pub – drikkelig.no

Pub-til-pub: Stavanger

Jeg var egentlig i Stavanger for å være med på bokbloggertreff og kanskje få med meg noe fra Kapittel, men kunne ikke la sjansen gå fra meg til å sjekke ut noen av Stavangers ølbuler. Noen sammenhengende pubcrawl ble det ikke tid til, så denne runden ble foretatt stykkevis og delt i løpet av en helg (fra fredag kveld til søndag ettermiddag).

Cardinal nærmer seg vel legendarisk, og var da også det første stedet jeg siktet mot fredag kveld. Jeg ankom ca klokka seks, og da var det… vel, fullt er et relativt begrep, det VAR plass til flere mennesker i lokalet, men det var ikke akkurat noen overflod av ledige sitteplasser. Jeg vurderte å sette meg ved et bord som var reservert fra klokka sju, men endte i stedet med en plass ved enden av baren.

Jeg talte tre branda kraner og seksten variable. I tillegg sto det fire jeg antar var midlertidige ved enden av baren, med øl fra To Øl som det lå lanseringsinformasjon om i ølmenyen. Jeg valgte meg en Sveikadden fra Bygland bryggeri, som var et godt øl, ganske søtt, men velbalansert.

Fredag sa jeg meg fornøyd med den ene. Jeg vurderte et øyeblikk om jeg bare skulle bli sittende og smake meg gjennom hele To Øl-rekka, men siden jeg faktisk trengte å få kjøpt meg middag fant jeg ut at det var best å gå videre.

Lørdag kveld var jeg tilbake på Cardinal, nå var det mindre folk og jeg fikk meg et vanlig bord et stykke inn i lokalet. Denne gangen fikk jeg sjekket hva som var på de fire variable kranene i den enden av baren (det hadde jeg ikke brydd meg med å finne ut av dagen før, da det var for mye folk i veien og uansett nok å velge i), og der var det jaggu Dark Horizon 5th ed. på fat, så da ble det det i glasset, gitt.

Nøgne Ø Dark Horizon 5th ed. 16 %

Nese: Lakris og kaffe, mot det tørre og bitre, ikke søtt.

Smak: Følger opp nesa. Lakris og kaffe. Brent sukker uten sødme.

Kommentar: Jeg ville normalt sagt at jeg liker impstouten søtere, men balansen her er egentlig perfekt. Assosiasjonene er «søte smaker», men uten at det blir søtt og potensielt kvalmende.

Skulle du klare å ikke finne noe på de 20 (pluss) kranene du har lyst på kan Cardinal også skilte med en omfattende flaskemeny.

Fra Cardinal gikk jeg videre bortover Skagen og kikket på spisestedene jeg passerte, men ingen fristet noe videre, så jeg fortsatte til På kornet som var neste sted på lista over «bra ølsteder».

På kornet markedsfører seg som gastropub, og i følge menyen utenfor var maten «finere» og prisene hakket stivere enn jeg egentlig følte meg klar for den dagen. Jeg gikk derfor forbi på fredag, men kom i stedet tilbake på lørdag (når jeg alt hadde spist middag) og når jeg tok til høyre til baren (og ikke til venstre inn i restauranten) oppdaget jeg jo at de også hadde en noe enklere barmeny, men den fikk jeg altså ikke testet i denne omgang.

Lørdag kveld var det mye folk også på På kornet, og jeg havnet igjen ved baren, der det var flere barkrakker ledig. Dessverre fyltes de opp etterhvert, og da ble det litt for liten plass igjen til de som ville bort til baren for å handle, så det fungerte vel sånn passe (jeg følte både at jeg var i veien og at folk generelt har litt lite respekt for intimsone når de er påseilet). Men jeg fikk da i alle fall smakt på Ægir Breck både I og II, så helt mislykket var ikke besøket.

Ægir Breck I 8 %

Nese: Vegetalsk? Klarer ikke helt å plassere det… Jordaktig? Fruktig?

Smak: Kaffe, men mer… frukt? Veldig forskjellig fra Dark Horizon som jeg jo drakk rett før. Svisker eller noe sånt, men ikke veldig søtt.

Kommentar: Godt, men ikke fantastisk.

På kornet har 20 kraner med variabelt utvalg, og i tillegg et lite, men godt, whiskyutvalg (blant annet noe gammel Brora som jeg var litt fristet til å bestille, men jeg klarte å besinne meg). Kjellerlokalet er sjarmerende nok, og jeg hadde nok synes det var et utmerket sted om det bare hadde vært halvparten så fullt.

Ægir Breck II 13,2 %

Nese: Svisker og kaffe.

Smak: Svisker, vinøst, fruktig kaffe, ettersmak av bitterhet.

Kommentar: En helt ok barleywine, men igjen: Godt, men ikke fantastisk.

For å komme meg videre på listen over anbefalte ølsteder gikk jeg bortover Øvre Holmegate til Circus.

Fredag var det en behagelig mengde mennesker i lokalet, det føltes folksomt, men det var ikke noe problem å finne bord. Det var heller ikke noe problem å finne noe jeg hadde lyst til å drikke.

På de 13 kranene var det variert utvalg, til og med en sider fra Aspall, og det sto lassevis av fristende flasker i kjøleskapene bak baren. Av mat kunne de by på pølse fra Håland kjøtt. Det hadde kanskje ikke vært førstevalget mitt om jeg hadde hatt noe valg, men nå begynte det å bli nødvendig med noe annet enn flytende føde, så jeg bestilte en pølse. Og den var god, den, til pølse å være.

Hadde jeg ikke skullet videre for å treffe bokbloggerne på Bøker & Børst hadde jeg gladelig blitt sittende på Circus til det var på tide å bysselalle, for stedet var riktig så trivelig.

Vi havnet på Circus igjen på lørdag kveld, ganske sent. Da var det stinn brakke, og jeg belaget meg på ståplass, men noen av mine medbloggere er freidigere og det ordnet seg, på et vis, med sitteplasser. Men godt ølutvalg og hyggelig selskap til tross var det i overkant folksomt og høylytt for meg, så det ble med den ene ølen.

Bøker & Børst var stedet for bokbloggersosialisering på fredag. Et ikke unaturlig valg av sted, kan man mene, med bokhyller i fleng og som vertskap for flere Kapittel-programposter lever baren greit opp til navnet sitt. De har 7 branda og 10 variable kraner både kortreist og langreist øl, og en omfattende flaske-/boksmeny de også. På fast føde-fronten dekker de dessertbehovet bedre enn sulten, for det går i søtere bakverk, utvalget varierer fra dag til dag. Vi satt i bakgården, som kanskje egentlig er innredet med røykerne i tankene, men det fungerte fint for oss også, for trass pøsregnet gjorde tekstiltak og varmelamper at vi satt tørt og nogenlunde varmt.

Lørdag var jeg tilbake på Bøker & Børst også, før jeg ble tatt igjen av bokbloggere og vi altså havnet på Circus. Da var det fullt, og jeg endte igjen med å henge i baren, uten barkrakk denne gangen.

Noe senere skulle det være DJ, muligens i forbindelse med Kapittel? Jeg skjønte ikke helt poenget med det, må jeg innrømme. Stinn brakke og null dansegulv, og så drar dere inn en DJ? Ja, ja. Det er vel jeg som er rar som liker å høre meg selv tenke også når jeg tar en øl.

Omnipollo + BrewDog I Wanna be Your Dog 12 %

Nese: Kaffe og mørk sjokolade. Lakrispulver (tør jeg si hockeypulver?).

Smak: Mørk sjokolade med mørk frukt. Black forest gateau.

Kommentar: Now we’re talking. Snadder.

Om du trodde pub-til-pub-runden tok slutt bare fordi det ble søndag, vel da tok du feil. Etter en ganske lang gåtur med mye gatekunst (det er MYE fin gatekunst i Stavanger) møtte jeg bokbloggerne på kafé for tvangslesing. Etterhvert ble jeg og Monika, som også er ølhund, enige om at vi vel kunne se om det gikk an å få seg en øl. I følge Untappd var det en verified venue rett borti gata som var åpen. Vi ruslet bort, men tross at noen hadde sjekket inn øl på stedet bare et par dager tidligere var det utvilsomt stengt – for godt. Det hele var et mysterium. Men vi lar oss ikke knekke så lett, så vi gikk til den andre verified venuen som var åpen på en sødag ettermiddag: Nr 28 Pizza Pub.

Kanskje hadde de god pizza, hva vet jeg. Ølet vi drakk var ikke godt. Jeg har glemt hva det het, men det er kanskje like greit. Det var to øl fra et norsk bryggeri ingen av oss hadde drukket noe fra før. Min var bare forglemmelig, Monika sin direkte vond.

Vi ble ikke så lenge. Men vi klødde oss litt i hodet over at en pizzarestaurant med underveldende ølutvalg gidder å betale for å være verified venue på Untappd.

For å skylle bort smaken av hva-det-nå-var gikk vi rett over gaten, til en pub jeg hadde humret over hver gang jeg hadde gått forbi (neida, jeg er slett ikke glad i ordspill): Bar Bache.

Det var et trivelig sted av den heller «brune» sorten. Ølutvalget var ikke noe å skrive hjem om, men jeg drakk en Franziskaner Dunkel og var såre fornøyd med det.

Bartenderen gjorde et iherdig (men dessverre mislykket) forsøk på å finne den fotballkampen Monika var interessert i på tv’en, og vi følte oss i det hele tatt veldig velkomne og kunne gjerne blitt sittende, men det begynte å bli på tide å komme seg til Sola og hjem, så det får bli en annen gang.

Og det var alt fra Stavanger for denne gang. En langt mer brokstykket pub-til-pub enn jeg pleier å få lappet sammen, men jeg håper det kan være til nytte og/eller fornøyelse for noen likevel.

Pub-til-pub: Östersund

Arve pleier å ta en tur til Sverige, som regel Östersund, etter juleøl i november hvert år og i år passet det seg sånn at jeg kunne bli med. Å reise på en dagstur med toget fungerer forsåvidt fint, det, men begrenser jo hvor mye av Östersunds uteliv man får anledning til å teste, så vi fant ut at vi skulle bli en natt. Så viste det seg at det var billig rom å få på Ledkrysset vandrarhem, og plutselig skulle vi på weekendtur fra fredag til søndag. Følgende pubbesøk ble derfor foretatt over to dager, men det er fullt mulig å besøke alle i løpet av en kveld (noe mange gjør i forbindelse med Maltfestivalen).

Jazzköket er vel i utgangspunktet mer en restaurant enn en pub, men siden de har fokus på kortreist mat har de også øl fra en del lokale bryggerier.

Dessverre var de tomme for den jeg hadde mest lyst på, men vi fant da annet å drikke, blant annet en ikke-så-kortreist sider, Cidre Sassy.

Vi spiste både lunsj og middag på Jazzköket, til lunsj ble det grønnsaksterrine, og den var helt fantastisk. I tillegg kunne man forsyne seg med både brød og flatbrød så mye man orket.

Siden lunsjen var så vellykket kom vi tilbake for å teste middagen. Den var forsåvidt også helt ok, jeg spiste falalfel, Arve burger, men smaken var mer ordinær og maten ble servert i gammeldagse brødformer, som ikke gjorde det særlig enkelt å spise. Jeg vurderte å ta bilde til We want plates, men følte kanskje ikke at det var ekstremt nok.

Fra Jazzköket er veien kort bort til Jane Doe. Vi fant oss plass i lenestoler rett ved baren (vi hadde gått langt den dagen, dette var lørdag kveld, så vi var ikke helt sikre på om vi noensinne kom til å klare å reise oss igjen).

Heldigvis (?) fikk vi hjelp til å motivere oss etterhvert. Det kom tre nordmenn som satte seg ved baren og bestilte fra den noe teatralske coctailmenyen. Til drinken sin fikk de på seg hver sin militærhjelm i metall og når de hadde hevet i seg drinken slo bartenderen dem i hodet med et balltre. Jeg kan se attraksjonen fra bartenderens synspunkt, jeg sliter litt mer med å forstå hvorfor det var morsomt for mottageren. Men gutta boys synes at det var morsomt. Veldig morsomt. Og det viste seg at de tre bare var fortroppen – vi konkluderte med at de var på en eller annen form for studenttur – det ramlet stadig inn forsterkninger, en, to eller tre om gangen. Og for hver nykommer måtte konseptet forklares og vedkommende ble overtalt til å prøve.

Baren på Jane Doe før vi fikk «underholdning».

En stund – mens vi ennå hadde øl i glasset – betraktet vi det hele som et slags antropologisk fenomen. Så vi gikk videre.

Captain Cook er liksom australsk, men har godt utvalg i lokale (og ikke fullt så lokale) øl og et absolutt godkjent utvalg whisky i tillegg.

Vi hadde flaks og fant en sofa. Kort tid etterpå kom det en liten gjen som lurte på om de kunne dele bord med oss, og det viste seg at de også kom rett fra Jane Doe, de hadde også gått lei av å se unge nordmenn bli slått i hodet med balltre (eller i alle fall av bråket de unge nordmennene lagde i den forbindelse).

Dalwhinnie er populær som restaurant. Såpass populær at man bør bestille bort dersom man har noe ønske om å få sitte, i alle fall i helgene. Det hadde vi ikke gjort (vi skulle jo heller ikke ha mat),så vi var bare en snartur innom denne gangen for at jeg skulle få smakt på whisky fra Bergslagen: Skogsrå og Vätte. Er det whisky du er ute etter er nemlig Dalwhinnie definitivt vinneren i Östersund, selv om flere av de andre barene har brukbart utvalg når de ikke Dalwhinnie til knærne en gang. Bilde av baren glemte jeg å ta, så det får bli en annen gang.

The Bishop’s Arms er en svensk pubkjede, jeg har skrevet om den i Karlstad tidligere og har også besøkt flere i Stockholm. Östersundspuben har vi vært på mange ganger, og også denne gangen ble det flere besøk, vi var der både fredag og lørdag kveld.

Bishop’s har øl på håndpumpe og stort utvalg av både øl og whisky i tillegg. Mat kan man også få, om man er interessert.

Faktisk har de så mye øl på flaske at de har vokst ut av kjøleskapene bak baren og derfor plassert ett fullt av godsaker ute i publikumsdelen.

Det er hyggelig å være nordmann i Sverige, særlig når man skal ha øl i glasset. På Bishops drakk vi for eksempel Lervig + Evil Twin samarbeidsbrygget Big Ass Money Stout 2, den kostet mindre i baren der enn den kostet på polet den gangen den var å få.

I det hele tatt kan en pubrunde i Östersund anbefales.

Et slags PS: Angående juleølhandlinga var turen heller mislykket. Vi trasket fortrøstningsfullt opp til Lilleänge lørdag formiddag og ble en smule betuttet når Systembolagets rullegitter var nede. Vi vet jo egentlig at vi må dobbeltsjekke for uvventede helligdager når vi beveger oss over grensen, men vi hadde ikke tenkt på at svenskene tar allehelgonsafton litt mer alvorlig enn oss (religiøst sett) og at denne lørdagen derfor kvalifiserte som «lørdag før helligdag». Bedre lykke neste gang.

Pub-til-pub: Trondheim – Østbyen rundt

En lørdag mot slutten av juni passet det plutselig med en pubcrawl igjen, og nå fant jeg ut at jeg endelig skulle gjøre alvor av planen som har ligget på vent i snart ett år: Østbyen rundt. Den opprinnelige planen innbefattet Dahls, Mellomveien, Ramp og Ladejarlen. Siden den gang har Kudos kommet til, og måtte selvsagt plottes inn. Da været viste seg å bli mindre ille enn ventet slo jeg til med Ladekaia også.

Jeg skulle innom SmallBricks for å hente noe Lego, og siden de stengte tre var det et greit tidspunkt å starte runden på. Jeg gikk derfor fra Dahls-området til Ladekaia som første etappe.

På Ladekaia har de seks øl på kran, Dahlspils, Kronenburg 1664 Blanc, San Miguel og tre fra Røros, som jeg antar varierer noe. Denne dagen var det Kølfogden, Nidaros Simcoe og Nidaros Blond på kranene, og siden jeg ikke hadde smakt noen av dem før tok jeg like gjerne en av hver.

I tillegg passet det med en matbit, så jeg bestilte spekesnacks, brød og aioli.

Når maten kom måtte jeg flire, for spekesnacksen ble servert på en pall. Ok, det passer forsåvidt til imaget til Ladekaia, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke på We want plates mens jeg spiste. Maten var ellers utmerket, og de får plusspoeng for å ha delt spekeskinka i passe store fingermatbiter.

Er du mer i humør til «ordentlig mat» snarere enn snacks har Ladekaia selvsagt det også.

Og ølet? Røros Nidaros Simcoe luktet ganske lett humle, litt appelsinskall. Smakte av appelsinskall og bitterheten som følger med, ikke så mye annet. Konklusjonen: Kjedelig, men helt greit drikkelig. Røros Nidaros Blond luktet fint lite. Smakte søter enn IPA’en, litt bananaktig, faktisk, og litt malt. Også for så vidt helt ok, men kjedelig.

Jeg valgte å sitte innendørs, til tross for at de spilte ALT for høy musikk. I et rimelig tomt lokale (det var mye folk, men de fleste satt ute) virker det bare merkelig, og hadde jeg skulle prate med noen (eller ikke likt musikken noe videre, nå hadde jeg tilfeldigvis flaks) hadde det vært direkte plagsomt.

Etter en god hvil på Ladekaia med bok i den ene hånda og øl i den andre, var jeg klar for vandreturen tilbake til E. C. Dahls.

Går du i normalt tempo tar vel turen en drøy halvtime eller deromkring. Jeg fanget Pokemons, og testet også den nye gym raid funksjonen som nettopp var lansert, på veien, så jeg brukte litt lenger tid. Men man kan jo ikke annet enn si at som pub-til-pub-runde er en tur innom Ladekaia særdeles turistvennlig (og turist-i-egen-by-vennlig), for en tur langs Ladestien er å anbefale.

Når jeg kom fram til E. C. Dahls satt Geir og ventet på meg. Jeg hadde som vanlig slengt ut en generell invitasjon på Facebook i forkant for å høre om noen hadde lyst til å holde meg med selskap hele eller deler av runden. Jeg har slett ingen problemer med å ta en slik tur i selskap med kun meg selv og en bok, men det er jo trivelig å prate med andre mennesker av og til også.

På E. C. Dahls kan du også få deg mat, både ute i puben og inne i restaurantområdet. Jeg har spist utmerket burger der før og også fått servert diverse annen god mat der ved flere anledninger (sist en brassert oksekjake på et arrangement med jobben, som jeg forøvrig hadde tenkt å skrive noen ord om på noe tidspunkt). Maten faller vel pent inn i gastropub/moderne husmannskost-klassen.

De har en lang rekke kraner, hvorav rundt halvparten har et fast utvalg og resten varierer.

Mest fra Carlsberg/Brooklyn/Ringnes, av naturlige årsaker, men også fat fra andre håndverksbryggerier. Finner du ikke noe på kran du vil ha kan du også velge fra et anstendig flaskeutvalg.

Jeg valgte meg en Redchurch Dark Light fra kran, som var syrlig og fruktig, og god, men ikke noe wow.

Uteområdet i direkte tilknytning til puben er innhyllet i glass, så her er det mulig å nyte en «utepils» selv i typisk trøndersommer.

Fra Dahls ruslet vi bort til Ramp. Nå hadde sola funnet det for godt å titte frem, så da måtte vi nesten sette oss ute.

Er du sulten har Ramp dagens til en grei pris og ellers diverse småsnacks og smørbrød. Av øl har de 8 øl på kran, hvorav fire varierer. Denne dagen hadde de ikke noe jeg ikke har drukket før, så jeg endte med en Frydenlund Bayer.

Ramp har definitivt bydelspub-stemning, og jeg kunne utmerket ha sittet utenfor i sola i noen timer med enn god bok eller i godt selskap.

Men jeg hadde en rute å fullføre, så jeg tok med meg det gode selskapet for anledningen videre til Mellomveien. Det var jo ikke dumt, for de viste seg å ha Cuvee des Jacobins Rouge på fat, og det er ikke til å kimse av. De har ti faste kraner og fem rullerende. På dem kan du oftest finne flere fra MonkeyBrew, og når vi var der et øl lagd for Mellomveien av Klostergården. En del flasker har de også, så det er verdt å kaste et blikk på kjøleskapene.

Mellomveien er å regne som en sportsbar, og de levde opp til det ved å vise fotball på storskjerm. Hadde man vært interessert i fotballen hadde det utvilsomt vært givende, for oss som var mindre interessert var det ikke forstyrrende, og det må vel sies å være en grei kombinasjon.

Siste tilskudd i nabolaget heter Kudos. Her holdes det både quiz, konserter og kunstutstillinger, så det er verdt å følge med på nettsidene eller Facebook for å få med seg hva som skjer.

Her er ølutvalget mer begrenset, med Dahlspils på kran og 9-10 flaskeøl. Igjen valgte vi å sitte ute, siden trønderværet holdt seg på den blide siden.

Nå var det bare en pub igjen på lista. Ladejarlen hadde ikke den letteste starten, da de måtte gå utallige runder med kommunens saksbehandlere for å få endret brukstillatelse på deler av lokalene, men nå har hele lokalet vært åpent en stund. Også på Ladejarlen kan du spise deg god og mett (de har takeaway også) og bryne hjernen på quiz. Det er tre «avdelinger» om man kan si det slik, en pubdel, en mer kaféaktig del og et lokale i midten som egner seg bra til større selskaper.

Vi var mest interessert i ølutvalget og fant oss derfor plass i pub-delen, der det finnes 14 kraner på lang rekke samt et stort flaskeutvalg. Her kunne jeg nok ønsket meg en skikkelig meny. Ølmeny finnes, men den er av typen trykket en gang for alle ved oppstart og var vel utdatert etter en uke, skulle jeg tro. Kranene er bare delvis merket og flaskeølen må du studere kjøleskapene for å finne. Til gjengjeld har de velvillig personale, hun som ekspederte oss ble lykkelig når Geir lot henne finne øl til ham (og i motsetning til de fleste andre steder jeg har opplevd fant hun fire å velge mellom ut fra kriteriene i stedet for å komme med ett). Jeg gjorde meg vanskelig og ville velge selv, så jeg pekte meg ut en Hornbeer Brown Ale i kjøleskapet.

Ladejarlen fikk æren av å være siste stoppested denne kvelden, og konklusjonen må bli at en pubrunde i «østbyen» absolutt kan anbefales.

Pub-til-pub: Trondheim, take 3

(Lenke til take 1 og take 2).

Plutselig – på selveste himmelspretten – bød det seg en mulighet for en pubrunde igjen, og Eva Beate slengte seg med denne gangen også. Vi kom med bussen fra Elgeseter-siden av sentrum og hoppet av i Prinsens gate for å sprinte (med måte) rundt hjørnet til Frati, eller nærmere bestemt ØX Tap Room som ligger i kjelleren til Frati. ØX har egen inngang fra torget, men siden det regnet (derav sprintingen) gikk vi inn gjennom Frati, strenet forbi køen (vi skulle jo ikke ha bord) og ned trappen. Der ble vi stående å se dumt på hverandre, for her var det da vitterlig veldig tomt? ØX har et stort lokale, så vi hadde kanskje ikke ventet at det skulle være stappfullt, men her var det ikke kunder ved et eneste bord. Ikke var det noen bak baren, heller. Vi ruslet bort til ØX egen inngangsdør og konstanterte at den var ettertrykkelig stengt. Slukøret ruslet vi opp trappen igjen, påpekte for en fyr bak baren oppe at de kanskje burde henge kjettingen som signaliserer at ØX er stengt over trappa… og så ut i regnet med oss.

Akk ja. Vi satt kursen mot Bror, siden jeg visste de hadde et øl jeg ville smake.

På Bror var det folksomt, men vi fant da et bord og fikk kjøpt oss øl. Jeg bestilte Liefmans Yell’oh, en nyhet fra Liefmans som Bror var de første til å få på fat i Trondheim. Jeg var ikke helt fornøyd med å få is i den, men når jeg forsøkte å protestere fikk jeg beskjed om at den «skal serveres sånn». Etterpå så jeg at det sto med liten skrift i menyen, men jeg var ikke fornøyd likevel, jeg forventer faktisk å bli spurt om jeg vil ha is i colaen, for ikke å snakke om sideren eller ølen.

Nå er det første gang jeg har hatt en negativ opplevelse på Bror, og vi har vært der ganske mye, så ikke ta det som en anbefaling om å gå noe annet sted, nødvendigvis. Bror har ti revolverende tappekraner (pluss tre faste) og hyppig skifte av fat på disse, i tillegg til et omfattende flaskeutvalg. Maten er god også, jeg kunne levd bare på «sidesene» deres og vil ellers anbefale vegetarburgeren (gjerne med bacon. Ja, virkelig).

Vi klarte oss uansett med en liten en på Bror denne gangen. Det regnet ikke så mye når vi kom ut, men vi stakk likevel bare rett rundt hjørnet, til Habitat. Habitat er MonkeyBrews nye hjem, og har dermed «erstattet» Taps som jeg var innom på den første pubrunden i Trondheim (se lenke øverst i innlegget). I motsetning til Taps som lå litt mer avsides til for oss som ikke ferdes på Bakklandet til daglig ligger Habitat litt mer midt i smørøyet, noen kvartaler fra bussholdeplassen «min».

På Habitat var det langt roligere. Om du stikker innom anbefaler vi en tur på toalettet (der er det nemlig David Attenborough lydspor på høytaler). Siden jeg hadde sjekket Habitats utvalg på forhånd på På kran i Trondheim (haha) visste jeg hva jeg skulle ha:

Portland Cider Co Strawperry 5,4 %

Nese: Lukter pære.

Smak: Pære, litt søtt, ikke overdrevet jordbærpreg, akkurat.

Kommentar: For søt og for anonym.

Eva drakk Jive fra Two Beers, den var litt tynn, men ellers helt ok. Ellers er det nok å velge fra her, Habitat har 23 kraner og et flaskeutvalg som ikke er til å kimse av i tillegg. Det kan også nevnes at du får pizza på Habitat, selv om jeg og Eva ikke spiste ved denne anledningen. Den er god og sjokkerende mettende (de har heldigvis egnet beholder for «doggy bag»).

Når vi var klare for å gå videre fra Habitat kom vi på at vi faktisk var så sent ute at Diskoteket kunne finne på å være åpent, så vi satte kursen dit.

Diskoteket åpnet i det vi kom dit. Jeg kan anbefale toalettet der også, velg mellom Star Wars og afrikansk safari, begge med grafitti og dårlige vitser.

Ellers gjelder det jeg sa om Diskoteket i runde 1 fortsatt (igjen, se lenke øverst i innlegget). Det er lett å få beslutningsvegring her også, men jeg landet på en:

De Molen Weer & Wind BA 12,4 %

Nese: Karamell og brent sukker

Smak: Fløtemysost. Særlig på ettersmaken.

Kommentar: Litt for søt i store mengder.

Når vi kom ut fra Diskoteket regnet det heldigvis ikke, så da gikk det an å gå hele veien opp til Naboen, som hadde Sour Bananas i verdens fineste glass!

Austmann Sour Bananas 6,4 %

Nese: Syrlig og grønne bananer

Smak: Litt daft, smaker «øl» med litt preg av umodne bananer. For lite syrlig.

Kommentar: Drikkelig øl, men ikke spennende. Skuffende.

Naboen har altså vendt tilbake etter å ha vært stengt en stund. Noe oppussing er foretatt, mest merkbart for publikum er dette synet som møter deg når du kommer inn døra:

Ja, og så toalettene da. Det ble visst et gjennomgangstema for dette innlegget. Selv synes jeg det er litt skuffende at de har feiget ut av unisex-merkingen de kjørte når de først åpnet igjen, men det er bare avlukkene (og bare noen av dem?) som er merket, selve området er unisex fortsatt. Og håndvaskene er ølfat. Man må jo gi plusspoeng for slikt?

12 revolverende kraner og 12 faste skulle gi nok å velge mellom for de fleste, ellers kan man jo alltids drikke øl fra flaske også. Naboen har i mange år lidd under varierende lederskap og ugunstige økonomiske rammer. I ny drakt er puben en selvstendig enhet, og det må være lov å håpe at forholdene nå ligger til rette for litt mer stabil drift og konistent utvalg. Den som lever får se, jeg kommer neppe til å slutte å stikke innom.

Nå syntes vi nok at pubrunden hadde vært lang nok, men jeg tok en MonkeyBrew Pavlov Porter bare for å runde av kvelden, jeg hadde av en eller annen grunn ikke sjekket den inn på Untappd før.

Pub-til-pub: Trondheim, take 2

Egentlig har jeg vært på en runde to tidligere i år, men den får jeg komme tilbake til ved en annen anledning (første runde i Trondheim finner du her). Den runden jeg nå skal beskrive foregikk nå i august, og ruten ble delvis bestemt ut fra ølutvalg og «steder jeg ikke har skrevet om ennå» og delvis fra et Pokemonjakt-perspektiv. Så er dere advart. Pub-til-pub-selskapet mitt denne gangen var Eva Beate.

Vi startet på Selma. Der bestilte jeg Portland Cider Co Passionfruit Cider, uten å sjekke om jeg hadde drukket den før. Det var en tabbe. Vel, den gikk da ned.

Campingvogna kan man sitte inne i, om man vil.

Eva Beate var heldigere med sin øl, og spiste i tillegg pizza. Det gjorde ikke jeg denne gangen, men jeg har spist pizza på Selma flere ganger siden de åpnet, og har i grunn vært fornøyd hver gang.

Selma har 20 kraner med varierende ølutvalg pluss at de har Dahlspils. De har vært flinke til å sende oppdateringer til På kran i Trondheim, så har du tenkt deg innom kan du jo sjekke ølutvalget denne uka der.

Har du mer lyst på drinker enn øl, har de faktisk også drinker på tapp: Whiskey Sour, Mojito og Moscow Mule når vi var der. De har bra med sitteplasser både ute og inne, men er man mange kan det nok lønne seg å bestille bord, for som ellers på Solsiden blir det fort fullt.

Fra Selma er det kort vei til neste sted på lista vår: Sot. Lokalet er mindre enn Selma sitt, men jeg synes det er trivelig. Uteserveringen var full når vi kom, men inne var det god plass. Sot har gode burgere, og nå har de visstnok også fries («sånn serr», i følge plakaten), men vår kombinerte erfaring er at serveringen er treig (og, nei, vi har ikke spist der sammen).

Selma til venstre, Sot nede på hjørnet av rekka.

På Sot har de ikke like mange kraner, og bare to av dem varierer noe videre, til gjengjeld har de et massivt flaskeutvalg.

De har også en gammel Nintendo-maskin og tilgang til tre Pokestops, litt avhengig av hvordan GPSen oppfører seg.

Vi drakk begge Thornbridge Made North, klassisk engelsk bitter, fra en av de variable kranene. Den var helt ok, og spesielt ok var det at den bare var 3,8 % og dermed både billig og mer tørsteslukkende enn tilhodetgående.

Etter Sot ruslet vi noen meter lenger, hele veien bort til Café Løkka.

Der fant vi oss plass på uteserveringen (to Pokestops!) og gikk inn for å handle etter tur.

Utvalget på kran er begrenset spennende, men de har et svært kjøleskap rett til høyre for inngangsdøren med mye snadder på flaske.

Jeg har faktisk aldri besøkt Café Løkka før (i sin nåværende drakt, jeg har en gang vært på julebord på hvadetnåvar som var i lokalene før). Men det skal endre seg, for særlig uteserveringa var tiltalende, siden den ligger skjermet for støy fra trafikk og andre utesteder.

trondheim-take2-16 — Utsikten var det i grunn ikke noe å klage på, heller.

Eva Beate drakk en Sierra Nevada Pale Ale fra fat, jeg fant meg en Dunkertons Organic Cider i kjøleskapet. Begge var fornøyd.

Forslaget mitt til neste stoppested var Bar Moskus. Vi var egentlig forberedt på at det skulle ende med at jeg måtte skrive «Vi forsøkte å gå innom Bar Moskus, men der var det for fullt», for det er som regel rimelig stappa i det ikke alt for store lokalet. Men når vi kom dit var det bortimot folketomt, så vi gikk inn. I etterkant har vi konkludert med at venn-diagrammet for «folk som henger på Moskus» og «folk som går på Pstereo» må være tilnærmet lik en sirkel, og at det er forklaringen.

trondheim-take2-13 — Til Moskus å være er dette folketomt.

Moskus er altså ikke veldig stort, men de har nå fire kraner med vekslende ølutvalg pluss fem faste.

Den mest interessante krana sto det Harlem Globefrotters på, men det fatet viste seg å være tomt, så jeg endte med en flaske fra det ganske rikholdige, men smale flaskeutvalget. Moskus har nemlig sikkert 100 forskellige øl på flaske, om ikke mer, men 95 % eller deromkring har opprinnelsesland Belgia.

Vi kunne sikkert sittet lenger på Moskus, men det var to ting som trakk oss videre: De spilte i overkant høy musikk og det var en nyåpnet sportspub vi tenkte vi måtte innom før vi ga oss for kvelden.

I Familiens gamle lokaler åpnet det nemlig en sportspub tidligere den uka. Cock & Balls er navnet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er en smule barnslig (for ikke å snakke om at du egentlig ikke vil søke etter navnet, hverken på Google eller Facebook, bruk lenka herfra så slipper du å søke). Ut over det var vi litt mistenksomme angående stedets tilsynelatende fantastiske renommé på Facebook. Dagen etter åpning hadde de 17 femstjerners anmeldelser. Hadde fraser som «large tap menu» fra anmeldelsene vist seg å holde stikk hadde vi ansett det som formildende, men…

cockandballs2 — 8 kraner med så spennende saker som Guinness og 1664 Blanc. Ja, og de tre nye til E. C. Dahls, men de har «alle» i Trondheim snart.

Ja, og så 11 øl på flaske. Og så vidt jeg kunne se: Øl kun fra Carlsberg-systemet.

Så, sorry. Jeg er underveldet. Faktisk såpass underveldet at jeg gikk til det skrittet å skrive min første anmeldelse på Facebook noensinne, først og fremst for å motsi opphausingen av ølutvalget, slik at de der ute som faktisk er interessert i utvalg skal slippe å bli skuffa.

Lokalet har to ting som taler til dets fordel: En peis og et av bordene er en gammel høvelbenk. Peisen vender riktignok på en måte feil vei, mot baren snarere enn mot majoriteten av sitteplassene, men det blir sikkert uansett plusspoeng for skikkelig varme til vinteren. Menyen inneholdt relativt fristende pubmat, så det må nok testes en annen gang. Ellers må jeg innrømme at inntrykket jeg satt igjen med var at alt virket litt provisorisk uten at jeg helt vet hvorfor. For folk som oppsøker sportspuber for å se sport (jeg har hørt at sånne finnes) kan jeg nevne at det var to svære skjermer plassert slik at du bør kunne se dem samme hvor du sitter, sånn ca, så det oppfyller nok behovet, men der er jeg feil person til å dømme.

Etter denne nokså milde skuffelsen (vi hadde tross alt ikke hatt de helt store forhåpningene) var det på tide å ta kvelden. Neste pubrunde i Trondheim blir forhåpentligvis om noe mindre enn et år. Østbyen rundt står på planen neste gang.

NB: Cock & Balls har siden stengt. I oktober 2018 åpnet «Frati-familien» Tyven bar & klubbscene i lokalene.

Pub-til-pub: Åre by day

Jeg måtte selvfølgelig bestille Box The Messenger når den ble sluppet på Systembolaget 4. desember, så nok en gang ble det harrytur på en av oss midt i julestria. Denne gangen passet det best for meg, og siden Arve ikke har hatt tid til å dra på sin tradisjonelle juleølhenting fikk jeg med lang liste over øl også. Vi har for lengst konkludert med at bil fra Trondheim til Åre i desember er en dårlig ide (ikke at det er aktuelt for meg uansett), men toget fungerer utmerket som transportmiddel. Ulempen (eller fordelen, alt ettersom man ser det) er at man får ganske mange timer i Åre. Toget kommer til Åre 10.25 og går tilbake 17.45. Noe av denne tiden går selvsagt med til å stå i kø på systemet (jeg var ikke den eneste nordmannen der, gitt), men det blir likevel noen timer å slå i hjel. Jeg fant ut at det var greit å benytte sjansen til å sjekke ut Åres serveringssteder.

Jeg startet på Creperi & logi, Åregatan 70, åpningstider oppgitt som «11 till sänt». De serverer galettes med tilbehør – vegetar, kjøtt eller fisk – og crepes med søtt tilbehør til dessert. Jeg hadde falt for fristelsen til å spise frokost på Åre bakeri på vei mellom stasjonen og systemet (115 svenske kroner for lekker buffet, anbefales!), så jeg var ikke sulten. Jeg bestilte derfor en kaffe og et glass sider, Creperiet har nemlig spesialisert seg på franske sidere. De hadde seks forskjellige navngitt i menyen, samt «dagens sider». 3 av de seks kan kjøpes i glass, resten bare i helflaske. I tillegg har de La Ribaude, det alkoholdfrie alternativet. Jeg valgte en Dupont Pays d’Auge, som ble servert i frostet glass (som jo er langt bedre enn isbiter).

På ølmenyen hadde de Melleruds og Wisby Hansa Pils på fat, 8 øl på flaske og en alkoholfri, de fleste ølene fra Gottland, der søsterrestauranten befinner seg.

Det er ikke så mange av barene i Åre som har åpent på dagtid, av naturlige årsaker. Det neste stedet jeg testet ble derfor Wersen:s, som ligger ved torget og som må gå tålelig bra, de har i alle fall ligget der så lenge jeg kan huske. Det er bar og pizzarestaurant i første og restaurant i kjelleren. Jeg fant meg et vindusbord i baren og før jeg fikk tatt av jakka spurte en servitør om jeg skulle spise. «Nei, jeg skal bare ha en øl,» svarte jeg. «En öl?» sier hun og er nesten i ferd med å tappe en Carlsberg før jeg får stoppet henne. «Ikke en hvilken som helst øl,» sier jeg og bestiller en Community Beer fra Åre bryggcompagni.

Mens jeg sitter på Wersen:s og nyter min IPA (ja, faktisk) har jeg bedre tid til å se på de utstilte flaskene og oppdager at jeg nok må ta en til før jeg går videre for på hylla står jaggu en sider fra Dupont! Utover de seks kranene med kjeeeedelig øl har de 9 flaskeøl, hvorav tre fra Åre bryggcompagni, og tre sider (selv om jeg vel knapt burde telle Somersby). Ganske bog standard spritutvalg, 7-8 skotske whiskyer, bare standardtapninger og flaskene står delvis gjemt bak hverandre så det er vanskelig å se.

Ellers, minus: Barkrakker og tilsvarende høye bord, ikke et bra sted å sitte lenge. Pluss: Stikkontakt ved bordet jeg satt ved, så jeg fikk påfyll på mobilen.

På vei fra Wersen:s mot stasjonen passerte jeg to steder som klart hadde vært på lista om det ikke var for at de var stengt så tidlig på dagen. Parkvillan har eget øl, og Supper har noen interessante innsjekk på Untappd, men førstnevnte åpner fem, sistnevnte vet jeg ikke når åpner, og toget hjem går 17.45.

På stasjonen finnes Lounge Bar, som har fordelen av dype lenestoler og nærhet til toget, og er dermed et greit sted å avslutte dagen. Ulempen var at det viste seg at de stengte fem, så de siste tre kvarterene ble det å henge i ventehallen, men det er mulig det var et lørdagsfenomen.

De hadde 8 øl på flaske, men det eneste interessante var Community, som jeg jo alt hadde drukket den dagen, og på fat hadde de Norrlands Guld Lite (!). Jeg satset på kaffe. Den var god.

Pub-til-pub: Sandnessjøen

La meg starte med å si at jeg nok ikke hadde reist til Sandnessjøen med hovedformål å gå pub-til-pub, og det kan heller ikke anbefales. Men på vei hjem fra Myken befant jeg meg i Sandnessjøen med noen timer å slå ihjel, og hva er da mer naturlig for en blogger enn å sjekke byens vannhull?

Clarion Hotel Kysten ligger rett ved båthavna, og var derfor samlingspunkt for Myken-delegasjonen både ved ankomst og avreise. Det hotellet har av bar er en krok av resepsjonen, og utvalget var mildt sagt labert. Dahlspils på fat, 2-3 kjipe øl, Bulmers og Aass Uten i kjøleskapet. Spritutvalget var så deprimerende at jeg hadde slitt med å finne noe å drikke på kveldstid, som det var nøyde jeg meg med en Aass uten. De hadde noen veldig kule ørelappstoler rett ved baren, og ellers en del sofaplasser, men det hele føles veldig hotellresepsjon, siden det jo nettopp er det det er. Ikke noe blivende sted.

Veldig kule stoler på Clarion hotell Kysten

Research på forhånd (dvs. google) hadde gitt et håp om at et sted ved navn Scandinavie muligens kunne ha lokalt øl. Det viste seg å være utdatert informasjon, Scandinavie fikk nye eiere i mars (2015), en menighetsorganisasjon så vidt jeg forsto. Der var det ingen ølservering overhodet lenger, og de stengte 16 på hverdager og 15 på fredager. Det virket som en trivelig kafé, forsåvidt, og reklamerte med fiskesuppe til 145 kroner, men det var altså lite fruktbart fra et øl-, sider- og whiskyhundsynspunkt.

Scandianvie: Bra sted for lunsj, kanskje? Dårlig sted for øl, i alle fall.

Neste sted jeg prøvde meg på var det andre hotellet i byen, Scandic hotel Syv søstre. I resepsjonen svarte de hjelpsomt på mine spørsmål om flybuss og henviste meg opp trappen når jeg spurte om det fantes en hotellbar. Baren lå utenfor restauranten, og lokalet var veldig lobby-aktig (igjen, forståelig, men ikke direkte innbydende): Bar på en side med noen få barstoler og stort åpent rom som folk som skulle fra resepsjonen til restauranten måtte passere gjennom og så noen få lave bord med ikke helt komfortable lenestoler på andre siden. I baren fantes Carlsberg og Dahlspils på fat og fem-seks skikkelig kjipe øl på boks/flaske, og da mener jeg virkelig kjipe, blant annet hadde de Ringnes Lite, men ikke vanlig Ringnes (ikke at sistnevnte var noe savn for min del, men Lite, da!). I sprithylla var det heller ikke det helt store å snakke om, med Arvesølvet og Bulleit Bourbon som de mest interessante flaskene. MEN de hadde Klemetøl fra Hemnes, så til tross for at jeg måtte henge rundt og se tørst ut i lange tider (til å begynne med var det ingen tegn til serveringspersonalet i det hele tatt) holdt jeg ut slik at jeg fikk meg en smak. Og ølet var godt, det, men kombinasjonen hotellobby og treeeeeeeeeg servering var vel ikke direkte attraktiv.

Onkel Oskar, dessverre stengt en onsdag i fem-tiden.

Nå begynte jeg å slippe opp for alternativer. Det lå et sted ved navn Onkel Oscar på et hjørne i Torolv Kvedulvsonsgate, men det var stengt, ~~og ingen åpningstider var synlige~~. Jeg har fått påpekt at det står på døra at de er åpent fra 20.00, det er øya man først blir blind på, heter det, men mest sannsynlig er det at notatene mine er mangelfulle i kombinasjon med at jeg husker feil. Det kan være verdt å sjekke stedet om man er der senere på kvelden, for det så i det minste ut som en ordentlig pub, selv om det selvsagt ikke er noen garanti for utvalg.

Man mistenker vel hvilken Petter baren Herr Petter er oppkalt etter.

Siste mulighet denne dagen ble Herr Petter. De hadde også Dahls på fat (what’s with that, Sandnessjøen?), ingenting verdt å nevne på flaske og kjipt spritutvalg. Til gjengjeld var det mange «avdelinger» å velge mellom. En slags ordentlig restaurantavdeling ut mot gaten, med barnestoler tilgjengelig om man skulle ha slike behov, et sofaområde ved baren, sportsbar i andre etasje (jeg sjekket ikke hvordan den så ut) og uteservering under tak/i le/ly ut mot kaia. Sammen med en halvliter Dahls (when in Rome?) fikk jeg en helt brukbar pizza. Noen stor kulinarisk opplevelse var det ikke, men den var god nok til at jeg pakket med meg de siste bitene som «niste» i stedet for å la dem ligge igjen.

Angående Herr Petter kom det slengbemerkninger av typen «brunt sted» og «noen skjebner der» når jeg nevnte det tidligere på dagen, men jeg kan ikke si det var noe inntrykk jeg fikk når jeg var der. Tre (2+1) unge menn i «studentalder» som tydeligvis var innom for å spise og to litt eldre herrer satt i sofaområdet ved baren, noen fler middelaldrende (dvs. «eldre enn meg») personer satt ute. Lokalene innbød egentlig ikke til langvarig besøk, det var kanskje mindre «design» og litt mer slitent enn på hotellbarene, men virket omtrent like upersonlig. Sant å si hadde en ordentlig brun pub vært å foretrekke. Kanskje hadde inntrykket blitt et annet på kveldstid?

Konklusjonen? Vel, ta deg en tur innom Scandic og smak på Hemnesølet (vi får håpe de fortsetter å ha det). Er det senere på kvelden – eller helg – sjekk hvordan Onkel Oscar er, og gi meg gjerne tilbakemelding, for jeg er nysgjerrig. Ellers tror jeg nesten jeg ville anbefale en tur ned på kaia for å se på utsikten framfor en tur på pub i Sandnessjøen.

The Tasting Room, Bergen

Jeg fikk endelig tatt turen innom The Tasting Room i forbindelse med en jobbreise nylig. Jeg sto nærmest og trippet utenfor døren da de åpnet klokka seks, jeg skulle hjem med fly samme kveld, så jeg hadde ikke all verdens tid.

Ølutvalget var ikke til å kimse av. Noen indiskutseende, engelsktalende (jeg tror de var amerikanere) unge menn kom inn mens jeg satt der (det fikk meg forøvrig til å føle meg helt hjemme) og spurte etter ølmeny. «We made a menu and then we switched all the beers. We’re more heart than brains in this bar,» var svaret fra bartenderen. Tavler rundt om kring listet opp mye av utvalget likevel, det var der jeg fant «mine» to øl for kvelden: Ægir + Beavertown Bæver Double White IPA og Ægir + Garage Project First Wave Pacific Invasion Oyster Stout, sistnevnte var en instant hit. Jeg må få tak i fler.

Baren i første etasje, whisky og annen sprit står fremme på hyllene bak baren, mye av ølmenyen kan leses på tavlene på veggen til høyre.

Whiskymeny fantes, derimot, til min store glede. Foruten whiskyen som finnes bak baren er nemlig også veggene i kjelleren dekket med whiskyskap. Her snakker vi utvalg (ikke overraskende). På det tidspunktet jeg var der var lokalet naturlig nok ganske tomt og det var på ingen måte umulig å gå langs hyllene for å sikle og bestemme seg for neste dram på den måten, men når det er folk ved bordene, en fredag kveld i stedet for mandag ettermiddag, blir det fort litt mer tricky.

Menyen var riktignok trykket i litt vel god kvalitet. Ikke at vi har noe i mot kvalitet, selvsagt, men med tanke på hvor fort en slik meny blir utdatert fordi flasker tømmes og nye kommer til har jeg mer tro på en lefse av vanlig printerpapir som kan skrives ut ved behov for å være ærlig (man ender fort med samme problem med whiskymenyen som de allerede hadde oppdaget med ølmenyen). Men jeg skal ikke klage, ingen av de whiskyene jeg spurte etter var de tomme for.

Menyen hadde også informative tekster om whisky.

Den første whiskyen jeg drakk var riktignok på anbefaling fra bartenderen, en Glenfiddich The Original, et hyggelig bekjentskap. Deretter ba jeg om en Mortlach 1995 fra Svenska Eldvatten, og jeg avsluttet med en Tomatin 2003 for Oslo Whiskyfestival, som jeg av en eller annen grunn ikke hadde smakt før. Begge de to siste befant seg i kjelleren.

To sider med BenRiach-tapninger... — To sider med BenRiach-tapninger…

Jeg satt meg ved et av bordene nær baren, det gjorde at jeg kunne underholdes av de andre gjestenes spørsmål og akkedering om hva de skulle drikke. Foruten den vellykkede anbefalingen av ‘fiddichen til meg selv fikk jeg med meg surøl-anbefaling til dem som spurte etter ølmeny, chili-basert coctail til en mann som himlet over prisen for en gin tonic på Scandic (tror jeg det var), peata whisky til et par unge menn som tydeligvis var nye i whiskygamet og Inveralmond Ossian til en som ville prøve noe nytt, men som egentlig bare likte «vanlig pils». Så vidt jeg klarte å bedømme var alle gjestene tålelig fornøyde med det de fikk i glasset.

tasting_room-10 — Chili-coctail in the making.

Alt i alt kan vi vel lett konkludere med at jeg hadde hengt på The Tasting Room ganske ofte om baren hadde befunnet seg i Trondheim.

Lesestoff til helga #73

Norge: Oslo håndverksdestilleris første produkt, Marka bitter, kommer på polet 1. juli. I den anledning har Nettavisene tatt en prat med menneskene bak om å plukke smakstilsetninger i norsk natur.

London: Eiendomsutviklere (?) prøver seg på å rive gamle puber uten tillatelse i London. Nå er The Alchemist i Wandsworth revet, til tross for at den ligger i et fredet område og ingen har søkt om tillatelse til å rive, og myndighetene ser alvorlig på saken. Resultatet kan bli at de ansvarlige må bygge opp igjen puben med de samme materialene og i samme stil som orginalen. Det samme ble nemlig beordret for The Carlton Tavern i Kilburn tidligere i år. Også der ble bygningen revet uten tillatelse. Les mer i The Publican’s Morning Advertiser.

Verden: Verden blir varmere og Aftenposten bekymrer seg for at det kan bli tomt for øl. Det er selvsagt en alvorlig bekymring, selv om jeg kan komme på en og annen mer alvorlig konsekvens av klimaendringene. Men om det får Ola Nordmann til å våkne og gjøre noe er det kanskje ikke det dummeste fokuset for en artikkel?

Norge: BT har sett på hva småbryggeriene kan gjøre for lokaløkonomien. «Arbeid og øl til folket!» Jo, jeg har hørt verre slagord.

Bretagne: Denne uken annonserte Glann ar Mor (som også produserer Kornog) at de legger ned fra august. Ikke fordi de selger dårlig eller har problemer med økonomien, men fordi regelverket for hva som kan kalles «Whisky Breton» som INAO har jobbet med noen år nå er klart og etter de bestemmelsene kan ikke destilleriets whisky lenger markedsføres med betegnelsen. Siden nettopp «terroir» har vært fokus for både produksjonen og markedsføringen kan man ha forståelse for avgjørelsen. Les mer hos Tjeders whisky. PS: Jean og Martine Donnay står også bak Gartbreck, som er under oppføring på Islay. Det prosjektet påvirkes ikke av det som skjer i Bretagne.

Norge: Amund Polden Amundsen (Norges første ølkelner og kurs- og bookingansvarlig i smakselv.no) er intervjuet i A-magasinets spalte Kjøkkenveien i dag.

Skottland: Lyst på noen røverhistorier å lese? Whisky gjør underverker med fantasien, og The Scotsman har plukket frem seks av de beste whiskyrelaterte mytene.

Skottland: BewDog ekspanderer, nå med destilleri. Både whisky og gin står på programmet.

Nye kraner

Vi var på Bakklandet for å se på livet under Bakklandsdagene i dag, og tok en pit stop på Antikvariatet. Der hadde de akkurat fått montert disse to kranene i bokbaren, for øl fra Cask, det vil si CAP, Ægir og Mikeller, alt ettersom hva de føler for. Leveransen av fat var forsinket, men vi kan jo glede oss.