Etter en del byråkratisk og politisk rot ble det til slutt Bryggerifestival i Trondheim i år også.
Torsdag 31.juli 12.00 braker det løs med både trøndersk og langveisfarende øl. Fredag og Lørdag åpner portene 11.00, mens det alle dager holder på til 24.00.
Blandt årets deltagere finnes Austmann, Kinn, Nøgne Ø, To Tårn, Inderøya Gårdsbryggeri, Klostergården Handbryggeri, Haandbryggeriet, Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk (fatølet er egenprodusert, flaskeølene brygges hos Atna), nykommeren Namdalsbryggeriet og selvfølgelig også Ringnes E.C. Dahls (Carlsberg) som bl.a. skal lansere Polaris Porter (en baltisk porter etter oppskrift fra Trondheims egne hjemmebryggere Anders Christensen og Steinar Hamre). I tillegg stiller Cask Norway opp, mest sannsynlig med øl fra sitt eget bryggeri i Sverige, CAP.
Mat står også i år Roar Hildonen og To Rom og Kjøkken for.
En rekke foredrag og kurs avholdes også, disse koster ekstra og oversikt og billetter er å finne på Bryggerifestivalens hjemmeside.
(Jeg kommer tilbake til denne artikkelen og lenker til smaksnotater for de forskjellige whiskyene etterhvert som jeg får publisert dem.)
Neida, jeg har ikke glemt at jeg har en dag til av Whisky-Meet å fortelle om, det har bare vært litt travelt…
Etter en rolig formiddag der jeg tok meg en kort luftetur i et særdeles vindfullt Bergen og testet Terminus’ fasiliteter – jeg hadde både treningsrom og badstue helt for meg selv – var jeg klar for en festivaldag til. Nå hadde jeg planer om å få litt mer tid i festivalområdet, jeg hadde bare en masterclass* på timeplanen.
Terminus hall har en balkong der man fikk fin oversikt over festivalen. Her er Darachas stand.
Som forberedelse hadde jeg nilest festivalkatalogen og krysset av for de whiskyene jeg bare MÅTTE få smakt på, og jeg begynte med to Caperdonich, en Cadenhead small batch og en Cooper’s Choice. Sistnevnte brøt jeg alle regler med, siden den var «heavily peated» (og det bør man selvsagt vente med til man har smakt det man vil smake av upeata greier), men jeg ville forsikre meg om at jeg fikk smake den før flaska ble tom.
Edrington og Cask Norway
Jeg tok en pause for å la nese og gane hvile og rense seg og benyttet anledningen til å ta noen bilder fra balkongen i ene enden av Terminus hall. Det var fortsatt tidlig og begrenset med folk.
Chris Maile på stand for Moet Hennessy og Kirstie McCallum på Interbrands Norways stand.
Folksomt både bak og foran bordene hos Jons utvalgte (og verre skulle det bli)
Da var det på tide å benke seg for dagens første masterclass (og i utgangspunktet eneste, spoiler alert: jeg endte på en til): Charles Maclean. Klok av skade møtte jeg tidlig slik at jeg kom rimelig langt fram i køen og dermed også rimelig langt fram i lokalet.
Spente mennesker i kø. Stressede mennesker innefor dørene som løper rundt for å gjøre klart.
Heller ikke for Charles Maclean var det annonsert på forhånd hva slags whiskyutvalg vi kunne forvente oss, men det burde ikke komme som noen stor overraskelse på noen at det var tapninger fra Adelphi vi fikk. Charles Maclean fungerer nemlig som konsulent for Adelphi og hjelper dem med å plukke ut fat. Adelphis Alex Bruce satt og styrte teknikken og kom med innspill ved behov, men for det meste var det Maclean som pratet.
Charles Maclean
Mannen er et opkomme av anekdoter og «fun facts» etter et helt liv i whiskyens tjeneste, så det skulle godt gjøre å kjede seg. Whiskyene vi fikk i glasset var det heller ikke noe å utsette på, noen av de beste drammene på hele festivalen, faktisk, inkludert festivalens vinner for min del, en Bunnahabhain fra 1997.
The lineup
Vi fikk:
Adelphi Private Stock small batch blend 40 %
Adelphi Highland Park 1997 13 år 58 %
Adelphi Clynelish for Whisky-Meet 2013, 1997 15 år 53,1 %
I løpet av ettermiddagen hadde det dukket opp stemmesedeler for «festivalens beste», og en slik måtte jeg selvsagt fylle inn og levere før fristen utløp. For de nysgjerrige kan jeg avsløre at mine stemmer lød som følger:
Whisky of the Year: Adelphi Bunnahabhain 1997
Scottish Distillery of the Year: Bunnahabhain
Non-Scottish Distillery of the Year: Mackmyra
Independent Bottler of the Year: Adelphi
Så var det bare å komme seg opp i salen igjen og utnytte resten av tiden etter beste evne.
Dave Broom smaker whisky hos Daracha
Nå var det blitt betraktelig mer folksomt, og ut fra hva jeg så er det ingen grunn for arrangørene å være misfornøyd med oppmøtet.
Frode ble desverre dårlig, så Ana måtte overta prisutdelingen i siste liten, noe hun klarte med glans. Til min store overraskelse (ha, ha, nei) var ikke resten av publikum helt enig i mine vurderinger, vinnerne ble som følger:
Whisky of the Year: Laphroaig 1989
Scottish Distillery of the Year: Laphroaig
Non-Scottish Distillery of the Year: Box Whisky + Nikka (delt)
Independent Bottler of the Year: Adelphi
Vel, majoriteten hadde i alle fall rett på siste punkt.
Jeg tenkte det var best å drukne mine sorger over majoritetens tyrrani, så jeg lusket ned i lobbyen og kjøpte billett til lørdagens siste smaking: Øl og whisky i kombinasjon med Cask Norway. Den startet ikke før etter at festivalen ellers var ferdig, jeg beregnet til og med at jeg skulle rekke å spise noe først. I mellomtiden fikk jeg med meg følgende før stengetid:
Etter pizza i restauranten, akompagnert av en Waldemars hvete, et utmerket øl, ble det altså øl og whisky med Martin Smith og Christian Udjus fra Cask Norway.
Vi gleder oss. Nei, all ølen er ikke til meg, men jeg satt ytterst og fikk æren av å åpne og sende videre.
Oude Gueze Tilquin à l’Ancienne og Pisco (druesprit fra Peru)
Christian og Martin diskuterer lineup
Det var en sosial smaking snarere enn en «forelesning» og vi ble oppfordret til å smake øl mot whisky på tvers av Martin og Christian sine forslag. Det viste seg fort å være nødvendig for min del. Både Ægir Ævenue og Kilchoman 2007 er «shut up and take my money»-produkter i mine øyne.
Desverre hadde de en svært uheldig effekt på hverandre. Martin og Christians teori var at både saison og peatet whisky inneholder fenoler og at disse derfor burde kunne funke sammen, og det er vel mulig det var noe i at de forsterket hverandre. Desverre smakte det rett og slett fælt. Et særdeles uheldig gjærpreg og bitter, vegetalsk smørje, det nærmeste vi kom et konkret smaksnotat var «Marmite». Det skal sies at langt fra alle i rommet var enige (men jeg vil vel anbefale de som mente det var godt å teste Marmite, kanskje de liker det?). Jeg fikk forøvrig den samme effekten med Kilchoman 2007 og den andre saisonen, Tank 7.
Christian snakker om Tank 7
Noen av de andre kombinasjonene var langt mer vellykket for min gane. Mackmyra Bior ga Ægir Gævle mer «bite», og sødmen i ølet framhevet whiskyen. Stauning Rye synes jeg var direkte udrikkelig (om under tvil lovende), men den hentet fram en pepperaktig tone i Zeitgeist. Mellom Tank 7 og Chichibuen skjedde det mye, whiskyen forsterket det metalliske preget ølet har, mens ølet til gjengjeld forårsaket en reaksjon på tunga med whiskyen. Ægir Lir og Balcones hentet fram krydder i hverandre. Til slutt var det altså ingen whisky, men pisco, som smakte intenst hylleblomst og var utrolig artig å smake. I kombinasjon med Oude Gueze Tilquin ble det en eksplosjon av sitrus; blodappelsin mot grapefrukt når jeg gikk fra øl til sprit og appelsin etterfulgt av ekstrem grapefrukt andre veien.
Martin forklarer tanken bak whiskyvalget
Det var i det hele tatt en veldig interessant smaking, og en jeg gjerne gjentar på et senere tidspunkt (det vil si: Gjerne på et tidligere tidspunkt på kvelden. Og med mindre alkohol konsumert i forkant).
Når både øl og whisky var fortært, i alle fall mer eller mindre, var jeg mett av både whisky og inntrykk og ruslet tilbake til rommet for å sove.
Neste morgen traff jeg mange i baren som ikke hadde vært like snusfornuftige. Det var en del trøtte tryner å skue. Et annet år kanskje jeg prioriterer annerledes jeg også, jeg satser i alle fall på å komme tilbake. Kanskje vi sees påWhisky-Meet 2015?
___________________________
* Jeg bruker det engelske ordet «masterclass» fordi jeg ikke har funnet et tilfredsstillende norsk ord. Jeg konstanterer at flere andre bloggere har begynt å bruke direkteoversettelsen «mesterklasse», men «klasse» på norsk kan ikke brukes i den betydningen «class» har her på engelsk. Charles Maclean er utvilsomt i mesterklassen når det gjelder foredragsholdere om whisky, men vi som deltok er ikke «på en mesterklasse». Beklager. En bedre norsk oversettelse er «mestertime» eller «mesterforelesning», men det første høres unektelig tidsbegrenset ut, det andre litt i overkant formelt. Enn så lenge holder jeg meg altså til engelsk, selv om jeg kanskje heller mot «mestertime».
(Jeg kommer tilbake til denne artikkelen og lenker til smaksnotater for de forskjellige whiskyene etterhvert som jeg får publisert dem.)
Av familiære og økonomiske årsaker ankom jeg Bergen først fredag 31. januar, dagen for Whisky-Meets offisielle åpning. Når jeg leser om hva blant andre Thomas og Tone Øhrbom bedrev på torsdag tenker jeg at det muligens må prioriteres annerledes neste år. Vi får se.
Solen skinner i Bergen og på Grand Terminus, staselig og heldigvis ikke lenger avholds.
Jeg kom til Grand Terminus rundt 11 og fikk sjekke inn med en gang (Oh, joy!). Etter å ha dumpet bagasjen gikk jeg meg en tur i Bergens gater, med et obligatorisk besøk på polet i Valkendorfsgaten, der jeg imponerende nok klarte å motstå fristelsen til å fylle kofferten med øl og whisky. Etter lunsj på Litteraturhuset ruslet jeg tilbake til hotellet for å forberede meg til festivalåpning. Da hadde plakatene som skulle vise hvor på Terminus arrangementet fant sted kommet opp, og jeg innså at jeg hadde fått det hotellrommet som var desidert nærmest. Praktisk.
Inngangen til Terminus Hall og Whisky-Meet rett fram, rommet mitt bak den hvite døren til høyre.
Fredag hadde jeg billett til to masterclasses, men jeg benyttet timen før den første til å smake på de tre whiskyene jeg hadde sett meg ut til leksjon tre i whiskyskolen. Deretter rakk jeg en kjapp smak på årets Whisky-Meet tapning, en 25 år gammel Macallan tappet av Adelphi, og en kjapp smak på en Clynelish fra Douglas Laing & Cos nye serie Old Patricular (som jeg har en tendens til å kall Old Peculiar, er jeg redd) før jeg fant veien til Bull for å høre Mark Watt snakke om Cadenheadtapninger. Jeg kjenner Mark fra utallige Dufftownfestivaler, men har ikke vært på smaking med ham siden han begynte å jobbe for Cadenhead i 2012. Samme hva han serverer er det alltid artig å være på smakingene hans. Mark er en særdeles trivelig fyr og han har en ganske uhøytidelig stil, men besitter massive mengder kunnskap alderen tatt i betraktning. På den annen side gjør det jo ikke noe om det vi får i glasset er godt også, og han hadde med seg en lekker lineup av seks whiskyer, to fra «den vanlige» serien på 46 % og fire fra «small batch» serien på fatstyrke.
Etter at Mark hadde skravlet ferdig var det på tide å drikke litt vann, så jeg rakk bare såvidt å smake på en irsk whiskey, en Teeling Vintage Reserve fra 1991 som hadde fått sauternefatfinish. Og så var det bare å finne konferanserommet Bull igjen for å få en oversikt over Bunnahabhains nåværende range. Jeg har smakt de fleste før, men det er som regel interessant å få dem servert sånn på rekke og rad, og jeg regnet med at Kirstie McCallum hadde tatt med seg noe litt utenom det vanlige også. Antagelsen min var korrekt, vi fikk nemlig smake 40-åringen, noe som bokstavelig talt var verdt billettprisen alene (en helflaske av denne tapningen går for rundt 20.000 kroner). Men det var en interessant masterclass ellers også, Kirstie McCallum er Doktor McCallum og har jobbet fem år som blender for Burns Stewart før hun for to år siden begynte som Brand Ambassador, så hun kan sine saker.
Dr Kirstie McCallum
Konkurransemenneske som jeg er var det også artig at jeg og sidemannen (som jeg aldri fikk hilst ordentlig på, noe som i ettertid forekommer meg overdrevet sløvt) vant den litt uhøytidelige duftutfordringen Kirstie hadde med seg. Vi fikk ett sett kjemisk framstilte essenser av dufter man kan finne i whisky generelt og Bunnhabhain spesielt og fikk i oppdrag å plassere rett «prøve» på rett bilde. Makkeren min og jeg jobbet systematisk ved å ta annen hver. Når vi var ferdige med første runde hadde vi riktignok fire «prøver» på vanilje, men litt omrokkering senere var vi klar til å rekke opp hånda og få sjekket mot fasiten, og siden vi hadde alle rett og altså var først fikk vi hvert vårt Glencairnglass med Bunnahabhain-logo og lammeullskjerf i Bunnahabhain-tartan. Slett ingen dårlig premie, selv om jeg helst av alt skulle beholdt duftsettet, må jeg innrømme.
Her kan du pugge fasiten om du skal på en tilsvarende smaking, selv om jeg vel vi hevde at det er morsommere å prøve selv.
Etter at vi hadde luktet oss ferdig fikk vi smake på:
Kirstie hadde mye på hjertet og vi hadde mye å spørre om så innen vi var ferdige var det ikke lenge igjen til festivalen stengte for dagen klokken ni. Jeg hadde ikke kjøpt billetter til kveldens store avslutning, «The Ultimate Whiskypedia» med Dave Broom, på forhånd, fordi jeg jeg av erfaring vet at nå klokka nærmer seg ti om kvelden kan det være at jeg bare vil gå og legge meg. Særlig etter noen timer whiskydrikking. Småbarnsforeldre og sånt, vet dere. Men nå var jeg slett ikke klar for å avslutte kvelden og siden de fortsatt solgte billetter kjøpte jeg meg en.
Ivrige mennesker i kø for Dave Broom
Om de fortsatt burde ha solgt billetter er en annen sak, det viste seg i alle fall å være fler som ville inn enn det var satt opp plasser til.
Fullsatt
Heldigvis er arrangørene profesjonelle nok til å håndtere slikt. Jeg havnet på bakerste rad sammen med noen av gutta fra Cask Norway, og når vi kom hadde vi bare stoler å sitte på, men vips dukket det opp både bord, glass og whisky.
Martin Smith fra Cask Norway heller opp drammer til oss på bakerste rad.
Som du kan se på bildet over var flaskene pakket inn i aluminiumsfolie, en klassiker når man vil servere noe blindt. Og blindsmaking var hva vi fikk. Det er i utgangspunktet alltid gøy å få ting blindt, og det er kanskje ekstra gøy når innholdet i glassene var såpass uventet som her. Dave Broom er en av whiskyverdenens superkjendiser og er blant annet kjent for å være glad i (og kunne mye om) japansk whisky, likevel tror jeg ikke jeg var alene om å være uforberedt på å ikke få en eneste skotsk whisky på denne smakingen, som tross alt IKKE handlet om japansk. Dave selv sa at «if there’s a theme, it’s the importance of the local», og akkurat det kan man nok ikke krangle på. Lista var som følger:
Så, hva synes jeg? Vel, masterclassen var definitivt verdt pengene for å høre Dave Broom, men spriten? Not so much. Den varierte fra udrikkelig (men med mulig potensiale) til helt ok.
«Interessant»? Ja. «Godt»? For det meste: Nei.
Jeg snakket med enkelte dagen etter som var misfornøyd med forholdet mellom prisen på masterclassen og prisen på spriten vi fikk servert, men for å være ærlig kan jeg ikke si det gjorde meg noe. Jeg hadde selvsagt synes det var hyggelig om en av dem hadde vært av «Hello whisky, will you marry me?» kvalitet (etter min smak, altså), men jeg går ikke på smaking, særlig ikke denne typen smaking, for å få servert dyr whisky. Prisen (800 kroner) hang nok mer sammen med at Dave Broom lever av å snakke om whisky, i motsetning til Mark Watt og Kirstie McCallum (400 kroner per smaking) som lever av å selge whisky. Det er en vesensforskjell der, og den kan det være lurt å ha i bakhodet når man velger hvilke masterclasses man skal gå på. My two cents.
Når Dave var ferdigsnakket var jeg ferdig. Egentlig skulle jeg gjerne benket meg til i baren og snakket med gamle og nye bekjentskaper til langt på natt (muligheten var der), men jeg er irriterende avhengig av søvn, så jeg bysselallet.
Lørdag klokken fem over tolv benket vi oss i bakgården til Captain Cook i Östersund, klar for noen timer med ølsmaking. Det viste seg fort å ha vært et sjakktrekk å komme tidlig, for her ble det fullt.
Selv gjorde jeg mitt beste for å få sjekket inn alt på Untappd, notert et minimum av notater for hvert øl, samt være litt sosial. Vi kom (selvsagt) i snakk med de andre rundt bordet, og hadde det riktig så hyggelig.
Betalingen på festivalen foregikk slik at man betalte for x antall øl à 69 SEK stykket i kassen, man fikk en kvittering per øl betalt for. Så gikk man til bryggeristandsen og byttet en kvittering mot en flaske øl. Siden man altså måtte kjøpe hele flasker var det en fordel å være to, slik at vi kunne dele. Ideelt kunne man godt vært tre som delte, det var mange nok øl å ta av. Vi kom ikke gjennom riktig alt, og droppet de fleste av Jämtlands Bryggeri sine, i likhet med de fleste andre besøkende. Siden det er det eneste bryggeriet hvis øl er lett tilgjengelig på Systembolaget var det kanskje ikke så rart at representanten derfra ble stående alene mesteparten av dagen. Ikke fordi de har dårlig øl, altså, bare av rene tilgjengelighetshensyn.
Man kunne også bytte en kvittering mot mat – ‘pulled pork’ i hamburgerbrød – som smakte utmerket. Også på denne festivalen savnet jeg noe ølsnacks, riktignok. Et eller annet å knaske på, som også funker til å rense ganen med.
Vel, her er ølene jeg smakte:
Lars Lager – Bakgården i Revsund
Overraskende mye smak. har ikke spart på humla på slutten.
Mademoiselle Saison X – Jemtehed & Brande
God og frisk, men med en metallisk bismak. Tørt korianderpreg og bare et hint av appelsin/ingefær.
Mayfly Sparkling Ale – Åre Bryggcompagni
Litt ubalansert, endrer seg fra slurk til slurk, først metallisk, så fruktig, så litt fjøs, så metallisk igjen.
4C American IPA – Åre Bryggcompagni
Litt heftig humle for meg, men ellers ganske godt.
Hovendroven – Bakgården i Revsund
Også litt metallisk. Ellers maltsødme og et hint av babyspy, faktisk. De andre ved bordet var veldig begeistret for denne, så mulig det er meg det er noe galt med…
Brakk – Jormbryggeriet
Mye smak, men ikke sikker på at den er god…
Klumpen – Jormbryggeriet
Sitrus, humle og metallisk. Ubalansert, synes jeg.
Sielken – Jormbryggeriet
Litt mye brent smak, men ganske fyldig og godt.
IPA – Räven & Skatan
Ganske god, men litt mye humle (ja, jeg vet det skal være mye humle i IPA).
Oppistuggu Gårdsale – Klövsjö
Godt. Litt røykpreg, faktisk, selv om jeg mistenker at det er noe jeg innbiller meg snarere enn at det er tilsiktet. Tørt kornpreg.
Ale Cassis – Klövsjö
Ganske lik Oppistuggu.
Pilgrim Ale – Jämtlands Bryggeri
Slett ikke ille. God maltdybde.
Onkel Weissbier – Klövsjö
God. Fin banansmak.
892 Milk Stout – Klövsjö
Mer stout enn To Tårn sin, men god, rund, litt brent smak.
The Preacher – Jemtehed & Brande
Overraskende søt, god maltsødme.
The Great Adventures of Mofaza Eldorado Pale Ale – Jemtehed & Brande
Fikk veldig curry-assosiasjoner. Koriander? Mango chutney? Fruktig + krydder.
Best in show: Onkel, The Preacher og Mofaza. Jemtehed & Brande vinner etikettdesignkonkurransen (selvsagt er det en konkurranse!) hands down (honourable mention: Klövsjö og Räven & Skatan).
Jeg kan også nevne at vi var heldige med været. Det kom noen regndråper i løpet av ettermiddagen og det var grått og ikke veldig varmt, men det var ikke kaldt heller og himlens sluser åpnet seg om natten, det hadde IKKE vært hyggelig om det hadde skjedd 12 timer tidligere.
Peter Nome åpner festivalen offisielt, med daglig leder i Oi! Trøndersk mat og drikke AS, Aslaug Rustad i bakgrunnen.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin festival. Ok, det burde kanskje være siste setning heller enn første, men det oppsummerer mitt inntrykk av tre festivaldager. Siden «alle» i dette tilfellet inkluderer arrangørene så kan vi jo håpe at det blir festival neste år også. Jeg skal i alle fall oppsummere mine inntrykk som en slags tilbakemelding.
Hva funket?
1. Ølet
Utvalget var rikholdig, og inkluderte noen helt nye øl (altså ikke bare nye for meg). Jeg rakk å smake det meste jeg hadde lyst til å smake på, men kunne godt hatt enda mer tid også. Hele 11 produsenter var representert. Vi savnet selvsagt To tårn og håper på bedre lykke der neste år (innen den tid bør de vel ha fått en eller annen distribusjonskanal på plass).
En av favorittene for min del, og flere andre med meg. I dag har vi tømt Bankkvartalets hyller for den (fem flasker), ellers er det bare tre igjen på City Syd og tomt fra leverandør i følge Vinmonopolets sider.
2. Bryggerne
Mange av bryggerne var representert. De har ikke lov til å sjenke, men de minglet og man kunne stille spørsmål. Ypperlig.
3. De frivillige
Jeg møtte bare velvilje og formidlerglede, både hos de jeg kjente og de jeg ikke kjente. En og annen «Jeg må bare spørre NN, hen vet mer» når jeg spurte om noe litt innviklet, men det må være lov, alle kan ikke kunne alt.
(På det første kurset sjenket de etter bånskimetoden, forresten. Greit nok for Frydenlunds bokkøl, som var det første vi fikk, ikke like kult med Nøgne Ø Saison… Men jeg fikk gitt beskjed via Eva Beate til Tommy, så jeg antar det ble kjørt en opplæringsrunde, på det neste kurset sjenket de samme frivillige etter boka.)
4. Bongsystemet
Bortimot smertefritt, og det at det bare var to nivåer på «prisen» forenkler (selv om det ga noen rare utslag, hva sies til en Ringnes vørterøl til 100 kroner halvliteren?).
5. Arealet
Oversiktlig (nok), plenty med sitteplasser (i alle fall så lenge det ikke regnet).
6. Kursene
Jeg var på to, og de var begge helt utmerkede, om enn alt for korte. Forslag til neste år: Gi dem mer tid til å prate, minst to timer avsatt.
7. Været
Arrangøren må gjerne ta æren for det om de føler for det.
Og så den konstruktive kritikken:
1. Prisene
Jeg ville sagt 200 kroner for inngang, inkludert fem bonger. Det ville selvsagt ikke hatt noen praktisk betydning, men det er noe med psykologien. Hva får jeg for inngangsbilletten, egentlig?
Og, seriøst, 100 kroner halvliteren for selv det rimeligste ølet? Jeg sjekket inn en Dahls pils på Untapped fra festivalen og kommenterte selv at det er den dyreste Dahls’en jeg noensinne har drukket. Så vidt jeg klarte å telle meg fram til var også mer enn halvparten av ølene dobbelt så dyre, altså 200 kroner halvliteren. (1 bong kostet 20 kroner, 1 eller 2 bonger per desiliter gir 100 eller 200 per halvliter). Et poeng er at det sikrer et mer seriøst publikum, ingen kommer bare for å drikke seg full, men likevel. Så vidt jeg har forstått hadde det delvis med hvordan ølet måtte anskaffes på grunn av siste-liten-jobb med sjenkebevillingen, så jeg håper man finner rom i budsjettet for et priskutt neste år.
2. Maten
Ære være To rom og kjøkken, jeg spiser gjerne der når jeg skal spise på restaurant, men det funket ikke optimalt på festivalen. Delvis var i alle fall jeg sugen på en helt annen type mat (det hjalp ikke at det ble grillet viltburgere rett utenfor området som luktet himmelsk), og delvis var porsjonene helt ok dersom de skulle være del av en fem-retters middag, men ikke adekvate som «nå må jeg ha påfyll i magen så jeg kan fortsette å smake øl». En god idé, men ingen perfekt match. Jeg savnet også en eller annen form for ølsnacks… Kan man få ønske seg en pretzelbaker neste år? Pretty please med havsalt på?
3. Festivalkatalog?
Eller i det minste en liste på nettsidene (i disse smarttelefontider) over tilgjengelig øl med beskrivelser.
4. Souvenirglass
Noe Knut Albert også etterlyser. Så hadde man hatt et ordentlig glass å drikke av også. Ellers må jeg vurdere medbragt…
5. At jeg ikke hadde mulighet til å være frivillig
Vil de ta æren for været kan de jo få ta skylda for det i samme slengen. Skal definitivt kunne fikses neste år.
Småpirk, for det meste. Prisene hindret meg ikke i å smake meg gjennom alle jeg rakk, for eksempel, og jeg spiste pølsa mi med god appetitt.
Andre som har blogget om festivalen (tips meg gjerne om fler):
I del 1 forlot vi vår heltinne (altså meg) fortapt i en Glengoyne Single Cask, her er episode to:
Den neste tapningen jeg var nysgjerrig på – såpass at jeg nesten hadde kjøpt en flaske på polet noen uker tidligere – var Bunnahabhain Toiteach, så jeg styrte bort til «Mackenzie» for å bonge ut en dram. Man skal jo ikke stikke under en stol at jeg er glad i en røykfylt dram nå og da, og jeg har smakt god røyket whisky fra Bunnahabhain før, tappet av uavhengige tappere. Etter å ha smakt konkluderte jeg med at dette var nok en grei hyttewhisky, ukomplisert med kaldt ildsted og kull både på lukt og smak.
The Naked Grouse sammen med sine søsken, fra venstre The Famous, The Black. The Naked og The Famous Sr.
Hos «Elchies» ble jeg fristet til å teste The Naked Grouse. Jeg har vel generelt ikke særlig sans for Famous Grouse som whisky, og burde etterhvert vite bedre, men blir lurt hver gang, siden markedsføringen deres er så sjarmerende, ikke minst reklamene (søk dem opp på YouTube) med den animerte rypa «Gilbert». Mange vil vel argumentere med at navnet på denne tapningen er misvisende, siden The Naked Grouse er en såkalt deluxe-utgave der maltkomponenten er tung av Macallan og Highland Park lagret på sherryfat, og sherryfat er jo egentlig kjent for å maskere snarere enn å avkle. Den har da også et rimelig tydelig sherrypreg (riktignok ikke nok til å overdøve at dette er en blend), og er i og for seg helt grei, men ikke akkurat noe jeg kommer til å kjøpe.
Hos «Drumbain» hadde jeg egentlig ikke tenkt å smake noe, men jeg måtte innom likevel for å hilse på Clare MacNaughton som sto i den baren. Og når jeg først sto der og skravlet falt det naturlig å ta en dram av Balvenie Portwood 21 år gammel, som egentlig er en knakende god dram, søt, men med tilstrekkelig dybde.
Clare snakker med en annen kunde og forsøker å ignorere at jeg står og tar bilder.
En sving innom «Carbost» igjen for å sjekke om Lagavulin DE i ny batch (1996-2012) var god – det var den – og så en litt mer utfyllende smak på Bowmore Tempest hos «Duntocher».
Bowmore Tempest
Tempest er 10 år og holder 55,1 %, jeg har notert et batchnummer L3831. Nese: Parfyme, blomster, røyk. Smak: Mer parfyme, neglelakkfjerner. Ut fra det skulle man jo ikke tro den var så veldig god, men det er rart med det, av og til kan smaken stemme selv om assosiasjonene skulle tilsi noe annet. Det gjorde de her. Poeng ga jeg ikke (det gir jeg som regel opp etter en fire-fem drammer), men jeg har skrevet «Nice!» i notatboken og det får holde.
Tiden begynte å løpe fra meg, og jeg hadde såpass mange bonger igjen at jeg fant ut jeg like gjerne kunne benytte dem for å få smakt en tapning jeg neppe ville overveie å kjøpe på grunn av prisen. Douglas Laing & Co har tappet en Laphroaig 1990 i sin Director’s Cut serie, den er 21 år og koster småpene 2300 kroner i Norge (om du får tak i den når den dukker opp på polet i mai). Det er uansett mer enn jeg pleier å være villig til å betale for whisky, men fire bonger kunne jeg gjerne spandere for å få meg en smak. Det er slett ingen dårlig Laphroaig, med en del fruktige toner bak den karakteristiske torvrøyken er den mindre endimensjonal enn mange av de tyngre røykwhiskyene.
Laphroaig 21 år Director’s Cut, til venstre kan du skimte en Port Ellen, også tappet av Douglas Laing, den kostet 10 bonger for en dram (nesten 7000 for en flaske på polet) og kan ha vært himmelsk. Jeg droppet å smake på den.
Jeg avsluttet festivalbesøket med en Ardbeg Alligator, siden det aldri er galt å avslutte med en Ardbeg. Det var det ikke denne gangen heller.
Jeg hadde en meget hyggelig festival, og heldigvis var jeg ikke den eneste. 250 besøkende betyr at arrangøren var fornøyd og 22. mars 2014 er booket inn som dato for neste års festival. Kanskje vi sees?
Det var ikke fritt for at nyheten om at det endelig skulle bli whiskyfestival på oss trøndere også forårsaket en viss jubel i heimen, selv om det var et skår i gleden at festivalen falt på samme dag som Det gode øls klubbs hjemmebryggerfestival. Som småbarnsforeldre er vi vant til arbeidsfordeling, så vi byttet på å være forelder og festivalgåer, jeg tok meg av whiskyfestivalen og mannen drakk hjemmebrygg.
Jeg hadde dermed ikke så mange timer å gjøre unna Trondheim Whiskyfestival på, så det første jeg gjorde når jeg ankom var å legge en slagplan (det er forøvrig noe jeg anbefaler selv om du har all verdens tid). Festivalprogrammet inneholder liste over hva som serveres i de forskjellige barene, så det var en smal sak å skumme seg gjennom og krysse av for tapningene jeg «måtte» smake, ut fra kriteriene «har ikke smakt før» og «nysgjerrig på». Det viste seg at alle jeg «måtte» få smakt inneholdt røyk, derfor la jeg til en sving rundt i lokalet for å sjekke om det var noe uten røyk som fristet. Det var det selvsagt.
Jeg begynte hos «Duntocher» der jeg testet en GlenDronach Parliament 21 år, som jeg har notert meg som litt vel sherrypreget for min smak, både på nese og smak.
Deretter hilste jeg på Jon Bertelsen på «Kintyre», og spurte hva han syntes jeg burde drikke. Jon og jeg er slett ikke nødvendigvis enige om hva som er godt og ikke, men det er likevel alltid interessant å smake på det han kommer med. I dette tilfellet ble det en Arran Orkeney Bere Barley. De lærde strides om hvor mye byggtypen har å si for resultatet når man lager maltwhisky, men det er jo uansett spennende å teste noe man aldri har testet før. Byggtypen bere benyttes ikke lenger, men Arran har altså produsert en batch med bere bygg dyrket på Orkney.
Arran Orkney Bere Barley
Arran Orkney Bere er tappet på 46 % og jeg noterte meg sitrus på nesen, nærmere bestemt sitron og grapefrukt. På smaken fant jeg korn, kirsebær og litt bitterhet, som etterhvert utviklet seg til kirsebærpai med vaniljekrem. Jeg har notert at den tåler en del vann, og ga den 7 av 10 poeng.
Hos «Cochran» fant jeg en grain whisky fra Nikka destillert med en Coffey still. Siden jeg var ganske begeistret for Nikkas Coffey Malt for noen år siden tenkte jeg det var verdt å sjekke om destillasjonsapparatet hadde hatt samme effekt på grainen. Det kan man vel ikke helt si, desverre, jeg noterte meg grain på nesen og karamell på smaken og ikke så mye mer. Nå er det mulig jeg ikke ga den så mye oppmerksomhet etter å ha konstantert at lakrisen som var så sterkt tilstede på malten ikke fantes her, men det er likevel ikke en dram jeg kommer til å oppsøke igjen.
Populært hos Cochran
Jeg hadde smakt Glengoyne 12 år og Glengoyne 21 år på en smaking dagen før, men det var nok å ta av fortsatt, så jeg kjøpte en Glengoyne 15 år, som er 43 % og noterte krydder og sitron på nesen, krydder og eplekake med krem på smaken, 7,5 av 10 poeng.
Jeg fortsatte med en Glengoyne Cask Strength, som er nylansert, dette var batch 001 på 58,7 %. På nesen fant jeg Kornmokjeks, sitron, fersken og – med mye vann – gule epler. På smaken krydder, frukt, pepper og igjen med mye vann: Korn og sitronkrem. Poeng glemte jeg i farten.
Deretter ga jeg opp å holde meg unna torvrøyken og testet den Kilchomanen jeg ikke hadde fått dagen før, nemlig Kilchoman 100% Islay Release, 2nd edition. Den holder 50 % og jeg har fått med meg torvrøyk, bananer og tropisk frukt på nesen, en poengsum på 8,5 av 10 og et stort «Buying this!» i notatboken. Jeg har helt glemt å bestille den, så det skal gjøres fluksens.
Hos «Carbost» måtte jeg teste Talisker Storm opp mot Talisker 10, men det bør nok gjøres om igjen i fredeligere omgivelser. Det jeg hovedsakelig fikk notert meg var at Storm var tydeligere og mer brautende i stilen enn 10-åringen, med en kommentar at den nok egner seg som hyttewhisky. «Carbost» var forøvrig hyggelige nok til å forsyne festivaldeltagerene med små biter mørk sjokolade, en grei måte å få renset ganen litt på. Jeg benyttet meg av det, siden jeg hadde blitt lovet en smak av en Glengoyne 13 år Cask Strength, ikke det lureste å drikke etter en røyka whisky eller tre.
Glengoyne 13 år single cask – med jordbærsmak
Hvor effektiv rensingen var kan selvsagt diskuteres, men jeg fikk i alle fall tydelig jordbærpreg på både nese og smak, opp mot markjordbær. Tapningen er ikke tilgjengelig noe sted, desverre, så jeg nøt resten av drammen så godt jeg kunne og lot notatene seile sin egen sjø.
Og siden disse notatene tar tid å skrive inn, særlig når jeg oppdager at whiskywiki er utdatert på GlenDronach og at flesteparten av tapningene jeg vil lenke til mangler, slik at jeg ender med å oppdatere wikien parallelt så tenker jeg at dette innlegget er langt nok, og kaller det Trondheim Whiskyfestival del 1. Del 2 kommer forhåpentligvis i morgen.
Mat står også i år Roar Hildonen og To Rom og Kjøkken for.
