Campbeltown Malts Festival:
Glasgow til Campbeltown, og en byvandring

Å komme seg opp av sengen neste morgen var lettere enn man kunne trodd, men så hadde jeg god motivasjon. Bussen til Campbeltown skulle gå fra Buchanan klokken 9.15, og om vi ikke rakk den ville vi ikke rukket første post på programmet i Campbeltown, byvandring med Kate Watt. Vi hastet derfor ut av hotellet, vandret opp mot busstasjonen, handlet lunsj og drikke på en beleilig Sainsbury’s på veien og ankom Buchanan med relativt god margin. Men så ville vi gjerne ha kaffe og Mats ble satt til å passe bagasjen mens jeg og Eva stilte oss i kø for å kjøpe kaffe. Dessverre viste det seg at han som tok i mot bestillinger (og penger) overhode ikke klarte å holde oversikt over hva folk hadde bestilt, og det hele gikk generelt ganske treigt, det var derfor med nød og neppe at vi fikk de kaffene vi skulle ha. Men det gikk, vi fant oss plass på bussen og (jeg i alle fall) slappet mentalt av noen hakk. Med utsikt til fire timers busstur var det bare å lene seg tilbake og se på det skotske landskapet som for forbi.

I Inverary har bussen ti minutters stopp. Jeg ilte bort til Loch Fyne Whiskies for å se om de hadde noen av sine egne tapninger inne. Da det viste seg at de hadde en Bunnahabhain ble det handel, med en trepack fra Fyne Ales i tillegg. Når jeg kom ut derfra konstanterte jeg at jeg fortsatt hadde sju minutter, og dermed tid til å skaffe en kaffe, før bussen gikk videre. Effektivt jobbet, om jeg så skal si det selv.

Utsikt fra bussen
Utsikt fra bussen

Etter Inverary var bussen selvsagt innom Kennacraig fergeleie, der båten går ut til Islay, og jeg må innrømme at det var ørlite fristende å hoppe av og gå om bord, men jeg motsto, og etter hvert skimtet vi endelig Campbeltown.

Campbeltown er ingen storby, akkurat, og vi fant Earadale B&B enkelt nok, og derfra ble vi ledet rundt kvartalet til No 16 Argyll Street, der leiligheten vi skulle bo i de neste to nettene befant seg. Vi hadde observert en Cooperative-butikk fra bussen, og hadde ingen tid å miste, så vi satte kursen mot den og fikk handlet nødvendige forsyninger til frokost og snacks i et par dager. Med en halvtime omtrent til rådighet før vi skulle møte opp nede ved havna gikk jeg på leting etter Fish & Chips, og fant til slutt en åpen cafe. Maten måtte jeg riktignok ta med og spise på farten.

No 16 Argyle Street
No 16 Argyle Street

Ved turistinformasjonen nede ved havna møtte vi Kate Watt og en 15-20 andre byvandrings- (eller pubvandrings-) deltagere, klar for Whisky Impressions’ første guidede tur: Liquid History.

Kate Watt, Whisky Impressions
Kate Watt, Whisky Impressions

Kate begynte turen med å snakke om Campbeltowns historie. Jeg noterte som en gal, men tar bare med et par høydepunkter her: Rundt 1700 ble Duke of Argyle tildelt landet og beordret til å befolke det med “lowland gentlemen” (noe som selvsagt ikke betyr at det ikke allerede bodde folk i området). På grunn av whiskyindustrien var Campbeltown i 1900 den rikeste byen i Storbritannia per innbygger, med 5-6 gallons whisky i bonded warehouses, noe som tilsvarer 25 års produksjon for både Springbank og Glen Scotia i dag. De fleste destilleriene lå langs Glebe Street, blant annet alle de tre som nå er operative.

del2-13

Vi var innom tre puber på turen, The Feathers, Kilbrannan og Burnside, og fikk en “half and half” på hver, det vil si en halv pint øl og en “half measure” whisky. Whiskyen var god og pubene var trivelige, men ølutvalget var heller labert. Det gikk i Tenants og Guinness, samt en som var ny for oss: Heverlee. Ny, men ikke noe positivt bekjentskap. Likevel, det var en særdeles trivelig vandring og noe jeg definitivt har tenkt å gjenta om jeg får muligheten.

Vi skulle gjerne hengt med Kate og resten av følget lenge, men var smertelig klar over at vi hadde en middag vi skulle rekke og behov for å friske opp antrekket en smule før det, så vi sa takk for oss og fortet oss tilbake til basen. Middag, vel, det jeg fikk med meg av den, i neste innlegg.

Fler bilder på Flickr:

Campbeltown Del 2

Flickr Album Gallery Powered By: WP Frank

Cooley 1992 Cadenhead Cask Sample

Hentet fra fatet juli 2013, merket med “No 664”, fatnummer, muligens? I alle fall fra samme Lucky Dip Bar som gårsdagens Teaninich.

IMG_3506Nese: Spritete på en litt “kjemisk” måte, det vil si at jeg får litt løsemiddelassosiasjoner. Men jeg finner også sedertre og bakte epler. Når spriten dempes med vann forsvinner også løsemiddelpreget, og sedertreet og eplene får ta førersetet.

Smak: Mye eik, men med krydderpreg, muskatnøtt og stjerneanis, kanel kanskje også. Mye det samme med vann.

Kommentar: Førsteinntrykket var litt avskrekkende, men når den fikk litt tid i glasset ble ting straks mye bedre og det begynte å ligne mer på noe man faktisk kunne tenkt seg en dram til av.

Teaninich 1993 Cadenhead Cask Sample

Fra Cadenhead’s “Lucky Dip Bar” under Campbeltown Maltsfestival. Det funket slik at de hadde noen hundre (300ish) nummererte fatprøver, stort sett halvflasker. Du betalte fem pund, fikk trekke tre lodd og så fikk du en dram av den flaska som korresponderte med loddnummeret ditt. En genial idé, særlig for oss som lider av akutt beslutningsvegring når vi får noen hundre forskjellige whiskyer å velge mellom.

IMG_3504Nese: Sitron og noe vegetalsk syrlig, vanilje og hvite blomster. Det mest ekstremt syrlige forsvinner med vann, ellers mye det samme.

Smak: En del sitronsyrlighet som går over i en litt uggen tresmak og så avsluttes det hele med appelsin. Om noe så ble det ugne forsterket med vann. Litt råttent tre, litt eikebitterhet og litt muggen kanel eller noe sånt.

Kommentar: Like greit at det ikke er noen fare for at jeg får mer av denne. Nesa var bra, særlig uten vann, men den smaken… Ikke helt udrikkelig, men balanserer på grensen.

Campbeltown Malts Festival, del 1: Trondheim-Glasgow

Som nevnt startet jeg turen mot Campbeltown med hele to timers søvn natten før, men jeg hadde såpass adrenalinnivå på grunn av reisefeber at det gikk overraskende bra. Jeg møtte reisefølget, Eva og Mats, på Værnes (de gjorde et tappert forsøk på å ta samme tidlige buss som meg, men jeg endte med å være enda tidligere ute enn jeg hadde sagt jeg kom til å være), og vi fikk sjekket inn og kom oss gjennom sikkerhetskontrollen uten problemer. Vi hadde fått melding fra Norwegian at på grunn av streiken kom det ikke til å være mat og drikke tilgjengelig om bord, og vi var forsåvidt også forberedt på begrenset tilbud på Værnes, men vi hadde håpet på en Untappd-innsjekk på O’Leary’s likevel. It was not to be.

dag1-1

Flyturen til Gardermoen forløp forskriftsmessig (minus serveringstilbud, altså), og vel gjennom til utenriks på Gardermoen fikk vi kjøpt både mat og drikke. Vi landet i Edinburgh etter ruteplanen, fikk bagasjen rimelig kjapt og pellet oss ut i retning “Bus stops” for å finne bussen til Glasgow. Klokka var blitt over ni lokal tid, så vi var klar for å komme oss til hotellet fortest mulig.

dag1-2
Interessant skilting, vi skal ha stop C, som faktisk ligger nærmere enn både A og B…

Mens vi ventet på bussen kom en velkjent herre spankulerende mot “Stand C”, Jon Bertelsen hadde kommet med samme fly som oss og hadde også hotell i Glasgow. Etter en times busstur og en kjapp gåtur var Eva, Mats og jeg innsjekket på Best Western Glasgow City Hotel. Jon sendte melding om at han satt på The Pot Still og at de stengte ved midnatt, så vi hev oss ut i gatene igjen, beauty sleep be damned.

Håndpumper på The Pot Still, bak skimter du en brøkdel av whiskyutvalget.
Håndpumper på The Pot Still, bak skimter du en brøkdel av whiskyutvalget.

Etter en trivelig time eller så på The Pot Still forsøkte vi å få oss en øl på hotellet til Jon (som lå rett i nærheten), men de var bare villige til å servere gjester, ikke gjester av gjester, så da sa vi tre god natt til Jon og ruslet tilbake til Best Western og sengene våre. Det var strengt tatt kanskje like lurt, for vi hadde en buss vi MÅTTE nå neste morgen.

Slik ser det ut når man nerder seg sammen over øl og whisky... Ja, vi var bare fire. Ja, vi hadde bare en liten time.
Slik ser det ut når man nerder seg sammen over øl og whisky… Ja, vi var bare fire. Ja, vi hadde bare en liten time.

Apropos Best Western: Vi hadde booket gjennom Hotels.com, med hovedfokus på relativ nærhet til Buchanan Bus Station, wifi og lavest mulig pris. Ved ankomst fikk jeg et nøkkelkort som ikke virket, men det ordnet seg rimelig raskt, og utover det hadde jeg ingenting å klage på. Rommene var relativt romslige, senga mi var utmerket. Og døra hadde både fysisk lås i tillegg til den elektroniske og sikkerhetslenke, noe jeg setter umåtelig pris på personlig.

dag1-7
Mitt rom på Best Western Glasgow City
dag1-6
Sikkerhetslenke OG lås!

Se, der fikk dere en liten hotellanmeldelse på kjøpet.

Del 2 kommer plutselig.