Whisky Colours Festival 2020: Berry Bros & Rudd

Enkelte fordeler er det jo med festival hjemme i egen stue.

Den andre smakingen (men den første jeg poster om) under Whisky Colours Festival i høst var med Berry Bros & Rudd, vert var Jonny McMillan. Han er “Assistant Spirits Buyer” og har ansvaret for å kjøpe fat og velge ut hvilke som skal tappes i serien Berrys’ Own Selection. Berry Bros & Rudd er verdens eldste uavhengige tappere av vin, selskapet hadde sin start i 1698, men de har holdt på med whisky en god stund også, og er blant annet ansvarlige for blenden Cutty Sark, som ble lansert i 1923. Jonny McMillan ga oss en virtuell omvisning i den gamle delen av BBRs hovedkvarter i London mens vi smakte oss gjennom noen av deres tapninger.

Macduff 2009 #900277 Refill Bourbon 46 %

Nese: Banankarameller, pæresaftis, lett malt, litt newmake-preg, fruktig – sitrus og fersken. Med vann mye mer sitrus, først og fremst sitron og lime, litt krydderurter og svart pepper.

Smak: Førsteinntrykket er ung sprit, men så utvikler det seg til tydelig maltpreg og søt fudge, melkesjokolade og sitrus. Vann gir den litt mer oomph, brødskorpe og skall av sitrusfrukt og etterhvert pære og hint av haribofersken.

Kommentar: Typisk solid eksempel på bourbonfatlagret, ikke veldig gammel maltsprit. Hadde ikke vært noen dum whisky å ha i skapet som “skoleeksempel”. Ganske godt er er og, det er jo en bonus.

Glenallachie 2008 #900848 Refill ex-sherry 56,8 %

Nese: Fruity, bakt frukt, eple, epletre, solbær, smørbukk og nyklippet gress. Med vann rosiner, masse frukt, sitron, appelsin, solbær og lakris.

Smak: Eik, frukt, stikkelsbær, jordbærkart, tydelig maltpreg. Med vann sjokolade, tørket frukt og mye malt.

Kommentar: Fantastisk nese, nesten like god smak.

Orkney 1999 refill sherry 18 år Exclusive to TWSD 52,7 %

Dette er Highland Park, men de har ikke lov til å skrive det på etiketten, derfor “Orkney”.

Nese: Mer torvpreg, men ikke røyk som sådan. Litt myr, litt sjø, skifer, lett aske, honning (?), sitron og pære. Med vann litt lyng og eple.

Smak: Aske, røyk, mose, appelsinmarmelade, honning og sjokolade. Med vann “mykere”, mer aske enn røyk, eplekake, og så dukker det opp spearmint-tyggegummi.

Kommentar: Veldig god. Når jeg smakte den på nytt noen uker senere angret jeg litt på at jeg ikke kjøpte en flaske av denne også…

Ledaig 2009 10 år 58,6 %

Nese: Lakris, salt, litt tang. Med vann blir det mye mer røyk, men også noe litt vagt uggent, som den lukta du finner på bad med 5 cm dype vegg-til-vegg-tepper på Bed & Breakfasts i UK.

Smak: Torvrøyk og bål. (Veldig) svidde grillpølser. Vann bare vanner ut røyken, tilfører ingenting.

Kommentar: Utvilsomt den beste Ledaigen jeg noensinne har smakt. Litt endimensjonal, kanskje, men jeg lar meg sjarmere av flashbacks til både teltturer og B&Bs.

Virtuell omvisning

Caol Ila Small BAtch 10 år 46 % (3 casks vatted)

Nese: (Strawberry) shortbread, einer (?!), appelsinmarmelade, lett røyk, rhododendron (fordi Jonny sa det). Og… brunost? Med vann røyken blir tydeligere.

Smak: Røyk, sødme, frukt (fersken), Wasa Husmann knekkebrød. Med vann murstøv.

Kommentar: Helt grei Caol Ila, dette. Mye spennende på nesa.

 

Caol Ila 1984 32 år Cadenhead Cask Ends 57,7 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Den dyreste whiskyen jeg kjøpte på warehouse-smakinga i Campbeltown, men selv den kostet ikke mer enn 150 pund, som jo nå til dags er røverkjøp for en 32 år gammel whisky. Det er forøvrig sånn ca 150 pund eller 1500 kroner som er smertegrensa mi for hva jeg gidder betale for en flaske whisky. Det skal være veldig godt, veldig spesielt og veldig hard to get for at jeg skal betale mer. Jeg avanserte fra en smertegrense på rundt 500 kroner i 2002 til 1500 i løpet av få år (2004?), men så har jeg holdt meg der. Prisutviklinga på maltwhisky har ikke holdt seg på 2004-nivå. Litt synd, egentlig.

Nese: Torvrøyk, bål, nesten-svidd skorpe på grillet kjøtt, fløtekaramell. Med vann har noen kastet en kvast blandede urter (timian, rosmarin og mynte) og en sitron på bålet.

Smak: Torvrøyk, sot, skifer, støpejern. Som å slikke et gammeldags damplokomotiv (innbiller jeg meg, jeg har ikke prøvd). Hint av sitron. Tyktflytende karamellsaus. Med vann trer de elementene som minner om ting som egentlig ikke burde smake noe enda mer frem; skifer og støpejern. Og så dukker det opp hvitt pepper, kardemomme og koriander (malt).

Kommentar: Takk til fortids-Ragnhild som kjøpte denne i Campbeltownrus. Den var verdt alle penga, og muligens også prisen for turen på toppen, og da snakker vi. Absolutt ypperste klasse røykwhisky, og man bør ha fått med seg at jeg er peatfreak. Neste gang noen sukker over tapet av Port Ellen skal jeg dra fram denne.

Caol Ila 1996 20 år Svensk whiskyförmedling 56,9 %

Påskekalenderen: “Langfredag: Flott langtur i dag.”

Nese: Eik, malt, hint av røyk, sitron og tindved. Bare mer røyk og noe metall med vann.

Smak: Eik, rustne tønnebånd, svidd tre, noe vegetalsk, jeg er fristet til å kalle det alger. Vann legger til noe litt medisinsk og forsterker ellers røyken.

Kommentar: Først tenkte jeg Longrow, men jeg lurer på om ikke det er en eller annen Islay i stedet, og da er vel de statistiske oddsene best for Caol Ila, selv om jeg synes den har noe Lagavulin-aktig over seg. Fatstyrke er det i alle fall nesten helt sikkert, og jeg tror ikke den er veldig gammel, kanskje 10 år eller deromkring og mest sannsynlig en uavhengig tapning.

Fasit: WBID 89095. Tappet i 2016 for Sverige, modnet på rom-fat. Ganske nøyaktig dobbelt så gammel som jeg trodde, men rett jorde var jeg da på.

Caol Ila 6 år Provenance for Jon Bertelsen 46 %

Nese: Søt malt og varm torvrøyk. Haribo fersken. Sjøpreg med vann.

Smak: Kald røyk og skifer. Søt frukt og vanilje. Sot og brent vanilje med vann, hvit pepper og malt.

Kommentar: En ganske god, ung Caol Ila dette. Det er mer som skjer på lukt og smak enn normen er på “ung, billig peat”. Slett ikke det dummeste kjøpet du kan gjøre på polet for tiden.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2018.

Caol Ila 1978 23 år Rare Malts 61,7 %

Nest siste slant av en flaske som har vært åpen noen år, så den er godt luftet.

Nese: Tørr røyk, aske. Vann henter fram sitrus (sitron) i tillegg til røyken, som får mer torvpreg.

Smak: Røyk, lett eikepreg, hint av babyspy. Med vann blir den hakket mer kompleks, noe krydder dukker opp; muskat og svart pepper. Fortsatt (torv)røyk som hovedsmak.

Kommentar: Glatt verdt de 64 GBP vi betalte for den i 2003, men kanskje ikke de 440 Euro Whiskybase oppgir som “average value” i dag. Klassisk Caol Ila, forsåvidt, men dermed ikke videre kompleks. God, for all del. Jeg skal drikke den siste drammen med andakt.

Caol Ila 1984 30 år Cadenhead 56,2 %

img_1697

Nese: Dempet røyk, syrlig fruktighet, umodne bananer. Med vann finner jeg tørket ananas, litt honning og korianderfrø. Blaff av noe spyaktig ødelegger inntrykket litt.

Smak: Sotet peis, fuktig treverk, tørket frukt (epler?) og et forbigående hint av spy. Vann forsterker røyken, men den underliggende fruktigheten er der forsatt og minner enda mer om epler nå.

Kommentar: Trenger absolutt vann. Jeg smakte denne opp mot Moch, og tenkte at vinneren ga seg selv på forhånd, men nå er jeg ikke så sikker. Denne er god, men har noen unoter, og prismessig er det jo ingen konkurranse. Jeg vet hvilken det er størst sjanse for at jeg kjøper en flaske av, og det er ikke denne.

Takk til Pål Martin for smaksprøven.

Caol Ila Moch 43 %

img_1689

Nese: Søt røyk, litt tobakksaktig. Med vann dukker det opp noen sitrustoner, særlig sitron, og noe av de eplene jeg fant på smaken.

Smak: Søt røyk, epler grillet på bål, litt sot. Vann henter fram noe lett metallisk og “medisinsk” (sånn som det luktet på apotek i gamle dager).

Kommentar: Jeg er positivt overrasket. Dette er absolutt en helt grei “entry level” whisky, med noen av de bedre Islay-kvalitetene. NAS er det selvsagt, men jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det så lenge innholdet er ok i forhold til pris, og det er det absolutt her, vil jeg mene. Jeg tar gjerne en hel flaske.

Takk til Johnny for smaksprøven.

Caol Ila 1991 11 år Signatory 43 %

Destillert 7. oktober 1991, tappet 8. mai 2003, fat nummer 14159 og 14160.

caolila_signatory_1991

Nese: Røyk og stekte, litt svidde bananer. Friskere frukt, muligens pære og melisglasur. Med vann får den ett litt jordaktig preg, eller sand og torv, kanskje, for å følge opp bildet av strand som smaken gir.

Smak: Bålrøyk, sødme, vaniljeskuffkake, saltvann og drivved. Hissigere røyk med vann, men det er godt det også. Litt krydder på røyken, chili til og med.

Kommentar: Jeg beklager å melde at denne rett og slett er veldig god. Klassisk Caol Ila with a twist. Det er jo synd, for den ble kjøpt (for 20 pund i følge oversikten vår, bare for å gni det inn) kort tid etter tappedato i 2003 hos Royal Mile Whiskies i Edinburgh, og det er neppe mulig å få tak i en til (men si gjerne fra til meg om du kommer over en kasse). Og dette er slanten. Jeg åpnet den i høst og har hatt den som kosedram noen måneder og bare ikke kommet meg til å skrive smaksnotat før.

Julekalender 2015 luke 17

luke17

Farge: Strågul

Nese: Lett malt, epler og seljekvist. Med vann får jeg litt aske og mer fruktighet.

Smak: Vanilje, malt, lett eikebitterhet, et litt innestengt preg, som et rom det ikke har vært luftet i på lenge. Mer krydder med vann, kanel og… laubærblad? Fortsatt en del bitterhet og et hint av brent fat.

Kommentar: Tja. Nå tror jeg vi er tilbake i Skottland igjen. 5o-ish prosent, 12-13 år. For bitter på smaken for å passe meg, men ikke akkurat vond, heller. Noe sier Islay, men det er liksom for lite røyk til å være det ene og for mye til å være det andre.

Fasit: Såpass, ja. Caol Ila 1983 Signatory Vintage. Jeg bommet grovt på alder og det kan forklare hvorfor jeg ikke klarte å plassere røykmengden. Her synes jeg nok det er blitt i overkant dempet etter 20 år, og er lite begeistret for de smakene som kom fram i stedet. 48,9 % var jeg til gjengjeld ikke langt unna, og Islay var det da, i alle fall.

Caol Ila Provenance Young & Feisty 46 %

I likhet med Taliskeren er det ikke batchnummer på denne, men 11.38 10.01.14 preget på baksiden av flasken.

caolila_youngandfeisty

Nese: Grillet kjøtt (svinekjøtt?), brent formkake. Vann henter fram lime og noe vegetalsk, det åpner også for et tydelig maltpreg, og nystekt sukkerbrød.

Smak: Torvrøyk, brent formkake og vanilje. Mer og mer røyk med vann.

Kommentar: Den tar MYE vann, du kan lett doble mengden i glasset. Smaken er ganske enkel, det er litt mer kompleksitet på nesen. Av denne og Taliskeren foretrekker jeg nok den andre, men dette er helt grei whisky å ha med på innerlomma på hyttetur (og perfekt format å få den i).