 %

2014 er innhøstingsåret.

Nese: Eplepreget er umiskjennelig, og det er tydelig «funk» og alkohol, ingen fare for å mista dette for eplemost.

Smak: Det smaker av konsentrert eple. Litt alkoholpreg og en viss syre.

Kommentar: Eiswein av druer er jo søtt, så det burde selvsagt ikke overraske meg at iscider oppleves søt. Å si at jeg er overrasket er kanskje en overdrivelse, men lukta tilsa mer bitt enn smaken leverer. Samtidig er det utvilsomt slik at «it does what it says on the box». Det foreslås å drikke den «som den är eller till desserter ock lagrade ostar». Jeg får teste ost, siden det er det jeg har tilgjengelig her og nå.

Og, joda, det fungerer utmerket. Osten (en lett røkt cheddar fra Campbeltown) og vinen jobber bra sammen, og sødmen i vinen fungerer fint opp mot «funken» i osten.

Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.

Macaulay & Cumming Heritage Glen Oak 6,2 %

(Merk: Produktet er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Beskrevet som «Oaked Golden Ale» så jeg så for meg at den har vært lagret på eikefat, men det viste seg – når jeg åpnet flaska – at eika rett og slett fulgte med i form av en stav satt fast i korken. Orginalt, det skal de ha.

Nese: Parfymert og blomstrete, med malt i bunnen.

Smak: Veldig spesielt. Det er gjenkjennelig som golden ale, men med blomstertoner fra syrin og rose som dominerende karakteristikk.

Kommentar: Om modningsmetoden var orginal er da ølet blitt orginalt også. Jeg tror det er første gang jeg smaker roser og syrin i et øl. Men ut over overraskelsesmomentet har ølet kanskje litt lite å fare med. Det er helt ok, men ikke mer enn det, som drikke-øl snarere enn nippe-øl, og når det kommer på 0,75-flaske bør det liksom helst være noe man har lyst til å drikke mer enn et lite glass av.

Jeg tror vi har en flaske av denne i kjelleren. Den skal få stå noen år, så får vi se hvor mye påvirkning eikestaven har over tid.

Rosebank 1989 18 år Cadenhead 54,2 %

Nese: Epler og hvite blomster. Og eik. Etter å ha hatt oppi vann klarer jeg bare å tenke «fruktig tre». Fortsatt er det eple og eik, men de har liksom smeltet sammen.

Smak: Eik, malt, litt babyspy. Spypreget forsvinner med vann. Søte, gule epler og vaniljesaus.

Kommentar: En god Rosebank, men den smaken uten vann trekker ned.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Rosebank 1990 19 år Acorn’s Natural Malt Selection 52,9 %

Nese: Malt og fersken. Mer vegetalsk med vann, noe gress og blomster, og et lett preg av sitron.

Smak: Ganske lett. Malt, litt halm eller noe sånt. Kanskje helst kli, forresten. Noe sitrusaktig med vann, og et hint av mynte. Etterhvert trer vanilje frem og også noe som kan minne om rosiner.

Kommentar: En lett og elegant Rosebank, fra en ny tapper for meg. Nesten så lett og elegant at den blir anonym, men det er noe ved den likevel, mer enn jeg helt klarer å finne ord for, så jeg blir sittende å smånippe og prøve å plassere smaker og lukter. Jeg liker den veldig godt, rett og slett.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Rosebank 1989 19 år Cadenhead 53,4 %

Nese: Ganske lett malt, halm, litt treverk. Med vann dukker det opp både sitron og tropisk frukt.

Smak: Malt, tørt gress, shortbread. Med vann får den en litt bitter tone som jeg ikke helt klarer å se forbi. Noe trelakk finner jeg også.

Kommentar: God, typisk Rosebank uten vann. Med vann blir smaken rett og slett litt ubehagelig.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Pub-til-pub: Trondheim – Østbyen rundt

En lørdag mot slutten av juni passet det plutselig med en pubcrawl igjen, og nå fant jeg ut at jeg endelig skulle gjøre alvor av planen som har ligget på vent i snart ett år: Østbyen rundt. Den opprinnelige planen innbefattet Dahls, Mellomveien, Ramp og Ladejarlen. Siden den gang har Kudos kommet til, og måtte selvsagt plottes inn. Da været viste seg å bli mindre ille enn ventet slo jeg til med Ladekaia også.

Jeg skulle innom SmallBricks for å hente noe Lego, og siden de stengte tre var det et greit tidspunkt å starte runden på. Jeg gikk derfor fra Dahls-området til Ladekaia som første etappe.

På Ladekaia har de seks øl på kran, Dahlspils, Kronenburg 1664 Blanc, San Miguel og tre fra Røros, som jeg antar varierer noe. Denne dagen var det Kølfogden, Nidaros Simcoe og Nidaros Blond på kranene, og siden jeg ikke hadde smakt noen av dem før tok jeg like gjerne en av hver.

I tillegg passet det med en matbit, så jeg bestilte spekesnacks, brød og aioli.

Når maten kom måtte jeg flire, for spekesnacksen ble servert på en pall. Ok, det passer forsåvidt til imaget til Ladekaia, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke på We want plates mens jeg spiste. Maten var ellers utmerket, og de får plusspoeng for å ha delt spekeskinka i passe store fingermatbiter.

Er du mer i humør til «ordentlig mat» snarere enn snacks har Ladekaia selvsagt det også.

Og ølet? Røros Nidaros Simcoe luktet ganske lett humle, litt appelsinskall. Smakte av appelsinskall og bitterheten som følger med, ikke så mye annet. Konklusjonen: Kjedelig, men helt greit drikkelig. Røros Nidaros Blond luktet fint lite. Smakte søter enn IPA’en, litt bananaktig, faktisk, og litt malt. Også for så vidt helt ok, men kjedelig.

Jeg valgte å sitte innendørs, til tross for at de spilte ALT for høy musikk. I et rimelig tomt lokale (det var mye folk, men de fleste satt ute) virker det bare merkelig, og hadde jeg skulle prate med noen (eller ikke likt musikken noe videre, nå hadde jeg tilfeldigvis flaks) hadde det vært direkte plagsomt.

Etter en god hvil på Ladekaia med bok i den ene hånda og øl i den andre, var jeg klar for vandreturen tilbake til E. C. Dahls.

Går du i normalt tempo tar vel turen en drøy halvtime eller deromkring. Jeg fanget Pokemons, og testet også den nye gym raid funksjonen som nettopp var lansert, på veien, så jeg brukte litt lenger tid. Men man kan jo ikke annet enn si at som pub-til-pub-runde er en tur innom Ladekaia særdeles turistvennlig (og turist-i-egen-by-vennlig), for en tur langs Ladestien er å anbefale.

Når jeg kom fram til E. C. Dahls satt Geir og ventet på meg. Jeg hadde som vanlig slengt ut en generell invitasjon på Facebook i forkant for å høre om noen hadde lyst til å holde meg med selskap hele eller deler av runden. Jeg har slett ingen problemer med å ta en slik tur i selskap med kun meg selv og en bok, men det er jo trivelig å prate med andre mennesker av og til også.

På E. C. Dahls kan du også få deg mat, både ute i puben og inne i restaurantområdet. Jeg har spist utmerket burger der før og også fått servert diverse annen god mat der ved flere anledninger (sist en brassert oksekjake på et arrangement med jobben, som jeg forøvrig hadde tenkt å skrive noen ord om på noe tidspunkt). Maten faller vel pent inn i gastropub/moderne husmannskost-klassen.

De har en lang rekke kraner, hvorav rundt halvparten har et fast utvalg og resten varierer.

Mest fra Carlsberg/Brooklyn/Ringnes, av naturlige årsaker, men også fat fra andre håndverksbryggerier. Finner du ikke noe på kran du vil ha kan du også velge fra et anstendig flaskeutvalg.

Jeg valgte meg en Redchurch Dark Light fra kran, som var syrlig og fruktig, og god, men ikke noe wow.

Uteområdet i direkte tilknytning til puben er innhyllet i glass, så her er det mulig å nyte en «utepils» selv i typisk trøndersommer.

Fra Dahls ruslet vi bort til Ramp. Nå hadde sola funnet det for godt å titte frem, så da måtte vi nesten sette oss ute.

Er du sulten har Ramp dagens til en grei pris og ellers diverse småsnacks og smørbrød. Av øl har de 8 øl på kran, hvorav fire varierer. Denne dagen hadde de ikke noe jeg ikke har drukket før, så jeg endte med en Frydenlund Bayer.

Ramp har definitivt bydelspub-stemning, og jeg kunne utmerket ha sittet utenfor i sola i noen timer med enn god bok eller i godt selskap.

Men jeg hadde en rute å fullføre, så jeg tok med meg det gode selskapet for anledningen videre til Mellomveien. Det var jo ikke dumt, for de viste seg å ha Cuvee des Jacobins Rouge på fat, og det er ikke til å kimse av. De har ti faste kraner og fem rullerende. På dem kan du oftest finne flere fra MonkeyBrew, og når vi var der et øl lagd for Mellomveien av Klostergården. En del flasker har de også, så det er verdt å kaste et blikk på kjøleskapene.

Mellomveien er å regne som en sportsbar, og de levde opp til det ved å vise fotball på storskjerm. Hadde man vært interessert i fotballen hadde det utvilsomt vært givende, for oss som var mindre interessert var det ikke forstyrrende, og det må vel sies å være en grei kombinasjon.

Siste tilskudd i nabolaget heter Kudos. Her holdes det både quiz, konserter og kunstutstillinger, så det er verdt å følge med på nettsidene eller Facebook for å få med seg hva som skjer.

Her er ølutvalget mer begrenset, med Dahlspils på kran og 9-10 flaskeøl. Igjen valgte vi å sitte ute, siden trønderværet holdt seg på den blide siden.

Nå var det bare en pub igjen på lista. Ladejarlen hadde ikke den letteste starten, da de måtte gå utallige runder med kommunens saksbehandlere for å få endret brukstillatelse på deler av lokalene, men nå har hele lokalet vært åpent en stund. Også på Ladejarlen kan du spise deg god og mett (de har takeaway også) og bryne hjernen på quiz. Det er tre «avdelinger» om man kan si det slik, en pubdel, en mer kaféaktig del og et lokale i midten som egner seg bra til større selskaper.

Vi var mest interessert i ølutvalget og fant oss derfor plass i pub-delen, der det finnes 14 kraner på lang rekke samt et stort flaskeutvalg. Her kunne jeg nok ønsket meg en skikkelig meny. Ølmeny finnes, men den er av typen trykket en gang for alle ved oppstart og var vel utdatert etter en uke, skulle jeg tro. Kranene er bare delvis merket og flaskeølen må du studere kjøleskapene for å finne. Til gjengjeld har de velvillig personale, hun som ekspederte oss ble lykkelig når Geir lot henne finne øl til ham (og i motsetning til de fleste andre steder jeg har opplevd fant hun fire å velge mellom ut fra kriteriene i stedet for å komme med ett). Jeg gjorde meg vanskelig og ville velge selv, så jeg pekte meg ut en Hornbeer Brown Ale i kjøleskapet.

Ladejarlen fikk æren av å være siste stoppested denne kvelden, og konklusjonen må bli at en pubrunde i «østbyen» absolutt kan anbefales.

Trondhjem Mikrobryggeri Moonshine 41,5 %

Nese: Newmake! Fruktig, melon/mango. Om noe, mer frukt og mindre nyspritpreg med vann.

Smak: En del krydder pluss frukt. Tørket aprikos, mango, ananas og «øl» (jeg tar høyde for at det siste kan ha vært kryssforurensning).

Kommentar: Wow. Positivt overrasket: Dette er god sprit. (Ikke at jeg nødvendigvis forventet at den ikke skulle være god, men jeg er jevnt over begrenset begeistret for TMBs øl, så jeg var vel mer forberedt på en «Meh».) Jeg håper de lagrer den så vi får smakt fatlagret etterhvert.