Dufftown – drikkelig.no

Whisky Colours Festival: Glenfiddich Family

Den fjerde smakingen under høstens Whisky Colours Festival hadde fått tittelen Meet the Family, og vle ledet av Mark Thomson fra Glenfiddich (som du kan finne på Instagram som @singlemaltmark). Han er Ambassadør i Skottland for Glenfiddich, og har jobbet for selskapet i 7 år. Glenfiddich har ikk solgt fat til uavhengige tappere siden 1990, og gjør sin greie på sin måte sånn generelt, siden midt på åttitallet har de f.eks. fylt nyspriten på fat på 68 %, industristandaren er 63,5.

Glenfiddich 12 år 40 %

Samme oppskrift siden 2000: 85 % am-oak (eks-whiskey, ikke nødvendigvis eks-bourbon) og 15 % europeisk eik.

Nese: Veldig tydelig sprit, lett gressaktig tone, lys frukt, grønne epler og sitron. Med vann mer eple og også pære.

Smak: Malt, frukt. Frokostwhisky = frokostblanding (eller havregrøt). Hint av hvit pepper og noe melkesjokolade.

Kommentar: Blir litt vel genereisk, men er jo absolutt drikkelig.

Glenfiddich IPA Experiment NAS 43 %

Humletype: Challenger.

Nese: Sitrus, både sitron og lime. Med vann malt, korn, appelsinskall, etterhvert eple og plutselig honning.

Smak: Grassy, malty, sitron og smågodt-skumsopper (rosa, ikke brune). Med vann blir den bitrere.

Kommentar: Ganske god, definitivt litt annerledes.

Glenfiddich 15 år 40 %

Glenfiddichs “solerametode” er ikke helt som bodegaenes solerametode. De har siden 1998 hatt en Vat (dvs et «kjempefat») på 30.000 liter, som tømmes halvveis ved tapping på flaske og etterfylles med whisky som har vært lagret i 15 år på amerikansk eik, europeisk eik og amerikansk eik med sluttlagring på ny eik (virgin oak).

Nese: Fruktkompott, plommesyltetøy, fløtekarameller, etter litt tid noe medisinalt; gammelt apotek. Med vann eple igjen.

Smak: Plommesyltetøy og «gammel kiste». Med vann kommer malten fram.

Kommentar: Grei brukswhisky.

Glenfiddich 18 år CS 58 %

Fatsammensetning: 80 % amerikansk eik, 20 % europeisk eik.

Nese: Madeira, eller kanskje helst plomme i madeira, eplekake, rosiner, marmelade. Med vann mørkerøde epler, bittelitt gummi/svovel.

Smak: Mye fat, karamell, tørrhet, lær. Med vann sirup og brent sukker.

Kommentar: Blir litt rom-aktig med vann, sannsynligvis pga sødme fra den amerikanskje eika i kombo med sherrypreget.

The (Virtual) Whisky Colours Festival

Det er rart med det, men jeg anser fortsatt meg selv som «Dufftown festival regular» selv om det begynner å bli en del år siden jeg faktisk var i Dufftown under en festival. Vårfestivalen, Spirit of Speyside, har et mye videre fokus, mens høstfestivalen alltid har vært Dufftown-sentrert. Etter at jeg var der sist har det oppstått uenigheter mellom Mike Lord og Whiskyshop Dufftown på den ene siden og organisasjonen Dufftown 2000 på den andre og som en konsekvens har det de seneste årene i praksis vært to festivaler som bare «tilfeldigvis» har foregått samtidig. Den som er i regi Whiskyshop Dufftown ble i 2019 relansert som Whisky Colours Festival. Det siste året har det som kjent vært heller dårlig med mulighetene for å samle mennesker fra mange land på festival, og i august 2020 oppdaget vi at det lå an til digital festival, der 20 billetter – eller «medlemskap i Whisky Colours Club» – skulle legges ut ved månedsskiftet. Så da satt vi klar begge to, og kjøpte hvert vårt medlemskap.

View this post on Instagram

A post shared by drikkelig.no (@drikkelig.no)

Noen uker senere ble en svær eske levert av TNT på døra, og vi hadde «unboxing» på spisebordet der både jeg og Arve kom med utbrudd av sterke gloser etter hvert som innholdet åpenbarte seg. 85 pund hadde medlemskapet kostet, og med toll og tull på toppen endte det hele på ca 2000 kroner per pers, men det var da både smaksprøver til åtte smakinger (4-5 whiskyer per smaking), diverse «rester» til dregs (ca en helflaske til sammen for oss to), og både nosingglass og t-skjorte, for ikke å snakke om barbequesaus med whisky i.

Vi antok først at det ville finnes en mer generell type billett for å delta på festivalen, og at de 20 bare var «inaugural members» som fikk noe ekstra, men det viste seg at det faktisk bare var vi 20 som hadde adgang. En ganske eksklusiv klubb, med andre ord. Og sammenlignet med Whisky Show’s digitale festival (som jeg også hadde billett til) med hundrevis – eller muligens tusenvis – av «besøkende» og mer enveis livestreams, ble Whisky Colours både mer engasjerende og mer forpliktende. Når noen av gjestene uteble fra en smaking ble det lagt merke til. Representanter for destillerier og uavhengige tappere holdt smakinger for oss 20 gjester og noen få deltagere fra Whiskyshop Dufftown, og bortsett fra at det hele foregikk over Zoom var det faktisk som å være på festival i Dufftown (ja, bortsett fra at lenestolen min hjemme er mer behagelig enn klappstolene vi pleier å få sitte på der). Den vennlige ertingen mellom deltagerne som er noe av sjarmen med en liten og «intim» festival var på plass, og det var god anledning til å stille spørsmål til proffene.

Hadde det vært enda bedre å være i Dufftown på ekte? Ja, selvsagt hadde det det. Men det hadde jeg ikke hatt mulighet til i høst heller, så da hadde det ikke blitt noen festival på meg. Dette var et veldig godt alternativ, og selv om jeg selvsagt håper det blir mulig med fysiske festivaler igjen håper jeg også at de som har prøvd ut digitale løsninger fortsetter med det, i alle fall innimellom. Og det mistenker jeg vel at de to festivaldeltagerne fra Japan også håper på.

Muligheten for å melde seg på vårens festival, May Be Another Whisky Festival har kommet og gått. Selv med 30 billetter tilgjengelig ble det utsolgt på en dag. Jeg har sikret meg billett igjen.

Jeg har notater og bilder fra smakingene i høst som skulle vært publisert for lengst. Jeg prøver meg på et slags skippertak de nærmeste dagene. Et mål må jo være å få ut alle notatene fra høstens festival før vårens begynner 30. april

Julekalender 2015 luke 9

Farge: Rav

Nese: Pærer, eik, plommesyltetøy, epletre. Med vann kommer det milde røykpreget fram på nesa også. Vanilje og melis. Fortsatt pære.

Smak: Pæresyltetøy, vanilje, et hint av røyk. Med vann litt menthol, krydder (pepper?) og eik.

Kommentar: Dette var ganske godt, men jeg klarer ikke å si jeg kan plassere det. Men, ok, eks-bourbon, til tross for fargen (eller en miks, muligens), 50ish prosent og rundt 16 år? Jeg tenkte på Glenlivet Nadurra, av en eller annen grunn, men den er det vel ikke noe røyk i. Et nærliggende, på flere måter, alternativ er Balvenie. Jeg tror vi er i Speyside, i alle fall.

Fasit: Damn, I’m good. Hadde jeg truffet like bra hver dag hadde jeg meldt meg på konkurranser i blindsmaking mye oftere. Bommet rimelig heftig på prosent, da, men dette er altså Balvenie 16 år. Som ganske riktig kommer fra en miks av fat, og med 1st fill bourbon er det ikke helt sjokkerende at den har tydelig preg av det.

Dufftown Glenlivet 8 år 40 %

I likhet med Aberlour Glenlivet er dette en gammel tapning (også denne 75 cl) fra Dufftown, og har altså fint lite med Glenlivet å gjøre.

Nese: Mørke karameller og tørkede tranebær. Med mye vann får den litt maltpreg og hint av frisk frukt.

Smak: Mer mørke karameller og litt melkesjokolade. Fint lite utvikling med vann.

Kommentar: Denne skiller seg fint lite fra den generelle oppfatningen av Dufftowndestilleriet, de lager helt grei, men utrolig kjedelig whisky.

Mortlach 1995 18 år Svenska Eldvatten 56,4 %

Destillert juni 1995, tappet april 2013 lagret på et sherry hogshead med fatnummer #142102.

Nese: Eik, litt sedertre, veldig «fat» på sett og vis. Malt, eplekompott og blå druer. Med vann kommer sitrus, sitron og lime, mer hageeple og malt.

Smak: Malt, litt emmen frukt, overmoden mango. Med vann minst like mye emment og hint av babyspy. Med mer vann blir det mye bedre, da finner jeg lett krydder, fat og litt bitterhet.

Kommentar: Litt forstyrrende smak uten/med lite vann, men den har nydelig nese.

Glenfiddich The Original 1963 40 %

Glenfiddich The Original 1963 er en tapning som ble lansert i fjor høst i utvalgte markeder, men ligger an til å komme på polet i november. Det er et forsøk på å gjenskape en 1963-tapning av Glenfiddich, den første singlemalten som ble lansert på verdensmarkedet (altså utenfor Skottland). «Malt master» Brian Kinsman har noset og smakt den orginale 1963-varianten og skapt denne «kopien».

Nese: Litt newmakepreg, mye malt, varme og litt fuktige treplanker, etterhvert brunt sukker og appelsin. Med vann framstår den som «modnere», newmakepreget forsvinner og jeg får sitrus (sitron) og fruktblomster.

Smak: Malt, malt, malt. Med vann kommer appelsin og appelsinskall og et hint av kanel.

Kommentar: Skoleeksempel på «maltwhisky». Fatpreget er dempet til det ekstreme, men whiskyen smaker ferdiglagret (om den lukter litt vel ungt). Burde nesten hatt en flaske bare av den grunn, for demonstrasjonshensyn. Den er også ganske god, rett og slett. Og for en gangs skyld føles ikke Fiddichs vanlige 40 % som en utvannet demper på stemningen.

Mortlach 1978 20 år Rare Malts 62,2 %

Nese: Appelsinmarmelade og grillmarinade. Syltetøy laget av mango og annen tropisk frukt. Med vann finner jeg mørkbrent kaffe, sukat og rabarbragrøt.

Smak: Sukat og rosiner. Krydder og appelsinmarmelade. Mango chutney. Kaffe. Brent sukker med vann, mørk sirup og grillet mango. Lang ettersmak med kaffetoner og sirup.

Kommentar: Nam. Now we’re talking. Dette er noe å skrive hjem om, særlig siden det ikke er noen sherry-bombe og Diageo-tappet Mortlach har gjerne vært det. Blodfans vil kanskje savne kjøttpreget som ofte finnes i Mortlach, men her er det så mye annet for nesa og ganen å leke seg med at jeg ikke savner noenting.

Takk til IvarA for smaksprøven.

Lesestoff til helga #66

Dufftown: Travelmag har vært i Dufftown. Cue reisefeber.

Oslo: Lovløs har lansert sider, den er nå på vei ut i Oslo (de later til å kjøre «Møte opp og selge seg inn direkte»-linjen til utestedene). Jeg vil smake, men inntil jeg får mulighet kan jo dere som bor i nærheten av hovedstaden gjerne komme med tilbakemelding. Foreløpig tilgjengelig på Tøyengata Bodega, Gaasa, Pauls Boutique, Blå, Revolver og snart Würst.

Islay: Scotsman Food & Drink har intervjuet Mickey Heads, destillerisjefen på Ardbeg. Fin lesing å starte helga med. (Via Ivar’s Whisky & Food)

Skottland: Visit Scotland feirer Whisky Month, og har i den anledning blant annet et galleri med flotte bilder og en video på YouTube om whiskyproduksjon som kan være verdt å få med seg:

Norge: Hvordan er det å være vindame på ølkurs? En versjon kan du lese hos I Glasset, som har vært på ølkurs hos ølakademiet.

Telemark: Skumbag har vært på besøk hos Lindheim Ølkompani der spontangjæring står på programmet.

Ukas blogg/nettside: En blogg på engelsk denne uka. På My Annoying Opinions finner du smaksnotater for whisky, men også lengre innlegg med meninger (irriterende eller ikke kommer vel an på synsvinkelen) om whiskyindustrien. I tillegg finnes restaurantanmeldelser (som jeg scroller glatt forbi, siden restaurantene ligger litt utenom de områdene jeg normalt beveger meg i) og oppskrifter på diverse indisk mat (som jeg allerede har testet noen av).

Mortlach Rare Old 43,4 %

Etter å ha vært en «ukjent perle» i alle år, en av mange Flora & Fauna-tapninger som aldri var tenkt å selges til et bredt marked, har Mortlach fått sin obligatoriske image makeover og for et år siden ble den nye «rangen» lansert. Siden jeg har vært lite interessert i å kjøpe hele flasker for å få testet tapningene har det drøyd før jeg fikk smakt noen av dem, men på TWF bød det seg en anledning. Jeg har ikke noe prinsipielt mot NAS-tapninger, og synes mange av dem er utmerkede, men jeg HAR noe i mot markedsføringsjippo, og å kalle en NAS «Rare Old» kan ikke kalles annet. Likevel er det selvsagt hva innholdet i flaska smaker som er det viktige, ikke hva som står utenpå. I motsetning til den gamle standardtapningen, sherrymonsteret av en 16-åring i Flora & Fauna-drakt, er Rare Old en vatting av både eks-sherry og eks-bourbon.

Nese: Smørkaramell, tørr bjørkeved, korianderfrø. Med litt vann gir den tørkede aprikoser og en eim av, vel, spy. Det forsvinner heldigvis igjen med litt mer vann, og også på lukta dukker mørk sjokolade opp.

Smak: Førsteinntrykket er av litt ung whisky, med lett bitterpreg fra eik. På ettersmaken kommer bitter, mørk sjokolade og avslutningen er ren eik. Med vann får smaken et litt ubestemmelig krydderpreg, sjokoladen blir hengende, det samme blir bitterheten.

Kommentar: Tja. Sist jeg smakte 16-åringen var jeg vel ikke direkte overstrømmende, men den hadde i det minste særpreg. Det jeg først og fremst tenker om Rare Old er at den er kjedelig, den har en stil som er gjort før, og bedre, av andre. Vondt er det ikke (når spypreget forsvinner), men kjøpe en flaske til 550,- for en halvliter? Sorry, det hjelper ikke at flaska er ganske kul, så mye er ikke whiskyen verdt.

Mortlach 1993 14 år Duncan Taylor NC2 58,9 %

Tappet 2007, fatnummer 6550.

Nese: Fersken og malt. Vannmelon? Med vann får den litt blomsterpreg, syrin eller noe sånt, og mer frukt, epler og pærer.

Smak: Litt uggen bismak. Lett eik, vanilje og malt. Overmodne bananer. Et lite hint av svart pepper. Tar mye vann, men endrer seg minimalt.

Kommentar: Friskere lukt enn smak. Helt grei, men jeg har drukket langt bedre Mortlach. Den er vel neppe tilgjengeling lenger, heller, hele 8 år siden den ble tappet, og det er det ingen grunn til å være spesielt lei seg for.