Jura 10 år 40 %

Denne har fått sluttlagring på eks-oloroso sherryfat.

Nese: Karamell, valnøtter, noe syrlig, selje, varm eik. Med vann kommer det kanel og svart pepper, samt tropisk frukt.

Smak: Rått treverk, selje, nøtter, litt røft, lett bitterhet. Med vann framstår den fortsatt ung. Det smaker syrlig og etter at jeg har smakt på noen av de andre dukker det jammen opp røyk også.

Kommentar: Bedre nese, men dårligere smak enn Journey. Ikke verdt de ekstra kronene, litt ubehagelig på smaken egentlig, selv om den hadde utviklet seg til det bedre når jeg kom tilbake til den.

Smakt på Jura-møte i NMWL Trondheim, oktober 2018.

Knockdhu 10 år Cadenhead 54,5 %

Nese: Epler, pærer, pæresukkertøy, Haribo fersken, vanilje. Med vann lukter det blomster, hegg kanskje.

Smak: Fruktsalat og vanilje, men også litt emmen frukt. Med vann går smaken mer mot noe blomsteraktig også. Jeg vil si løvetann (men det blomsten lukter, ikke sånn melken smaker).

Kommentar: En artig greie. Veldig spesiell, særlig på smaken. Mer spesiell enn god, muligens, men langt fra udrikkelig.

Smakt ifm Trondheim whiskyfestival 2019.

J. P. Wiser’s Triple Barrel 10 år 40 %

J. P. Wiser’s Triple Barrel ble lansert på Systembolaget 1. juni 2018. Wiser’s er et gammelt kanadisk whiskymerke, det ble etablert i 1857, men etter diverse sammenslåinger og overtagelser finnes ikke lenger et eget Wiser’s destilleri, spriten har siden åttitallet blitt produsert ved Hiram-Walker & Sons destilleri i Windsor, ON. I dag eies både J. P. Wiser’s og Hiram-Walker & Sons av Pernod Ricard, og akkurat denne tapningen er på PET-flaske og er tappet i Finland i følge etiketten. Ja, ja, det er vel mer miljøvennlig transportere på tankbil enn på flaske… Triple Barrel er en vatting av sprit modnet på tre typer fat (ingen overraskelser der, altså): Ny eik, eks-bourbon og eks-kanadisk whisky.

Nese: Førsteinntrykket når jeg luktet på nyåpnet flaske var søtt, nesten rom-aktig. I glasset lukter den fortsatt ganske søtt, men nå mer med fokus på vanilje, toffee og fat. Det lukter tydelig eik, og også noe tørket, søt frukt; aprikos eller noe sånt. Med vann får den litt ubestemmelig krydderpreg,

Smak: Eik. Litt bittert, en del vanilje, men mest bare treverk. Vann hjelper en smule, det dukker opp noe tørket frukt og litt krydder, men eika er fortsatt dominerende.

Kommentar: Det smaker for mye eik til at jeg blir helt overbevist, men udrikkelig er det ikke. PET-flaske kan være praktisk i mange sammenhenger når det man er ute etter er en brukswhisky (reisedram, f.eks.) og til 229 kroner er det grenser for hvor stor risiko du tar med denne, man kan gjøre dummere kjøp.

Longrow 1995 10 år Tokaji Wood 55,6 %

Nese: Mørk sirup og gule rosiner, melkesjokolade, sviskegrøt med fløte, søt tobakk. Med vann chocolate chip cookies, karamellisert fersken, kanel og røyk.

Smak: Fat! Svisker og bitter, mørk sjokolade. Lett svidd sirup av steinfrukt. Med vann blir den litt mer behagelig å drikke, og jeg får mørk appelsinmarmelade, eikeplanker, tobakk og et hint av svart pepper. Torvrøyken dukker såvidt opp på ettersmaken.

Kommentar: Fatet har tatt overhånd her, og jeg vet ikke helt om jeg synes det er godt, men kjedelig er den i alle fall ikke.

Takk til Johnny Morten for smaksprøven.

Hazelburn 10 år 46 %

Påskekalenderen: “Onsdag: Brakkesyke”.

Nese: Sitrus i form av appelsin og grapefrukt. Med vann dukker det opp malt og litt gurkemeie.

Smak: Grapefrukt og eik. Med vann blir den skarpere, men får også mer maltpreg.

Kommentar: Jeg synes kanskje denne mangler litt oomph. Tankene går til Speyside igjen, men hva det egentlig kan være må jeg innrømme at jeg er litt blank på. Vill gjetting: Craigellachie. 50ish prosent og… 15ish?

Fasit: WBID 57967, tappet 2014. Akk ja. Det var jo på sett og vis i nærheten på de fleste punkter, men ikke så mye som lignet på fulltreffere heller.

Bowmore 1999 10 år Old Malt Cask 50 %

Destillert november 1999, tappet september 2010, modnet på en refill butt, DL Ref 6526.

Nese: Lett søtlig torvrøyk, tang, lakris-hubba-bubba. Etter å ha hatt oppi vann får jeg plutselig assosiasjoner til hermetisk pære, men det forsvinner igjen og etterlater søt røyk og ikke noe særlig annet.

Smak: Torv, røyk, kjøleskapsis. Krydder, muligens karve, særlig på ettersmaken. Med vann er det fortsatt mye røyk, men nå med mer vegetalsk preg, muligens av tang. Vått treverk og litt appelsinskall gjør seg også gjeldende.

Kommentar: En helt grei dram, noe Old Malt Cask forsåvidt pleier å garantere for. Mindre spennende enn man kunne ønsket, kanskje.

 

Bunnahabhain 10 år Cadenhead Small Batch 46 %

Nese: Vanilje, stekt banan, fløtekaramell og lær. Med vann synes jeg den får litt fjøspreg, med noe høy.

Smak: Vanilje, lær, pepper. Med vann smaker det litt fjøs også, men det er egentlig pepperet som er mest fremtredende.

Kommentar: En litt sær sak, og ikke særlig typisk Bunnahabhain, men jeg liker den. Håper den lever lenge i NMWL Trondheim så jeg rekker å ta noen flere drammer av flaska.

Julekalender 2016 luke 12

Nese: Tørket aprikos, appelsinmarmelade, smørkaramell og noe fatpreg (mot gummi). Mer aprikos og dessuten sagspon med vann.

Smak: Tørt treverk, tørket aprikos, mørk sirup. Vann tar nesten knekken på smaken.

Kommentar: Nå er det nok noe sherry inne i bildet igjen, men jeg ville ikke trodd det var en ren sherryfatstapning. Ikke fatstyrke, heller 40 % skulle jeg tro. Tidlige tenår, kanskje? Oooog… Speyside? En eller annen standardtapning? Det ringer ikke akkurat haugevis med bjeller, riktignok, så kanskje noe litt obskurt noe. Om det er IB må det nesten være Gordon & MacPhail, det er da vel bare de som vanner ned til 40? Nesa var jo god, og smaken forsåvidt ok på full styrke, men den falt litt gjennom etterhvert.

Fasit: Nesten antikk tapning, gitt. Dallas Dhu 10 år fra Gordon & MacPhail (så traff jeg da på noe!). 40 %, selvsagt. 

Laphroaig 10 år 48 %

IMG_1786Nese: Torvrøyk og bål, medisinalt og brødskorpe. Etter vann får jeg et kort blaff av non-stop.

Smak: Jernbanesviller og rustent jern. Torvrøyk. Med vann smaker den som skifer dekket av sot.

Kommentar: Det er mulig det fortsatt er sant at Laphroaig 10 var bedre før, eller så har den kommet seg igjen? Dette er i alle fall innmari godt.

Lammerlaw 10 år Cadenhead’s World Whiskies 50,2 %

Strengt tatt på tide med en bottlekill på denne, den ble tappet på flaske i august 1999 og har vært åpen, vel, siden tidlig 2000-tall. Modnet på en bourbon barrel som ga 228 flasker. Lammerlaw er destillert ved Willowbank Distillery, som også prodiuserte Wilson’s og derfor også er kjent som Wilson’s Distillery, på New Zealand, og allerede når Cadenhead tappet denne var destilleriet ikke i drift, Fosters (ølmerket) hadde kjøpt det av Seagrams og umiddelbart lagt det ned i 1997.

IMG_1938

Nese: Epletrær og vanilje. Mer sitrus med vann og et snev av eik.

Smak: Litt friskt, fruktig, litt eik, med en bitter snert mot slutten. Noe fusel-aktig gjør seg gjeldende med vann, og det blir mer av bitterheten, uten at det kommer til så mye annet.

Kommentar: Kanskje har tiden på åpnet flaske gjort den bedre, kanskje verre, vanskelig å si. Nå er den mer kjedelig enn noe annet. Lite alvorlig å utsette på den, men den gir heller ingen grunn til å gråte over et nedlagt destilleri.