Dette er en «limited release» på 4500 flasker, men det har kommet i alle fall to batcher til senere. Den har fått sluttlagring på sherryfat, og det begynner å haste med å få skrevet smaksnotater siden flaska nærmer seg tom.
Nese: Tobakk, bålrøyk og tørket frukt. Kirsebær i mørk sjokolade. Med vann snur det mot kvistbål og lett gummipreg, litt lakrishubbabubba og fortsatt mørk sjokolade.
Smak: Mørk, tørket frukt. Mye røyk. Jeg er fristet til å si «varmrøkte, mørke plommer», uten at jeg helt vet om det er fysisk mulig å røyke plommer i røykovn. Et hint av brent gummi akkurat i det jeg svelger som går over i mørk sjokolade og fruktig, men mørkbrent kaffe på ettersmaken. Tørrere røyk med vann, og et drag av bitterhet fra eika.
Kommentar: Den har et heftig sherrypreg til «bare» å være sluttlagret, men den balanserer på rett side av grensen for for heftig. Et godt kjøp den gangen, de nye batchene er muligens litt i overkant dyre (om enn ikke i forhold til resten av markedet), men jeg kunne godt tenke meg å smake noen av dem for å se om de fortsatt holder samme kvalitet.
Via Knut Albert på Facebook oppdaget jeg at Kolonihagens øl, brygget hos Færder, nå var ute i Meny-butikkene, og siden jeg tilfeldigvis var innom en slik på vei hjem tok jeg selvsagt en sving bortom ølhylla. Dette No 004 er en tysk hveteøl, single hop sådan, og humla er altså Tettnager, som kan spores tilbake til Bavaria, derav det litt omstendelige navnet på brygget.
Farge: Som forventet av et hveteøl, halmfarget og tåkete.
Nese: Banan og lett nellik.
Smak: Varmebehandlet banan og overmoden fersken. Humla gjør seg ikke mye bemerket.
Kommentar: Det blir i overkant søtt. Enten mer syrlighet eller et hakk eller to skrudd opp på humla, eller begge to, hadde gjort seg.
Internett: Mange engasjerte seg i fjor høst når Compass Box fikk kritikk fra SWA for å bryte loven når de opplyste om hva nøyaktig de blendede whiskyene deres inneholdt. Nå har Compass Box fulgt opp med en underskriftskampanje, og jeg oppfordrer alle til å signere (det er altså snakk om å FÅ LOV til å si at en blend inneholder 20 % femten år gammel whisky og 80 % ti år gammel whisky, ikke et krav om at alle MÅ gjøre det). Kampanjen har blitt heftig lenket til på sosiale medier, og skrevet om blant annet hos Bloomberg og Malt and Oak.
Internett: Jeg har alltid (først ingenting, så litt, så eventuelt mer) vann i whiskyen når jeg skriver smaksnotater, fordi den som oftest endrer seg og fordi jeg som regel foretrekker å drikke whisky på en noe lavere styrke enn den kommer på flaske i. Men vitenskapen bak har jeg vel hatt et ganske vagt forhold til, så det var interessant å lese George Manskas artikkel om hvor upresist det er å si at whiskyen åpner seg med vann (det vil være riktigere å si at den lukker seg) når vi snakker om kjemi og fysikk. Man kan sikkert krangle med en del av påstandene, men det er alltid nyttig å få satt spørsmålstegn ved vedtatte sannheter.
Nese: Pasjonsfrukt, etterhvert hvete og malt med tørt surølspreg. Syrlighet, appelsin og mer pasjonsfrukt.
Smak: Fruktig og syrlig. Litt lite futt.
Kommentar: Den ble servert alt for kald, men selv når den fikk varmet seg opp i glasset etterhvert var det langt mindre futt en jeg kunne ønsket. Godt, og friskt øl, for all del, men det var rett og slett litt skuffende, særlig med tanke på hvor intense de andre Horizon-variantene er.
6. februar var det Austmann mot 7 fjell på Diskoteket i Trondheim. Bergenserne var travle de dagene de var i bartebyen, med brygging hos Austmann og «Møt bryggeren» hos Gulating blant annet. I tillegg hadde det visst blitt noe sent på fredag kveld. Men Vinko fra Austmann og Helge fra 7 fjell var klare til å servere oppmøtte ølhunder et utvalg av sine respektive brygg.
Det ble en riktig trivelig kveld. Mange gode øl, selvsagt, og mye intern, vennskapelig kniving bryggeriene i mellom. Litt uti seansen dukket bryggerne opp, de hadde brygget – av alle ting – og rakk ikke starten på arrangementet. Siden nyheten om at Hansa Borg investerer i Austmann var såpass fersk ble det selvsagt nevnt mer enn en gang at dette egentlig var å regne som et internt Bergensoppgjør og Helge serverte Austmennene diverse Hansa-brygg, for å – som han sa – vise dem hvordan deres eget øl kom til å smake i framtiden. Til gjengjeld sto ikke Austmennene tilbake for å nevne «rike onkel Friele» og hvordan de selv hadde jobbet seg opp fra bar bakke. Heldigvis var det ikke en konkurranse i å presentere øl (eller å disse motstanderen), i så fall hadde det vært fryktelig vanskelig å kåre en vinner, men nå var det jo først og fremst ølet vi var der for å bedømme.
Billedkvaliteten er så som så i dette innlegget, er jeg redd. Dempet belysning er bare forbokstaven.
Først ut: Austmann Utpå 4,5 % mot 7 fjell Løvstakken 5,6 %
Utpå: Tørr koriander på nesa. Lett og fin smak med tydelig krydder og lett pepperpreg. Likte den bedre sist jeg smakte den. Løvstakken: Lukter fint lite, litt tørt, litt malt. Smaker hveteøl med litt metallisk bismak, etterhvert veldig lett koriander og sitrus.Litt kjedelig vurdert som wit i alle fall. Konklusjon: Jeg stemmer Utpå. Til tross for at jeg nedgraderte den på Untappd fra 4 til 3,25 stjerner slår den Løvstakken pga krydderpreget.
Austmann Humledugg IPA 6,5 % mot 7 fjell Sjarlatan (Fake IPA) 4,7 %
Her hadde 7 fjell misforstått, sa Helge, og tatt med session IPA (en selvmotsigelse i følge guru Smith-Gahrsen, en IPA skal visstnok være minst 6-7 prosent), mens Austmann hadde med «den ordentlige IPAen». Han forventet derfor å tape denne runden. Humledugg: Applesin og grapefrukt, appelsinskall, kumquat på nesa. Smaker syrlig appelsinskall og grapefrukt. Sjarlatan: Lukter kandisert appelsinskall med lett tørrhet. Masse humletørrhet og bitterhet på smaken, mindre aromatisk. Konklusjon: Humledugg er klar vinner, selv om det er det ølet jeg har opp- og nedjustert karakteren oftest på på Untappd. Det er tydelig avhengig av dagsform hvor godt jeg liker den. Sjarlatan mangler fylde, men det er vel heller ikke så overraskende når den er bare 4,7 %.
Austmann Amber 4,5 % mot 7 fjell Kjuagutt 4,7 %
Amber: Lukter av røsta malt med lett bitterhet. Smaker lett karamellmalt, tørr, litt overdrevet bitterhet, særlig på ettersmaken. Etterhvert får jeg sjokoladetrukket karamell på ettersmaken. Kjuagutt: Lukter karamell og litt cola-godteri. Smaker litt dødt øl, faktisk. Ellers ok, men kjedelig. Kvae som bismak, men akkurat det liker jeg faktisk. Konklusjon: Kveldens første tvilstilfelle, men lander igjen på Austmann, mest fordi «dødt øl» er en dårlig assosiasjon.
Austmann Tre gamle damer 5,5 % mot 7 fjell Bellevue 5,3 %
Tre gamle damer: Appelsinmarmelade og knekk på nesa. Malt, appelsin, appelsinskall og karamell på smaken. Bellevue: Lite på nesa, litt sitrus som tenderer mot rengjøringsmiddel. Fruktig smak, fersken, appelsin, appelsinskall, særlig det hvite. Litt mye appelsinskall på ettersmaken, særlig når ølet blir litt varmere. Konklusjon: Her hadde jeg nesten ventet walkover, siden Tre gamle damer har en tendens til å bli bedre for hver gang jeg driker det, men Bellevue var såpass godt at jeg ble i tvil. Likevel, Tre gamle damer er et veldig godt øl.
Austmann Gamle Erik 5,6 % mot 7 fjell Kniksen 6,8 %
Gamle Erik: Kaffe og noe tørt på nesa. Smaken har veldig tørr humle, litt mye bitterhet for min smak på ettersmaken. Kniksen: Lukter pepper, brennesle og brentmalt. Smaker en del malt, med relativt mye bitterhet og appelsinskall på ettersmaken. Den er god til å begynne med, men etter noen slurker tar appelsinskallet over. Konklusjon: De ligger først ganske jevnt i hvor mye (lite) jeg har lyst til å drikke dem igjen, men Austmann vinner på at appelsinskall er så kjeeeedelig.
Overall, altså, klarte jeg å stemme på Austmann på hver eneste runde, og da innbiller jeg meg til og med at jeg var ganske objektiv. Til glede for gjestene fra Bergen var ikke de andre øldrikkerne enige med meg, og 7 fjell vant flest av de fem rundene og ble erklært kveldens vinnere (selv om på totalt antall stemmer vant Austmann… med 1 stemme).
Visstnok basert på en «oppskrift» fra 1903, denne skal være «lightly peated» og lagret på amerikansk og oloroso sherry eik. Jeg kjøpte den for en ganske billig penge på båten mellom Larvik og Hirtshals som reisedram på vei til i Billund i november.
Nese: Tørr ved, litt aske, noe frukt; epler og aprikos, og frukttrær. Fruktpreget blir kraftigere med vann, det beveger seg mer i retning av tørket frukt, og det dukker opp litt vanilje.
Smak: Vannilin og varme, tørket frukt, pepper eller noe annet krydder. Ovnsstekt eller grillet frukt med vann, definitivt litt stekeskorpe. Ellers mye det samme
Kommentar: Jeg liker den ganske godt. Ikke allverdens kompleksitet eller oompf, men en ganske god kosedram, og den fungerte i alle fall utmerket til formålet. En reisedram skal gjerne være ganske lettdrikkelig og fin å dele med andre og de kriteriene mener jeg denne oppfyller med glans. Jeg kjøper gjerne denne igjen gitt at prisen er ok.
Internett:Scotchwhisky.com har intervjuet Dean Callan, Monkey Shoulders «Global Brand Ambassador». Det er ikke uvanlig at slike intervjuer ender i den rene marketing newspeak bonanza, og vel, hadde jeg hatt whisky i munnen når jeg kom til «so we could create an occasion outside the traditional whisky moment» hadde den sannsynligvis sprutet ut gjennom nesen. Intervjuet er egentlig en parodi i seg selv, men så tok Whiskysponge tak i det, og det ble et litt alternativt interrvju, med «Meme Callan». Les begge, fortrinnsvis uten whisky i munnen, men det er mulig du trenger en stiv dram etterpå.
Bergen: Ikke whisky ennå, kanskje, men OSS Craft distillery har planer om det også etterhvert. Denne uka rigges utstyret, og snart blir det destillasjon. Stig Bareksten, sjefsdestillatør, lovet i høst at han skal lage verdens beste brennevin, så ambisjonene er det ingen ting å si på. Følg OSS på Facebook for oppdateringer, de har egen nettside (det vil si: domenet er på plass), men den er ikke akkurat informativ foreløpig.
Tyskland:Rosegarden har intervjuet Greg Koch om Stone Brewings satsing i Berlin og beslutningen om å tappe på boks for det europeiske markedet, blant annet.
Vi ble behørig oppvartet på Myken i september (jada, jeg vet jeg kanskje burde ha kommet til dette innlegget litt før). Og siden det er et ikke uvesentlig overlapp mellom «folk som er interessert i drikke» og «folk som er interessert i mat» tenkte jeg jeg skulle oppsummere mine inntrykk.
Noe av det første som skjedde når vi ankom Myken var lunsj på Bruket bord & bar. Her var det kald buffet med lokale råvarer som hovedfokus. Selv forspiste jeg meg nesten på hjemmelagde fiskekaker og Kristins islandske rugbrød.
Festmiddagen om kvelden var det ingen ringere enn Eyvind Hellstrøm og Gregory Paul som sto for (Eyvinds bror Jan Hellstrøm er en av initiativtagerne bak Myken destilleri, så det forklarer det celebre besøket). Her var begge bloggerne som var til stede en smule handicappet, Thomas er allergisk mot sjømat, jeg er, vel, la oss kalle det begrenset begeistret. Og det er jo litt synd når slike kokker får leke seg med slike råvarer. Les derfor det påfølgende med det i mente at det er fra synspunktet til noen som synes særlig hvit fisk kan være helt fantastisk, men som sjelden frivillig spiser hverken fet fisk, skalldyr eller mollusker.
Beklager mørke bilder fra middagen, det var stemningsfullt snarere enn fotobelyst i lokalet og jeg er ikke så glad i blits…
Rett 1: Først fikk vi Kråkeboller på løvbrød. Løvbrødet var bakt på mesk av Kristin, mens kråkebollene kom fra Roderick Sloban på Steigen som driver oppdrett av grønne kråkeboller. De er vissnok litt søtere enn røde kråkeboller som kan være litt bitre.
Vi fikk en syrlig saus til som gjorde seg godt, og Champagne (Mercier Brut) som også fungerte godt med kråkebollene. Dette var i det hele tatt overraskende godt, og jeg spiste opp min porsjon.
Rett 2: Kamskjellsuppe. Jeg vet at «alle» liker kamskjell, men jeg kan styre meg. Suppa hadde fin kontrast mellom kamskjellskum og kamskjellbiter, men smakte for mye kamskjell (eller, sannsynligvis «smakte herlig av kamskjell», som enhver annen i lokalet ville formulert seg).
Rett 3: Stekte kamskjell med persille og hvitløk var på en måte ganske godt, men det var vel smaken av persille og hvitløk som var godt, kamskjellene kunne jeg nærmest klart meg uten. Det blir litt som med snegler i hvitløk hvor jeg alltid lurer på hva vi skal med de stakkars sneglene, hva galt har de gjort, kunne man ikke klart seg med litt godt brød til å suge opp hvitløkssmøret?
Rett 4: Makrell på bål. Det så i alle fall spektakulært ut når kokkene gikk løs på maten med blåselampe. Makrellfiletene ble altså stekt ved at einerkvistene som lå på steinen sammen med dem ble satt fyr på, derav «på bål».
Makrellen, en fisk jeg aldri ville valgt å spise til vanlig, var god, og så lenge det var salte, tørkede kapers å spise den sammen med langet jeg innpå, men dem var det ikke så mange av, og bare fisk, vel, det gjør det ikke helt for meg. Kunne vi ikke fått en liten blomkålpure eller noe?
Rett 5: Steikt småsei med surgras. Nam! Syrlig fløtesaus og fantastisk sei. Og tilbehør, gitt! Både potet og løk og saus. I’m in heaven.
Rett 6: Ost fra Munkeby, brød fra Handwerk-bakerne i Oslo (ikke avbildet) og marmelade. Ikke kortreist, men veldig godt. Fungerte også godt med vinen, Hellstrøm Bon Vin Rouge.
Rett 5: Epleterte med whiskyiskrem. Joda. Litt heftig mengde sprit i iskremen for min smak, kanskje litt for «rå» whisky? Og, vel, her skal jeg avsløre min mangel på sofistikering igjen, men epleterte er ikke helt min greie, det heller. Jeg hadde heller tatt en bit av eplekaka til Trude som ble servert i lunsjen (men som jeg ikke orket da, siden jeg hadde forspist meg på fiskekaker).
Noen rakk å spise av terta før hun husket å ta bilde.
Det skal understrekes at jeg ble god og mett, selskapet var upåklagelig og selv det jeg ikke liker synes jeg det er gøy å smake (det ser man jo av mengden øl jeg gir under 2 stjerner på Untappd, for eksempel).
Likevel: Det kulinariske høydepunktet for min del var lunsjen på dag to, da fikk vi nemlig Fish & Chips. Fisken var selvsagt fersk, chipsen double fried, og selv om kokken sjøl mente at røra hadde fått svelle for lite (det var min og Nicks feil, mer om det i et annet Myken-innlegg, men i denne hastigheten kan det bli både sommer og høst før dere får høre den historien), klarte jeg ikke å finne en ting å utsette, ut over at det er en begrensning på hvor mye battered cod selv denne dama klarer å spise i en setting, og det er ikke akkurat kokkens feil.
For dem som likte sånt var det også nykokte krabber å få. Sikkert utmerkede, de også.
Jeg vitser med at jeg er dyr i drift når det gjelder drikkevarer: Singlemalt whisky, ekte champagne og real cider skal det være. Men gi meg valget mellom en sju-retters gourmetmiddag tilberedt av to av Norges beste kokker og et enkelt (men, altså, helst perfekt tilberedt) chip-shop måltid, og du får igjen på en tjuepundseddel (på en tipundseddel også, om du er heldig med chippy’en). Sånn er det bare.
Men denne utsikten får du nok ikke for en tier. Med mindre du bor på Myken, da får du den helt gratis.
