Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Destillert mars 1983, tappet august 2009. DL Ref 5441.
Nese: Kardemomme, lakk og (dempet) røyk. Lakken blir mer fruktig (om det gir noen mening); grapefrukt, melon og eple.
Smak: Svart pepper, nesten chili, lett eik, melkesjokolade, røyk. Vann gjør lite for smaken, men jeg får badstue (altså varmt treverk) på ettersmaken.
Kommentar: Skjemmer ikke ut Port Ellen-navnet, men mangler det lille ekstra for å havne i toppskiktet.
Destillert september 1982, lagret i en refill sherry butt, tappet oktober 2010 av Gordon & MacPhail i Connoisseurs Choice-serien.
Nese: Overraskende fruktig; vaniljekrem, pærer og stikkelsbær. Og urter. Røyk også, men ganske ren og dempet røyk. Med vann tenker jeg stikkelsbærbusk på sankthansbålet.
Smak: Ren, kald røyk. Epler og vannmelon? Kanskje helst jelly beans med vannmelonsmak. Varmere bålrøyk med vann, noe eiketoner og noe nøtteaktig på avslutningen.
Kommentar: En positiv overraskelse. Selvsagt har man forventninger til Port Ellen, men til Gordon & MacPhail, og særlig ikke-fatstyrke, har jeg generelt lave forventninger. Jeg blir jo sittende å lure på hvorfor den er vannet ned til 43 %, men ellers er det fint lite å utsette på denne tapningen av et sagnomsust/oppskrytt (stryk det som ikke passer), men i alle fall nedlagt (og demontert og formodentlig tapt for alltid) destilleri.
Takk til Are for smaksprøven.
Det er World Whisky Day, så da må man vel nesten ta seg en dram. Caperdonich bør være en bra kandidat å feire med.
Denne er fra et refill bourbonfat.
Nese: Vanilje og litt ubestemmelig frukt. Ganske mye spritstikk på full styrke. Litt nøtter og muligens melkesjokolade. Tydeligere frukt med vann, eple og pære, og litt urter.
Smak: Vanilje, korianderfrø, fløtekaramell og melkesjokolade. Men den har også en skarp tone, i tillegg til ganske kraftig spritpreg. Vann demper spritpreget, men gjør ikke så mye med smaken ellers, med mye vann kommer det fram noe epler også på smaken, og etterhvert pæredrops eller bruspulver med pæresmak.
Kommentar: Jeg blir ikke helt sjarmert, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Det er noe med det skarpe på smaken, kanskje. Det er godt, men ikke løp-og-kjøp-godt.
Takk til IvarA for smaksprøven.
Farge: De lyver ikke, den er rosa. Rosa med brunskjær, riktignok, men definitivt rosa.
Nese: Bringebærsyltetøy av god gammel årgang. Det glasset som ble glemt bakerst i kjelleren og dukker opp 25 år senere. Det vil si nærmest støvete og bare et vagt minne av bringebær.
Smak: Bringebærne er tydeligere på smaken, her kommer også et snev av humle og en smak av malt inn. Syrlig og friskt, forsåvidt.
Kommentar: Jeg kunne ønsket meg enda mer syrlighet, enda mer bringebær. Eller bare mer fylde i ølet. Kan det ha noe med butikkstyrken å gjøre, mon tro? Litt skuffende altså, men likevel ser jeg for meg at det kan funke i gitte situasjoner: Grillfest til sommeren, for eksempel. Det skal testes.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Dufftown: Travelmag har vært i Dufftown. Cue reisefeber.
Oslo: Lovløs har lansert sider, den er nå på vei ut i Oslo (de later til å kjøre «Møte opp og selge seg inn direkte»-linjen til utestedene). Jeg vil smake, men inntil jeg får mulighet kan jo dere som bor i nærheten av hovedstaden gjerne komme med tilbakemelding. Foreløpig tilgjengelig på Tøyengata Bodega, Gaasa, Pauls Boutique, Blå, Revolver og snart Würst.
Islay: Scotsman Food & Drink har intervjuet Mickey Heads, destillerisjefen på Ardbeg. Fin lesing å starte helga med. (Via Ivar’s Whisky & Food)
Skottland: Visit Scotland feirer Whisky Month, og har i den anledning blant annet et galleri med flotte bilder og en video på YouTube om whiskyproduksjon som kan være verdt å få med seg:
Norge: Hvordan er det å være vindame på ølkurs? En versjon kan du lese hos I Glasset, som har vært på ølkurs hos ølakademiet.
Telemark: Skumbag har vært på besøk hos Lindheim Ølkompani der spontangjæring står på programmet.
Ukas blogg/nettside: En blogg på engelsk denne uka. På My Annoying Opinions finner du smaksnotater for whisky, men også lengre innlegg med meninger (irriterende eller ikke kommer vel an på synsvinkelen) om whiskyindustrien. I tillegg finnes restaurantanmeldelser (som jeg scroller glatt forbi, siden restaurantene ligger litt utenom de områdene jeg normalt beveger meg i) og oppskrifter på diverse indisk mat (som jeg allerede har testet noen av).
Farge: Rav, ganske klart.
Nese: Lett syrlig, jeg tenker på rips av en eller annen grunn, men også litt karamell. Ellers ganske lite lukt i det hele tatt.
Smak: Malt og humle. En del bitterhet rundt i munnhulen, men også noe jeg sliter med å sette navn på, det nærmeste jeg kommer er salt lakris (noe jeg ikke normalt forventer av en så lys øl), men det tipper hele tiden over mot bitterhet.
Kommentar: Ikke akkurat det jeg hadde forventet av en saison, må jeg innrømme. Det vil jo ikke dermed si at det ikke er godt, men det er nok hakket for mye bittersmak, og hakket for lite malt eller noe annet som kan balansere, i alle fall for min smak. Ikke overbevist.
Men så da: Det er noe rart her, for Odin har også nettopp smakt denne og både fra kommentaren hans på Untappd og fra smaksnotatene på Overgjæret blir jeg sittende og lure på om vi har smakt samme øl. Ut fra bildet, også, er det betraktelig forskjell på det som kom ut av min flaske og det han har i glasset? Det mangler liksom noe… tåke, i mitt? Kan man mistenke flaskefeil, eller rent ut ettiketteringsfeil? Det spørs om jeg må kjøpe en flaske til for å sjekke.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
No age statement, men altså tappet 2014.
Nese: Litt sur torvrøyk (dvs mye røyk, litt surhet), rista korn, gule epler og litt metall. Med mye vann får jeg mørk sjokolade, smør og noe litt plastikkaktig.
Smak: Røyk med bittertoner, hva er det de brenner? Gamle bildekk eller malingrester eller noe sånt? Garantert noe som skulle vært levert som spesialavfall. Om mulig bitrere med vann, men da dukker det også opp noe tørt, fruktig. Grønne bananer, muligens. Og halvkjip norsk kokmalt kaffe på ettersmaken.
Kommentar: Supernova-variantene har aldri vært blant mine favoritter, og det er ikke denne heller. Ikke udrikkelig, men det finnes utrolig mye bedre Ardbeg der ute (eller for den saks skyld: Her inne, i eget barskap.).
Takk til Are for smaksprøven.
Batch 008. Eiker Ølfabrikk er et nytt bekjentskap for meg. Denne hveteølen av type belgisk wit inneholder i tillegg til malt (som man må anta er hvetemalt) også havregryn. Orginalt.
Red.: Jeg har fått det påpekt at tradisjonell oppskrift på witbier gjerne er halvt-om-halvt med malt av typen pilsnermalt og umaltet hvete, men at det ofte var en liten andel umaltet havre også. Havregryn er altså ikke så orginalt likevel, det er bare jeg som ikke har sett det på en innholdsfortegnelse før. Jeg går derfor over til å lure på hva slags malt Eiker har brukt.
Nese: Det lukter litt «innsiden av gjæringskar», det vil si maltøl, men litt heftig karbonert. Grønne bananer og søtlig (nesten emmen) melon, og en eller annen litt «off» tone, selv om det ikke er overveldende.
Smak: Umiddelbart veldig korn. Deretter Wasa Husmann med grønne bananer. Litt vagt såpepreg får jeg også.
Kommentar: Veldig spesielt, jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er godt eller ikke. Jeg lander derfor sånn midt i mellom, men på den labre siden av entusiasme-skalaen.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Ardbeg feirer 200-årsjubileum i år, og i den forbindelse slippes flere tapninger. Den første var Arbeg Perpetuum, kun tilgjengelig på destilleriet (som Thomas har notater for på Whisky Saga). Den versjonen er på 49,2 %. I anledning Ardbeg Day, som har blitt en slags verdensomspennende forlengelse av Ardbeg sin dag i Feis Isle-festivalen (i år 30. mai), skulle en annen versjon slippes. Den ble gjort tilgjengelig i Ardbegs nettbutikk 4. mai for «Committee»-medlemmer, men kommitteen er ikke så rent liten og nettbutikken krasjet. Folk flest har dermed belaget seg på å vente på den offisielle «offentlige» slippdatoen som er 30. mai. Men her hjemme har vi jo Vinmonopolet, som har helt egne slippdatoer uten noe hensyn til *host*hypede*host* Skotske destillerier, så når Ardbeg Perpetuum kom på maislippet er det altså Ardbeg Day-varianten på 47,4 % som ble lansert.
Nese: Varm torvrøyk, grillet banan, grillede epler, vanilje, litt støvet malt. Kaldere røyk med vann, med innslag av ullstøv og gummistøvler, og pulverpadder (salmiakklakrissukkertøy).
Smak: Betongstøv, torvrøyk, vaniljeis og svart pepper. Avslutningen er bitter, mørk sjokolade. Skifer og kald røyk med vann, noe fruktig i bakgrunnen, men også fortsatt vaniljeis.
Kommentar: Moreish. Jeg er og blir Ardbeg-fan, er jeg redd, selv om prisene til dels begynner å bli latterlige (så også her, egentlig, nesten en tusenlapp for en NAS?). Men jeg er faktisk positivt overrasket likevel, jeg synes Perpetuum er mer kompleks enn «heavily peated NAS» normalt skulle tilsi. Verdt penga? Vel, jeg skal ikke hamstre (tror jeg), men jeg er særdeles fornøyd med kjøpet.
Jeg fikk tampen av fatet, og fyren bak baren kunne fortelle at utviklingen på dette ølet hadde gått fra intens frisk basilikum til et mer tørket basilikum-preg.
Nese: Spesielt krydder, ikke sikker på at jeg hadde plassert det som basilikum blindt. Syrlig også, litt mot «farmyard».
Smak: Pizza! Dvs. korn og tørket basilikum (med en sidetone av tørket oregano).
Kommentar: Frisk og god. Jeg liker det godt, men ikke godt nok til å gråte over at fatet er tomt.
Drukket på Brygghus 9 i Trondheim.