Neste tapning ut er en annen jeg er begrenset begeistret for i utgangspunktet: Ardbeg 17 år. La oss se hva jeg får ut av den i dag…
Ardbeg 17 år 40 % Nese: Malt, sitrus, en anelse røyk. Med vann går sitrusen over til noe som ligner mer på syrlige epler. Smak: Sitron, sitronmarmelade, torvrøyk. Med vann blir den skarpere og mer sprikende i smaken. Jeg finner eikestaver og litt bittert treverk. Kommentar: Fortsatt ikke min favorittardbeg. Det er ikke noe galt i seg selv med whisky uten ekstremt torvpreg, men andre gjør det bedre. I tillegg burde jeg ikke ha tilsatt vann, den var mer harmonisk rett fra flaska.
Siden jeg ikke har noen Ardbog blir det «bare» Ardbeg på meg. Usj. Vi starter med en som egentlig er mannens særeie (han er 75-modell), men siden han mer eller mindre har sluttet å drikke røyket whisky har han ikke noe i mot at jeg drikker opp denne. Og den bør nok drikkes opp snart, den har vært åpnet siden 2005 og det er bare en liten slant igjen.
Ardbeg 1975, bottled 2000, 43 % Nese: Torvrøyk og furukvister som brenner, og en skarp, litt ubehagelig eim av fusel, som om noen har hevet en plaskanne eller noe slikt på bålet ved et uhell. Med litt vann får jeg fram noe nøtteaktig og en del sødme. Smak: Grei mengde røyk, men ellers en skjemmende, skarp smak som følger opp lukta.
Ettersmak: Røyk som henger igjen og igjen, men også en sødme som ikke er tydelig til å begynne med. Kommentar: Denne var aldri noen höydare, men den har definitivt ikke blitt bedre av å stå åpen.
Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne
Vi var lagt heldigere med selve turen, riktignok, vi fikk for eksempel lov til å ta bilder og tapningen kun for destillerishoppen hadde akkurat ankommet, så den fikk vi kjøpt oss. Dessuten fikk vi smake på washen, noe som alltid er gøy.
Jeg drikker med begge hender
I haugen med småflasker som jeg forsøker å få ryddet i er det to flasker fra dette besøket, en med newmake og en med en 30 år gammel Lagavulin. Jeg er nemlig frekk/erfaren nok (stryk det som ikke passer) til å ha med meg småflasker og trakt på sånne smakinger. Som regel får man rimelig generøse drammer, og både for levra og smaksnotatenes skyld kan det være greit å spare litt til senere (man kan selvsagt helle ut resten når man er «ferdig» med å smake, men samme hvor stor fan jeg er av spyttebakker på festival er jeg vel ikke den eneste som har tungt for å «kaste» slike edle dråper). Planen er aldri å spare dem i tre år, selvsagt, men sånn ble det denne gangen. Nå bare håper jeg at den ikke har tatt skade av oppholdet på flaska (generelt anbefaler jeg IKKE å oppbevare småprøver så lenge, altså).
Lagavulin 30 år, fatprøve fra destilleribesøk 2010
Nese: Kraftig røykpreg, alderen til tross. Sitron, jod og salt sjø. Ganske kraftig alkoholstikk uten vann. Med vann (den trenger en del) dukker det opp epletoner og stikkelsbærbusk.
Smak: Avrundet røyk, sødme og varm eik. Bitre mandler og tropisk frukt.
Kommentar: Fatet og alderen har dempet røykpreget overraskende lite (men denne er vel fra tiden før Lagavulins peatspesifikasjon ble samkjørt med Caol Ilas på 35 ppm i malten, og kan derfor være noe kraftigere røyka i utgangspunktet). Framstår som relativt ung, egentlig, fatet har ikke vært voldsomt aktivt, det er lite flis å spore. Hadde gjerne tatt en flaske av denne, mendet blir nok med dette ene glasset (resten av fatet kan være drukket opp for alt jeg vet), jeg får nyte det mens det varer.
10 år gammel, destillert 20.06.1994, tappet 11.10.2004, hogshead fat nummer 1643.
Nese: «Heavily peated» er ikke løgn, torvrøyken treffer nesa allerede når du heller opp i glasset. Ellers får jeg appelsin og grapefrukt og noe einerbuskaktig. Med vann går det fruktige mer over i aprikos eller fersken, men røyken henger godt i, det lukter virkelig kiln.
Smak: Torvrøyk og einertre. Med vann dukker en sødme opp som minner om «fruitcake» – tung formkake med biter av tørket frukt.
Kommentar: En helt grei whisky med torvpreg, men ikke mer. Bedre på lukt enn smak.
Destillert nov. 1992, tappet 2006. Fat nummer 8572 og 8574. 750 flasker fra et hogshead. Sample fra, vel, jeg husker ikke lenger. Ser litt ut som Mortens håndskrift.
Nese: Tørt tre, koriander, pære, agurk.
Smak: Malt, vanilin, bitre mandler.
Kommentar: Tåler mye vann til å være bare 43 %. Alltid morsomt å smake Mortlach som har ligget på noe annet enn sherryfat, men jeg tror ikke dette er den beste varianten jeg har smakt, akkurat. Litt midt på treet både kompleksitetsmessig og med hensyn til hvordan smakene treffer meg.
På søndag var vi en tur hos opphavet, og der sto denne og lokket, så jeg benyttet sjansen til å skrive smaksnotater. Min mor var fornøyd med kjøpet, men klagde over at den er udrøy, det har jeg stor forståelse for.
Bowmore 100° Proof
Nese: Appelsinskall, einerbær, furunål, overraskende lite røyk. Først med en del vann kommer røyken smygende, og dessuten grønne epler og (røyka) kjøtt.
Smak: Varm torvrøyk, salt sjø, tjære, appelsin, krydder. Med en del vann kommer epler og krydderkake.
Poeng: 8 av 10, muligens fortjener den 8,5
Kommentar: Kommer definitivt til å kjøpe denne om jeg får sjansen.
