Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Vanilje og eik. Kornpreget blir tydeligere med litt vann.
Smak: Sødme, vanilje, litt appelsinskall og malt.
Kommentar: Det er hyggelig med en Mortlach innimellom som har ligget på noe annet enn sherryfat. Når det er sagt er denne kneppet for kjedelig og har dessuten en litt ubehagelig binote av spy som kommer og går på lukta som ødelegger helhetsinntrykket.
20 år gammel, destillert oktober 1981, tappet januar 2002, sherry butt, dl ref. 533, 50 %
Nese: Overraskende friskt fruktpreg, men også rosiner, tobakk og eik.
Smak: Tungt sherrypreg, tørr eik. Jo mer vann jeg har oppi, jo mer støv smaker det (samme hvor selvmotsigende det er). Tankene går til lagerhus fulle av whiskyfat, til det hjørnet der et vindu slipper inn sollys som tørker den nærmeste tønn og varmer opp støvet.
Kommentar: Litt mye flis, men ellers en av de mest interessante Dufftown-tapningene jeg har smakt (nå sier kanskje ikke det så mye).
Destillert nov. 1992, tappet 2006. Fat nummer 8572 og 8574. 750 flasker fra et hogshead. Sample fra, vel, jeg husker ikke lenger. Ser litt ut som Mortens håndskrift.
Nese: Tørt tre, koriander, pære, agurk.
Smak: Malt, vanilin, bitre mandler.
Kommentar: Tåler mye vann til å være bare 43 %. Alltid morsomt å smake Mortlach som har ligget på noe annet enn sherryfat, men jeg tror ikke dette er den beste varianten jeg har smakt, akkurat. Litt midt på treet både kompleksitetsmessig og med hensyn til hvordan smakene treffer meg.