Nese: Surt, grønne epler og lett grapefrukt og sitron.
Smak: Friskt og syrlig, sitrus og umoden nektarin. Litt overkarbonert.
Kommentar: Hadde nok vært enda bedre med litt mindre kullsyre, men jeg liker det godt.
Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Tørt surølspreg.
Smak: Rar. Appelsinskall, særlig det hvite, men med mye bitterhet. Lett metallisk bismak. I bakgrunnen en vagt emmen sødme.
Kommentar: Definitivt for bitter for meg, og sødmen er ikke balansert heller. Skuffende fra Jolly Pumpkin. Siden Arve heller ikke likte den gikk mesteparten av 0,7-flaska i vasken. Jeg får ta forebehold om at det kan ha vært flaskefeil, men det gjelder jo forsåvidt samtlige av ølene jeg skriver notat for.
Nese: Syrlig sitron og grønne epler med hint av blåbær.
Smak: Mye det samme som nesa, litt mer blåbær, men også rips-/husholdningssaft, særlig på ettersmaken.
Kommentar: Godt og friskt, perfekt i vårsola som endelig har kommet til Trondheim, men det kunne godt vært litt spenstigere, og i det minste hatt mer tydelig blåbærkarakter.
Nese: Tørr malt med et tydelig karamellpreg.
Smak: Litt tørr brent malt, ganske lett karamell og en bismak av noe vegetalsk. I tillegg får det meg til å tenke på appelsiner, uten at jeg egentlig synes det smaker appelsin.
Kommentar: For lett og intetsigende til å funke i sjangeren juleøl. Fullt mulig det passer til julemat, men til å drikke for seg selv blir det kjedelig.
Flasken er merket «Batch 1». Flor d’Lees har også blitt lagret på eikefat.
Nese: Syrlig, men også veldig fruktig, fersken og appelsinskall.
Smak: Veldig spesielt, mye appelsinskall, særlig på ettersmaken. Ellers frisk fruktighet og dempet syre. Ikke like mye in your face surhet som de andre Crooked Stave ølene jeg har smakt i det siste.
Kommentar: Jeg er litt ambivalent til dette ølet. Det er mye å like her, men jeg er ikke noen stor fan av appelsinskall og her gjør det at jeg ubevist begynner å lete etter andre toner som ofte følger med appelsinskall i amerikansk humle som jeg liker enda mindre, og det forstyrrer smaksopplevelsen. Det er et rimelig subjektivt problem, riktignok, og objektivt sett vil jeg nok hevde at dette er et bra øl.
Kjøpt i Riga.
Origins er (selvsagt) et surøl og det har blitt lagret på eks-burgund eikefat.
Nese: Syrlig med toner av røde bær og bringebærdrops.
Smak: Surt, ja. Bærtoner også på smaken.
Kommentar: Tja, vel. Jeg kunne ønsket meg tydeligere fatpreg. Ølet er litt endimensjonalt. Surt og godt, men litt kjedelig, likevel.
Jeg smakte Kerasus 2014 på Vill & Syrlig, men noterte bare «Kjøp den!» i boka. Noe tid etter hjemkomst bestilte jeg derfor to flasker, og har ventet på en anledning til å smake skikkelig på den ene, den andre har jeg tenkt å lagre en stund for å se hvordan den utvikler seg.
Nese: Surøl med et tydelig, men ikke veldig sterkt, preg av kirsebær.
Smak: Den overveldende smaken er «surt», men det ligger mye og vaker under. Sure kirsebær er til stede, men det er også noen søte toner av malt og sjokolade som forårsaker litt forvirring i hjernen med sin tilstedeværelse oppi alt dette sure.
Kommentar: Den splittede personligheten på smaken appelerer til meg, dessuten er jeg uvanlig glad i sure kirsebær. Dette ølet trykker på alle mulige knapper for min del. Det er fortsatt tilgjengelig på polet. Løp og kjøp! (Eventuelt la være, for jeg tror jeg vil ha noen flasker til.)
Nese: Sitron, friskt urtepreg og syrlige bringebær.
Smak: Surt. Sitron og lett bitterhet. Noe urteaktig er det også. Sitrongresset henger på ettersmaken.
Kommentar: Godt, men litt mer ensformig, særlig på smak, enn jeg har vent meg til å forvente av Crooked Stave.
Kjøpt i Riga, men kom på spesialslippet på Vinmonopolet den 11. mars.
Det måtte jo bli noe irsk i anledning St. Patrick’s Day, og jeg tror jeg har skrevet smaksnotater for det jeg har av irsk whisky, så da fikk det bli en øl i dag.
Nese: Malt med tydelig karamellmalt-innslag.
Smak: Tja. Malt, karamellmalt, lett bittert anslag. Ikke akkurat overdrevent fyldig.
Kommentar: Helt greit, om enn litt enkelt og kjedelig. Helt klart session-øl.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Jeg fikk meg en smak av Salty Surprise på Gulating Trondheims ølfestival i februar, og konkluderte kjapt med at dette ville jeg drikke mer av. Jeg kjøpte derfor med meg noen flasker på vei ut. Siden jeg den dagen var på vei inn i influensaens grep (senere på kvelden hadde jeg feber, for første gang på ti år eller noe slikt) er det jo litt spennende om jeg liker den nå som sanseapparatet fungerer.
Nese: Pasjonsfrukt, syrlighet, salt (det siste vet jeg ikke om jeg hadde luktet om jeg hadde fått den blindt, skal jeg innrømme).
Smak: På smaken er saltet dog umiskjennelig, ellers er ølet friskt, med en god dæsj fruktighet, pasjonsfrukt og sitrusfrukter.
Kommentar: Jeg hadde ikke trengt å være bekymret, jeg synes fortsatt dette er fryktelig godt. Det kan definitivt bli en gjenganger i handlekurven, særlig når det blir varmere i været.