Oliver’s Herefordshire Perry Dry 5,8 %

Nese: Rødmende pærer (mer Bartlett enn Conference), tydelig perry-preg, noe voksaktig.

Smak: Tørt, men ikke knusktørt, pærepreg, pæreskall, en syrlig tone.

Kommentar: Tørrere, og mer eplesideraktig sånn sett, enn de fleste perryer jeg har fått tak i det siste. Sist jeg drakk perry fra Oliver’s var hovedklagen at flaska var for liten, dette er en 0,75 litersflaske, men den blir sikkert alt for fort tom den også.

Kjøpt hos Holm Cider, København.

Cyril Zangs Cidre 2011 5,5 %

Nese: Ganske frisk eplelukt, med litt av det krydderaktige preget fransk sider som regel har.

Smak: Overraskende tørr og “ren” til å være fransk. Krydderer fra nesa er ikke merkbart til stede på smaken. Det smaker eple, epleskall og “sider”, med en sidenote av eplekart.

Kommentar: Tørr nok til å være ganske skikkelig god, men ikke munnsnerpende tørr. Tror det må være en av de beste franske siderene jeg har smakt.

Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.

Alde sider fra Hardanger (2015) 6,5 %

Nese: Epler i hopetall. Første sniff var ganske søtt, men når jeg stikker nesen i glasset er det bra med syrlighet her.

Smak: Mye eplesmak, av godt norske hageepler. Du smaker at det er Gravenstein i blandingen. En del syrlighet, delvis i form av sitron, og en del tørre toner, men samtidig en del restsødme. Halvtørr er nok ganske riktig beskrivelse.

Kommentar: Slett ikke ille. Jeg vil naturligvis helst ha den tørrere, men ser absolutt sjarmen med denne. Et stort pluss at det lukter og smaker epler, men likevel ikke føles som eplejuice med kullsyre og dermed aldeles bortkastet alkohol. Anbefales som aperitif, for eksempel, og det er ikke akkurat noe offer å skulle drikke opp flaska alene, heller, selv om det er hele 0,75 liter.

“Grad av jul” og andre poengsystemer

Forvirringen rundt forsøket mitt på å være litt morsom og gi juletrær for grad av jul på årets juleøltester har gjort det klart at jeg blir nødt til å skrive en forklarende liten guide (framprovosert av kommentarer på Facebook og juleølmetaanalysen). Det virker som en grei anledning til å hente frem et innlegg som har ligget som kladd en stund der jeg har samlet lenker til andre (whisky)bloggeres innlegg om poengsystem, om hvordan de bruker det systemet de har valgt å bruke eller alternativt hvorfor de har valgt å ikke bruke poeng i det hele tatt.

Som faste lesere vil ha oppdaget bruker jeg ikke et poengsystem normalt. Det er et bevisst valg, og grunnene til det er mange, men hovedgrunnen er at jeg erfaringsmessig ikke klarer å både sette en fornuftig poengsum og samtidig skrive skikkelige notater. Og siden jeg anser notatene som viktigere enn en eventuell poengsum er valget enkelt.

At jeg ikke setter karakter er forsåvidt en sannhet med modifikasjoner, for jeg har jo kategoriene “ikke drikkelig” og “særdeles drikkelig”. Om du i tillegg regner “alle som ikke får en av de to karakteristikkene” som en kategori har vi plutselig en poengskala med tre trinn (der hovedandelen av drikke havner på det midterste trinnet). Kriteriene for “ikke drikkelig” er enkle: Om jeg (bokstavelig talt) heller resten i vasken etter å ha skrevet ferdig smaksnotatet får whiskyen/sideren/ølet kategorien “ikke drikkelig”. Grensen opp mot “særdeles drikkelig” er litt mer diffus, men generelt kan vi si at om den kategorien settes har jeg mentalt notert whiskyen/sideren/ølet på “kjøp fler om du får sjansen”-listen. Men noe mer detaljert scoring enn det har jeg altså ingen ønsker om å bedrive.

For øl kan man jukse om man vil, for jeg sjekker jo inn alt (med mindre jeg glemmer det fordi jeg fokuserer på smaksnotatet på bloggen, det har skjedd) på Untappd, og der setter jeg poeng (eller korker). Unntaket er om jeg tror det er flaskefeil, da kommenterer jeg det og unnlater å sette poeng. Ellers er jeg, som jeg selv har påpekt flere ganger, blant dem som “ødelegger” gjennomsnittene på Untappd. Jeg setter nemlig poeng ut fra hvor godt jeg selv liker ølet (for i ettertid å kunne sjekke om det er noe jeg har lyst til å drikke igjen), og gjør overhodet ikke noe forsøk på å være objektiv. Så enhver typeriktig IPA vil få dårlig score, som regel en kork eller mindre, for å gi et opplagt eksempel. Og, ja, jeg bruker hele skalaen, det vil si at jeg har gitt både 1/4 kork som minimum og fem hele som maksimum.

Og så var det disse juletrærne, da. Må et juleøl være “julete”? Kanskje ikke. Men når det nå først heter “juleøl” synes jeg det skal smake noe annet enn de trehundreogørtogfjørti ølstilene vi drikker resten av året. Så derav “Grad av jul”. En helt utilslørt subjektiv vurdering av hvor mye jul ølet smaker og lukter. “Pepperkaker og røkelse”? Masse jul, fem juletrær. “Belgisk quadrupel”? Tja, ok, litt karamell og slikt, middels julete, to juletrær. IPA? Ikke et fnugg av jul, ett juletre (eller kanskje bare en grankvist). Når det er sagt drikker jeg jo langt heller et øl som smaker godt, men ikke jul, enn et øl som smaker jul, men ikke godt. Så å ta juletrærne som en karakter for kvalitet anbefales ikke.

Further reading, som det heter:

Epler og bananer

Drikkelig er desverre (eller muligens heldigvis) ikke jobben min. Faktisk er bloggen en ren utgiftspost, den genererer ingen inntekter (annet enn en og annen gratis smaksprøve, men dem er det ganske langt mellom), men mange utgifter (både direkte, i form av webhotell, og inndirekte, alkohol er ikke gratis). Derfor har jeg selvsagt en helt annen jobb som sørger for penger inn hver måned. Den jobben er i IT-bransjen, og de siste ti årene, sånn ca, har jeg jobbet med BI og datavarehus. Derfor har jeg personlig erfaring med utfordringene det kan føre med seg når man ønsker å sammenstille informasjon fra flere forskjellige kilder for å komme fram til en omforent “sannhet”.

Samtidig har selvsagt en slik sammenstilling av informasjon likevel noe for seg. Fra vitenskapen kjenner vi det som metaanalyser, der resultatene fra mange studier på samme tema blir samlet og analysert sett i sammenheng. Slik kan man luke bort såkalte “outliers”, studier som på grunn av design eller tilfeldigheter gir et helt annet resultat enn andre studier.

Så når jeg så en lenke til en “metaanalyse” av årets juleøltester ble jeg selvsagt interessert. Dessverre dukket den opp midt i julehelga, så jeg noterte mentalt at “det får vi se nærmere på til uka”. Litt senere fikk jeg en melding fra Sammy som lurte på hvor mange juletrær som var maks hos oss, og da ble jeg enda mer innstilt på å se nærmere på det til uka. Vel, nå er det til uka og jeg har sett nærmere på det.

Analysen er utført av Pål Hellesnes, som også innehar interesse for både øl og BI. Detaljene er publisert på bloggen bedreinnsikt.no, og er forsåvidt interessant lesing (Teknisk Ukeblad har også plukket opp saken). Rådataene er også gjort tilgjengelige i et Excel-ark, slik at man kan gjøre sine egne analyser om man vil.

“Vinneren” i følge Hellesnes metaanalyse er Voss Sterk Jolegåva, og i den sammenstilte informasjonen om ølet er drikkelig.no (altså meg) sitert. Vel og bra, kanskje, det er bare ett problem med det i denne sammenhengen: Jeg gir jo ikke poeng når jeg skriver smaksnotater. Så vi tar en titt i regnearket med grunnlagsdata, filtrerer på Drikkelig som kilde og finner både antall stjerner og en omregning til score.

Et utsnitt fra regnearket

Når jeg sammenligner med innleggene om juleøl blir det tydelig at “2 stjerner” i regnearket refererer til “Grad av jul: To juletrær”. Og det er kanskje ikke helt unaturlig å tolke disse juletrærne som en score. Det er ikke engang helt feil, for de er ment som en score. Men ikke som en score for hvor bra ølet var, men for det langt smalere, og enda mer subjektive “hvor julete synes JEG dette ølet var”. Derav “Grad av jul”, ikke “poeng” eller “score” eller noe slikt. Jeg tenkte formuleringen var klar nok, men tar selvkritikk på at det kanskje ikke var opplagt, særlig om man ikke er fast leser og derfor kanskje ikke har fått med seg den gjennomgående mangelen på poenggiving på bloggen.

Kanskje vil det ikke gi et annet resultat totalt om du fjerner Drikkelig som kilde til poeng. Men at det isolert sett slår ut ganske feil kan lett illustreres. Jeg sjekker nemlig også inn alle øl på Untappd, og der gir jeg faktisk poeng (også de helt subjektive, men i alle fall måler de rett ting, nemlig hvor godt jeg likte ølet). Så et øl som fikk to juletrær, Nøgne Ø Julequad, har fått 4 korker på Untappd, tilfeldigvis nøyaktig samme score som vinneren, Sterk Jolagåva. Jeg drakk dem til og med samme kveld.

Nøgne Ø Julequad
Voss Sterk Jolagåva

En annen ting jeg stusser over i regnearket er omregningen fra det individuelle score-systemet til en verdi som kan brukes på tvers. Skal du få noe nyttig ut av en slik analyse må du selvsagt gjøre en viss tolkning, ellers blir det vanskelig å sammenstille tre av fem ølkorker, 72 av 100 poeng og terningkast 2. Det forklares ikke hvordan omregningen er gjort, men alle anmeldelser har i regnearket fått en x av 100, og for å finne vinneren er gjennomsnittet av disse regnet ut. Det blir da ganske snodig, vil jeg mene, når mine juletrær (selv om vi nå ser bort fra at de også måler helt feil ting) har blitt til 72, 77, 82, 87 og 92 for hhv 1, 2, 3, 4 og 5 juletrær, noe jeg tolker som et forsøk på omregning til Parker-skalaen. Tilsvarende omregning er gjort for terningkast, der 1 gir 72 og 6 gir 92. Mens poengene i Adressa, som tross alt utførte den testen som i seg selv lignet mest på en metaanalyse (blindsmaking med mange deltagere for å redusere både fordommer og jevne ut innslaget av personlige smaksforskjeller) har blitt brukt som de er, også “av 100”. Men den høyeste poengsummen i Adressas test er 56 poeng (tre øl fikk 56 poeng, Cervisiam Seasonal Stash, Austmann Vintersolverv og Renaissance Abundance). Så de ølene som har fått dårligst score hos meg slår likevel ALLE øl Adressa har testet ned i støvlene. Om vi tar lillebroren til vinneren, Brukbar Jolagåva (Adressa testet tydeligvis ikke Sterk), ser man jo hvor merkelig det blir:

Selv om man hadde rettet de fem stjernene fra Drikkelig til tre og en halv kork (som er det jeg ga ølet på Untappd) hadde jeg dratt snittet opp og Adressa ned. Faktisk trekker Adressa snittet ned for hvert eneste øl de testet, slik at å ha vært med på Adressas test nesten utelukkende er en ulempe i denne metaanalysen (det er bare en fordel i de tilfellene ølet har blitt testet av nøyaktig tre andre instanser, for da gjør resultatet fra Adressa at det i det minste får være med i konkurransen, siden grensen for deltagelse er satt ved fire tester).

Og konklusjonen? Vel, fem juletrær for idéen om metaanalyse, en stusselig liten grankvist for praktisk gjennomføring. Dessverre.

Oliver’s Posh Scrumpy Cider 4,9 %

Nese: Vinterepler stekt på bål.

Smak: Tørre, grønne epler, epleskall, tydelig siderpreg.

Kommentar: Bekrefter bare det jeg egentlig visste: Oliver’s kan dette med å lage sider. Kunne hatt litt mer oomph, men det er nærmest flisespikking, det blir ikke så mye bedre enn dette.

Kjøpt hos Holm Cider, København.

Lagavulin Distillers Edition 1999 43 %

Denne utgaven av Distillers edition er destillert i 1999 og tappet i 2015. Whiskyen er sluttlagret på Pedro Ximénez-fat, batchnummer på etiketten var 4/504.

dist_ed2

Nese: Søtlig tobakk, appelsinmarmelade, sot og røyk. Mer søt, syltet frukt med vann, og nå kjenner jeg torv i røyken.

Smak: Sotet stein, appelsinmarmelade og lett bittert eikepreg. Bakte epler og sot med vann, men den mister litt snert.

Kommentar: Som vanlig bra fra Lagavulin. Best uten vann. Neppe bedre enn 16-åringen, men trivelig som avveksling.

Julekalender 2016 luke 24

Nese: Småsvidd eik, tobakk og hm, hint av røyk? Mye det samme med vann, lite fruktpreg på nesa.

Smak: Sherryfat, rosiner og svisker og annen tørket frukt. Definitivt gummi, men dempet. Vann demper alkoholstikket, men gjør ikke så mye ellers. Det forsterker kanskje rosinene en smule.

Kommentar: Sherrywhisky done right. Fatstyrke, 55ish skulle jeg tro. Nå tror jeg ikke vi er i østen, så da har den noen år på baken. 25 år eller deromkring. Da er vi vel tilbake til the usual suspects om det er OB, dvs. Glenfarclas som mest sannsynlige destilleri, med Glengoyne på en god nummer to. Men er det IB kan det jo være litt av hvert.

Fasit: Ok, da, Glendronach burde jeg vel nevnt. I alle fall: Glendronach 1990 fra en tapper jeg ikke kan huske å ha hørt om før, Silver Seal. Tappet i 2013, 22 år gammel på 52,1 %. Snadder, i alle fall.

Julekalender 2016 luke 23

Nese: Rosiner, kanel og litt gummi. Mer brentlukt med vann, svidd eplekake, fortsatt gummi.

Smak: Rosiner, gelegodteri og småsvidd gummi. Litt bitter brentsmak med vann. Noen noter av frukt og krydder, men ikke noe jeg klarer å konkretisere.

Kommentar: Fargen tilsier eks-sherry, og siden det stemmer bra med smak og lukt er det vel ingen grunn til å gjette på noe annet, sannsynligvis first-fill også. Ganske sikkert fatstyrke. Sannsynligvis over 20 år, siden det ikke er noe videre tegn til ung sprit, men det kan være overaktivt fat som gjør det. Selv om det er mye gummi her holder den seg på rett side av grensen og blir ikke udrikkelig, men jeg tror neppe jeg vil synes den er verdt prisen, og er egentlig ikke sikker på om jeg vil ha mer uansett. Kanskje en eller annen av the usual suspects, Glenfarclas, Glengoyne eller noe sånt, men muligens også noe helt annet, f.eks. Kavalan, som vel er glade i sherryfat. I så fall er den vel yngre. Det er fint lite destilleripreg igjen, i alle fall.

Fasit: Kavalan Solist. Destillert 03. mars 2010 og tappet i 2015, så ca fem år, med andre ord. 57,1 %. Helt ok, men ikke akkurat noe jeg kommer til å løpe ned dørene hos polet (eller annen pusher) for å få kjøpt.