Lesestoff til helga #186

Over et år siden sist. Jeg skulle lovet å skjerpe meg, om jeg trodde det hjalp. Jeg kan love å prøve.

Whisky

Norge: Helnorsk whisky? Det er Mykens nyeste prosjekt. Ikke bare har de brukt norsk bygg, tønnene er også av norsk eik. Tønnemakeren er derimot svensk, Johan Thorslund, men det får vel være innafor? Les mer på Mykens Facebookvegg.

Verden: Whisky & Wisdom har noen interessante betraktninger om hvordan markedsføringen av whisky har endret seg de siste tiårene, hvordan det har med kostnader å gjøre, og hvordan bruken av influensere og sosiale medier har påvirket hvordan whiskybransjen kommuniserer med konsumentene:

Where once a brand might have put on a public, ticketed event for one and all, many brands now simply hand over the reins to a PR firm. The PR firm then arranges a private event for just 15 or so carefully invited influencers, and then relies on those attendees to spread the word for them via their social media channels. For many whisky drinkers, it is no longer a case of trying the whisky for themselves at a tasting, but instead reading someone else’s endorsement of it.

Jotakk, jeg har vært på noen sånne. Og det er gøy for meg, men er det egentlig givende for hverkvinnsen? Les hele innlegget hos Whisky & Wisdom.

Sider

England: Engelske håndtverkssiderprodusenter ønsker seg produktnavnbeskyttelse som champagne, melder The Guardian. De vil at det skal være ulovlig å markedsføre noe som «cider» som ikke er produsert av ren eplejuice. De store produsentene, som Strongbow, benytter eplekonsentrat og har derfor gjerne «vann» som hovedingrediens. I tillegg supplerer en del av de største produsentene med epler som er dyrket andre steder enn i England.

Og til slutt: I dag, fredag 5. august 2022, er International Beer Day. Det er vel en god grunn til å ta seg en øl i dag, skulle jeg mene. Men husk å feire med måte!

Aberlour 12 år Double Cask Matured 40 %

Nese: Fruktig, eplekompott, lyng og muligens lynghonning. Hint av appelsin og mynte med vann. Etterhvert noe mer krydret.

Smak: Mer eik enn på lukta. Det smaker sånn som innsiden av et fat lukter, men det er ikke mulig å avgjøre om det er et eks-bourbon- eller et eks-sherryfat. Med vann dempes fatet noe og det kommer fram brunt sukker og sukat.

Kommentar: Jeg er positivt overrasket. Jeg hadde ikke ventet noe dårlig, men jeg husker forrige versjon av Aberlours «standardtapning» som langt kjedeligere og røffere (på en ikke-positiv måte). Dette er særs dugelig brukswhisky.

To batcher Aberlour a’bunadh

Aberlour a’bunadh #66 59,2 %

Nese: Sherry og tørket frukt. Med vann grønne bananer, møbelpolish og… røkelse?

Smak: Eik, mørke frukter, svisker og hasselnøtter.  Med vann blir det mer direkte sherrysmak.

Kommentar: En av de beste a’bunadhene jeg har drukket på lenge. Sherrybombe, javisst, men uten hint av brent gummi.

Aberlour a’bunadh #67 59,8 %

Nese: Mørke fløtekarameller, litt lær, lukta fra innsiden av en sherrytønne og ryllik. Nøtter og sjokolade, og tørket frukt. Fruktnøtt? Appelsinmarmelade finner jeg også. Med vann blir rylliken enda mer fremtredende og får selskap av noe krydder, litt anis, kanskje? Det hele blir nesten medisinsk (som i lukta på apotek i «gamle dager»). Dessuten fløtekarameller og sjokoladetrukne kirsebær.

Smak: Sherrytønnepreget er mest fremtredende på smaken; svisker og sjokolade. Bitter eik. På full styrke tenker jeg på konfekt med likørfyll, det er mye sjokolade, men også et tydelig hit av sprit. Jeg vil ha vann. Med vann blir den mer behagelig å drikke, og krydder-/medisinpreget gjør seg gjeldende her også. Røkelse?

Kommentar: Enda bedre enn batch 66.Vi kan helt klart notere oss at det er på tide å gjøre a’bunadh til fast inventar i skapet igjen.

Jeg opplevde 66 som mer kompleks når jeg drakk den alene, i sammeligning med 67 faller den nesten gjennom. Det er gledelig å se at det later til at den nedadgående trenden (for min gane) jeg så i batchene på førti- og femtitallet har snudd. Dette er a’bunadher jeg kan kjøpe og drikke om igjen og om igjen. Begge er skummelt lettdrikkelige (men tar mye vann) og utvilsomt verdt penga.

 

 

Ross-on-Wye Cider and Perry Raison D’Être 2018 Wild ferment oak cask

Nese: Tørt eple, lett gjærpreg.

Smak: Tørrbittert, endel eple, tydelig gjærpreg.

Kommentar: Hurra, ekte sider! Veldig god. Det eneste som trekker ned er at smaksbildet er såpass enkelt at det blir en tanke ensformig, men får jeg den i pintglass i godt lag på pubben (som er der sider skal drikkes, egentlig) er ikke det nødvendigvis veldig negativt.

Kjøpt på Systembolaget.

Caperdonich 1994 Gordon & MacPhail

Nese: Malt, sitron, andre gule frukter: Galiamelon og gule epler. Eplekake og vaniljekrem med vann.

Smak: Malt og grønt treverk. Med vann mer malt og så dukker det opp gule epler på smaken også.

Kommentar: Caperdonich er ganske bankers, og denne er intet unntak. Ikke den mest spennende jeg har smakt men god whisky i alle fall.

Aasgaard Recepten 36,5 %

(Merk: Produktet er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Her for en stund siden ble jeg kontaktet av en bekjent som er med i Aasgaard Gilde, en litt spesiell produsent, all profitten deres går nemlig til lokale tiltak i Åsgårdstrand (du kan lese mer på nettsidene deres). De lurte på om jeg var interessert i å smake det nyeste produktet, Aasgaard Recepten, en bitterdram. Det hadde jeg jo unektelig lyst til, og kort tid senere kunne jeg hente en flaske på Vinmonpolet. Forsommeren har bydd på både det ene og det andre som har lite med dram å gjøre, så det tok en stund før jeg fikk smakt, men nå har jeg gjort det.

Historien bak akkurat Aasgaard Recepten er etter sigende at Aasgaard Gildes leder, Terje Simonsen, ville lage en dram som hjalp når man var «litt slakk eller gruff». «Det beste som ikke hjelper mot forkjølelse er whisky», pleier jeg å si, men jeg må jo innrømme at jeg heller sjelden spesifiserer hvilken whisky. Gjengen bak Aasgaard Gilde brukte blant annet Rolv Hjelmstad som kilde for å finne ut hvilke urter som kunne egne seg i en «medisinsk dram», og hovedingrediensen er Chaga. Gildemedlem Jon Anders, som er indremedisiner, garanterer 25% placeboeffekt.

Drammen er destillert hos Stig Bareksten, som også har hjulpet dem med akevitt før (ellers produseres det meste fra Aasgaards Gilde hos Det Norske Brenneri).


Nese: Det lukter tiltalende, «voksensukkertøy», Kongen av Danmark, og nå er det lenge siden jeg har smakt Gammel Dansk, men dette er i samme gate, bare søtere. Det det minner meg mest om er et tysk «helsekostprodukt» som alle mine besteforeldre brukte som et slags vidundermiddel på 80- og 90-tallet, «103 Kreüter-Öl» (se bilde nedenfor). Jeg fikk det servert på sukkerbiter mot vondt i halsen (og muligens andre plager, det ble i alle fall dryppet på bomullsdotter og stappet i øret ved ørebetennelse), og dette lukter veldig likt mitt minne av det.

Smak: Det smaker som det lukter, men ikke fullt så søtt. Det er mer bitterhet på smaken, og mer urter, mindre sukkertøy. Om jeg drypper det på sukkerbiter får jeg garantert enda mer nostalgikick, men det får jeg prøve en annen gang.

Kommentar: En behagelig og velbalansert bitterdram. Det står en jukselapp for hvilke urter jeg burde kunne smake på baksideetiketten, men jeg må innrømme at jeg ikke klarer å skille ut noen enkelt av dem fra helheten. Men det er på mange måter heller ikke poenget, da hadde kanskje ikke drammen blitt oppfattet som velbalansert likevel. Jeg skal definitivt ta meg en dram neste gang jeg er forkjølet, om ikke annet for nostalgiens og placeboeffektens skyld.

PS: Aasgard Recepten er tilgjengelig på polet i skrivende stund, og overskuddet av salget av akkurat dette produktet går til hjertestartere (3 stykker) og HLR-kurs til alle i Åsgårdstrand som er interessert, så vet du det.

Jeg mener å huske at Kräuter-Öl ble solgt hovedsakelig sammen med sånne tepper av saueskinn til å sove på, og om ikke jeg husker feil var bestemor og bestefar på en busstur for pensjonister der både saueskinn og olje ble pushet på deltagerne.

Balblair 2006 #453 for Norsk Maltwhiskylag 54,3 %

Dette enkeltfatet ble tappet av Balblair for Norsk Maltwhiskylag i 2020.

Nese: Epler stekt på bål servert med vaniljeis. Med vann blir det mer tydelig vanilje og friskere epler, kanskje med et dryss av kanel.

Smak: Litt svidd tre, malt og eple. Etterhvert smørbukk og eplepai. Med vann forsterkes eika, men det dukker også opp tydelig vanilje.

Kommentar: Bekrefter inntrykket mitt av «moderne Balblair», dette er kosewhisky. Den er kompleks nok til å holde seg interessant over lengre tid, men også rett og slett bare god.

Kyrö Malt Rye Whisky 47,2 %

Nese: Litt trelakk, noe som minner om syrin, maltsukker. Med vann blir den egentlig bare rarere, grønt treverk, blomster og sødme.

Smak: Eik, melis, grønt treverk. Med vann blir den rundere, og sånn sett mer behagelig å drikke, men også kjedeligere, det smaker mer generisk rye whisk(e)y. Etterhvert dukker det riktignok opp (melke)sjokolade på ettersmaken.

Kommentar: Whiskyen er egentlig ganske god, selv om assosiasjonene mine ikke er ting jeg nødvendigvis pleier å like i whisky. Det som er av treverk og blomsterparfyme er ikke skarpt, men dempet av sødmen, og dette er dermed ganske god drekka. Kyrö må anses å være et spennende tilskudd til den nordiske whiskyfloraen.

Kjøpt på Systembolaget.

Fjordfolk Tall Ship South Seas Cider Tasmanian Hops 8 %

Denne er lagd på norske epler og i tillegg tilsatt både humle fra Tasmania og demerarasukker (for å få opp styrken eller for å gjøre den søtere? Who knows?) så jeg er vel ikke like optimistisk overfor denne. Men vi forsøker.

Nese: Humlesitrus, mot sitron. Men veldig tydelig humle.

Smak: Det første som treffer meg er humle. Etter at jeg har svelget er det tropisk frukt som dominerer; pasjonsfrukt og mango, men ingen sødme. Syrligheten er påtagelig. Ingen merkbar snerp.

Kommentar: Dette er et helt annet produkt enn de to andre, og for meg er humla et forstyrrende element, men dette må være den beste humla sideren jeg har smakt, uten at det sier så mye: Udrikkelig er den ikke.

Fjordfolk Tall Ship Bristol Fashion Vintage Dry Cider 6,5 %

I følge etiketten er denne også laget kun på siderepler, en blanding av bittersøte varianter. Jeg blir jo nysgjerrig på hvordan dette fungerer i praksis. Importerer Fjordfolk epler eller juice? (Meg bekjent dyrkes ikke siderepler i noen nevneverdig skala i Norge, og i følge etiketten er det engelske siderepler, men det kan jo henspeile på typen snarere enn hvor den er dyrket.)

Nese: Røde epler, men ikke sødme. Hint av fersken, men igjen ikke sødme.

Smak: Tydelig eple og eplebitterhet, hint av … ok, jeg vil si ingefær, men det er mulig at det er mest fordi det står på etiketten. Noe er det der, i alle fall, som ikke er bare eple. Tørr munnfølelse, men ikke noe særlig med snerp.

Kommentar: Igjen, joda, vi er på riktig jorde i alle fall. Jeg vil gjerne ha mer snerp (og mer… grums), men jeg kan med glede drikke mange bokser av denne også.