Lesestoff midt i uka, the Murraygate edition

Utgivelsen av Jim Murrays “whiskybibel” skaper kontrovers hvert år. Mange mener at det er tilsiktet fra forfatterens side, noen har gått så langt som til å anklage ham for å velge utradisjonelle “vinnere” av “årets whisky” nettopp for å generere nyhetsartikler. Også i år har Murray oppnådd avisoverskrifter, men denne gangen er det ikke hvilke whiskyer han skriver om som kritiseres, men måten han skriver om dem.

Så langt jeg vet var det Becky Paskin som dyttet i gang snøballen i en kommentar på Facebook på søndag, der hun siterer eksempler fra 2021-utgaven av The Whisky Bible og kommenterer:

Much of the industry has been working hard to change whisky’s reputation as a ‘man’s drink’, but condoning, even celebrating, a book that contains language like this erases much of that progress and allows the objectification of women in whisky.

Women working in the industry continue to be asked if we even like whisky, with ambassadors and female whisky makers often enduring leering comments during whisky tastings and festivals.

This. Has. To. Stop.

 

Deretter følger Felipe Schrieberg opp i Forbes: Sexism In Whisky: Why You Shouldn’t Read The Whisky Bible.

Så kommer The Times på banen: Sexism row disturbs carefully distilled world of whiskies

Whiskysponge kan ikke dy seg (denne er jeg glad for at jeg leste hjemme og ikke offentlig): Jim Murray still a virgin.

Men følger opp dagen etter, i mer seriøs tone: Some final thoughts on Murraygate:

I’ve never met a woman in the whisky industry who didn’t think the way he wrote or conducted himself was sexist. When you do things like referring to female audience members nipples during a live tasting, what kind of message do you really think you’re sending? (…)

Nor should it be considered an act of cancel culture or virtue signalling to state your position publicly and plainly on the matter. To say that you recognise his writings represent a strain of sexism and that you do not wish for that to be such a prominent voice of representation for an industry and culture you care about is an acceptable position to take.

 

The Spirit Business har skrevet en lengre artikkel: Industry condemns sexist language in whisky bible.

De har fått en reaksjon fra Jim Murray som vel egentlig bare graver seg dypere ned i hullet ved å kalle det “an attack on free thought and free speech” og sier om kritikerne at “what they are doing is undermining society itself”. I tillegg bruker han begreper som nærmest kan regnes som hundefløyte nå til dags, “cancel culture”. Nei, Jim, ingen har sagt at du ikke får tenke eller si hva du vil, vi er bare ikke interessert i å høre etter når det er sånn du velger å formulere deg.

Allt om whisky (på svensk): Internationell whiskyjournalist i blåsväder:

Chockad efter mötet och provningen kunde jag inte fatta att han fick den plats han hade i whiskyvärlden. Han lyfte sig själv genom att racka ned på en och samma person i publiken. Men trots att det var jobbigt att se blev det värre. Så fort whiskyprovningen kom igång var den ena efter den andra beskrivningen av whiskyn värre än den andra ”den här whiskyn är som när en japansk kvinna suger av dig…..” eller ”..som när du leker med två fylliga bröst..” etc. etc. Männen i rummet skrattade och sökte bekräftelse hos Jim med egna förslag på liknande beskrivningar/tasting notes och Jim själv njöt av sin egen show och egot växte.

 

(…) Under flera år har jag försökt ta upp diskussionen med olika personer i branschen men har för det mesta fått skratt tillbaka och kommentarer som ”ja, men det är ju så Jim Murray är”. Man blundar, duckar och försvarar honom gång på gång. Han har blivit portad från events men likt gubben i lådan kommer han tillbaka gång på gång.

 

Drinks international: Jim Murray’s Whisky Bible criticised for sexist and vulgar reviews.

The Whisky Exchange kommer på banen og annonserer at de ikke lenger vil selge boka.

The Times publiserer en oppfølger til sin første artikkel, der de har snakket med flere, blant annet Jim Murray selv: Author angry as stores lose their taste for sexist whisky annual. Denne artikkelen er bak betalingsmur men både Blair Bowman og Becky Paskin har delt skjermdumper.

David Stirk har både på egen profil og i flere facebook-tråder mer enn antydet at det ikke bare er i tekst Jim Murray trår over grenser:

And because he thinks this way, he believes he’s a celebrity. He actually thinks his name somehow carries weight and, at least used to think that girls would swoon over him. And here I need others to fill in the gaps. I can only retell one occurrence because I was there but I have been told by so many women that his advances and behaviour were not, let’s say ‘professional’.
I’m not saying he’s the next Harvey Weinstein but this industry is all about diversity, inclusivity and enjoyment and I believe for some, JM has removed the latter and dented the first two.

The Malt Teaser delte følgende perle (og jeg oppdaget en ny Instagramkonto å følge):

Glenfiddich har gått ut og støttet Beck Paskin (på Instagram, men Glenfiddichs IG-konto er sperret for Norge).

Glenturret fulgte etter på Twitter, og i løpet av dagen i dag har både Beam Suntory (vinnerne av World Whisky of the Year, ouch!), The Scotch Whisky Association og Douglas Laing kommet med uttalelser:

 

Om du ikke skjønner hva som er galt med språkbruken til Murray kan det kanskje hjelpe med et godt eksempel snudd på hodet av MaltKlaus på Twitter:

https://twitter.com/MaltKlaus/status/1308296151259426816

David Tjäder m.fl. har pratet om saken på podden En trea whisky (jeg har ikke hørt på ennå, så går ikke god for innholdet, men Tjäder har i alle fall faglig tyngde på feltet sexistist språk – og whisky, forsåvidt).

Det er selvsagt mye man kan si om denne saken, en av dem er at om du synes dette er over grensen kan du selvsagt la være å lese The Whisky Bible og at dette er å blåse det hele ut av alle proposjoner. Men det handler ikke bare om Jim Murray, akkurat som at #metoo ikke handlet bare om Giske, det handler i stor grad om hva slags miljø man ønsker å fremme – i bransjen og i hobbyen «whisky». Om du er mann og synes at den beste whiskyklubben er den der du kan “jazze litt med gutta” får du bare kjøre på (den klubben holder jeg meg langt unna, det sies neppe noe videre interessant der, uansett). Er du derimot faktisk genuint interessert i at det whiskymiljøet du vanker i skal være inkluderende bør du ta inn over deg at å beskrive en whisky slik:

If this was a woman, I’d want to make love to it every night. And in the morning. And afternoon, if I could find the time… and energy… (Jim Murray om Penderyn Celt)

Ikke skaper et sånt miljø.

Til slutt (for nå): Vil du ha alternativt lesestoff har Watt Whisky kommet med et konstruktivt innlegg i anledning kontroversen: Suggestions for some non-sleazy whisky books

Suggestions for some non-sleazy whisky books

Bonuslesestoff: Litt historie om koblingen mellom alkohol og kvinnelig seksualitet og kvinner i amerikanske whiskyannonser (det finnes flere interessante artikler på The Coopered Tot om du er historie- eller reklameinteressert).

Bokanmeldelse: Chasing the Dram av Rachel McCormack

Krysspublisert til bokbloggen.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Akkurat så «midt i teksten uten overgang» er altså veldig mange av oppskriftene.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om resturanten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese  whiskyskolen del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

Bokomtale og giveaway: The New Single Malt Whiskey

the-new-single-malt-whiskeySom nevnt i slutten av oktober har ett av mine smaksnotater havnet mellom stive permer. Tidligere i uka var jeg tilfeldigvis hjemme på grunn av kraftig forkjølelse da det ringte på døra og en hyggelig mann fra Bring overrakte meg en pakke som viste seg å inneholde ikke bare en, men tre kopier av The New Single Malt Whiskey. Det sier vel litt om hvor lite vekt jeg hadde tillagt den opprinnelige henvendelsen (der det selvsagt sto slike detaljer) at jeg helt hadde glemt at det var fler enn en kopi på vei til meg. Siden jeg strengt tatt ikke har bruk for mer enn en (og vi har bøker nok, så å ta vare på de ekstra av ren forfengelighet er lite aktuelt), gir jeg bort de to andre, se nederst i posten for detaljer om du er interessert.

Men først litt om boka. Ikke la deg forlede av e-en i whiskey, dette er en bok om både whiskey og whisky. Skottland er representert, men fokuset for boka er innovasjon i whiskyverdenen og nye produksjonsland, så de skotske destilleriene som er valgt er de som har fokus nettopp på innovasjon og majoriteten av de presenterte destilleriene ligger utenfor skottland. Første del av boka består av artikler om whisky generelt, hvordan maltwhisky lages, hva fatlagring har å si, hvorvidt man skal skrive whisky med e eller uten, osv. Så kommer et lite utvalg coctailoppskrifter med whisky, før man kommer til hoveddelen av boka: Presentasjon av destillerier – 197 i alt – gruppert på land og smaksnotater for utvalgte tapninger fra disse destilleriene. Innimellom er det intervjuer med bemerkelsesverdige personer i bransjen.

tnsmw1
Eksempel på generell artikkel

Det er over 50 bidragsytere i boka, de fleste, skal sies, har bidratt mer enn meg. Mange er bloggere eller journalister, men det er også representanter for produksjonssiden av bransjen som har bidratt. Fordelen med så mange forskjellige skribenter er at boka ikke blir monoton, alle har sin måte å ordlegge seg på og sine «quirks» når de skriver smaksnotater. Det tilbakevendende spørsmålet om whisky eller whiskey er også gjenspeilet i at stavemåten den individuelle skribent har brukt er beholdt, det er ikke gjort noen standardisering.

Flere kjente navn blant bidragsyterne
Flere kjente navn blant bidragsyterne

Illustrasjonsfoto florerer det av, og de er behøring kreditert bakerst i boka på en relativt oversiktlig måte. Dette er en liten kjepphest for meg, jeg vil kunne finne ut hvem som har tatt et gitt bilde på en rimelig enkel måte. Jeg foretrekker egentlig «Foto: NN» på/ved bildet, men skjønner at ikke alle synes det er like pent i layouten, her er det løst på nogenlunde greit vis, selv om «Shutterstock» som kilde sier lite (også på Shutterstock er det faktisk en fotograf som har tatt bildet).

Mitt bidrag.
Mitt bidrag.

Mitt lille bidrag kommer på side 188 og er altså et smaksnotat for Lille Gadegård. Jeg har endt opp som «he» i biografien til slutt, er jeg redd. Sånn går det når jeg leverer biografi i jeg-form (å omtale meg selv i tredjeperson faller ikke naturlig). Hadde jeg valgt stavemåten Robyn på mitt engelske kallenavn hadde sjansen for rett pronomen vært større, så jeg kan i grunn skylde meg selv. Vel, det er ikke akkurat første gangen jeg er blitt omtalt som «he», så jeg lever greit med det. Noe annet er at det er hyggelig å se at det er en god andel damer blant bidragsyterne (selv om det er langt fra noe som kan kalles likestilling).

Presentasjonen av bidragsyterne, der jeg nok dessverre har endt som "he".
Presentasjonen av bidragsyterne, der jeg nok dessverre har endt som «he».

Ellers er det underlig tilfredsstillende for meg at forlaget som har gitt ut boka heter Cider Mill Press.

Redaktøren Carlo DeVito har lagt ut lenker til omtaler av boka på Facebook, noen fra andre bidragsytere (Richard Auffrey på The Passionate Foodie, Peter Peter Portland Eater), men i alle fall en «ordentlig» anmeldelse: Bill Dowd i The Times Union.

Så til de to ekstra bøkene. Boka er ikke dyr (relativt sett), på Adlibris koster den 192 kroner, på Amazon.com (i skrivende stund) USD 21,16, så det har lite hensikt for meg å betale hundrevis i porto for å sende boka (og siden den klokker inn på nesten 1,5 kg koster det fort litt). Det vil si at jeg denne gangen begrenser mulighet for deltagelse til de som har en postadresse i Norge eller Sverige (og i Sverige kan jeg ikke garantere at den kommer frem til jul, for da blir den sendt neste gang vi skal over grensen og det kan være det drøyer til utpå nyåret). Til gjengjeld er alt du må gjøre om du er interessert i å være med på trekningen å kommentere, enten her, eller på Facebook-posten. Jeg trekker to vinnere første søndag i advent, det vil si 27. november 2016.

Kan jeg kalle meg forfatter nå?

Vi får mange rare henvendelser gjennom kontakt-oss-skjemaet her på drikkelig.no, ikke minst fra alle dem som klarer å misforstå hvem vi er og tror vi produserer/selger alkohol. Den typen har det kommet såpass mange av at jeg så meg nødt til å legge inn en liten «forklarende» tekst på kontakt-oss-siden, selv om slike henvendelser har en viss underholdningsverdi.

En tid tilbake fikk jeg derimot en hevendelse som jeg ikke helt visste om jeg skulle ta alvorlig til å begynne med, en Carlo DeVito kunne fortelle meg at han jobbet med en bok om nye whiskyland og lurte på om han kunne få bruke et av mine smaksnotater i denne. Til tross for at jeg altså slett ikke var sikker på seriøsiteten i henvendelsen svarte jeg positivt. Siden den gangen har det kommet oppdateringer om prosjektet jevnlig og jeg har sendt avgårde både bilde med høyere oppløsning og en tre-setningers biografi. Og i dag foreligger faktisk boken helt på ekte.

Foto: Carlo DeVito
Foto: Carlo DeVito

Jeg har ikke hatt forfatterambisjoner å skryte av (i alle fall ikke siden jeg var tenåring), men det er jo litt gøy likevel for en uhelbredelig bibliofil sjel å bli publisert mellom stive permer. Særlig når man ser hva slags celebert selskap jeg har havnet i. Thomas har bidratt med rundt 20 smaksnotater, visstnok, og andre navn på listen er Serge Valentin (rene superstjernen å regne i whiskykretser, om du ikke har hørt om ham før er det på tide), Tabarak Razvi og Allison Patel.

Jeg gleder meg til å få min egen kopi i posten og kommer neppe til å la det gå ubemerket hen (selv om jeg vel ikke akkurat kan anmelde en bok jeg har bidratt til). Skulle du synes dette høres ut som en bok du bare MÅ ha kan den allerede kjøpes, for eksempel hos Adlibris. For ordens skyld: Min betaling er heder og ære pluss en kopi av boka, jeg får ingen provisjon.

Men for avslutningsvis å svare på mitt eget spørsmål: Nei, jeg tror ikke jeg skal begynne å presentere meg som forfatter.

Bokanmeldelse: Michael Jackson: Whisky – Den store kulturguiden om whisky

Opprinnelig publisert på nmwl.no.

Michael Jackson: Whisky – Den store kulturguiden om whisky
Oversatt av Arnt Steffensen
Pegasus Forlag 2007
ISBN: 978 82 442 0022 6
(Orginal Dorling Kindersley 2005)

Kortanmeldelse:

Dette er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk. Her finner du artikler om alle de tema en whisky-amatør kunne tenke seg å ville lese om og enda noen til. Michael Jackson, en annerkjent autoritet på temaet maltwhisky, har skrevet introduksjon og noen artikler, andre bidragsytere er Dave Broom og Martine Nouet. På grunn av oppbyggingen i artikler snarere enn kapitler kan man enten lese denne boka fra perm til perm, eller dyppe ned i den nå og da når det er et tema man har lyst til å fordype seg i. Boka er for det meste lett leselig til tross for til dels innfløkte temaer og er rikt illustrert slik at jeg får akutt reisefeber så fort jeg begynner å bla i den.

Løp og kjøp.

Litt lenger versjon, der pedanten får slippe til:

Først bør jeg vel bemerke at jeg ikke egentlig er i målgruppa for denne boka, da jeg fortrinnsvis leser bøker skrevet på engelsk i orginalversjon. Hovedårsaken til det er at jeg vet av erfaring at når jeg kommer til en setning jeg ikke helt får grep på i en oversettelse ender jeg alltid med å gjette meg til hva det sto i orginalen. Slik parallelloversettelse tilbake til orginalspråket kan bli ganske slitsomt dersom det er mye uklart i den norske oversettelsen.

Til Arnt Steffensens ære var ikke det hovedproblemet mitt med denne boka. Jeg har funnet en og annen oversettertabbe (eller det jeg i det minste innbiller meg at er en oversettertabbe, jeg tar høyde for at jeg kan ta feil selv), men i en såpass omfattende bok er ikke det uventet, og de få tilfellene er lette å overse. Et langt større problem er uklarheter som MÅ stamme fra orginalen fordi de er så omfattende. Noen av dem kan tyde på at forfatteren forsøkte å få inn for mye info på for liten plass, det kan muligens tilgis uten videre. Andre uklarheter er simpelthen bare uklare, uten at jeg kan finne på noen god unnskyldning på forfattterens vegne. Det triste er at de fleste av disse “Hæ?”-øyeblikkene forekommer i kapitlene skrevet av Jackson selv. Man kan mistenke at redaksjonen har lidd av guru-frykt og ikke turt å foreslå at enkelte avsnitt kanskje burde vært skrevet om. Det boka hadde trengt, på norsk, men først og fremst i orginal, er en skikkelig språkvask. Som det er hadde jeg problemer med å fortsette å lese da jeg til stadighet fikk mest lyst til å kyle boka i veggen.

Allerede på første side av forordet kom jeg til et avsnitt som fikk meg til å sukke høylydt og forlange å få lese høyt for sidemannen for å sjekke at det “ikke bare er meg” (heldigvis var sidemannen i dette tilfellet min mann, tenk om jeg hadde sittet på bussen, det kunne det blitt moro av. Nå, tilbake til poenget). Jackson har på en litt vag, men akseptabelt smårotete måte snakket om whisky i Skottland og så i Irland. Men så kommer avsnitt to under headingen “Aroma og smak”:

Uansett hvordan whisky staves har ordet keltisk opphav, og av den grunn fikk Wales starttillatelse. Etter flere tjuvstarter kom den første walisiske whiskyen fra Black Mountains i 2004. Også Bretagne i Frankrike og New Scots of Cape Breton i Canada har etablert destillerier som bevis for sin keltiske herkomst.

Spørsmål begynte å surre rundt i hodet mitt: Hva har dette med aroma og smak å gjøre? Trenger man starttillatelse for å produsere whisky, og må man bevise sin keltiske herkomst for å få en slik? Hvem er det i så fall som utsteder denne starttillatelsen?

I håp om at det skulle virke oppklarende leste jeg videre:

I USA, nasjonen som hevder at det er størrelsen som teller, selges det mer og mer whiskey etter at man startet med småproduksjon, small-batch bourbon.

I Japan har flere tiår med eksperimenter resultert i single malts i verdensklasse som overbeviser selv den mest kverulantiske kritiker.

Osv. Jojomennsann, dette er klart som blekk. At det finnes folk av keltisk herkomst i USA er jeg jo klar over, men trenger du å bevise at du har slike gener for å lage bourbon også, eller gjelder det bare hvis det er maltwhisky du ønsker å produsere. Og når fikk Japanerne keltisk blod i årene? Dette må da være revolusjonerende immigrasjonsforskning og det er rart det ikke ble slått større opp (men kanskje alle andre fikk det med seg, det var vel tross alt for noen tiår siden, da de neppe fikk lov til å eksperimentere en gang før slektskapet var bevist.

Ok, så jeg overdriver forvirringen min. Jeg tror ikke Jackson forsøker å si at Japanerne er av keltisk herkomst. Men på den annen side skjønner jeg faktisk ikke hva han forsøker å si med den “starttillatelsen” til Waliserne. Og jeg trodde jeg kunne litt om whisky, så hva skal en stakkars nybegynner tro dersom hun leser dette?

Jeg må i hvert fall ta med ett eksempel til. Dette sitatet stammer fra side 18 og starten på artikkelen “Whiskyens gleder” (jeg tar med første avsnitt først og fremst for ikke å bli beskylt for å trekke ting ut av sammenheng):

Whisky er et godt eksempel på den reservasjonen mange føler i møte med alkoholen. Vi er ikke helt sikker på hvorfor vi liker det, eller om vi strengt tatt burde. Dessuten nøler vi ofte med å innrømme at vi liker smaken og det det fører med seg.

Whisky kan være forfriskende, men kompleksiteten i duft og smak gjør at det ikke nødvendigvis er førstevalget. Du blir også lettere beruset, men whisky passerer ikke munn og gane uten at du merker det, slik som de kjedelige designervodkaene. Som med det meste av alkoholholdige drikker må man venne seg til smaken, og whisky er absolutt den mest komplekse drikken av dem alle.

(Min utheving.) Er ikke whisky førstevalget? I hvilken sammenheng? Eller er det det at whisky kan være forfriskende som ikke er førstevalget? (Grammatisk er det det det står, siden whisky ikke er intetkjønn og dermed ikke refereres til med “det”. Ok, akkurat dette er kanskje oversetterens feil.) Blir du “lettere beruset” eller blir du beruset fortere enn når du drikker noe annet? (Er det oversettelsen som gjør dette forvirrende også? Skulle jeg ikke sagt det om at oversetteretabbene var lette å overse, kanskje?)

Ok. Et eksempel til. Åpningen av artikkelen “Fatets innflytelse: Europeisk eik”:

Du sitter med en whisky i glasset: Hvor lang tid tok det før aromaen og smaken utviklet seg? Alderen som står på etiketten, 8 eller 18 år, gir bare en del av svaret; whiskyen har nemlig også ligget på eikefat.

Aller først: Alderen på etiketten gir faktisk hele svaret på “hvor lang tid tok det”. Dernest: Har whiskyen ligget på eikefat i tillegg til de årene, eller hva? Hvis jeg legger godviljen til så kan jeg akseptere at det skal poengteres at eika har noe med saken å gjøre, men siden sprit ikke utvikler seg (nevneverdig) på f.eks. ståltank vil jeg vel påstå at i forhold til tid er eika saken. Henter jeg fram mine oppsparte reserver av velvilje kan jeg gå med på at poenget kanskje skulle ha vært at hvilken type eik whiskyen ligger på i de 8 eller 18 årene har vel så mye å si for smaken som hvorvidt det er 8 eller 18 år, men det er faktisk ikke det det står I DET HELE TATT. Det får da være grenser for hvor mye man skal måtte lese mellom linjene. Oppbyggingen til å snakke om type eik er faktisk så lang at man for lengst har glemt at overskriften hadde noe med europeisk eik å gjøre før man kommer dit.

Jeg sa jo at pedanten skulle få slippe til. Dette – og mange flere eksempler – irriterte meg såpass at jeg brukte tre uker i stedet for tre dager på å gjøre ferdig denne anmeldelsen. Men jeg mener fortsatt det jeg skrev i kortanmeldelsen helt på begynnelsen her (husker du det?):

Dette er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk.

Som nevnt er boka bygget opp av en rekke artikler, skrevet av Jackson selv eller av en av de andre bidragsyterne (Dave Broom, Jefferson Chase, Dale DeGroff, Jürgen Deibel, Richard Jones, Martine Nouet, Stuart Ramsay, Willie Simpson og Ian Wisniewski). Første del er svært generell og heter “Å forstå whisky”, her finner du artikler som foklarer litt om forskjellige typer whisky og forskjellige typer sprit, om gleden med whisky og om whiskyens rolle i litteraturen. Deretter kommer en del som heter “Aroma og smak” der artiklene omhandler forskjellige aspekter ved produskjon og lagring og forsøker å si noe om hvordan dette påvirker det endelige produktet. Så får vi en presentasjon av whiskylandene, område for område der det er nødvendig og presentasjon av alle destilleriene (for Skottland sin del, i hvert fall – tror jeg da, jeg må innrømme at jeg ikke ahr dobbeltsjekket) med korte smaksnotater i egen boks på siden. Den siste delen heter “Å nyte whisky” og har en artikkel om whiskycoctailer og to om whisky og mat (en til mat og en i mat). Oppbyggingen virker fornuftig og oversiktlig. Har du lyst er det ingenting i veien for å starte på side 1 og lese deg gjennom helt til side 288 (selv om jeg vel ville anbefale å ikke nærlese registeret som starter på side 283). Alternativt kan du ha boka liggende hendig til (dette er tross alt en typisk kaffebordbok, designet for å se pen ut) og lese en artikkel her, en der, ettersom det faller deg inn.

Noen merkverdigheter dukker dog opp, for eksempel klarer ikke jeg å tyde hvorvidt den som har skrevet introen for hvert land (Dave Broom for Skottland, f.eks.) også har skrevet enkeltartiklene om hvert område.

Det hele er gjennomgående godt og relevant illustrert med før nevnte reisefeberinduserende bilder, samt gode og detaljerte kart. Noen faktabokser og tabeller har man også funnet plass til, selv om noen er mer oppklarende enn andre. På side 63 er det en ganske fin faktaboks om halsene på pot stillene og hva fasongen har å si for whiskyen. På side 85 finner vi en tabell over “Typiske aromaer og smaker” der smaker relateres til “smakskilde”, altså om en spesifikk smak stammer fra kornet, torven, lagring o.l. Denne hadde vært nyttigere dersom man ikke hadde stusset over slike ting som at “smakskilden” Torv defineres slik:

Vann som flyter gjennom myrområder kan ta til seg smaker fra torven. Det samme kan skje i fuktige lagre. Stort sett oppstår torvsmaken når torven brennes for å tørke det maltede bygget.

Den første setningen er problematisk i og med at den stadfester noe som de lærde strides rimelig høylytt om (det vil si, de strides vel om om det har noen betydning for det endelige produktet at produksjonsvannet smaker torv, at vannet faktisk smaker torv er de vel ikke så uenige om, i så måte er setningen korrekt), men det er nå så. Setning to har jeg litt problemer med. Tar vannet til seg torvsmak på fuktige lagre? Etter definisjonen følger eksempler på smaker som kommer av smakskilden. For torv sin del inkluderer den ordet “velduftende”. Dette er problematisk på to plan. A: Er velduftende en beskrivelse av en smak? B: Betyr det at whiskyer som ikke har torvpreg ikke er velduftende? I samme tabell er smakskilden gjæring illustrert med et bilde av pot stills, så kanskje utsagnet om at illustrasjonsbildene er gode og relevante også burde modifiseres?

Ikke en perfekt bok, med andre ord, men jeg gjentar at det er den beste og mest omfattende boka om whisky som er å få på norsk. Dersom du ikke leser engelsk like lett som norsk er det bare å løpe og kjøpe. Faktisk kan jeg anbefale en tur på Oslo Whiskyfestival, det ryktes nemlig at du kan få boka til spesialpris der (og en og annen dram kan du også få der, har jeg hørt).

(Enig? Uenig? Kommenter gjerne.)

Bokanmeldelse: Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund

whisky_bluesDet er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.

Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.

Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.

Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.

Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.

For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen.* Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.

Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.

For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.

I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.

Artikkel om boka i Kristianstadsbladet.

(Innlegget er krysspostet til bokbloggen min.)

________________________

* Dette kommer det mer om i whiskyskoleserien, i mellomtiden kan du lese mer på whiskywiki.