Destillert 19 juli 1993, lagret på en sherry butt med fatnummer 11143, tappet 21. januar 2013.
Nese: Marsipan og et hint av vindusspylervæske. Gamle tømmervegger. Med vann får jeg assosiasjoner til forkullet tre med litt lakkrester.
Smak: Badstue og tørket frukt. Vann henter fram litt melkesjokolade og kull.
Kommentar: Sherryfat maskerer ofte alkoholen, det er ikke tilfellet her, den er betraktelig for sterk ved fatstyrke og trenger vann. Jeg er ambivalent til denne. Den er ikke vond, men HVOR god er den?
Nese: Lettrøkt bananasplitt med vaniljeis og krem. Og kanskje en liten dæsj jordbæris også? Med vann får jeg jernbanesviller og grillet (svidd) kjøtt.
Smak: Bålrøyk og rustne blikkbokser. Kaldere røykpreg med vann, og noe fruktig. Hermetiske ferskener?
Kommentar: Et trivelig bekjentskap. Mulig jeg bare er lyrisk over å ha smaksløker igjen etter noen uker med forkjølelse, men denne skulle jeg gjerne hatt mer av.
Nå har det jo vært helg i et par dager, forsåvidt, men det er likevel fredag i dag og noen rolige dager til for de aller fleste, og jeg tenkte jeg skulle få klemt inn nummer femti i rekken før årsskiftet.
Norge: Om du vil nerde litt om humle anbefaler jeg et besøk hos Anders som gjengir kapittelet om humle fra en bok om jordbruk skrevet midt på 1700-tallet, men først nylig utgitt: Oluf Næve Om humlehaugers anlæg og humleplantninger
Texas: Om du trodde vi ikke ville høre mer om Chip Tate nå som han er kjøpt ut fra Balcones tok du feil. Han er i gang med å starte et nytt destilleri, Tate & Co, The Spirit Business har snakket med ham om prosjektet.
Fredag kveld var det selvsagt festmiddag med alle ekspedisjonsdeltagerene, både vi som hadde ankommet med båt og de som skulle seile tilbake til Göteborg. Jeg avsluttet så tidlig jeg kunne og kom meg i seng. Når jeg våknet en gang midt på natten skjønte jeg overhodet ikke hvor jeg var, senga gynget, men jeg var jo ikke på en båt! Neste morgen fortalte Martin at han hadde våknet og måttet på do i løpet av natten og hadde holdt seg fast i veggen på veien fordi han ikke stolte på underlaget. Det var ikke bare jeg som led av sjøbeinsyndrom, med andre ord.
Du tror kanskje jeg nøt å ligge lenge i senga neste morgen? Pøh. Her var det jo en øy å utforske (og med 8 timer skikkelig søvn følte jeg meg langt bedre). Dagen før hadde jeg spurt Martin hvor langt det var til Scapa, om man kunne gå dit? «Nei, det kan du ikke» var svaret, men siden vi kunne se Scapa Bay fra taket på Highland Park hadde jeg mine tvil om det svaret og Google var mer enig med meg enn med Martin, så etter frokost la jeg i vei.
Nå bør jeg vel være på rett vei?
Det var utmerket vær å vandre i, og nok å se på på veien. Dessuten var det ganske deilig å kunne lange ut etter å ha tilbragt uka i en tross alt ganske liten båt. En liten time tok det å gå til Scapa Bay.
The other distillery
Det er fra sjøsiden det er enklest å få tatt bilde av Scapa. Jeg måtte selvsagt sjekke hvordan forholdene var ved inngangen også, men der var det (som ventet) lite å hente. Jeg har nylig hørt rykter om at det planlegges besøkssenter ved Scapa, så kanskje neste gang jeg kommer meg til Orkenøyene? (Jeg husker ikke HVOR jeg hørte ryktet, så det er mulig vi bør ta det med en klype salt.)
Sorry no visitors.
Denne gangen var det ikke så mye annet å gjøre enn å gå tilbake til Kirkwall, jeg valgte en annen rute på tilbaketuren. Så var det å pakke baggen og komme seg til flyplassen og fly til Aberdeen.
I Aberdeen besøkte jeg blant annet Casc Bar og Brewdog (innlegg om begge følger etterhvert), og fikk med meg Kaffe Fasset-utstilling på kunstmuseet. Søndag fløy jeg hjem. Torsdag, nesten en uke etter anløp i Kirkwall begynte jeg å føle at jeg hadde tatt igjen den tapte søvnen sånn at jeg ikke lenger gikk i ørska. Jeg tror kanskje ikke jeg skal bli sjømann.
Siste innlegg i denne serien blir en liten oppsummering med tilhørende etterpåklokskap, og en giveaway! Der kommer også alle bildene fra turen til å finnes.
Dette blir nok julewhiskyen i år, siden den kom i hus i tide. Treet er pyntet, whiskyen er åpnet og roen og freden har senket seg. Og med noe utvidede smaksnotater sammenlignet med forrige innlegg om denne whiskyen ønsker jeg dere en god jul – vi tar sannsynligvis fri et par dager, men er plutselig tilbake.
Nese: Varmrøkt fisk, hint av banan og karamell. Bål og sukkerspinn. Med vann tilsatt finner jeg brioche og røkt pølse.
Smak: Bålrøyk, aske og kanel. Epleskall på ettersmaken. Med vann blir den snillere, men får et tydelig preg av god, gammel, skolelimstift (sånn litt søtlig, marsipanaktig, noen som husker den?).
Kommentar: Slett ikke lei for at jeg kjøpte en flaske av denne. Kan komme til å måtte kjøpe fler, den er en opplagt kandidat til helårs kosewhisky til tross for innpakkingen. Den er forbløffende lettdrikkelig på full styrke, så det må man nok passe seg litt for, men ellers er det nok røyk og nok andre godsaker til at den både har kick og er interessant utover en enkelt dram.
Det er mulig noen har nevnt det før men jeg har ikke fått det med meg at et nytt destilleri er på gang i Oslo – Oslo Håndverksdestilleri (merkenavnene Oslo Craft Distillery / Oslo Håndverks Destilleri er allerede registrert i EU).
I samme bygg skal Oslo Håndverksdestilleri AS bygge et nytt destilleri på 424 kvm fra januar 2015.
En kjapp sjekk på proff.no viste at Daglig Leder er Sigurd Gaarder Lange, en mann med bred erfaring fra offshore virksomhet. Ikke en person jeg kjenner til har hatt noe med brennevin å gjøre. Styrets Leder derimot er Marius Vestnes, en person velkjent for de som er glad i god alkohol – han er også grunnleggeren av Cask Norway, en av de ledende importørene av kvalitetsalkohol i Norge (også grunnlegger av søsterselskapet Cask Sweden). Han er også via selskapen Equitime Holding eneeier av destilleriselskapet.
Er det noen som har mer informasjon om dette så del gjerne med oss andre.
Nese: Det lukter bråtebrann, med litt gummipreg (noen har glemt noen gamle bildekk på åkeren). Med vann lukter det mer Hubba-bubba med lakrissmak.
Smak: Starter med brent gummi som går over i kaffedrops. Noe så innmari kaffedrops. Vann henter fram lakris-hubba-bubba her også, med ettersmak av å suge på sukkerbiter av brunt sukker dyppet i kaffe.
Kommentar: For mye gummi på nesa og første reaksjon på smaken var «Ugh, nei!» Men den har noe ved seg, og det ekstreme kaffe-gjennom-sukkerbitpreget er litt sjarmerende. Om gummien kommer av ung alder (enten fusel eller overdrevet fatpreg for å skjule fusel) kan man ha forhåpninger om at dette kan bli noe med noen fler år på baken. Jeg har i alle fall lyst til å smake eldre versjoner etter hvert.
Etter besøket på Highland Park ble vi lastet ombord i en turistbuss og kjørt til Yesnaby, som ligger på vestkysten av Orkney Mainland, sør for Skara Brae. Området er hovedsakelig kjent for spektakulære klipper i old red sandstone, og det var de vi var kommet for å se. Selv om tiden var knapp ville arrangørene selvsagt at vi skulle se litt av Orkenøyenes natur, utenom whiskyen er jo nettopp naturen hovedattraksjonen for turister til øyene. Sånn sett kan man vel anse det som vellykket reklame, det var fler av oss som konkluderte med at man nok måtte komme tilbake til Orkenøyene og gå noen turer, for eksempel langs Yesnaby Coastal Path. Vel, dere kan jo se selv på Flickr.
Jeg beklager forsinkelsen, jeg ble sidetracked av å forsøke å finne en galleriplugin som gjorde det jeg ville, dessuten skulle jo alle bildene ha en fornuftig tekst. NB: Dette innlegget forteller litt om det som er spesielt med Highland Park, men forutsetter egentlig at du allerede vet hvordan whisky lages. Vet du ikke det anbefaler jeg å lese Whiskyskolen del 4 først.
Vi ble hentet av Highland Park sin minibuss ved hotellet og kjørt opp til destilleriet. Først fikk vi se en liten film om destilleriets historie (dette er formodentlig en del av standardturen også), og så ble vi delt i to grupper for omvisning, der Martin tok den ene gruppa og Patricia viste oss andre rundt.
Halve gjengen klar til filmvisning.
Turen startet selvsagt i malteriet. 15000 tonn bygg per år maltes på destilleriet, og det utgjør 20 % av all malten destilleriet bruker. De benytter byggtypen Concerto og byggen er «importert», det vil si fra Skottland, noe som selvsagt øker utgiftene.
Man får selvsagt teste å snu malten.
Når malten hentes fra maltgulvet har den ca 40 % fuktighet, så tørkes den med torv i kilnen i 22 timer og deretter med ren koksvarme for å tørke ferdig. 35-50 ppm i malten etter kilning gir bare 2 ppm igjen i nyspriten.
Patricia forklarer kilningen.
Highland Park har 12 washbacks, noen i oregonfuru, noen i douglasgran og noen sibirlerk. Gjæringen foregår i minimum 56 timer og resulterer i et øl med 7-8 % alkohol som smaker fruktig, søtt, nøtteaktig og røykpreget.
Ølprøve hentes opp til oss.
2 washstills gir en low wine med 25 % alkohol, og i den prosessen mistes 60 % av volumet. «Smells like mushroom soup in the stillhouse», i følge Patricia. Det fikk vi ikke sjekket, for vi fikk faktisk ikke komme inn i stillhouse i det hele tatt (de jobbet der, må vite), vi måtte stå ved døren og se inn.
Nuvel. De kutter fra hodet til hjertet ved 75 % og til halen ved 63 %, det gir ca 4500 liter nysprit fra 30.000 liter øl.
Lovely stills, all in a row.
Til gjengjeld for at vi ikke fikk komme inn i stillhouse fikk vi klatre opp på taket, og fikk en fantastisk utsikt.
På toppen av verden!
Der fikk vi også se inne i kilnen, der malten faktisk ligger når den tørker. Og vi fikk kikke inn i den kilnen de hadde tent på til glede for oss (så vi skulle få hive torv på flammene). De hadde ikke noe korn å tørke den dagen. Men det luktet godt likevel.
Her kan du marinere i torvrøyk.
Så klatret vi ned igjen og fikk komme inn i det aller helligste: Lageret.
Rundturen ble avsluttet med en smaking ledet av Martin, der vi fikk to vikingrelaterte Highland Park tapninger (selvsagt); Leif Eriksson og Drakkar, og så Dark Origins som jo hele turen var til ære for, og så avsluttet vi med en Highland Park 21 år. Følg lenkene for smaksnotater for de tre andre, Dark Origins har jeg skrevet om før, men denne gangen noterte jeg sherry, brent gummi, svidd popcorn og appelsinskall på nesa, svidd fat, tørket frukt og vanilje på smaken, og jeg synes fortsatt den er god.
Martin og HP 21 år.
Glade og fornøyde (og slitne, vi hadde tross alt først kommet til land samme formiddag) avsluttet vi besøket på destilleriet med en tur i butikken.
