Highland Park Drakkar 40 %

15-20 % first fill europeiske eks-sherryfat.

IMG_2195

Nese: Melkesjokolade, litt svett sådan. Tendens mot gummi som dempes etter en stund, hint av røyk, tørket aprikos, eik, lett mintpreg.

Smak: Veldig oljete, litt aske, litt skarpt tre.

Kommentar: Tar seg opp. Litt for skarp/bitter på ettersmaken, men lukta er veldig god når gummien demper seg.

Teerenpeli 8 år 43 %

teerenpeli_owf-1Nese: Ungt. Våt papp. Etter en stund i glasset blir det mye bedre. Sitrus og frisk fersken, lett solbærpreg.

Smak: Fusel. Lett krydret fruktsalat og søte sukkertøy med fuselpreg.

Kommentar: Nesa går fra uff til lovende, smaken fra ugh til ok med litt tid i glasset. Ikke noe jeg ville kjøpt som den er, men jeg tror den kan bli god med flere år på baken.

Smakt på Oslo whiskyfestival 2014.

The Dark Expedition – del 4

Del 3.

Kirkwall, 22. august 2014

Vi ble møtt av et filmcrew i motorbåt i innseglingen til Kirkwall og måtte selvsagt gjøre noen demonstrasjoner av våre ferdigheter for dem, ved å ta ned fokk og sitte på bommen på rad og rekke og slikt. Noen av ablegøyene kan du se i videoen i The Dark Expedition – preamble.

Jeg snek meg til noen bilder jeg også. Her: Mesterlig bretting av fokk.
Jeg snek meg til noen bilder jeg også. Her: Mesterlig bretting av fokk.

Så la vi til kai og det første som skjedde var at Martin og Karl grov fram to flasker HP 18 og nok glass til alle så vi kunne skåle for oss selv. Jeg har vel aldri noensinne følt at en dram var mer velfortjent, eller smakte så godt.

Skål, Kirkwall!
Skål, Kirkwall!

Deretter pakket vi oss ut av båten og sjekket inn på hotellet og de fleste av oss hoppet nok rimelig rett i dusjen. Vi hadde avtalt å møtes til lunsj, men før vi kom så langt brukte jeg noen minutter på å booke meg fly hjem via Aberdeen og hotel i Aberdeen, siden flyene fra Kirkwall korresponderte dårlig med flyene til Oslo (ikke at en natt i Aberdeen er å forakte).

Bilder studeres under lunsjen på Skipper's.
Bilder studeres under lunsjen på Skipper’s.

Lunsj ble inntatt på Skipper’s, en utmerket porsjon Fish & Chips for min del. Etterpå hadde vi tid til å gå oss en liten runde i Kirkwall før vi skulle busses til destilleriet for omvisning.

Kirkwall Cathedral
Kirkwall Cathedral
Memento mori. Katedralen var full av slike symboler, gjerne i kombinasjon med maritim symbolikk, vitner om mange liv tapt på sjøen.
Memento mori. Katedralen var full av slike symboler, gjerne i kombinasjon med maritim symbolikk, vitner om mange liv tapt på sjøen.

Og så skulle vi endelig få se Highland Park, årsaken til hele seilasen. Destilleriet er verdt et eget innlegg, så her får vi nok si: Fortsettelse følger.

Del 5: Highland Park.

The Dark Expedition – del 3

Del 2.

Ombord Celeste, med utsikt til Orkenøyene, 22. august 2014

I løpet av vakten før vår, det vil si mellom seks og ni torsdag kveld, tok vinden seg opp nok til at vi kunne skru av motoren og seile. Åsa sa de hadde vært oppe i 10 knop, med fokk nummer 2 og storseilet.

Torsdag kveld
Torsdag kveld

Vi lå rundt 7-8 lenge (på vakt ni til midnatt torsdag kveld), men styrte rett mot et skyområde og der ble vinden helt koko og farten varierte mellom 3 og 7 knop. En gang lå den på 3 leeeeeenge og da satt vi i gang motoren, men da kom selvsagt vinden igjen.

Når vi gikk av vakt ved midnatt var farten stabil rundt 7-8, så vi lå godt an i forhold til timeplanen. Når jeg ble vekket 20 på seks var jeg ikke klar for å gå på vakt igjen (det hadde atter en gang tatt lang tid før jeg sovnet), men når vi kom opp på dekk var det en lovende morgen.

En vakker morgen
En vakker morgen

Så kom det 5+ delfiner og lekte rundt baugen i fem minutter og jeg så en flygende lundefugl.

Delfiner!
Delfiner!

Og innen det hadde gått en halvtime så vi land!

Land ohoi!
Land ohoi!

Plutselig var seiling det beste som finnes igjen (men jeg gleder meg fortsatt til å komme i land og sove i en vanlig seng).

Del 4.

Lesestoff til helga #48

Texas: Konflikten ved Balcones har fått en ganske fredelig avslutning, Chip Tate er kjøpt ut og destilleriet fortsetter uten ham. Waco Tribune har (som vanlig) mer om saken. Miss Whisky var nylig i Waco og snakket blant annet med Keith Bellinger (nå utnevnt til President of Balcones Distillery), Chip Tate selv og Jared Himstedt, den nye destillerisjefen som har jobbet sammen med Chip Tate fra begynnelsen, og som utvilsomt må være slitt mellom to sider i denne saken. Innlegget hennes er verdt å lese.

Irland: Chris fra Edinburgh Whisky Blog har vært på The Jameson Whiskey Academy og skrevet en kort, men lesverdig rapport.

Ditt kjøkken? Nå i disse førjulstider er man jo på jakt etter gode gaveideer og de beste gavene er selvsagt hjemmelagde. Hva med whiskytrøfler? Her er for eksempel en oppskrift fra den svenske konditoren Sören Resare: Whiskeytryffel.

Skottland: Det finnes mange prisutdelinger i verden, også for whisky, men Whisky Magazines Icons of Whisky kan vel regnes blant de mer seriøse og ærefulle. Årets resultater er i alle fall klare, og vi retter en ekstra gratulasjon til Whiskyshop Dufftown som nesten ble Whisky Retailer of the Year, men måtte nøye seg med “Highly commended” og til Susan som faktisk vant Visitor Attraction Manager of the Year. Slainte!

Norge: Whiskysaga kan melde at Terroir Wines har tegnet en avtale om å representere Blackadder og Clydesdale i Norge. Blackadder er en uavhengig tapper, Clydesdale importerer også en del varemerker til Sverige som andre importører representerer i Norge, så jeg formoder at det Terroir eventuelt skal ta inn er deres egne varemerker. Gode nyheter, i alle fall, for selv om det allerede er vanskelig å følge med på alt som kommer på polet skal vi vel ikke klage over at det kommer mer?

Danmark: Lokalavisen i Give skriver om Fary Lochan, som er i gang med sin tredje utvidelse og en mangedobling av produksjonen. Om man ser bort fra at artikkelforfatteren (det er uklart hvem artikkelforfatteren er) faller i “whisky er en mannegreie”-fella i sin iver etter å selge inn aksjer som julegave er det jo verdt å få med seg at etterspørselen også etter dansk whisky er stor.

Sverige: Whisky Cast har vært på besøk hos Box og Mackmyra og laget videocast om det.

Gjør det selv: Har du drikkfeldige venner som dumper innom på nachspiel og drikker opp den gode whiskyen? Kanskje du kan få noen ideer fra denne fyren her, som har fikset seg et hemelig whiskyskap.

The Dark Expedition – del 2

Del 1.

Ombord Celeste, noe sted nordøst for Skottland, sydøst for Orkenøyene, 21. august 2014.

Prognosen var lite vind til vi passerte Lindesnes og så ganske mye vind på grunn av et lavtrykk som lå over Skagerak. Frontene på lavtrykket hadde vi passert en gang fra Göteborg, men for å komme oss til Orkenøyene måtte vi gjennom igjen (se min amatørmessige illustrasjon: Ill. 1).

lavtrykk
Ill. 1: Det røde er altså værfronten rundt lavtrykket. Vi passerte gjennom fra Göteborg og kom inn i det relativt rolige senteret, men for å komme til Orkenøyene måtte vi ut igjen på andre siden, og den fronten var bredere enn illustrasjonen viser.

Det ble antatt at vi ikke ville treffe fronten før rundt midnatt en gang og at den kom til å vare i litt under et døgn, med mer vind og betraktelig høyere bølger enn vi hadde i Kattegat. Men når vi hadde vakt 15-18 (tirsdag 19.) begynte det å blåse og bølgene ble mer “choppy” mot slutten av vakten, og før vi gikk til sengs (jeg tenkte å forsøke å sove litt, siden vi skulle på igjen ved midnatt) tok Karin en runde og spurte oss alle om vi var ok med å fortsette – og nå var prognosen endret til “røft i 48 timer”.

IMG_1672
(Relativt) stille før stormen

Selv sa jeg ja med forebehold om at jeg ikke ville stå ved roret (jeg hadde stått litt tidligere, før vinden kom, men hadde ikke lyst til å ha det ansvaret under dårlige forhold). En stor del av meg hadde mer lyst til å si “Jeg vil hjem til mamma, slipp meg av på nærmeste holme!”, men det ville liksom være for dumt, jeg var jo her for å seile, tross alt, og jeg antok jo at crewet ikke var interessert i å risikere verken båten eller egne liv, så jeg regnet med at de mente hun og vi kunne tåle det. Det var nok et par andre også som egentlig hadde lyst til å feige ut, særlig de som tross plaster begynte å føle på sjøsyke, men ingen sa det høyt, så vi satte kursen ut i uværet. Jeg sov ikke så mye, bare duppet av innimellom, og når vi gikk på vakt 12 natt til onsdag var alle de tre fra crewet våkne og avlastet hverandre ved roret. Vi andre fikk bare sette oss til så komfortabelt vi kunne, og jeg tror jeg må ha sovet noen minutter her og der, for vakta gikk fort og plutselig var klokka tre og vi kunne legge oss igjen. Kanskje jeg skulle blitt på dekk, for i køya sov jeg enda dårligere enn tidligere, hoftene og ryggen protesterte (det var ikke akkurat luksusmadrasser vi sov på) og Celeste slo så jeg ble kastet framover i køya.

I tillegg var det action over dekk. På et eller annet tidspunkt oppdaget noen at IPIRB’en som skulle henge bak i akterenden klar til bruk var borte. IPIRB står for Individual Position Indicating Rescue Beacon og utløses i kontakt med vann. Poenget er at den skal sende nødsignal om noe går alvorlig galt, men fra land er det jo umulig å vite om signalet kommer fra en mistet enhet eller er et reellt nødsignal. De hadde visst forsøkt å nå oss via radio, men ikke fått noen respons (siden alle som hadde peiling var på dekk i uværet). Jeg overhørte Karins noe febrilske samtale til noen på land om at nei, alt var bra med oss og båten, vi hadde bare mistet senderen. Da hadde minst en båt lagt fra land for å bistå eventuell redningsoperasjon og helikopter var rekvirert. Redningsaksjonen ble avblåst og vi krysset videre mot vinden, som ikke viste tegn til å løye.

Sjøsprøyt
Sjøsprøyt

Etter ni-til-tolv-skiftet onsdag var det ikke så mye annet å finne på enn å være på dekk eller ligge i køya, så det ble litt av begge deler. Celeste hadde for stor helling og bevegde seg for mye til at å oppholde seg i kahytten var noe særlig behagelig.

Innen vi kom på vakt igjen klokka seks hadde vinden løyet og bølgene roet seg – selv om de fortsatt var store var de ikke lenger like krappe.

Roligere rett før vi skal på vakt
Roligere kveldsvakt
Og spektakulær solnedgang, på en litt uvanlig måte.
Og spektakulær solnedgang, på en litt uvanlig måte.

Og ved nattskiftet 3-6 natt til torsdag var det veldig rolig. Vind fra vest som ga oss 5 til 7 knop og vekslende stjerneklart og overskyet. Bølgene som slo over rælingen var fulle av morild. Karin sto ved roret mesteparten av vakten, men spurte om jeg kunne overta så hun fikk en pause og nå var det helt ok å stå der, så jeg sto ved roret i to omganger og Karin fikk gjort andre ting.

Før vi gikk av vakt tok vi ut revet fra storseilet med hjelp av Bengts team som kom på etter oss.

Fra seks til omtrent 11 sov jeg igjen, og sov faktisk denne gangen, og når jeg sto opp hadde de andre slått og vi hadde begynt å gå på motor igjen, for selv med fullt storseil var vi nede i 2-4 knop, og vi har en avtale vi skal rekke i Kirkwall.

Nordsjøen er full av oljeplattformer. De er kulere om natten, men lettere å ta bilde av om dagen.
Nordsjøen er full av oljeplattformer. De er kulere om natten, men lettere å ta bilde av om dagen.

Hele torsdag var det litt på og av med motor og stø kurs mot Orkenøyene. På et tidspunkt forsøkte de å sette genakkeren (ligner en spinnaker, men bruker samme mast som fokken), men det var for lite vind innen den kom opp, så da var det bare å ta den ned igjen.

Genakkeren
Genakkeren

Og nå er klokka 18.40, for en liten time siden tok vi ned storseilet fordi det bare sto og slo (og da sakker det båten) og nå kjører vi rundt 6 knop med motor. Jeg skal på vakt igjen ni og tror ikke jeg gidder legge meg før det. Det ligger an til en stille natt – med motor – og at vi skal få mer vind igjen i morgen tidlig. Det ville jo være fint om vi kunne ankomme Kirkwall for seil, bare master ser så stusselige ut.

Ankomst torsdag er nå urealistisk, og vi håper å rekke den avtalte omvisningen klokka to fredag. Det kan gå, særlig siden det er to britisk tid og vi fortsatt kjører på skandinavisk, men ikke med stor margin.

Men du og du så ubeskrivelig godt det skal bli å få sove i en seng som står flatt og stille igjen.

Jens og Åsa lager middag i byssa
Jens og Åsa lager middag i byssa

Del 3.

The Dark Expedition – del 1

Preamble.

Ombord Celeste, sør for Arendal 19. august 2014

Turen fra Trondheim til Göteborg via Oslo i går morges gikk smertefritt, selv om jeg måtte opp litt vel tidlig (04.30). Jeg hadde ikke noe problem med å finne en taxi, og han hadde ikke videre problem før vi kom til havnen, da vi bommet på Långedrag og havnet i nabomarinaen først. Men vi fant fram, og så fort jeg kom ut av taxien fikk jeg hilse på Åsa, som også var kledelig antrukket i HP-jakke og fikk se Celeste of Solent (eller Farr65r som hun også heter) for første gang.

Celeste
Celeste

Det var litt om og men før avgang, en fotograf var der fra det svenske eventbyrået og filmet oss en smule og vi var fler som benyttet solgløttene til å ta noen bilder. Vi ruslet opp til klubbhuset og hadde en presentasjonsrunde og en gjennomgang av planene og av sikkerhetsutstyr og regler. Som jeg forventet er det alkoholforbud ombord. Eventbyrået var uklare på det punktet og mente at på en whiskyseilas måtte det være rom for noen drammer, men jeg synes det virket rart ut fra at vi faktisk skal være mannskap og ha tre timer på, seks timer av døgnet rundt til vi kommer fram. Og kapteinen var klinkende klar på det: Ingen alkohol før vi ligger til kai i Kirkwall.

En av de andre deltagerne – Jalle, som har leger i familien – orget anti-sjøsykeplaster til alle som ville ha. Jeg har følgelig ett bak øret, selv om mitt sitter dårlig (meg og plaster…), men jeg har i alle fall ikke snev av sjøsyke (ennå, får jeg vel si, bank i bordet). Og vel og bra er det.

Vi kjørte utover fra Långedrag på motor og satte seil før vi kom ut av skjærgården (nr. 4 fokk og storseil, for de teknisk interesserte), så satte vi en kurs nordvestover mot Norge – kryssing mot vinden som kom fra sørvest (stort sett).

IMG_1496
Storseilet heises

Det ble bra helling på Celeste etter hvert, og farten lå mellom 7 og 10 knop.

Vi er delt i tre vakter, med en fra Sjösport (Celestes eiere) per vakt, de som altså kan å seile; Bengt (kaptein), Jens og Karin. Jeg er i Karins vaktlag sammen med Jörgen (som er erfaren seiler) og Jalle og Richard som begge er mer nybegynnere enn meg. Vi hadde vår første vakt fra ni til midnatt i går kveld, og da fikk Jalle begynne ved roret mens det fortsatt var lyst og så ble han stående, hvilket ikke var meg i mot. Jeg synes nemlig rett og slett det var litt skummelt med 30° helling eller deromkring (føles som 45°) på Celeste og relativt moderate bølger, men litt skiftende vind som måtte kompenseres for. Rasjonelt vet jeg jo at kullseiling ikke akkurat er sannsynlig, men instinktet (foret med litt for mange forlis i bøkene jeg har lest – skyld på Patrick O’Brian om du vil) ville ikke helt høre på den rasjonelle delen av hjernen. Men det er vel delvis vane, så etter to dagskift i dag er jeg forhåpentligvis klar for et røft nattskift i natt.

Etter vaktskiftet ved midnatt var det bare å komme seg i køya, siden vi skulle på igjen klokka seks. Jeg sov på sett og vis, om ikke akkurat sammenhengende. Der nede høres det ut som om båten skal til å synke eller gå rundt eller noe hele tiden. Det er forhåpentligvis også en vane. Uten søvn funker Ragnhild nemlig eksepsjonelt dårlig.

IMG_1600Når jeg kom opp på dekk klokka seks hadde jeg jo alt merket at sjøen var roligere, men jeg hadde ikke innsett at vi gikk på motor. Seilene er fortsatt oppe og fylles, men vinden har falt til 7 knop (mot 20-30 i går). Så i dag kjører vi for motor sørøstover langs norskekysten mot Lindesnes.

Del 2.

The Dark Expedition – preamble

Det er tre og en halv måned siden jeg seilte over Nordsjøen fra Göteborg til Orkenøyene sammen med en gjeng flotte mennesker. Jeg har ingen god forklaring på hvorfor det har tatt så lang tid før jeg kom i gang med å skrive om turen annet enn, vel, livet og slikt. Korte smaksnotater kan jeg alltids få til de fleste dager, men lengre tekster krever tid og energi. Tid har jeg først når ungene er i seng og da er det ofte lite av det siste å grave fram. Først skulle jeg dessuten grave gjennom tusenvis av bilder tatt i løpet av turen og plukke ut de få som var verdt å jobbe videre med. Så skulle jeg gjøre den berømmelige viderebearbeidingen. Og så var det spørsmålet om hvordan jeg skulle skrive om turen. Skulle jeg forsøke å skrive noe som kan utvikles til en magasinartikkel etterhvert? Skulle jeg droppe å skrive så mye og konsentrere meg om bildene? Skulle jeg overhodet skrive om seilingen her, dette er jo en blogg om whisky og andre drikkevarer, ikke om seiling? Og så gikk ukene.

Stø kurs er kjekt å ha, både når man seiler og når man skriver blogg.
Stø kurs er kjekt å ha, både når man seiler og når man skriver blogg.

Men nå. Nå tror jeg jeg er i gang. Jeg har funnet ut at dere rett og slett får finne dere i å høre litt om seiling (noen har til og med etterlyst det). Og her på bloggen, som jo altså tross alt er en blogg, kommer jeg til å dele dagboknotatene mine omtrent som jeg skrev dem underveis. Litt redigering gjør jeg nok, for å klargjøre der jeg har vært vag eller legge til informasjon som jeg hadde i hodet, men som dere som lesere ikke kan forventes å vite, men i all hovedsak blir berettelsen om turen over Nordsjøen omtrent som jeg skrev den mens den foregikk. I Kirkwall tar besøket på Highland Park høysetet, men det blir en liten tur over til en bukt ved navn Scapa og kanskje et par andre høydepunkter. Vi får se. Til slutt skal jeg forsøke å skrive en oppsummering med litt etterpåklokskap. Til sammen blir det ganske mange bilder, men sannsynligvis legger jeg flesteparten i et galleri i siste innlegg og velger ut noen få for å illustrere underveis.

Er dere klare? Del 1 kommer i morgen, all things permitting, i mellomtiden kan dere jo kose dere med å se på noen av mine medmatroser i filmen Highland Park har laget om turen:

Del 1.