Lesestoff til helga #185

Ingen av disse lenkene er fra denne uka, men nå har jeg hatt dem åpne i faner i nettleseren i… vel… lenger enn det som er fornuftig, så det er på tide å få lagt dem i et innlegg.

Whisky

London: Riktignok publisert under headingen “Drinking Man” i Man’s World India, men artikkelen er ok likevel: How The Whisky Exchange Became the World’s Largest Online Alcohol Retailer

Norge: Myken utvider og har ansatt ny spritkoker. Fint intervju med Mira Mpag hos TV2, inkludert noen flotte bilder fra whiskykatedralen. Om to uker kommer jeg på besøk, Myken! Anse dere advart.

Sverige (og verden): Denne har jeg i alle fall hatt åpen lenge, siden den ble publisert i november 2020… Frida på Änglarnas andel med et “rejält” spark mot whiskymarkedsføring og manglende inkludering: Pengar avgör whiskyvärldens metoo, inte etik och moral

Norge: Buran Norsk Whisky er endelig i gang i egne lokaler. Den første spriten ble fylt på fat onsdag 16. juni 2021 i følge oppdatering i Facebookgruppa Buran Norsk Whisky AS. Meld deg inn i gruppa for å få nyheter fra produksjonen. Vi gratulerer med oppstarten og ønsker lykke til!

Myken United Americans 2021-utgave 3,5 år 47 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

United Americans  er en blanding av fire hundrelitersfat, first fill ny amerikansk eik, der ett inneholdt røkt sprit (35 ppm) lagret i 3,5 år, og ett tohundreliters first fill eks-bourbon-fat (fra Wild Turkey) lagret i 5,5 år. Roar forteller at de hadde tenkt å sende flaske nummer 1 til Joe Biden i januar, men så fikk de høre fra ambassaden at han var avholdsmann, så da ble det ikke noe av. Vel, jeg sier som to kloke karer: “Det gjør ikke så mye, for da blir det mer til oss.” I overkant av 1000 flasker havner på bestillingsutvalget på polet, prisen blir 949.90 for en halv liter, og lanseringsdato er fredag 5. mars. Førstkommende altså.

Nese: Wrigley’s spearmint-tyggegummi. Veldig spesifikt, men både spearminten og “gummismaken” (og det der pulveret som Wrigley’s tyggegummi er dekket av når du tar den ut av papiret) av akkurat den spesifikke produktet er det som dukker opp i hodet når jeg lukter på denne. Etterhvert finner jeg noe som minner mer om eik og vanilje. Vann avslører den unge alderen, det friske preget forsvinner og etterlatter tyggegummi som all smaken er tygget ut av og hint av fusel.

Smak: På smaken er det mer gjennkjennelig som eik, men jeg tenker fortsatt på tyggegummi. Litt treverk, litt hvit pepper, mer tyggegummi. Vann henter fram et litt ungt preg på smaken også, men på langt nær så dramatisk som på nesa.

Kommentar: Definitivt best uten vann. Uten vann er den ganske god og definitivt artig. Noen av de mest minneverdige whiskyene er de som gir helt spesifikke assosiasjoner, så det er håp for denne. Jeg utelukker ikke at jeg kommer til å plage de ansatte på sykehjemmet med historier om den whiskyen som luktet Wrigley’s (og den som smakte varmrøkt ørret, og den australske som smakte pærelikør) når jeg er blitt for senil til å huske mine egne barn.

Myken Extra Virgin Swede 2020 4,5 år 47 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Dette er søstertapningen til en som lanseres eksklusivt for Sverige, Myken Swedish Oak 2020 dukker opp på Systembolaget senere i år. Denne er tilgjengelig på tilleggsutvalget på polet, eller… den VAR tilgjengelig på tilleggsutvalget på polet, hvem vet hva status er når du leser dette. Den dukket opp i hylla på noen pol tidligere i dag, den 10. februar 2021, og siden det bare er et par hundre flasker tilgjengelig ble hyllene gradvis tommere utover dagen. Jeg har muligens klart å sikre meg en selv, vil du ha den er det virkelig løp og kjøp som gjelder.

Whiskyen har vært modnet på nye fat av svensk eik og deretter “avrundet” i eks-bourbonfat.

Nese: Det er ikke sånn at den legger skjul på den nye eika, akkurat. Jeg tenker først og fremst vaniljesukker, et lett parfymert preg finnes også. Med vann blir det tydeligere eik, og honning. Vann gjør også noe for å avsløre whiskyens unge alder.

Smak: På smaken er det mer tydelig eikepreg, men vaniljen er fortsatt til stede. Det er også hint av honning, og på ettersmaken kommer et litt tørt inntrykk av kystvegetasjon. Med vann finner jeg noe mentol og noe annet urteaktig.

Kommentar: Det er godt, men jeg heller nok mot å mene at det er vel mye fat og vel lite “destilleripreg”. Ikke så uventet med nye fat, kanskje, og den er langt bedre enn jeg kunne fryktet med “virgin oak” på etiketten. Hvis jeg faktisk har sikret meg en flaske skal den nok åpnes og drikkes opp.

 

Myken Bådin Stout Intervention 2020 57,2 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Denne Mykentapningen slippes på polet 6. november til den nette pris av 899,30 for 0,5 liter (bestillingsnummer 12263402). Den er 4,5 år gammel, og det siste året har den tilbragt på fat som først er brukt til Myken-whisky tidligere og så har hatt en tur innom Bådin for at de skulle få laget sin tønnelagra stout (mine smaksnotater for den). Nå har jo stouten fått seg et år i kjelleren mens fatene fikk kose seg med whisky, så det er kanskje på sin plass å hente opp en boks, og kanskje se hvordan den går sammen med whiskyen? Men først whiskyen på egne bein.

Nese: Førsteinntrykket er søtt. Lys sirup og hermetisk fersken. Etterhvert går tankene til kaffe med fløte, muligens med sukkerbiter av brunt sukker til å dyppe i. Men det er også noe mer urteaktig som lurer, eller kanskje røkelse? Både røkelse og urter blir tydeligere med vann, men sødmen holder, og jeg tenker i retning konfekt med litt spennende smaker, definitivt en konfekteske jeg hadde vært villig til å jobbe meg gjennom.

Smak: Her er det helt klart mørk sirup, kremete belgisk sjokolade og kaffe. Og også på smaken er det noe som minner meg om røkelse og urter. Smaken endrer seg ikke noe videre med vann, hovedinntrykket er fortsatt sirup, sjokolade og urter.

Kommentar: For en konfekteske av en whisky! Røkelse er jul for meg, så jeg tenker at dette jo må være den perfekte julewhiskyen. Det skader jo ikke at den smaker aldeles utmerket også. Jeg fikk et kort blaff av “ung sprit” på den første slurken, men det forsvant umiddelbart og kom ikke tilbake, så dette er en whisky som skjuler sin unge alder godt. Kommer jeg til å sitte klar neste fredag? Jo, jeg gjør nok det.

Myken Solo PX Sherry 2020 4 år 59,7 %

(Merk: Smaksprøven (for ordens skyld bare et par cl, ikke hele flasken på bildet, den har jeg betalt for sjøl) er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Mykens første enkeltfatstapning, og det fra et 55-litersfat, så bare 80 halvlitersflasker tappet, og garantert kaos på slippdagen på polet. Jaggu. Jeg vant ikke kønummerlotteriet, så det var utsolgt for lengst når det ble min tur i køen, og jeg antok at dett var dett. Men så dukket det plutselig opp en smaksprøve, noe som var særdeles hyggelig, og så viste det seg at andre trøndere hadde vært heldigere i lotteriet enn meg og hadde en flaske til overs, så nå har jeg en uåpnet flaske i skapet. Gode venner er det sjelden dumt å ha.

Fatnummer 16/001, og altså 55 liter eks PX sherry som spriten har fått godgjort seg på i fire år.

Nese: Plommesyltetøy med kanel, eller kanskje helst plommepai, for det lukter stekt smørdeig også. Med vann får jeg assosiasjoner til kamfer og tigerbalsam.

Smak: Ganske heftig alkoholpreg. Igjen noe dessert med bakte plommer og krydder; både kanel og noe mer rosmarinaktig. Det hele er søtet med honning. Med vann kommer smørdeigen på smaken også, og melis. Mer krydder gjør seg gjeldende; muskatnøtt, svart pepper og mynte. Både nese og smak oppfattes som mindre søte med vann.

Kommentar: Halleluja for en fireåring! Det er vanskelig å tro at alderen stemmer, men det er selvsagt nettopp dette man håper å oppnå ved å bruke småfat og her har Myken så aldeles truffet blink. Jeg burde sikkert lagre den uåpnede flaska og selge den på auksjon om ti-tjue år, men det kan jeg love at ikke kommer til å skje, det er den ALT for god til, den skal åpnes, drikkes og nyyyytes.

Bådin & Myken Tønnelagra stout 10,1 %

Nese: Salt, oljete, lakris og kaffe.

Smak: Kaffe og mørk sirup. Søt lakris. Salt og sisselrot.

Kommentar: Snadder. Perfekt balansert sødme, og all impstout goodness du kan komme på. Minner meg atter en gang på at jeg skulle hentet opp en Jämtlands lagret på Mackmyra-fat for å se hvordan den har holdt seg i kjelleren. Angående Bådin & Myken samarbeidet har vi selvsagt sikret oss noen ekstra bokser, så vi får sett hvordan den blir med lagring også.

Myken Hungarian Touch 2019 47 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Dette er Mykens urøkte sprit, lagret 3 år og 10 måneder, på 2 tohundreliters eks-bourbonfat samt ett eks-bourbonfat der spriten først hadde ligget på 4 femtiliters fat av ungarsk eik i 10 måneder. Til sammen 1200 flasker som blir tilgjengelige på bestillingsutvalget til polet på slippet 5. juli.

Nese: Ungt og ganske fruktig. Vanilje, kanel og rødkløver. Ett eller annet jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som er ensbetydende med barndom og sommer. Med vann synes jeg den får mer blomsterpreg og et snev av mynte, samt krokan.

Smak: Malt, eik, ung sprit. Lakris, kanel og vanilje. Vann framhever den unge alderen, men jeg finner også krokan på smaken nå.

Kommentar: Bedre uten vann. Fortsetter det sånn kommer Myken til å overbevise meg om at ungarsk eik er flotte greier. Noe av cluet her er kanskje at det er brukt med måte, “Hungarian touch” indeed. Denne skal jeg gladelig sitte klar til å bestille 5. juli.

Kortnotater fra Trondheim whiskyfestival 2019

Det er grenser for hvor mange skikkelige smaksnotater det er mulig å skrive på festival, særlig når festivalen er populær, og det er trangt om plassen og lite mulighet til å sette fra seg glass mens man noterer. Men mininotater prøver jeg alltid å få tatt likevel, sånn at jeg i alle fall skal huske hvilke whiskyer jeg kunne tenke meg å drikke igjen. Her er årets samling:

Old Pulteney 25 år 46 %: Veldig god, men ikke verdt penga. Takk ja til en dram om noen byr.

Kamiki 48 % (japansk blended malt): Veldig spesiell lukt (har vært lagret på eks-bourbon, eks-sherry og sedertre), god og litt rar smak. Kul whisky som skiller seg ut fra mengden.

Fujimi 40 %: Helt ok, men veldig kjedelig.

Glenlivet Captain’s Reserve 40 %: Bang for your bucks. Spesiell lukt/smak som ble forklart av fatbruken (finish på eks-cognac). Plutselig kaffe på ettersmaken.

Speyburn Bradan Orach 40 %: Ikke fæl, men for ung og dessuten kjedelig.

Myken Sauternes 2,8 år: Fruktig, sukat eller noe sånt. Litt for mye ungt preg.

Myken Liten Ungarer: Måtte si meg enig med LeifO her, denne var faktisk ganske god (ingen av oss er fan av ungarsk eik).

Myken X-Islay: Lukter newmake, smaker aske og skifer. Nam.

Kilchoman Port Cask Matured 50 %: God.

Kilchoman Vintage 2009 46 %: Definitivt god.

Kilchoman 100% Islay 50 %: Enda bedre.

Myken Arctic Single Malt Pineau des Charentes Finish 3 år 47 %

Når den første whiskyen fra Myken som var ment til å drikkes ble sluppet på polet i dag var det tydeligvis ikke bare jeg som satt klar, for til tross for at opplaget er på 900 flasker minket lagerbeholdningen kjapt. I skrivende stund er den utsolgt fra nettbutikken, men tilgjengelig på hyllene på enkelte pol (det nærmeste til meg er Kristiansund, der det skal stå en flaske). Men jeg fikk da kloa i de flaskene jeg hadde tenkt å kjøpe, og vel så det, så jeg skal ikke klage.

Nese: Ungt, malt, maltstøv, betongstøv. Og noe fruktig, nesten dessertvinaktig. Med vann synes jeg den får toner av sedertre (eller sigarkasse, om du vil) og sitron (eller i alle fall sitrus).

Smak: Overraskende tydelig eik, med vaniljetoner. Frukt i form av gule epler og søte plommer. Mer eik (planker) på ettersmaken, men også noe som minner om nøtter. Med vann tenker jeg i retning småkaker (men ikke med smør), den unge alderen gjør seg mer gjeldende, men jeg finner også svart pepper.

Kommentar: Absolutt ingen dårlig svenneprøve, dette her. Langt mer behagelig enn knappe 3,5 år på fullstørrelsefat kan forventes å være, og mye som lover godt for framtiden. Litt skuffet er jeg over ikke å finne den kystvegetasjonen jeg ofte har funnet i smaksprøver fra Myken før, men kanskje er det finishen som tar lurven av det? I så fall håper jeg på en ren eks-bourbon-tapning om få år.

Kjøpt på Vinmonopolet, Bankkvartalet (via nettbestilling).

Myken Arktisk Sommergin

Hos småskalaprodusenter er gjerne de fleste prosesser basert på håndkraft og derfor arbeidstunge. Sånn er det også på Myken destilleri, så når det skal tappes sprit på flaske innkalles alle aksjonærene (om de befinner seg på øya) til dugnad. Og er du heldig og befinner deg på Myken som turist og glad amatør kan du risikere å få en invitasjon du også. Sånn gikk det for oss, vi kom til Myken med kveldsbåten den ene dagen og etter frokost neste dag troppet vi mannsterke opp på destilleriet for å hjelpe til å tappe splitter ny Myken Arktisk Sommergin på flaske.

Gin på tank og flaskefylledings (det er sikkert det riktige, tekniske navnet).

Prosessen for å lage gin er selvsagt noe annerledes enn prosessen for å lage whisky, men tappelinja er den samme. I dette tilfellet var en ny batch av nylig omdøpte Myken Arktisk Vintergin (tidligere Myken Arctic Gin) tappet dagen før, så alt det nødvendige verktøyet var allerede satt opp. Noen ting måtte likevel forberedes før godsakene begynte å flyte, for eksempel måtte pappesker hentes ned fra der de var lagret og gjøres klare. Dette medførte en smule hastig matematikk: Hvor mange esker à seks trenger vi for å pakke det antatte antallet 280 flasker? Og siden papphylsene som tres rundt flaskene koster det samme enten de er 25 eller 50 cm lange har man selvsagt tenkt to-for-prisen-av-en, så de måtte kuttes i to for hånd.

Tomflasker klare til å fylles.

Men så kunne de frammøtte dugnadsdeltagerne fordeles utover tappelinja. Foruten den opplagte «tappe spriten på flaska» besto den av følgende poster:

Putte kork på flaska og trykke korken ned i flaska (med hjemmelaget verktøy).
Sette baketikett på flaska.
Sette frametikett på flaska.
Sette foliehatt over korken og bruke varmepistol på foliehatten slik at den krympet på plass.
Sette papphylse på flaska, putte flaska i pappeske og tape igjen pappesken når den er full.
Laste pappesken på pall og klistre etikett på pappesken.

Undertegnede på “sette baketikett på flaska”-stasjonen.

Noe av stasjonene hadde hjelpemannskap. Noen hentet fram tomflasker fra pall til tappestasjonen eller satt korker løst på flaskene så en person kunne konsentrere seg om å trykke dem ned. Jeg satt og klistret på baketiketter og fikk innimellom hjelp til å pirke etikettene av rullen de kom på. Bodil, som klistret på frametikettene, hadde først en og så to hjelpere som satt og pirket bakarket av etikettene (noen av dem var mer gjenstridige enn andre). Likevel var etikettstasjonen en flaskehals (pun intended) i flyten.

På rekke og rad.

Utover at det selvsagt var morsomt å være med på noe slikt for oss som ikke jobber med spritproduksjon til daglig, var det også generelt en sosial hendelse (noe som  vel er kjennetegnet på en god dugnad, men det er nå så), og en utmerket måte å bli litt bedre kjent med flere av menneskene bak Myken destilleri.

Frametikett, foliehatt og emballasje i sikte.

Så altså: Myken Arktisk Sommergin.

I motsetning til den opprinnelige ginen fra Myken (mine smaksnotater her), benyttes ikke egenprodusert maltsprit i produksjon av sommerginen, men ren 96 % sprit fra Arcus. Dette er et bevisst valg som er tatt for at sluttproduktet skal bli «lettere» i karakter, en som kanskje egner seg bedre til G&T enn til å drikke bart (i alle fall om man liker &T…), herav «sommer», mens maltsødmen man får fra den egenproduserte spriten gir en litt tyngre eller fyldigere profil som kanskje egner seg bedre under vinterstormene. Ikke at man ikke kan drikke vinterginen om sommeren (jeg har testet, det gikk helt fint), og vise versa (vil jeg anta).

Krympeplast for viderekomne.

Den andre store forskjellen på de to utgavene ligger i smakstilsetningene. For der vinterginen har fått de mer tradisjonelle gin-smakene er sommerginen noe helt for seg selv.

Enden er nær.

Om spriten kommer langveis fra er nemlig de andre ingrediensene til gjengjeld særdeles kortreiste. 13 smakstilsetninger er brukt, både urter, bær, røtter og tare, og alle vokser de på (eller i ett tilfelle: i havet rundt) Myken. Så kan man jo prise seg lykkelig over at det vokser einer på Myken, ellers ville det jo ikke blitt gin. Fram mot lanseringen på polet 7. september har Myken destilleri presentert ingrediensene en etter en på Facebook. Selv tok jeg bilder av de jeg ramlet over i løpet av mine fire dager på øya, så her kommer en liten botanisk leksjon, delvis illustrert:

Mjødurt

Mjødurten blomstret for fullt når vi var på Myken, og siden Roar nevnte at han burde ha plukket mjødurt før sesongen var over meldte jeg meg (og forsåvidt eldstemann) frivillig til å ta en runde. Mjødurt er en plante i rosefamilien, og som navnet tilsier ble den brukt i mjødproduksjon, da den har litt bakteriehemmende egenskaper og dessuten en karakteristisk lukt/smak.

Klippe, klippe, sa kjerringa.

Rabarbra

Rabarbra trenger fohåpentligvis ingen nærmere presentasjon, men det er altså en nytteplante i slireknefamilien. Har du ikke som barn fått rabarbrastilker og et glass med sukker til å dyppe dem i bør du teste det så fort du har mulighet.

Sisselrot

Sisselrot er en bregneart som har en rot – eller rettere sagt en jordstengel – som er spiselig og smaker lakris.

Strandkjeks

Strandkjeks tilhører skjermplantefamilien. Enkelte skjermplanter er svært giftige, mens andre er spiselige. Det sier seg kanskje selv at strandkjeks faller i den siste kategorien.

Krøkebær/krekling

Kreklingbær er botanisk sett ikke bær, men steinfrukt med mange steiner per frukt, men safta fra krekling er i alle fall egnet til å lage blant annet gele av, og man kan fint spise krekling når man er på tur i skog og mark, selv om de fleste nok foretrekker blåbær.

Krekling og einer i skjønn forening.

Einerbær

Einerbær er heller ikke egentlig bær, men kongler. Ser vi bort fra den fun-facten er altså einerbær den ingrediensen som er viktigst om man har lyst til å kalle et krydret brennevin for gin.

Fingertare

Fingertare finner du overalt i fjæra, langs hele norskekysten og til og med på Svalbard. Den vokser ned til 10-20 meter. Som navnet tilsier ligner bladet på fingertare på en hånd med lange fingre.

Tindved

Kan man si at det er in med tindved? Jeg synes i alle fall man får tindved i hytt og gevær både på gourmetrestauranter og i for eksempel øl. Ikke at jeg skal klage, jeg synes tindved er godt, jeg. Smaken kan sammenlignes med pasjonsfrukt, men er vel egentlig noe helt for seg selv. Tindved er en buskeplante i tindvedslekten, og navnet kommer av at den harde veden egner seg godt til rivetinder.

Rips

Rips er en hel slekt for seg selv, den omfatter over 150 arter av som regel 1-1,5 meter høye busker som også omfatter solbær. De røde bærene vi vanligvis omtaler som rips antar jeg de fleste lesere er kjent med.

Rosenrot

Rosenrot er en plante i bergknappfamilen, navnet har den fordi roten lukter som roser, logisk nok. Rosenrot benyttes i kosttilskudd og alternativ medisin og hevdes å ha lignende egenskaper som ginseng, men det har ikke kunnet påvises vitenskapelig at den har noen effekt. Som smakstilsetning, derimot, skal man kanskje ikke kimse av den.

Surblad

Engsyre, eller surblad, kan gå på slektstreff med rabarbra, den tilhører syreslekta i slireknefamilien. Bladene har vært brukt som legemiddel, men i ginen fungerer den nok først og fremst som erstatning for sitrus – det vokser overraskende lite sitrusfrukter på Myken.

Blåbær

Burde ikke trenge noen introduksjon. Botanisk er den en dvergbusk i lyngfamilien. Praktisk er den en utmerket kilde til blant annet forsfriskning når man er på tur i skogen og til lilla hud på hendene og rundt munnen når man har blitt for ivrig med plukkingen og spisingen.

Multer

Multer tilhører rosefamilien. Selv synes jeg multer smaker best når man plukker dem på tur og putter dem rett i munnen, men selv da kan jeg like gjerne spandere det jeg finner av bær på noen andre (takke meg til blåbær, altså). Multer er heller ikke bær i botanisk forstand, men en samfrukt satt sammen av mange steinfrukter. Eller “vassblemmer og stein” som en gammelonkel av meg ville ha det til.

Multeplukking på Myken.

Og det var 13, om jeg ikke har talt feil.

Rundt 280 flasker ble altså tappet av denne første batchen, og vil du ha en flaske bør du kanskje sitte klar klokken åtte fredag morgen, men i teorien skal Myken Sommergin være tilgjengelig på bestillingsutvalget hele året rundt (i praksis vil det nok komme batcher som blir utsolgt, i alle fall i overskuelig framtid).

For å sette sammen den perfekte smaksprofilen har de destillert hver ingrediens for seg, og flaskene med slanter av smakssatt sprit sto på hylla på destilleriet. I etterkant angrer jeg på at jeg ikke ba om å få smake på et par.

Etter å ha vært med på tappingen føler jeg nok såpass eierskap til produktet at det ikke er noen grunn til å late som om det følgende kan leses som en objektiv omtale (men om jeg hadde synes produktet smakte fryktelig hadde dere nok fått høre det, tross alt). Vi fikk selvsagt smake på produktet etter at tappedugnaden var over, men jeg fikk også med meg en smaksprøve for å kunne sette meg ned og skrive litt skikkelige notater. Det burde jeg gjort for to uker siden, før skolen startet og forkjølelsen ankom husholdningen. Men i dag er jeg såpass nesten frisk at jeg våger meg på et førsteutkast, bare for å gi dere en pekepinn på hva dere kan forvente dere, så får jeg heller komme tilbake med et litt skikkelig notat ved en senere anledning (men det blir etter fredagens slipp).

Jeg har hatt en dråpe vann i (i stedet for tonic), derav tåken.

Myken Arktisk Sommergin 47 %

Nese: Umiskjennelig gin, men ellers veldig frisk og urtete eller kanskje helst blomstrete. Mjødurten er tydelig merkbar, i tillegg synes jeg det lukter persille, men det får vi anta kommer av en annen plante i dette tilfellet. Med en skvett vann dukker det opp noe sitrusaktig og et hint av lakris.

Smak: Det er egentlig her moroa starter (eller er det fordi nesa mi ikke er helt på topp?). Det smaker veldig mye rart. Einerbær, ja, men også en underlig sitronskallignende ting og en apotekaktig lakris. Hadde jeg ikke akkurat lest (skrevet) om rababra og tare så hadde jeg kanskje ikke brukt de ordene, men det smaker både rabarbra og tare.

Kommentar: Som sagt, jeg er langt fra objektiv, men jeg synes det er godt.

 

Viktig å matche hårfargen til etikettfargen når man skal tappe gin.