Siidrikoda Säde 5,2 %

Disclaimer: Best før dato er 17.12.2017, så sideren kan ha tapt seg noe. Dette er en krydret sider, “vintersider”, og anbefales av produsenten “kald etter en sauna eller varm på en kald vinterdag”. For science skal jeg teste begge deler (dvs uten sauna, det har jeg ikke tilgang til, i alle fall ikke i disse pandemitider).

Kald:

Nese: Krydret og eple. Jeg klarer å identifisere kanel, lurer på om det er kardemomme i miksen, og det er helt sikkert flere krydder også.

Smak: Tydelig eple og samme krydder som på nesa (kanskje ikke direkte sjokkerende).

Oppvarma:

Nese: Fuktig jord eller mugg. Ikke direkte behagelig. Det overdøver krydder og eple.

Smak: Det er vanskelig å ignorere lukta, men man får prøve. Smaken er fortsatt dominert av eple og krydder. Varmen har gjort alkoholen påtagelig.

Kommentar: Jeg foretrekker den helt klart kald. Kald var den ganske god. Med mengden krydder funker den ikke som sider-man-drikker-et-par-halvlitere-av, men som et spennende innslag ifm mat, som aperitif eller til en matrett tror jeg den ville funket utmerket. Varm er no go. Lukta gjør at jeg ikke har lyst til å smake, og jeg er generelt ikke noen fan av det alkoholkicket du får i ganen når du drikker varme drikker med alkohol.

Kjøpt i Estland.

Pöhjala Winter Bänger 12,5 %

Nese: Kaffe og søtt krydderpreg.

Smak: Kaffe. Litt bittert krydderpreg, eller kanskje heller svidd, som om du har glemt det i pannen når du skulle riste det. Salt lakris.

Kommentar: Som vanlig når Pöhjala lager impstout blir resultatet utmerket. Ikke den beste jeg har smakt fra dem, men likevel godt innafor “særdeles drikkelig”-segmentet.

Jaanihanso Rosé Vahuvein (2017) 12 %

Igjen strengt tatt musserende vin, denne laget av eple og solbær på “méthode traditionelle” og lagret minst 12 måneder på flaske.

Nese: Det lukter eple og solbær, men også tørt. Og vinkjeller, sånn med steinvegger.

Smak: Oi. Det tørre preget gjør at hjernen er borti både blåbær, krekling og tyttebær for å finne knagger, men ingen av dem stemmer. Det smaker rett og slett intenst av solbær, men ikke som i solbærsaft, mer som en eller annen form for essensielt solbærpreg etter at sukkeret er fjernet fra ligningen. Det er både en bitter snert og en tydelig basis av eple her også.

Kommentar: Dette er akkurat så komplekse saker som produksjonsmetoden skulle tilsi (og vel så det, jeg har drukket en del pregløs vin lagd på samme metode). Akkurat nå sitter jeg og ergrer meg over at jeg bare har denne ene flasken. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil drikke så veldig mye mer av den selv, men fordi den hadde vært veldig interessant å dele og diskutere med andre entusiaster, og nå som flaska er åpnet blir jo det litt vanskelig. Dette hadde vært perfekt som aperitif (fin farge også) og jeg mistenker den hadde vært en hit på “ost og vin”-bordet. På egen hånd er den såpass intens at jeg tror at det holder med ett glass, men det ene glasset er det verdt å nyte.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Jaanihanso No 12 Brut Methode Traditionnelle (2017) 12 %

Dette er over i kategorien sprudlende eplevin heller enn sider, det er da også produsenten enig i, det står “sparkling applewine” på baketiketten. Mulig jeg burde gått for vinglass her, jeg skal finne fram ett og sjekke om det gjør noen forskjell.

Nese: Intenst eple, vinterepler i binge med skrukkete skall mot slutten av sesongen, knusktørt.

Smak: Ekstremt syrlig, nesten ubehagelig på første slurk, heldigvis var det bare tunga som fikk sjokk, på slurk to smaker det fantastisk. Konsentrert Granny-smith-type syre, lett bitterhet, epleskall og massemasse eple rett og slett.

Kommentar: Jeg skulle visst kjøpt en kasse.

I vinglass får den mer vokspreg på nesa, men jeg konkluderer med at det funka best med tekuglasset.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Peninuki Ronja (2017) 5,9 %

Eplesider med “chokeberry” der, altså. Jeg måtte pent google. Her til lands, i alle fall, er bærene mer kjent som aronia.

Nese: Mest eple. Knusktørr eplesider. Det er et snev av noe annet også, men jeg tror ikke jeg hadde lagt merke til det om jeg ikke lette.

Smak: Jeg skal i alle fall ikke klage over at den ikke er tørr nok. Og på smaken er det tydeligere at det er noe annet enn bare eplejuice som har havnet i sideren. Det er ikke spesielt identifiserbart hva “noe annet” er, men så må jeg da også innrømme å ikke være så sikker på hvordan aronia smaker.

Kommentar: Godt og tørt. Mindre kjedelig enn den kunne vært på grunn av aroniaen.

Kjøpt i Estland.

Jaanihanso Perry Brut Nature (2017) 9 %

Jaanihanso lager både eple- og pæresider på “champagnemetoden”, eller “Méthode traditionelle”, som det heter. Men selv om metoden er fransk (?) er pærene lokale, og så vidt jeg vet er idéen om å lage perry på denne måten orginal for Jaanihanso.

Nese: Tørt. Jeg vile sagt epleskall, men det er vel pæreskall, da. Det finnes pærelukt her, men den er ikke dominerende, hovedinntrykket er “tørr sider”.

Smak: Først og fremst legger du merke til boblene. Munnfølelsen er som musserende vin (ikke så overraskende, kanskje). Det er merkbart pære, men uten den litt rare sødmen som selv tørre perryer ofte har. Dette er knusktørt.

Kommentar: Dette klassifiserer nok mer som vin enn som sider, men jeg skal ikke klage over det, altså. Det eneste som trekker litt ned for meg er at det er et snev av bitterhet på smaken som, siden sideren er knusktørr, ikke balanseres av noen sødme, og derfor blir litt påtrengende etterhvert. Men du kan gjøre dummere ting enn å kjøpe en flaske av dette neste gang du skal ha musserende aperitif.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Järiste Jokker 2018 6,2 %

Nese: Grønne epler, hint av grønne, umodne druer. Vokset epleskall.

Smak: Granny Smith og eplekart. Fyldig eplesmak helt uten sødme. Gjærpreg. Ingen tvil om at det er sider, ikke most.

Kommentar: Ok, dette er det veldig vanskelig å finne noen feil med. Den er ikke hypermunnsnurpete, men behagelig å drikke selv om den er knusktørr, men man kan nesten ikke kalle det negativt. Vi kan gjerne få denne inn på polet i stedet for den jokeren som finnes der nå.

Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.

Peninuki Napsukoda Kratt (2015) 5,6 %

Nese: Grønne, voksede epler og eplekart.

Smak: Tørt, eplekartaktig. En viss bitterhet, men godt balansert. Tydelig gjærpreg.

Kommentar: Kommer nærmere den engelske siderstilen jeg liker enn det meste annet jeg har smakt (som ikke faktisk er engelsk sider, altså). Litt røffere i kantene enn estisk sider jevnt over pleier å være. Bøttevis med eplepreg, og akkurat passe mengde tørrhet.

Kjøpt i Estland.

Tori Jõesuu Siidritalu Rondo vinamarjaga õunasiider 5,5 %

Sider med druer, det tror jeg faktisk det er første gang jeg smaker.

Nese: Litt rart. Eple er tydelig, men det lukter også ung rødvin.

Smak: Svært syrlig og litt overkarbonert (den hadde hastverk med å komme ut av flaska også). Bak er det eple, og igjen (ung) rødvin.

Kommentar: Et merkelig produkt. Det kunne vært en ung fruktig rødvin tilsatt kullsyre. Det smaker jo på en måte helt greit, men samtidig vil jeg ikke ha mer (men jeg skal drikke opp flaska, det er tross alt bare 0,33 liter, minus det som havnet på kjøkkenbenken).

Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.