To Chilenere

Det er underholdende å følge Ingvild rundt i verden. Nå har turen kommet til Chile, og i kveld er jeg med. Først en rimelig hvit som jeg ikke tror jeg har testet før (selv om jeg selvsagt har vært innom andre Casillero del Diablos, de er en smule vanskelige å unngå).

chilensk-1

Casillero del Diablo Chardonnay 2013

Farge: Blek strågul

Nese: Sitron og litt stikkelsbær.

Smak: Sitron. Umoden fersken eller syrlige, umodne gule plommer.

Munnfølelse: Slank og ikke videre intens.

Kommentar: “Lettdrikkelig” kaller Ingvild den og det er det vanskelig å krangle på. Jeg ønsker meg sommerkveld på terrassen for å få den perfekte stemningen, riktignok, men det kommer, det kommer.

Deretter en rød, til en noe høyere pris, men fortsatt innenfor hva man kan bruke på en hverdagsvin med rimelig god samvittighet.

chilensk-2

Leyda Canelo Single Vineyard 2013

Farge: Mørk burgunder mot lilla

Nese: Lett støvete samling røde bær. Et hint av voks og så gammeldags skolelimstift når jeg trekker duften dypt inn.

Smak: Passe tørrhet. Røde bær. Etter å ha lest Ingvilds notater kjenner jeg bjørnebær, ja, men også, hm, tranebær? Krekling? Sistnevnte er ikke røde, men er til gjengjeld ganske tørre.

Munnfølelse: Ganske fyldig, vil jeg si, og passe intens.

Kommentar: Slett ikke dum. Kan fort bli kjøpt igjen.

Selv om det er morsomt å følge med rundt i verden var det jo ren øvelse i å smake og huske jeg egentlig hadde tenkt meg. Siden Skål! beleilig nok kom på Mammutsalget har jeg nå gått til innkjøp (jeg har lest den før, men da i lånt eksemplar). Jeg har derfor tenkt å gå tilbake til grunnprinsippene og jobbe meg gjennom boka vin etter vin. Så får vi se om jeg husker noe bedre når jeg er ferdig. Jeg skal nok plage dere med arbeidsnotater underveis.

To australske Shiraz

Sist jeg drakk australsk Shiraz og tok notater var i november 2013. Denne gangen har også begge vinene vært i Ingvilds vinspalte, en forrige fredag og en uken før det. Jeg er som vanlig ikke så god til å planlegge, så det ble de to som var tilgjengelige hos min lokale pusher i dag.

australsk_shirazPeter Lehmann Weighbridge Shiraz

Farge: Rødlilla, som mørke røde plommer.

Nese: Ungt. Røde bær, tanniner,

Smak: Tanninbitt, mørke plommer og litt kirsebær.

Munnfølelse: Ganske slank, ikke fryktelig intens. Det er tannintørrheten som merkes mest.

Kommentar: Helt ok, men virker litt vel ung og enkel. Litt før røff i kantene.

Yellow Tail Shiraz

Farge: Klin lik Weighbridgen

Nese: Røde bær, søtlige urter.

Smak: Kirsebærsaus til riskrem lagd av ekte kirsebær. Blåbær, pepper og noe urtete.

Munnfølelse: Litt fyldigere (kjennes lengre ut i kanten av tungen) og middels intens.

Kommentar: Oppleves mindre ung, men det kan være en illusjon på grunn av sødmen. Kirsebær er en crowd-pleaser (når man snakker om denne massen av en person), så jeg liker denne sånn passe. Det er litt for mye kompott eller rød saus over den til å bli noen ny favoritt.

Konklusjonen blir nok at jeg ikke synes de er bra nok i sitt prissegment, man får mye annet som er bedre til 125 kroner.

Lesestoff til helga #42

Nummer 42, faktisk. Det burde nesten feires.

Speyside: Navnet på destilleriet som er bygd på tomta etter Imperial er annonsert: Dalmunach (via Whiskyman Norway på Facebook).

The interwebz: Ølportalen publiserte et innlegg om “de dårlige kjøpene” på ukas polslipp, der de blant annet beskylder Mikkeller og De Proef Brouwerij for å slippe øl på markedet som burde vært tømt ut på grunn av for mye DMS eller Diacetyl (se Ølportalens artikkel for forklaring av begrepene). Det liker Mikkeller dårlig. Ikke så overraskende, kanskje. De har postet lenke til ølportalens artikkel på sin Facebookside med kommentarer. Kommentartråden under kan jo vise seg å bli underholdende og/eller opplysende. Følg med.

Skottland: Ikke fra inneværende uke, men likevel verdt å lese. Whiskycorner har intervjuet Cara Laing.

Campbeltown: Whisky Share har vært på Whisky School hos Springbank. Her er del 1, om Maltings.

Speyside: Benromach og Gordon & MacPhail tjener penger, melder Inside Moray. Og det er jo bra.

Norge: Vinskolespalten til Ingvild Tennfjord var ett år forrige fredag, og Drikkelig.no er nevnt (selv om “no” desverre har falt av, men vi tilgir det).

A-magasinets vinskole 19. september: Søndagslunsj

Ikke akkurat lunsj på meg, ikke er det søndag, heller. Middagen er allerede fortært (haggisrester i pita med ailoli og salat, vi snakker cross-over til tusen, men det var faktisk utrolig godt) og om det blir noe mer å spise nå blir det vel saltpinner eller noe tilsvarende kjedelig, selv om Ingvilds artikkel om Carlas lunsj har gjort meg en smule sulten. Men vin skal jeg drikke likevel, rebell som jeg er.

Første vin på Ingvilds liste 19. september er Falchenberg & Nærlie Riesling, som jeg drakk forrige uke. Både unge herr Falchenberg og unge herr Nærlie er gamle bekjente av meg fra NMWL-sammenheng, så jeg er naturlig nok litt interessert i vinene deres. Ja, og så synes jeg det er hyggelig med naturvin, selvsagt, i alle fall den delen av det som går på “minst mulig juks” (den delen av øko-/naturvinfilosofien som har sitt utgangspunkt i antroposofien er jeg særdeles skeptisk til).

Jeg har en flaske til stående av F&N Riesling, noe jeg ikke akkurat er lei meg for.

Men i dag satser jeg på rødt.

vinskole19sept

OMA Barbera d’Alba 2013

Farge: Mørk burgunder med lett lillaskjær

Nese: Kan vin lukte dyprød fløyel? Det var i alle fall det jeg tenkte på når jeg snuste. Mørke, røde bær, hint av rosmarin,

Smak: Tørr krydderfølelse, tørkede solbær og blåbær, kanskje til og med einerbær? Utvikler mint på siden av tungen og ut i kinnene på ettersmaken. Jeg tenkte på murstein etter første slurk, jeg tror det er tørrheten som gjør det.

Munnfølelse: Fyller munnen, både med tørrhet og smak. Både fyldig og intens, da?

Kommentar: Ikke at jeg ikke tror Ingvild når hun sier denne er god til mat, men den er da vitterlig aldeles utmerket helt for seg selv også.

Matua Marlborough Pinot Noir 2013

Farge: Sterk husholdningssaft. Hjernen min blir alltid litt “Whoah!” når jeg begynner å helle opp Pinot Noir. Har ikke vent meg til gjennomsiktig rødvin ennå.

Nese: Rips og moreller, og litt aralditt. Det siste er kanskje en slags mineralitet? Etterhvert begynner jeg å tenke på shortbread, og så på peisbål.

Smak: Her var det mye som skjedde på vinens vei over tungen. Smågodtkirsebær, blåbærpuré og grapefrukt. Syrlig fruktighet.

Munnfølelse: Ganske slank, men intens vil jeg si. Den overtar ikke hele munnhulen på samme måte som OMAen.

Kommentar: Et visst bittert preg gjør at jeg tror på at den passer til mat. Men også denne er utmerket alene.

Konklusjonen er at begge kveldens viner er klare kandidater for gjenkjøp.

 

A-magasinets vinskole 29. august 2014: Nebbiolo

I dag blir det bare en vin. Sånn går det når man skal ha ting på dagen og ikke vil vente på bestillingsutvalget.

Ingvild er i Italia, nærmere bestemt Piemonte. Hun skal være der en stund. Litt misunnelig kan man vel få være? I alle fall, det kan jo bety en del italiensk vin på meg framover, det er ikke meg i mot.

Når jeg leser artikkelen om Nebbiolo skjønner jeg jo at jeg skulle vært mer tålmodig og faktisk sendt en bestilling. For det er nok ikke denne ganske snille – og unge – rosévarianten som er hovedfokus. Javel, vi får komme tilbake til temaet senere. Det er heller ikke meg i mot.

ioppa

Ioppa Colline Novaresi Nebbiolo Rusin 2013

Farge: Lekkert jordbærsaftfarget

Nese: Jeg synes nesten det lukter lett av jordbær også, men det kan være fargen som lurer meg. Røde epler, i alle fall, og sitron samt noe annen syrlig frukt. Rips? Jeg synes den lukter litt skifer eller noe også, jeg.

Smak: Det starter med søte toner: Jordbær? Melne epler? Men på avslutning og ettersmak er det syrlighet som dominerer. Ekstrem sitronsyrlighet i ganen helt bakerst.

Munnfølelse: Slank. Middels intensitet. Ettersmaken av sitron fyller midten av munnen lenge.

Kommentar: Joda. Litt mye sitron, kanskje, men også mye annet å leske smaksløkene med. Ikke dum.

Og nå? Nå skal jeg lese nyinnkjøpt Bobler! og nyte litt mer rosé. I morgen kommer det kanskje en bokanmeldelse.

A-magasinets vinskole 1. august 2014: Mosel og mengdetrening

Det siste høres jo definitivt ganske greit ut, mengdetrening på vinsmaking kan jeg gjerne bli med på. Ja, Mosel høres vel i grunn ganske greit ut det også.

Jeg liker de små vinbondebiografiene Ingvild har med av og til. Det er et tøft marked enten man er fra gammel vinfamilie eller prøver å komme seg inn i miljøet som outsider. I dette tilfellet handler det om gammel vinfamilie, og et bratt vindyrkingsområde nord i Tyskland. Mosel. Før ungene blir for gamle til å sette pris på slott som ser ut som de er tatt rett ut av et eventyr skal vi på rundtur i Tyskland, og da vil jeg innom Mosel. Vi får se hva det blir til. Så til vinen.

Jeg lider av dårlig framsynthet på vinfronten for tiden, så noen bestillingsviner ble det ikke på meg i denne runden, jeg endte med å plukke to av de tre vinene min lokale pusher (polet på Nedre Elvehavn) hadde i hyllen fra Ingvilds hovedmistenkte i denne artikkelen: Markus Molitor. Den ene har Ingvild også på listen: Riesling Trocken, selv om den både i hennes liste og i polets varelister er oppgitt som 2012 og det var 2013 de hadde på hylla. Den andre er også en tørr Riesling, Zeltinger Riesling Trocken. Også den 2013-årgang. Prisforskjellen på de to er skarve 20 kroner, hvilke andre forskjeller jeg finner vil vise seg.

molitor-1

Markus Molitor Riesling Trocken 2013

Farge: Lys strågul.

Nese: Grønne og gule epler, petroleum, hvite blomster (magnolia?).

Smak: Granny Smith-epler og nypresset sitronjuice.

Munnfølelse: Tørrhet i kinnene/munnhulen, fyldig, med middels intensitet.

Kommentar: Fint lite galt med denne så vidt jeg kan se.

Markus Molitor Zeltinger Riesling Trocken 2013

Farge: Lys strågul, men hakket mørkere enn den andre.

Nese: Blodappelsin og grapefrukt, petroleum og tørr, steinrik jord.

Smak: Grønne epler, appelsinskall, sitronjuice.

Munnfølelse: Mindre tørrhet, litt slankere, men hakket mer intens.

Kommentar: Bitrere enn søsteren, men jeg liker det.

Jeg liker begge, og konklusjonen blir vel helst at jeg må gjøre som Ingvild foreslår: Mengdetrening. Jeg får slenge inn en bestilling på noen av den godeste herr Molitor sine dyrere og mer avanserte viner, drikke dem opp mot disse “enklere” utgavene og se om jeg får noen ahaopplevelser. Jeg kan ikke si jeg blir lei meg ved tanken på å drikke disse to igjen.

Lesestoff til stille dager på jobb #33

Da er drikkelig.no tilbake fra sommerferie, og selv om det ikke har vært helt stille i ferien regner jeg med at det kan merkes at aktiviteten tar seg litt opp. Siden det ikke har blitt publisert noen “lesestoff til helga” i ferien blir det en mandagsutgave denne uka (og om det dukker opp nok saker blir det vel en fredagsutgave også).

The interwebz: Mange har savnet Whiskyleaks, som har vært nede siden i vår en gang da endringer på vertsserveren gjorde at Are måtte skrive om koden sin. Siden Are, som de fleste av oss andre, ikke har dette som jobb tok det en stund før han fant tid til å fikse sidene, men nå er de oppe igjen og de første “ryktene” om hva som kommer på septemberslippet er på plass. Applaus til Are.

The interwebz: Whiskygospel har intervju med Morrison Bowmores SoMe-ansvarlige Kristine & Jenny.

Trondheim: Den andre Bryggerifestivalen går av stabelen torsdag til lørdag denne uka. Mer info om festivalen finner du i Arves innlegg fra i går, men jeg vil gjerne nevne at både herr og fru drikkelig.no er påmeldt som frivillige på festivalen og håper du slår av en prat når du er innom (enten vi står bak eller foran baren når du ser oss, vi har selvsagt tenkt å delta som publikum også). For de som ikke er klar over det vil jeg også minne om at Bryggerifestivalen er en del av Trøndersk Matfestival, arrangert av Oi! Trøndersk Mat og Drikke AS, så sett av tid til å smake på all den fantastiske maten som presenteres utenfor bryggerifestivalområdet også.

Oslo: Det er ikke bare i Trondheim det er festival. Grünerløkka brygghus arrangerer festival 29. og 30. august. De sier fortsatt på nettsidene at detaljert program kommer “senere”, men det begynner vel å bli på tide nå? I alle fall, det er vel bare å sette av datoene om du er i Oslo-området.

The interwebz: Whiskyfun er 12 år. Det er en respektabel alder for en hvilken som helst nettside, for et hobbyprosjekt av en blogg er det virkelig imponerende. Jeg publiserte mitt første innlegg på bokbloggen 20. februar 2002, så jeg burde vite hva jeg snakker om. Meg bekjent har Serge ikke tatt noen bloggpauser, og det har jeg – gjentatte og til dels lange – og i whiskybloggsammenheng ligger jeg selvsagt noen år etter. Gratulerer til Whiskyfun, måtte det bli 12 år til med eksepsjonelle anmeldelser.

Glenbeg: Ardnamurchan, Adelphis nye destilleri, er operativt. Den første newmaken rant gjennom spritklokka i midten av juli. Destilleriets nettside lanseres neste uke, i mellomtiden kan man følge med på facebooksidene til Adelphi.

Cotswolds: Cotswolds Distillery er et annet prosjekt som nå har kommet i gang, dette i “hjertet av England” som de selv sier. De skal produsere både maltwhisky og gin med ingredienser fra nærområdet. Cotswolds Distillery kan du også følge på Instagram.

The interwebz: Det er desverre en sørgelig kjennsgjerning at alkohol ikke bare bringer gode ting med seg. I A-magasinet fredag 25. juli var det en glimrende artikkel om Jostein Hetlands kamp mot alkoholmisbruket, den synes jeg du skal lese.

 

A-magasinets vinskole 27. juni: Riesling

Det er interessant å lese om hvordan Rieslingmarkedet i Norge var ødelagt av Blue Nun og hvordan det tok seg opp ved hjelp av Leitz og Cordtsen fra 2002 og utover. Selv har jeg drukket Riesling “lenge”, men neppe i forkant av kurven. Selvsagt har je også drukket Blue Nun på noe tidspunkt, og ganske fort konkludert med at den var for søt. Nå snakker vi begynnelsen av nittitallet når jeg “lærte å drikke vin” på en vingård i Alsace sommeren før attenårsdagen. Søt hvitvin, må vite. Det varte heldigvis ikke så lenge.

Men tilbake til Riesling, her i Trondheim er vi så heldige å ha Calle Feght som lokal Rieslingambassadør, så akkurat på denne bølgen var jeg nok “early adopter”, i alle fall har det vært en av hvitvinstypene jeg har kommet tilbake til jevnlig de siste ti årene eller deromkring.

Dagens utvalg er en Ingvild ga 6 (av 6) og en bag-in-box som fikk 4.

Keller Riesling Von der Fels Trocken

Farge: Lys strågul

Nese: Sitron og gule plommer, petroleum og stikkelsbærkart. Petroleumen utvikler seg mot skifer etter en stund i glasset.

Smak: Salt og sitron. Plommer og grapefrukt. Skifer et sted midt i munnen. Mer salt på ettersmaken.

Munnfølelse: Mineralitet, ganske fyldig og ganske intens.

Kommentar: Skal vinen smake salt? For det gjør den. Og jeg liker det. Skulle jeg utsette noe på denne er det at jeg kunne ønsket meg litt mer omph i fruktsmaken for å balansere saltet og syrligheten.

Rocky Riesling

Farge: Lys strågul, en anelse gråere enn Keller’en

Nese: Pæresaftis og gråstein. Litt Haribo aprikoser.

Smak: Pæresaftis, sitron og et hint av dill (!?) på ettersmaken.

Munnfølelse: Slankere, men relativt intens.

Kommentar: Litt mye sitron, ikke nok av andre ting til å balansere smaken. Men helt ok til BiB til 260 for 2 liter å være.

Det er klasseforskjell på disse to, men i og med at den beste koster nesten like mye per flaske som den andre koster per to liter er det nesten beroligende.

A-magasinets vinskole 23. mai 2014: Helt stein

Etter mange uker med mer generelt tematiske vinspalter – noen av dem gode, for all del, slik som den om alkoholfritt i forbindelse med konfirmasjon – kom det plutselig to skikkelige vinskolespalter på løpende bånd, en om flint (vel, mineralitet) og en om chablis. Sistnevnte må jeg nok myse på bestillingsutvalget før jeg tester, men mitt lokale pol hadde to av tapningene fra flintspalten (de hadde tre, faktisk, men jeg nøyde meg med to), så i dag skal jeg drikke stein.

I forbindelse med et whiskysmaksnotat for mange år siden fikk jeg spørsmålet: “Har du faktisk smakt stein?” Spørsmålet var flåsete ment, og det egentlige svaret er selvsagt at når man skriver i et smaksnotat at noe smaker stikkelsbærbusk, for eksempel, mener man at det smaker slik stikkelsbærbusk lukter, som om du sitter med nesen langt inne i en på sensommeren mens du forsøker å finne de bærene som har gjemt seg bort. Stikkelsbærbusk har jeg hatt under “smak” i smaksnotater mange ganger, men nei, jeg har aldri smakt på en stikkelsbærbusk. Jeg mistenker faktisk at å tygge på en stikkelsbærbusk ville smakt helt annerledes enn det lukter.

Men stein? Stein har jeg smakt. Mange ganger. Det vil si, jeg har puttet stein i munnen og sugd på dem som på sukkertøy. Det er ganske mange år siden nå, jeg tror jeg fortsatt gikk i barnehagen sist jeg forsøkte, men jeg husker fortsatt smaken (godt hjulpet av hvordan stein lukter, selvsagt). Flint og skifer tror jeg kanskje ikke jeg har smakt på, det var nok helst granitt som var tilgjengelig der jeg ferdes (og de mest fristende steinene var de runde, så skifer ville nok utgå uansett).

Det er selvsagt ikke dermed sagt at jeg er bedre til å gjenkjenne mineralitet i vin enn den jevne amatør, men jeg skjønner i alle fall hva vinkjenneren mener når hen sier at vinen har et preg av skifer, eller kalk. Det er ikke mer fremmede smaker dét enn frukt. I følge Ingvild er mineralitet riktignok også “en strukturell følelse i munnen (…) I hvite viner kjennes det ofte som en saltaktig tørrhet på tungen og innsiden av kinnene.” Men jeg må innrømme at jeg har problemer med å skille “saltaktig tørrhet” fra generell tørrhet, og det er vel ikke slik at alle tørre viner er mineralske? Dagens mineralske viner skal legge grunnlag for Chablissmakingen senere, så forhåpentligvis lærer jeg noe mer om hvordan jeg skal kjenne det igjen når det dukker opp i vinen.

Jeg forsøkte meg først på dette i går kveld, men da hadde jeg hatt problemer med tett nese og nyseanfall hele dagen og ingen av vinene luktet noenting og begge smakte bare syrlig, ikke noe annet, så da måtte jeg til med Vacuvin og la dem stå til i dag. Med en god dose antihistamin innenbords har nesa berget i dag og vinen lukter faktisk noe. Men jeg tar forebehold for at nesa ikke er helt i toppform. Det forebeholdet kan jeg forøvrig ta fra april til juli, uansett, og så større deler av året ellers når jeg enten har vært borti noe jeg er allergisk mot, for eksempel støv, eller er småforkjølet, noe som skjer like ofte med meg som med de fleste småbarnsforeldre. Vel, til saken:

Kruger-Rumpf Schiefer Riesling Trocken 2013

Farge: Blek grålig strågul

Nese: Dempet, gule plommer, sitron og vag petroleum.

Smak: Syrlig, tørt eplepreg og, hm, umoden nektarin? Sitron og litt grapefrukt på ettersmaken.

Munnfølelse: Slank, middels intensitet.

Kommentar: Frisk og god sommervin, men jeg oppfatter den som rimelig enkel. Mineraliteten er der, men jeg må lete etter den.

Bailly Pouilly Fumé Les Vallons 2012

Farge: Lett grålig strågul

Nese: Petroleum og kalkstein. Det er frukt der også – sitron, stikkelsbærkart og grønne druer – men minerallukten er overveldende.

Smak: Lett bitre gule epler. Mango. Petroleum på ettersmaken. Etter en stund dukker plutselig stikkelsbærene (med vekt på bærene, ingen busk her) opp.

Munnfølelse: Ganske fyldig, føles på sett og vis tykk.

Kommentar: Dette var noe annet, ja. Her treffer mineraliteten midt i fleisen, i alle fall den bokstavelige “lukter og smaker som”. Dette med munnfølelsen vet jeg ikke om jeg helt har teken på ennå. Jeg må nok øve mer. Å, hvilken ulykke! Uansett, denne vinen var god.

Aftenpostens vinskole 7. februar: Eik

I går drakk jeg en whisky som luktet svidd trestige. Det kan ha vært fatet jeg luktet. Eik er jo noe jeg forholder meg til når det er snakk om maltwhisky, så egentlig er det spesielt interessant å se på hvordan eika eventuelt påvirker vinen. Noen fellestrekk må man jo nesten formode at finnes.

Vi starter med en vin som ikke har sett snurten av eik, for å ha et sammenligningsgrunnlag.

Texier Cairanne 2011

Farge: Mørk rød med tydelige lilla toner.

Nese: Røde bær, blåbær og muligens aronia. Litt syrlige epler finner jeg også.

Smak: Frisk og rimelig tørr, middels intensitet. Litt i overkant syrlig og skarp sånn helt for seg selv, det er kanskje tanninene? Appelsin(skall) på avslutningen.

Kommentar: Jeg tror jeg ville hatt mat til denne, men som sammenligningsgrunnlag er den sikkert bra.

Vèscine Capotondo Chianti Classico

Farge: Mørk rød, hakket mindre lilla enn den forrige, men fortsatt i den blå enden av rødtoneskalaen.

Nese: Nedtonet fruktpreg, gjærdeig og rund vanilje. Brent sukker, det bør vel være fatet? Jeg får litt osteassosiasjoner, plutselig, eller er det ristede nøtter?

Smak: Tørr. Avdempet tørket frukt.

Kommentar: Jeg er ikke sikker på at jeg ville kalt det vanilje om ikke det var det jeg satt og lette etter. Men at den er vesensforskjellig fra Texieren er det ingen tvil om.

Parusso Langhe Nebbiolo

Farge: Mørk rød, fortsatt mot blått heller enn brunt.

Nese: Plomme i madeira. Litt mørk sjokolade? Vaniljen kommer etterhvert, sammen med et ganske tydelig preg av nybrent kaffe.

Smak: Også tørr, men ørlitt mindre enn de to andre. Røde bær og røde plommer. Jeg finner appelsin på ettersmaken her også, og noe mer bæraktig, rips, kanskje?

Kommentar: Heller ikke her synes jeg vaniljepreget hopper mot meg akkurat, men også denne har tydelig utviklet seg på annen måte enn referansevinen.

Jeg burde kanskje droppet vinskole i dag, jeg er enten i ferd med å bli forkjølet, eller så har jeg konstantert at den generiske antihistaminen jeg ble påprakket i stedet for mitt vanlige dop her for leden ikke virker. Jeg håper på det siste, det er lettest å fikse. Nesa er i alle fall ikke 100 %. På den annen side, om jeg som polleallergiker og småbarnsmor skal vente til nesa er i toppform med å lukte på vin har jeg sannsynligvis mindre enn 10 helger i året å ta av. Det er litt lite…