drikkelig.no

Etter verdens treigeste lunsj på The Black Sheep Pub (vi ventet førti minutter på maten, uten noe slags forvarsel om «vi er travle så det kan ta litt tid») møtte vi opp ved porten inn til Springbank for å få en omvisning.

Maltgulvene var opptatt med Open Day-aktiviteter, men Springbank malter altså all malten selv, og kilnen fikk vi se (og lukte). Avhengig av hvilken sprit som skal produseres (Springbank, Longrow eller Hazelburn) benyttes ingen, litt eller mye torv i tørkinga. Så flyttes malten over i maltbins fram til den skal brukes, og oversikten over hva som er i hvilken bin finnes i det turguidene liker å omtale som «the Springbank computer».

Maltet kan ligge lenge fra det maltes før neste steg i prosessen tar til, men når det først hentes ut fra maltbins går det slag i slag. Først skal maltet males til grist, det gjøres av en Portheus mølle.

Deretter bærer det ut i meskekaret, som hos Springbank er åpent, og tydeligvis ikke fullt før det renner over.

Vørteren fylles på gjæringskar av tre (ikke noe stainless steel her i gården nei) og gjæren tilsettes. «Ølet» får stå og godgjøre seg både lenge og vel, så lenge at alkoholprosenten begynner å gå nedover (formodentlig på grunn av fordamping), og washen har også en styrke på bare 4,5 til 5 %, mens normen er 7-8 ellers i Skottland.

Så skal det hele destilleres, og her kommer den andre faktoren som avgjør de store forskjellene mellom de tre sprittypene, Springbank, Longrow og Hazelburn inn. Longrow er destillert to ganger, Springbank 2,5 (jeg har fått hvordan forklart, men det synker aldri inn) og Hazelburn tre.

Det er derfor tre stills i stillroom, en washstill og to «low wines» stills. De to siste er utseendemessig ganske like, men om jeg ikke husker helt feil fra når jeg var på Springbank sist er kjølemetoden forskjellig på de to.

Det er fine plansjer i alle rom på Springbank med essensielle tall og forklaringer (se de fleste i Flickr-galleriet som du finner nederst i denne bloggposten). Blant annet denne som burde gitt svar på dette med 2,5 gangs destillasjon, men jeg klør meg litt i hodet:

Derimot bekrefter den hukommelsen min, det ER forskjellig kjølemetode for de to «spritapparatene», den ene har wormtub, den andre kondensator.

Til slutt kommer i alle fall godsakene ut gjennom spirit safen, og siden det var hjertet i siste steg for Springbank som rant der når vi kom til dette punktet fisket guiden fram glass, åpnet lokket på «safen» og fylte opp for å sende rundt (smaksnotater finner du her). Sånt kan man like.

Vi rakk å teste et par øl fra Fyne Ales før neste post på programmet, blant annet en innmari god imperial stout ved navn Mills and Hills.

Neste post, ja. Nå var det på tide med et lite besøk inne i lageret med mannen med nøklene, Gavin McLachlan, destillerisjefen på Springbank. Ideelt sett skulle jeg nå presentert utdypende smaksnotater for det vi fikk smake, men jeg prioriterte å nyte heller enn å notere er jeg redd.

Oppsummert er det vel bare å si at om du får sjansen til å besøke et whiskylager sammen med noen som har myndighet til å åpne fatene og hente ut whisky er det lite grunn til å gjøre noe annet enn å hive seg med.

Etter den smakinga var vi klar for å sette oss ned litt, så vi tok en tur innom Burnside for en øl, og der var jeg nødt til å ta bilde av det tomme glasset til en av de andre gjestene, for bare se:

Kombinasjonen perfekt vasket glass med jevne store slurker.

Middagen spiste vi på Argyll Arms, og så var vi jo nesten programforpliktet til å besøke baren på Ardshiel Hotel, som er den eneste baren i byen som har et whiskyutvalg det er noe vits i å skryte av. De har til gjengjeld definitivt et utvalg å skryte av.

Med renere gane og mer søvn innabords kunne man tilbragt en uke i denne baren, men jeg takket for meg rimelig snart og vandret tilbake til leiligheten. Det kom jo en dag på fredag også, og den skulle starte med en smaking jeg hadde store forhåpninger til.

Flere bilder på Flickr.