drikkelig.no

Crooked Stave Vieille Artisanal Saison 4,2 %

Jeg har litt problemer med ordet «artisanal», det blir misbrukt så til de grader at det har mistet sin betydning (og sine positive assosiasjoner) også der det sannsynligvis er fortjent, som her.

Nese: Litt parfymert, såpeaktig, men ikke off-puttingly so. Malt i bakgrunnen og en del syrlig frukt.

Smak: Jeg får såpeassosiasjoner nå også, men den holder seg på rett side av grensen. Appelsinskall (eller limonen, kanskje, helst).

Kommentar: Kan man ha en session saison? I så fall er dette en bra kandidat. Mulig det blir vel mye syrlighet og parfyme om man skal drikke mange flasker etter hverandre. Skal testes til mat etterhvert, siden syrligheten burde egne seg i mange sammenhenger.

Kjøpt på Gulating, Trondheim.

Pittyvaich 1990 16 år Old Malt Cask 50 %

Destillert oktober 1990, tappet september 2007, fra et refill hogshead med DL Ref 3886.

Pittyvaich, eller det som er igjen av Pittyvaich, det vil si lagerbygningene, sett fra høyden ovenfor.

Nese: Fudge og smør, litt kanel og fløte.

Smak: Maltsukker og smør. Med vann får den litt eikebitterhet på smaken.

Kommentar: Litt kjedelig, men ikke vond.

Takk til Are for smaksprøven.

Lillehammer Bryggeri Hammonds Pils 4,7%

I mai i fjor ble det kjent at Lillehammer Bryggeri skulle begynne med flasketapping. Bryggeriet startet selv om med brygging i 2006 på røttene av det orginale Lillehammer Bryggeri som Ringnes la ned i 1983 (etter en over 130 år lang bryggerihistorie).

Hammond Pils er oppkalt etter Frederik Hammond som i 1755 opprettet en kopperfabrikk på stedet der dagens bryggeri ligger. Min flaske er av batch #17/14.

Farge: Gylden med et massivt, hvitt skumhode som raskt legger seg og bortimot forsvinner.

Nese: Sitrus med en lett maltsødme liggende bak. En viss gjærkarakter henger også igjen – og ikke bare grunnet bollebaksten som foregår på kjøkkenet.

Smak: Lett og syrlig aroma som går litt i retningen besk lime. En viss sødme er å spore. Noen krydderier blandet med gjær og et lett humlebitt befinner seg også i glasset.

Konklusjon: Tror nok absolutt denne hadde vært bedre i blodfersk utgave enn på en flaske som har stått et halvt års tid (eller deromkring). Som smakt i dag er det en grei pilsner men blir litt for flat, sikkert på grunn av den voldsomme kullsyrefrigjøringen ved åpning og helling (det smalt godt, men skummet ikke over).

Innkjøpt: Meny Lade, Trondheim

To Chilenere

Det er underholdende å følge Ingvild rundt i verden. Nå har turen kommet til Chile, og i kveld er jeg med. Først en rimelig hvit som jeg ikke tror jeg har testet før (selv om jeg selvsagt har vært innom andre Casillero del Diablos, de er en smule vanskelige å unngå).

Casillero del Diablo Chardonnay 2013

Farge: Blek strågul

Nese: Sitron og litt stikkelsbær.

Smak: Sitron. Umoden fersken eller syrlige, umodne gule plommer.

Munnfølelse: Slank og ikke videre intens.

Kommentar: «Lettdrikkelig» kaller Ingvild den og det er det vanskelig å krangle på. Jeg ønsker meg sommerkveld på terrassen for å få den perfekte stemningen, riktignok, men det kommer, det kommer.

Deretter en rød, til en noe høyere pris, men fortsatt innenfor hva man kan bruke på en hverdagsvin med rimelig god samvittighet.

Leyda Canelo Single Vineyard 2013

Farge: Mørk burgunder mot lilla

Nese: Lett støvete samling røde bær. Et hint av voks og så gammeldags skolelimstift når jeg trekker duften dypt inn.

Smak: Passe tørrhet. Røde bær. Etter å ha lest Ingvilds notater kjenner jeg bjørnebær, ja, men også, hm, tranebær? Krekling? Sistnevnte er ikke røde, men er til gjengjeld ganske tørre.

Munnfølelse: Ganske fyldig, vil jeg si, og passe intens.

Kommentar: Slett ikke dum. Kan fort bli kjøpt igjen.

Selv om det er morsomt å følge med rundt i verden var det jo ren øvelse i å smake og huske jeg egentlig hadde tenkt meg. Siden Skål! beleilig nok kom på Mammutsalget har jeg nå gått til innkjøp (jeg har lest den før, men da i lånt eksemplar). Jeg har derfor tenkt å gå tilbake til grunnprinsippene og jobbe meg gjennom boka vin etter vin. Så får vi se om jeg husker noe bedre når jeg er ferdig. Jeg skal nok plage dere med arbeidsnotater underveis.

Bowmore Tempest 10 år batch 4 55,1 %

Bowmore Tempest er en såkalt «small batch release», det vil si at selv om «oppskriften» er den samme – Bowmore lagret i first fill bourbonfat i litt over et tiår i Bowmores varehus 1 som ligger helt nede ved sjøen – gjøres det ikke nødvendigvis noe utover det for å få hver nye batch til å ligne den forrige. Batch 4 er tappet i 2012.

Nese: Appelsinmarmelade, bråtebrann, gammeldags smie, tjærebrenning, rustent metall.

Smak: Det smaker smie. Metall, rust og esse, innrøyka trestokker i taket. Også noe fruktig og vegetalsk, furukvist og appelsinskall? Vann henter fram gjærdeig og rosmarinkvaster.

Kommentar: Waxing lyrical.

Lesestoff til helga #58

Sverige: Lanseringen av den siste tapningen i Highland Parks Valhalla-serie skjedde den 17. februar, den danske bloggeren bak The Malt Desk var invitert til Stockholm. Whiskyen skal jeg ikke uttale meg om (av de andre har jeg bare notater for Freya), men jeg må innrømme at jeg liker designet av serien, og Odin er kanskje enda kulere enn de andre (særlig for oss som er midt i Ravneringene-serien til Siri Pettersen – midt i fordi siste del av trilogien ikke er utgitt ennå). Her er for eksempel et bilde Highland Park Sweden på Facebook nettopp har publisert.

Internett: Betaler du for mye for whiskyen din? Whisky and wisdom lever opp til navnet sitt og skriver relativt fornuftig om whiskypriser.

Kysten av Skottland: Hva vil kystpreg i whiskyen si og hva kommer det egentlig av? Master of Malt-bloggen forteller deg litt om det.

Craigellachie: Mange av oss hadde gjerne sett at The Highlander Inn i Craigellachie var vår «local». Nå er vi i hvert fall sikret at det er verdt å ta turen innom når vi er i nabolaget i overskuelig framtid, Tatsuya Minagawa tar over når Duncan Elphick gir seg kan Words of Whisky melde.

Stavanger: Snart åpner Øst. Vi ønsker lykke til og er misunnelige på siddisene.

Bergen: Om du var der kan du gjenoppfriske minnet, om du ikke var der kan du lese hva du gikk glipp av: Rune Morten rapporterer fra Whisky & Beer, det samme gjør Ølportalen. Foretrekker du video har Bergen StudentTV et innslag.

Agder: Andre ting man går glipp av når man ikke kommer seg til Bergen er smakinger med Det Norske Brenneri (tidligere Agder Brenneri). Whisky Saga, derimot, var til stede og kan oppdatere oss andre.

Arran: Arran begynner å bli voksen. Nå lanseres den første destilleritappede 18-åringen. Vi gratulerer med myndighetsdagen.

Internett: Ulf Buxrud er nok et kjent navn for mange. Han gjennomførte blant annet den harde oppgaven med å smake seg gjennom alle Diageos Rare Malt-tapninger, og skrev til og med en bok om serien. Nå har han gjort et tilsvarende stykke arbeid for The Playing Card Series (Hanyu og Chichibu). It’s a dirty job, but somebody’s gotta do it, antar jeg. (Her er Rare Malts siden, designet er ikke oppdatert på noen år, ser jeg…).

Glendronach Parliament 21 år 48 %

Glendronach Parliament 21 år ble lansert i 2011 og har blitt lagret utelukkende på eks-sherryfat, en blanding av Oloroso og Pedro Ximenez. Navnet har visstnok ingenting med politikk å gjøre, den er oppkalt etter kornkråkeflokken som holder til i nærheten av destilleriet, på samme måte som en flokk kråker i et tre på norsk kalles et «kråketing» heter en gruppe kornkråker på engelsk «a parliament og rooks» (vi var inne på «a murder of crows» tidligere i måneden).

Nese: Sherryfat og dunnage warehouse. Kull, tørket frukt, rosin og plomme i madeira. Tegn til friskere frukt med vann, plommer og fersken, men fortsatt mye gammelt fat og jeg kjenner den svidde gummien på nesen også.

Smak: Sherryfat og svidd gummi, bitre eiketoner på ettersmaken. Ingen nevneverdig endring med vann.

Kommentar: For ti år siden hadde jeg kanskje likt denne, nå balanserer den hårfint på grensen til ikke drikkelig, men faller ned på rett side.

Takk til Are for smaksprøven.

Amundsen Bramling Blonde 4,7%

Denne blonden fra mikrobryggeriet ved Oslo Rådhus er humlet med Bramling Cross med mål om en lys. lett og frisk øl som ikke kan fungere som inngangsøl til mikroølenes vidunderlige verden.

Farge: Gylden gul, lett og tynt skum.

Nese: Lett og fruktig. Et lite hint av demerara (brunsukker) etterhvert.

Smak: Lett og med et utvannet, fruktig preg. En liten bitterhet spiller i bakgrunnen og går etterhvert over mot en frisk syrlighet. En god maltsødme med litt krydderier kommer også krypende etterhvert.

Konklusjon: En enkel og grei blonde med litt dybde for den ekstra dimensjonen.

Innkjøpt: Meny Oslo City, Oslo

Tormore 1990 13 år Chieftain’s Choice 53 %

Fat nummer 90391 og 90392, portvinsfinish.

Nese: Tørkede røde bær, litt støvete mørk sjokolade. Litt mer sitrus, sitron, med vann, og enda tydeligere mørk sjokolade.

Smak: Litt kamfer, tørkede tranebær, lett treverk. Appelsinskall og sitron med vann, også litt eikebitterhet, særlig på avslutningen.

Kommentar: Grei kosedram. Ingen höydare, men heller ingen unoter.

Takk til Geir Tore for smaksprøven.

Nøisom Hveteøl 4,7%

Neste øl fra Plankebyen er en klassisk hveteøl. Som oftest er disse bittelitt sterkere enn den norske butikkgrensa (ofte rundt 5-5,5%) så det blir spennende å se om de lykkes med dette brygget.

Farge: Gylden. Tett og hvtt skum.

Nese: Lett og fruktig med et lite krydderpreg. Varmt preg av bakt banan.

Smak: Lett fruktig med et lite krydderpreg. Et litt mer merkbart humlepreg enn på de tradisjonelle tyske hveteøl. Et lett og godt hvetepreg er også tilstede.

Konklusjon: En respektabel men lett variant av arten (som en mellomting av de ordinære tyske or deres tilhørende Leicht-varianter). Rent og pent.

Innkjøpt: Meny Oslo City, Oslo