Forfatter: Ragnhild

Først om Open Day-tapningen. Den er 8 år gammel, kommer fra eks-sherryfat og er tappet på 56,4 %. Om jeg ikke husker helt feil kostet den femti pund, men det er ingen grunn til å stille seg i kø, det ble utsolgt i løpet av festivalen.

The Norlan Glass virker en smule mer gimmicky enn jeg normalt føler behov for, men det er jo morsomt å prøve nye ting… «Meet the glass that will change whisky» proklameres det på hjemmesiden, og da kan man jo spørre seg om det nå virkelig er slik at whisky trenger å forandres? Jeg liker i grunn whisky godt som det er, jeg. Det er mange fine ord om designprosessen på hjemmesiden, så om du er nysgjerrig kan du lese der, men jeg blir jo sittende igjen å lure på om ikke designerne er litt forvirret når de later til å mene at en tumbler er mer estetisk, men at den dessverre ikke er noe særlig bra for å lukte på whisky med så derfor er løsningen å putte et tulipanformet glass oppi tumbleren. Eller har jeg misforstått noe? Nå er det ikke en rett-frem tulipanform oppi, heller, den er aerodynamisk eller noe sånt.

Vel, the proof is in the pudding, så da får vi vel teste. Blindtesting er praktisk umulig, er jeg redd, men jeg har tenkt å forsøke å være uhildet, selv om kommentarene så langt kanskje ikke tyder på det.

I mitt vanlige glass lukter det «toffee apples» og lett eik. I Norlanglasset finner jeg også karamell og eik, men i tillegg lukter det mye, vel, glassflate. En sånn litt tørr, nøytral lukt.

Smaken er preget av sherrytoner, litt sot og svidd gummi (men på den rette siden av «overeika»). Smaken er rimelig lik fra de to glassene, noe annet er vel kanskje ikke å vente.

Med et par dråper vann får jeg mer rosiner og fruktkompott fra tulipanglasset, mens jeg finner mer eik og et hint av røyk i Norlanglasset. Det blir etterhvert mer tørr eik og røyk også i tulipanglasset, mens fruktkompotten dukker opp i Norlan. Enda litt mer vann og Norlan snur mer mot marmelade, mens det dukker opp en lett medisinal tone i tulipanglasset.

Med vann har det blitt røyk og sot på smaken, og ett hint av det medisinale finnes også, men hovedinntrykket er akkurat på grensen for mye eikepreg.

Konklusjonen om whiskyen: Vel, jeg er litt i tvil. Den er i grenseland til overeika, men samtidig har den noe ved seg som jeg finner tiltalende. Jeg tror jeg må komme tilbake til den en dag når den kan få være hovedfokus framfor glasstesting.

Konklusjon om glassene: Luktmessig kan jeg ikke se at det skiller så mye. Til å begynne med synes jeg Norlan virket for vidt, at det slet med å samle aromaene nok, men definitivt med et par dråper vann er det pluss og minus med begge glassene, samtidig som aromaene fra whiskyen oppleves lik, i den forstand at det er tydelig at det er den samme whiskyen.

Når det kommer til å drikke av glassene, derimot, har jeg en alvorlig innvending mot Norlan: Den doble veggen gjør at kanten på glasset blir veldig tykk. Vi snakker solid kaffekrustykk. Og for en drikk du skal nippe til (vel, jeg nipper i alle fall, andre kanskje drikker solide slurker, hva vet jeg) er det langt fra optimalt. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor designen er slik, man kunne vel oppnådd dobbel vegg, men hatt akkurat overkanten mer sammenpresset. Som det er virker det hele litt klønete, og det føles klønete å drikke av.

Ellers er det smått uvant å holde i noe som har tumblerfasong når jeg skal nose og smake whisky, men glasset er forsåvidt godt å holde i, det ligger bra i hånden, så det tror jeg er en vanesak. Det er også usedvanlig stilig å se på, det skal de ha, og på grunn av fasongen står det nok rimelig støtt, uten at jeg gikk inn for å teste det akkurat.

Men hovedinntrykket jeg sitter igjen med, basert både på opplevelsen og beskrivelsen av glasset er at det egentlig er ment å revolusjonere whisky for folk som drikker whisky fra tumbler. Og da er jeg ikke i målgruppen.

The Whisky Reviewer har også testet Norlanglass og kommet til en litt annen konklusjon enn meg (selv om han også snakker om «fragile» Glencairnglass, som vel er en av de få glasstypene jeg har til gode å klare å knuse).