Når noen skriver Scotch Style Ale på flaska må jeg nesten bare kjøpe, jeg er tross alt rimelig glad i de tradisjonelle skotske alene – er bestanding glad om en pub finner på å ha 80/- eller 90/- på fat.
Her er det importmalt som er tingen, sju forskjellige sorter er brukt (tidligere har de hatt ti forskjellige sorter). Som amerikansk reklamerer de også med et visst humlepreg for balansen.
Farge: Dyp og klar rødlig brunfarge. Lett og tynt skum med en lys brunfarge.
Nese: Lett borimot fraværende. En viss fruktighet er tilstede og en bitte liten frisk bitterhet. Savner malten kjenner jeg.
Smak: Fruktig med en liten humlebitterhet her også. Malten domineres av en liten brent røykaroma. Overraskende tynn.
Konklusjon: Jeg ble direkte skuffet av denne. Det er et lett røyk- og brentpreg her, men lite annet fra malten. En god skotsk ale skal helst ha en tung og rik maltaroma, men her er det ikke brukt god nok malt. De skriver selv «Ain’t for the wee lads.», noe jeg må si meg uenig i.
Etter noe forvirring angående plassering av både Tevsjö og Gammelstilla hadde vi stor tro på at vi skulle finne Mackmyra uten problemer, siden vi hadde kjørt forbi dette skiltet dagen før:
Vi svingte følgelig av mot Hagaström, og kjørte rett forbi Mackmyra uten å legge merke til det… Når vi fikk bange anelser og snudde oss så vi straks hvor vi skulle, men fra den siden vi hadde kommet var det trær som sperret utsikten til Mackmyra Whiskyby.
Vi hadde en avtale med Angela D’Orazio, Mackmyras Master Blender, som vi begge har truffet før, blant annet var jeg på smakingen hennes på en av de første Oslo Whiskyfestivalene når hun presenterte Mackmyra fra småfat (lenge før Preludium først ble sluppet). Siden Mackmyra har en streng aldersgrense på 15 år for å få komme inn på destilleriet for omvisning klarte vi heldigvis å overtale Angela til å ta to runder, en med hver av oss voksne, mens den andre ventet utenfor med ungene og plukket blåbær, som skogen beleilig nok var full av.
Jeg var først ute, og turen gikk først opp til «skogslageret», som er bygd for å skjules i terrenget med gress på taket. Skogslageret er Mackmyras nyeste lager, og de bygger på med en ny modul for hvert 1000. fat.
Det er noe med småfat, man kan bli ganske fristet til å ta med seg en par under armen når man går…
Etter lageret fikk vi ta en titt på «rökanläggningen», som rett og slett er bygd i en gammel shipping container. At det funker kan man jo lett bedømme ved å ta seg en smak av en Mackmyra Svensk Rök, for eksempel.
Så var det inn i selve destilleriet, og dette hadde vi gledet oss til. Det er alltid gøy å se et nytt (for oss) destilleri fra innsiden, men Mackmyra er likevel noe for seg selv, siden det er konstruert med gravitasjonsprinsippet. Det betyr for det første at destilleribygningen er HØY.
Vi startet turen med å ikle oss grå labfrakker og labbe opp til øverste etasje. Her er det en viss utsikt.
En maltheis transporterer malten opp til toppen av destilleriet. Her slippes malten ned i mølla, som altså er det første leddet i prosessen som har fått pass i høyblokka.
Deretter «faller» gristen ned en etasje til meskekaret, tilsettes vann og vørteren kan ekstraheres. Den renner pent og pyntelig ned en etasje til, til bryggekarene, der den tilsettes gjær og får bli til øl. Så er vi klar for den morsomme biten, det vil si destillasjon. Mackmyra har lekre, tradisjonelle stills av den skotske typen.
WashstillSpiritstill
Her, eller rettere sagt i etasjen under den bildene av stillsene er tatt fra, finner vi en ting til som er unikt for Mackmyra (meg bekjent). Det gamle nordiske begrepet for den dingsen spriten renner gjennom for inspeksjon, «the spirit safe» i Skottland, er nemlig spritklokke. Og spritklokker er nettopp hva Mackmyra har.
Man får lyst til å gni seg i hendene og bryte ut i et «Ahahahahaaa» i beste gal vitenskapsmannstil på dette punktet, faktisk. Labfrakken hjelper ikke.
Ikke lenge etter besøket ramlet jeg over et bilde fra Romedal brenneri, av deres spritklokke. Det kan sees hos Digitalt museum.
Hadde vi vært på ferie uten barn hadde vi nok sørget for å få booket oss en middag med tilhørende smaking i restauranten. Som det var siklet vi litt over baren.
Jeg som ikke kjører fikk også et par kjappe smaksprøver, men nå begynte tålmodigheten til selskapets yngre deltagere å svinne hen, så jeg måtte glatt konstantere at det fikk bli med et par kjappe. Mackmyra Midnattsol har jeg smakt igjen under bedre forutsetninger senere, men her følger inntrykket av de to andre:
Mackmyra Moment Bärnsten (flaske 1550 av 1550…!) 49,8 % luktet av appelsinskall, eik og timian og hadde hint av røyk på nesa. Den smakte eik, appelsinskall og mørk sjokolade.
Mackmyra Moment Malström 46,4 % luktet eik, kald stein og aske, og smakte lett bittert med litt fuselpreg (av den gode sorten), og dessuten honning, frukt og aske.
Jeg hadde gladelig tatt meg en durabelig dram av hvilken som helst av dem og forskanset meg i et hjørne, men var nødt til å takke pent takk for turen og pakke familien i bilen for neste etappe av Tour de Suède i stedet (det var vår siste morgen i Gävletraktene). Det var også det siste destilleri- eller bryggeribesøket, så da kan jeg utrope meg ferdig med rapportene, bare et halvår etter turen. Akk ja.
Destillert april 2000, lagret 6 år på refill bourbon og så 6 år på nye eks-calvadosfat, tappet i oktober 2012.
Nese: Gammledagse fylte drops, lett hint av Kongen av Danmark. Syrligere med vann, sitronlund og litt malt.
Smak: Tydelig (men ikke overdøvende) røykpreg på smaken, sammen med plommesyltetøy og litt trelakk. Også smaken blir syrligere med vann, og jeg får litt assosiasjoner til umodne stikkelsbær og eplekart.
Kommentar: Denne likte jeg ganske godt, det at det er brukt et utradisjonelt fat skjærer på ingen måte med whiskyen og det hele opptrer harmonisk og uten noe skrikende «finish»-preg. Tar gjerne en dram til, og når det gjelder meg og Springbank er det slett ingen selvfølge.
Viking Ölgerd er et islandsk bryggeri som er en del av det islandske drikkevarekonsernet Vífilfell (som i stor grad er bygd på Coca-Cola agentur), som i sin tur er eid av spanske Cobega (Coca-Cola Iberian Partners). Island er ikke en gammel ølnasjon da virkningene fra forbudstiden (i Island innført 1915) varte lenge. Sprit og vin ble lovliggjort i 1935, men øl fikk man ikke før 1.mars 1989! Fram til den dagen måtte de klare seg med alkoholfriøl og vørterøl begge i all hovedsak laget på ekstrakter. På mange barer fikk man kjøpe «øl», som da var en alkoholfri øl med sprit i.
Black Death Beer er laget for å kapitalisere på «tøffheten» ved å refere til svartedauen, no som er gjort med «hell» for andre alkoholholdige drikker også. Men til forskjell fra de fleste andre slike åpenbare hyperkommersielle varemerker innen øl er ikke dette en lys lager, men en baltisk porter!
Farge: Mørk, mørk brun – nesten svart. Fin brunfarge på skumet.
Nese: Sjokolade, kaffe og lær. Et lite røykaktig hint. Ingen voldsomme dufter, det hele er veldig dempet og dannet.
Smak: Smaken derimot slår litt mer. Fruktig, tørr og rik. Men etter det, i forhold til duften, kraftigere anslaget så flater den ut og blir snill og myk. Det er smak her, men det hele er rimelig nedjustert og blasst.
Konklusjon: For de som ikke er bevandret i porterens og stoutens verden kan dette være et godt alternativ da det er rimelig mykt og snilt. For de som har drukket noen liter blir det for veikt.
Hazelburn er en av tre destillat-varianter produsert ved Springbank, og er urøyka (tilnærmet 0 ppm) og trippeldestillert. Denne er destillert april 2003, tappet 23. mai 2013, og har vært lagret på en first-fill bourbon barrel.
Nese: Sitron, nyklipt gress, vanilje. Med vann får sitronene følge av grønne epler og korianderfrø.
Smak: Starter med en litt uggen tone, eik og vanilje, men går over til brioche med sitronkrem i avslutningen. Med bare litt vann forsvinner det ugne, og jeg sitter igjen med skarpe eiketoner, hvetebakst og sitronskall.
Kommentar: Det er noe med Springbank-produkter og disse skarpe, litt bitre tonene på smaken, altså. Nesa på denne er veldig god, men smaksbildet ødelegger.
Den andre ølen jeg har fått fingrene på fra Korvald Søndre er en Pale Ale med amerikansk stamtavle og europeisk bunnlinje. Her er det tysk og britisk malt og amerikansk humle som gjelder.
Frisk, lett og fristende for de fleste står det å lese på flaska. Batch #121.
Farge: Gylden mot oransje, ganske uklar. Lite skum.
Nese: Tropiske frukter (særlig ananas), cocktailbær og bakte epler – rimelig fruktig stil. Noe sødme men ikke veldig markant. En lett maltbase er å kjenne i bakgrunnen.
Smak: Mye av den samme fruktigheten som var på nesa. Mer markant bitterhumle og sødme her, med et godt maltpreg. Litt flat muligens, men dette fungerer godt dersom man tar den kald som en tørsteslukker på en varm dag. Litt sitrus og et hint av klassisk engelsk byggvann.
Konklusjon: En enkel, god og grei pale ale. Lever opp til det som loves på flaska. Ingen höjdare for ølnerder men definitivt et brygg som godt kan være med på sommerpikniken.
Tappet i 2012, fra et bourbon hogshead, fatnummer 20.
Nese: Bringebærdrops og bruspulver (spesifikt sånn som kom i små plastflasker formet som forskjellige frukter). Under ligger det noe svidd, røykaktig og lurer. Eik lukter det også. Vann har ingen nevneverdig effekt på lukta.
Smak: Vanilje, eik og bringebær. Med vann blir det mer bringebærmuffins med vaniljekrem. Skikkelig dessert.
Kommentar: Denne er slett ikke så dum. Overraskende frisk for alderen (17-åringen hadde mer «nå fikk den nesten ligge for lenge på fatet» over seg), og en utmerket erstatning for dessert.
Sigtuna Brygghus har lagt sin elsk i det som har blitt «folke-håndverksølen» – IPA. I oktober lanserte de en samleboks med fire forskjellige IPAer: «Sigtuna inspired by IPA Mixpack»
Den første ølen ut fra denne boksen er en 4%-lig session IPA som er «brewed like an early Californian craft IPA».
Farge: Gylden oransje med et tynt, hvitt skum.
Nese: Fruktig og litt søtlig med en markant bitterhet. Varm aroma som fører tankene til varmere himmelstrøk. Lett og liflig.
Smak: Et litt surt bitterpreg med et hint av bruspulver. En del fruktighet med tropisk preg finnes her også. Litt for markant kullsyrepreg for meg.
Konklusjon: Jeg antar at i mikrobryggerienes barndom hadde dette vært et kongeøl. Men i dagens miljø faller det litt igjennom. Ubalansert og med litt for skarpe kanter til å være et session ale i min bok.
Innkjøpt: Systembolaget Åre, Sverige (101,60 SEK for 4x33cl mikspakk)
Destillert september 1994, tappet desember 2011 i ‘Advance Sample’ serien, altså i 20 cl flasker.
Nese: Plommesyltetøy, vanilje og lemon curd. Noe krydder er det også, kanel og koriander, tror jeg. Med vann kjenner jeg litt grønne urter, det lukter litt urtesalt, faktisk. I tillegg kommer det toner av gummi, men de heller mot lakris (og lakrishubbabubba).
Smak: Plommesyltetøyet er der, men eika er mer merkbar på smaken. Den svidde innsia av fatet er første assosiasjon, og når jeg har svelget henger det igjen en preg av tørr eik på tunga. Med vann får den et skarpt, litt vaskemiddelaktig preg. Noe lakris finner jeg på smaken også, men den litt parfymerte, skarpe tonen ødelegger.
Kommetar: Flott på nesa, mer kompleks enn forventet (nå har jeg drukket begrenset mengde Glenturret, det er ikke så mange tapninger tilgjengelig), men en veldig uheldig utvikling på smaken med vann. Når jeg heller opp resten av smaksprøven for å se om det går greit å drikke den uten vann kommer vaskemiddelpreget tydelig fram også på full styrke, så desverre blir konklusjonen på denne: Ikke drikkelig.
Farge: Dyp og klar rødlig brunfarge. Lett og tynt skum med en lys brunfarge.
