Fra et eks-bourbon hogshead. Den dyreste whiskyen jeg kjøpte på warehouse-smakinga i Campbeltown, men selv den kostet ikke mer enn 150 pund, som jo nå til dags er røverkjøp for en 32 år gammel whisky. Det er forøvrig sånn ca 150 pund eller 1500 kroner som er smertegrensa mi for hva jeg gidder betale for en flaske whisky. Det skal være veldig godt, veldig spesielt og veldig hard to get for at jeg skal betale mer. Jeg avanserte fra en smertegrense på rundt 500 kroner i 2002 til 1500 i løpet av få år (2004?), men så har jeg holdt meg der. Prisutviklinga på maltwhisky har ikke holdt seg på 2004-nivå. Litt synd, egentlig.
Nese: Torvrøyk, bål, nesten-svidd skorpe på grillet kjøtt, fløtekaramell. Med vann har noen kastet en kvast blandede urter (timian, rosmarin og mynte) og en sitron på bålet.
Smak: Torvrøyk, sot, skifer, støpejern. Som å slikke et gammeldags damplokomotiv (innbiller jeg meg, jeg har ikke prøvd). Hint av sitron. Tyktflytende karamellsaus. Med vann trer de elementene som minner om ting som egentlig ikke burde smake noe enda mer frem; skifer og støpejern. Og så dukker det opp hvitt pepper, kardemomme og koriander (malt).
Kommentar: Takk til fortids-Ragnhild som kjøpte denne i Campbeltownrus. Den var verdt alle penga, og muligens også prisen for turen på toppen, og da snakker vi. Absolutt ypperste klasse røykwhisky, og man bør ha fått med seg at jeg er peatfreak. Neste gang noen sukker over tapet av Port Ellen skal jeg dra fram denne.