Whisky Colours Festival: Glen Moray

Glen Moray ble presentert av Iain Allan, som er manager for besøkssenteret og global ambassadør.Enhver master blender setter sitt preg på et destilleri, både i hva som tappes, selvsagt, men også i hva som fylles. Iain kunne fortelle at av de master blenderene han har jobbet med i sine 15 år hos Glen Moray foretrakk Ed Dodson annengangs fill casks, Graham Coull foretrakk first fill casks, men fylte en blanding av førstegangs, annengangs og tredjegangs. Den nåværende (dvs i oktober 2020) master blenderen Kirstie McCallum foretrekker en blanding av førstegangs og annengangs bruk fat.

Glen Moray var lenge (fra 20-tallet) eid av Glenmorangie Plc, men når Louis Vuitton Moet Hennessy kjøpte Glenmorangie Plc passet ikke Glen Moray inn i luksus-porteføljen og ble solgt i 2008 til La Martiniquaise. Som The Whisky Exchange skrev på salgstidspunktet:

It’s not news at all that Glenmorangie have been looking to shift Glen Moray for some time, being unwilling to invest any money that could be better spent on pewter mugs and fancy leather boxes with which to garland the increasingly absurd new releases of sister distilleries Ardbeg and Glenmorangie.

 

Nye eiere har sannsynligvis bare vært et gode for Glen Moray. En bonus kunne Iain i alle fall fortelle om: Med eiere som er store i portvin har de nå mye bedre kontroll over historien til fatene de bruker, de vet hvilken bodega de kommer fra.

Glen Moray deler tapningene sine opp i tre forskjellige serier. Inngangsserien, som er blandt de billigste i bransjen og finnes på alle supermarkedhyller i Storbritannia, heter “The Classig Range” og har typisk sammensetningen  25 % 3 år, 50 % 5 år og 25 % 8 år, med en gjennomsnittsalder av 6 år, sluttlagret på forskjellige typer fat og tappet uten aldersangivelse (som ellers hadde blitt 3 år, selvsagt, siden det er den yngste whiskyen som teller).

Glen Moray Port Classic 40 %

Nese: Portvinspreg. Med vann fruktskall – appelsin og annet. “Potpurri”, men med frukt. Red fruits, røde druer?

Smak: Tydelig fatpreg, men følelsen av at det skjuler ung whisky. Tørket frukt, innkokt jordbær, litt støvete treverk.

Kommentar: Må vel være bang for your buck – 25 pund retail – absolutt drikkelig om enn litt kjedelig. Når jeg tok gjensmak av samplene drakk jeg den etter 12 år og Madeira cask, og det gjorde at den opplevdes flat og anonym, men den prisen er det vanskelig å slå.

Den neste serien kalles “The Heritage range”, og består av et knippe standardwhiskyer med aldersangivelse.

Glen Moray 12 år 40 %

Nese: “Orchard fruits”, som de sier på engelsk, det vil si epler og pærer. Bare mer frukt med vann, mer tydelig eple.

Smak: Malt, vanilje, epler, noe eik og litt honning på avslutningen. Med vann litt krydder, men vaniljen dominerer, noe frukt (udefinert), shortbread eller skuffkake, eplekompott.

Kommentar: Jim Murray: “The GM 12 is the benchmark by which all clean Speysiders should be judged.” Vanskelig å være uenig. En stødig bruksdram.

Og så har vi kanskje den mest interessante serien, “The Curiosity range”, som består av spesialtapninger. Noen er tilgjengelige bare ved destilleriet, andre kan dukke opp hos et utvalg forhandlere.

Glen Moray Madeira Cask Project

Har vært modnet 13 år og 10 måneder i madeira casks.

Nese: Igjen “orchard fruits”, men nå med innslag av steinfrukt; fersken og aprikos. Hermetisk fruktsalat, ferskensirup, vaniljekrem, shortcrust pastry (= fruktterte). Med vann mer mot grapefrukt og appelsinmarmelade, og litt sjampanjebrus-vibber.

Smak: Syltetøy av eple og aprikos. Eik, appelsinskall, appelsinmarmelade, bitter mørk sjokolade. Med vann grapefruktmarmelade (is that a thing?).

Kommentar: Ekstremt fruktig. God og annerledes. Særdeles drikkelig. Sitat Bruce: “So chewy it flies with Han Solo in the Millenium Falcon.”

Glen Moray PX Finish 1998 45,5 %

Bare tilgjengelig ved destilleriet. Lagret 15 år i 1st fill eks-bourbon og deretter 4 års sluttlagring på PX-fat. Ved overføring mellom fatene ble styrken redusert fra 56-57 % til 50, ved tapping var den nede på 45,5 %.

Nese: Veldig rund, “cream sherry”, epler og noe annen lys frukt, melon eller noe sånt, rosiner med sjokoladetrekk. Vannet henter fram krydder også på nesa, anis, særlig. Og så får jeg et blaff av bakt rød paprika, av alle ting.

Smak: Rosin (!), rom-rosin iskrem, mørk sjokolade. Eplekake med kanel og nellik? Koriander? Anis? Noen har mista hele krydderboksen oppi kaka. Vann demper krydderpreget litt, og det henger ingjen mer frukt og kakebunn, og kanskje noe mer sherry/fruktkompottaktig også.

Kommentar: Sherrybombe på sitt beste. Ikke en gummitone å spore, men umiskjennelig SHERRY. “Insanely creamy”. Særdeles drikkelig. Denne hadde definitivt fått plass i kofferten om vi hadde besøkt destilleriet.

Glen Moray 2010 Peated PX 55.8%

4 års sluttlagring, sprit fra den første batchen Glen Moray noensinne gjorde med tungt røyket malt. Teknisk sett “double maturation”, ikke finish, siden det er 4 år + 4 år.

Nese: Veldig tydelig i slekt med den forrige. Creamy 100 %. Smørbukk. Røyk av Speyside-typen, søt og “snill”, ikke medisinsk. Plutselig kornprodukter også, Wasa husmann. Eplepai, sotet murstein og brent sukker. Hint av krydder. Med litt vann blir røyken tydeligere, med noen dråper til blir det friskere frukt, og en tydelig eim av smør, både smørkaramell og smørdeig. Etterhvert krydder – kardemomme – og krutt.

Smak: Røyka Wasa Husmann med tungt syltetøy. Barbequed jam. Eplemos og nybakte scones i bakgrunnen. Med vannblir det mer smørbukk-preg på smaken også, og noe krydder på avslutningen, pepper og noe… ingefær? Kanel?

Kommentar: Også god. Den forrige var hakket bedre, men det hadde nok fort blitt en flaske (eller to) av denne også om vi hadde besøkt destilleriet. Utmerket eksempel på Speyside-peat, der torven får selskap av sødme og frukt.

Glen Moray Peated 40 %

Nese: Søt bålrøyk med et hint av myr. Med vann blir det tydeligere at dette er ganske ung sprit, litt fusel blander seg med røyken, i tillegg dukker vaniljesaus opp.

Smak: Torvrøyk og kandissukker, furukvist i avslutningen. Fortsatt mest røyk med vann, men vanilje er det også plass til.

Kommentar: En ganske ukomplisert whisky. Helt grei hverdagswhisky for oss peatfreaks, men ikke verdt noe særlig mer enn de beskjedne noen-og-tjue pundene jeg betalte for den på Sainsbury’s i London.

Glen Moray Distillery Manager’s Choice 1974 53,4 %

Lagt på fat 30. april 1974, sluttlagret på eks-oloroso sherryfat, tappet 1. mai 2002.

Dette er en flaske jeg kjøpte på destilleriet når vi var der rett etter at de hadde åpnet det nye besøkssenteret sitt. Det kan ha vært høsten 2002 eller våren 2003. For det første fikk vi smake den og den var god, dessuten er 1974 mitt fødselsår og april er til og med min måned, så det var vanskelig å mottstå fristelsen. Den var “dyr” etter mine kriterier den gangen, men jeg tror ikke det var over 100 pund, så nå virker det jo helt latterlig. Akk ja.

Nese: Søtt treverk og krydder. En god dose vanilje, men også et sånt varmt fatpreg som gode sherryfat kan gi. Tørket frukt, f.eks. gule rosiner. Med vann kommer litt trelakk og mint.

Smak: Varmt treverk, tørr badstue. Tørket frukt, mer mot kirsebær eller tranebær. Melkejokolade med vann, og vanilje. Fortsatt mye treverk, kanskje til og med litt kvae.

Kommentar: I etterpåklokskapens lys burde jeg vel kjøpt tre-fire flasker. Dette er en sånn “kandidat til beste whiskyen noensinne”, om det hadde gått an å kåre den beste noensinne. Den smaker tydelig tre uten at det blir feil og har både bourbon- og sherryfatpreg uten å miste sin grunnleggende maltwhisky-identitet. Jeg hadde nærmest glemt den bakerst i skapet, men om ikke jeg skulle prestere å glemme den på nytt overlever nok ikke flaska i nye femten år…

Glen Moray 1998 Samaroli Sherry Cask 7120 45 %

Destillert 1. februar 1998, lagret på et sherryfat, tappet 12. mars 2014.

nyheter_nmw-3

Nese: Brent gummi, velbrukt lærbelte, grillede marshmallows. Med vann tørkede aprikoser og svisker.

Smak: Brent gummi, røde Bassets winegums. Med vann får den litt krydderpreg, tørket timian og et hint av svart pepper.

Kommentar: Selv om den blir langt bedre med vann er hovedinntrykket at fatet har overdøvet spriten. Det er lite gjenkjennelig Glen Moray her og egentlig fint lite “maltwhisky”, desverre. I mine øyne overhodet ikke verdt pengene, om den ikke er direkte udrikkelig (med vann).

nyheter_nmw-4

Ardbog Day 2013 #4: Serendipity

Strengt tatt ikke en Ardbeg, men en vatting av ca 80 % Ardbeg og ca 20 % Glen Moray smaker naturlig nok mest Ardbeg. Når jeg først smakte denne var konklusjonen at de burde ha latt den ligge i et vattingfat en stund (for “marrying”), den virket nemlig særdeles splittet. Kanskje noen år på flaske har hjulpet?

ardbegday-5Sependipity 40 %
Nese: En del røyk. Med vann kommer det frem bærbuskpreg, sitrus og malt.
Smak: Torvrøyk med et tydelig maltpreg i bakgrunnen. Malten blir enda tydeligere på ettersmaken, og med vann blir det smak av Kornmo og maltose.
Kommentar: Virker langt mer harmonisk nå enn jeg husket den, kanskje på tide å drikke den opp?