Sverige: Grythyttan, og nå Bergslagen, fortsetter å lage bølger i Sverige. Den 22. august sendte sistnevnte ut en pressemelding om at de har kjøpt restlageret til Grythyttan. Det restlageret inkluderer de fatene som private investorer eier/har andeler i. Bergslagen sier de vil forsøke å få kontakt med alle fateiere slik at de skal få tilgang til whiskyen sin. Det er ingen grunn til å mistro Bergslagen, men personlig ville jeg nok ikke stolt på at Grythyttan hadde papirarbeidet i orden, så jeg ville tatt kontakt med dem heller enn å vente på at skulle ta kontakt med meg.
Trondheim: I forbindelse med Klimafestivalen har Austmann brygget et øl tilsatt avskjær fra brød som ellers ville blitt kastet. Ølet har fått det ganske opplagte navnet Skalk, og ble lansert på Work-Work tirsdag. Trd.by har skrevet om tilblivelsen. I tillegg til Work-Work har Antikvariatet fått inn Skalk, og siden det er en normal batch brygg vil det nok dukke opp på flere kraner etterhvert.
Svalbard: Bryggerisjefen i Svalbard bryggeri Robert Johansen klarte å få omgjort loven slik at bryggeriet faktisk kunne starte, men gir seg ikke der. Det er nemlig ikke lov til å selge/kjøpe øl over 4,7 % på Svalbards variant av polet, og maksgrensen for hva som kan selges på utesteder er 7 %. En idiotisk regel, det kan man være enig i. Les mer hos NRK.
Produsert i Finland med den velkjente «svenske» metoden med eplevin, vann eplejuicekonsentrat og sukker, så jeg har ikke de helt store forhåpningene…
Nese: Mozellaktig med noe som kan minne om bringebær.
Smak: Mozell, men en ganske syrlig variant, tilsatt litt sitronsaft eller noe sånt. For hver slurk smaker det mer som bruspulver, selv syrligheten er av godteritypen.
Kommentar: Brus. Ikke spesielt god brus, heller. Bortkastede alkohyler. Jeg drakk ikke opp.
Nese: Rått, med en del fruktighet og maltighet. Fersken og einer, vanilje og råsprit. Mer einerpreg med vann, og mer eik.
Smak: Vanilje, eik, smørkjeks, einer. Lett brent preg, og litt bitterhet fra eika. Bitrere med vann, og mindre kompleksitet en man kunne håpet.
Kommentar: Jeg har likt de tidligere Box-utgavene så godt, denne er dermed rett og slett en skuffelse. Ikke udrikkelig, på langt nær, men en skuffelse likefullt.
Egentlig har jeg vært på en runde to tidligere i år, men den får jeg komme tilbake til ved en annen anledning (første runde i Trondheim finner du her). Den runden jeg nå skal beskrive foregikk nå i august, og ruten ble delvis bestemt ut fra ølutvalg og «steder jeg ikke har skrevet om ennå» og delvis fra et Pokemonjakt-perspektiv. Så er dere advart. Pub-til-pub-selskapet mitt denne gangen var Eva Beate.
Vi startet på Selma. Der bestilte jeg Portland Cider Co Passionfruit Cider, uten å sjekke om jeg hadde drukket den før. Det var en tabbe. Vel, den gikk da ned.
Campingvogna kan man sitte inne i, om man vil.
Eva Beate var heldigere med sin øl, og spiste i tillegg pizza. Det gjorde ikke jeg denne gangen, men jeg har spist pizza på Selma flere ganger siden de åpnet, og har i grunn vært fornøyd hver gang.
Selma har 20 kraner med varierende ølutvalg pluss at de har Dahlspils. De har vært flinke til å sende oppdateringer til På kran i Trondheim, så har du tenkt deg innom kan du jo sjekke ølutvalget denne uka der.
Har du mer lyst på drinker enn øl, har de faktisk også drinker på tapp: Whiskey Sour, Mojito og Moscow Mule når vi var der. De har bra med sitteplasser både ute og inne, men er man mange kan det nok lønne seg å bestille bord, for som ellers på Solsiden blir det fort fullt.
Fra Selma er det kort vei til neste sted på lista vår: Sot. Lokalet er mindre enn Selma sitt, men jeg synes det er trivelig. Uteserveringen var full når vi kom, men inne var det god plass. Sot har gode burgere, og nå har de visstnok også fries («sånn serr», i følge plakaten), men vår kombinerte erfaring er at serveringen er treig (og, nei, vi har ikke spist der sammen).
Selma til venstre, Sot nede på hjørnet av rekka.
På Sot har de ikke like mange kraner, og bare to av dem varierer noe videre, til gjengjeld har de et massivt flaskeutvalg.
De har også en gammel Nintendo-maskin og tilgang til tre Pokestops, litt avhengig av hvordan GPSen oppfører seg.
Vi drakk begge Thornbridge Made North, klassisk engelsk bitter, fra en av de variable kranene. Den var helt ok, og spesielt ok var det at den bare var 3,8 % og dermed både billig og mer tørsteslukkende enn tilhodetgående.
Etter Sot ruslet vi noen meter lenger, hele veien bort til Café Løkka.
Der fant vi oss plass på uteserveringen (to Pokestops!) og gikk inn for å handle etter tur.
Utvalget på kran er begrenset spennende, men de har et svært kjøleskap rett til høyre for inngangsdøren med mye snadder på flaske.
Jeg har faktisk aldri besøkt Café Løkka før (i sin nåværende drakt, jeg har en gang vært på julebord på hvadetnåvar som var i lokalene før). Men det skal endre seg, for særlig uteserveringa var tiltalende, siden den ligger skjermet for støy fra trafikk og andre utesteder.
Utsikten var det i grunn ikke noe å klage på, heller.
Eva Beate drakk en Sierra Nevada Pale Ale fra fat, jeg fant meg en Dunkertons Organic Cider i kjøleskapet. Begge var fornøyd.
Forslaget mitt til neste stoppested var Bar Moskus. Vi var egentlig forberedt på at det skulle ende med at jeg måtte skrive «Vi forsøkte å gå innom Bar Moskus, men der var det for fullt», for det er som regel rimelig stappa i det ikke alt for store lokalet. Men når vi kom dit var det bortimot folketomt, så vi gikk inn. I etterkant har vi konkludert med at venn-diagrammet for «folk som henger på Moskus» og «folk som går på Pstereo» må være tilnærmet lik en sirkel, og at det er forklaringen.
Til Moskus å være er dette folketomt.
Moskus er altså ikke veldig stort, men de har nå fire kraner med vekslende ølutvalg pluss fem faste.
Den mest interessante krana sto det Harlem Globefrotters på, men det fatet viste seg å være tomt, så jeg endte med en flaske fra det ganske rikholdige, men smale flaskeutvalget. Moskus har nemlig sikkert 100 forskellige øl på flaske, om ikke mer, men 95 % eller deromkring har opprinnelsesland Belgia.
Vi kunne sikkert sittet lenger på Moskus, men det var to ting som trakk oss videre: De spilte i overkant høy musikk og det var en nyåpnet sportspub vi tenkte vi måtte innom før vi ga oss for kvelden.
I Familiens gamle lokaler åpnet det nemlig en sportspub tidligere den uka. Cock & Balls er navnet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er en smule barnslig (for ikke å snakke om at du egentlig ikke vil søke etter navnet, hverken på Google eller Facebook, bruk lenka herfra så slipper du å søke). Ut over det var vi litt mistenksomme angående stedets tilsynelatende fantastiske renommé på Facebook. Dagen etter åpning hadde de 17 femstjerners anmeldelser. Hadde fraser som «large tap menu» fra anmeldelsene vist seg å holde stikk hadde vi ansett det som formildende, men…
2x Dahls pils
Og
8 kraner med så spennende saker som Guinness og 1664 Blanc. Ja, og de tre nye til E. C. Dahls, men de har «alle» i Trondheim snart.
Ja, og så 11 øl på flaske. Og så vidt jeg kunne se: Øl kun fra Carlsberg-systemet.
Så, sorry. Jeg er underveldet. Faktisk såpass underveldet at jeg gikk til det skrittet å skrive min første anmeldelse på Facebook noensinne, først og fremst for å motsi opphausingen av ølutvalget, slik at de der ute som faktisk er interessert i utvalg skal slippe å bli skuffa.
Lokalet har to ting som taler til dets fordel: En peis og et av bordene er en gammel høvelbenk. Peisen vender riktignok på en måte feil vei, mot baren snarere enn mot majoriteten av sitteplassene, men det blir sikkert uansett plusspoeng for skikkelig varme til vinteren. Menyen inneholdt relativt fristende pubmat, så det må nok testes en annen gang. Ellers må jeg innrømme at inntrykket jeg satt igjen med var at alt virket litt provisorisk uten at jeg helt vet hvorfor. For folk som oppsøker sportspuber for å se sport (jeg har hørt at sånne finnes) kan jeg nevne at det var to svære skjermer plassert slik at du bør kunne se dem samme hvor du sitter, sånn ca, så det oppfyller nok behovet, men der er jeg feil person til å dømme.
Etter denne nokså milde skuffelsen (vi hadde tross alt ikke hatt de helt store forhåpningene) var det på tide å ta kvelden. Neste pubrunde i Trondheim blir forhåpentligvis om noe mindre enn et år. Østbyen rundt står på planen neste gang.
NB: Cock & Balls har siden stengt. I oktober 2018 åpnet «Frati-familien» Tyven bar & klubbscene i lokalene.
Nese: Fersken og fullkornskjeks. Vanilje. Med vann blir eik mer framtredende.
Smak: Vanilje, vørter og en litt rar, vegetalsk bitterhet. Vann hjelper på alkoholstikket, men den underlige smaken er der fortsatt og blir egentlig bare rarere. Bittert og litt metallisk, men samtidig gir det meg assosiasjoner til bitre grønnsaker.
Kommentar: Vel, kjedelig er den ikke, men jeg nøyer meg med den ene drammen, takk. Mer merkelig enn godt.
Nese: Malt, vanilje og sitrus. Kamferdrops og tørt treverk. Mer treverk med vann, det lukter ubehandla plank, badstuebenk eller ved. Med mer vann litt frukt – eplemos? – og et hint av lakris.
Smak: Badstue og vanilje. Litt vel heftig alkoholpreg på full styrke. Sitruspreg med vann, malt og litt ubestemmelig krydder. Fortsatt mye treverk på ettersmaken.
Kommentar: Jeg synes mange av de senere Rare Maltsene jeg har smakt har vært litt kjedelige. Det er ikke denne, her skjer det mye, særlig på nesa, og den utvikler seg både med vann og med litt tid i glasset. Godt er det også (men 1974 er jo et bra år). Tommel opp fra meg.
Verden: Tidligere denne måneden annonserte Diageo at de avslutter Masters of Whisky-opplegget sitt. Innad i bransjen kom det som et sjokk, og kritikken mot Diageo, ikke minst på timingen av annonseringen, har vært til dels krass. Kurt Maitland har samlet en rekke reaksjoner på The Whisky Reviewer.
Øl
Kroatia: At vi ville høre mer fra Kjetil Jikun i ølsammenheng var det vel ikke så mange som tvilte på, men Kroatia? Visko Pivo kan jo bli et interessant reisemål for oss som krever litt mer av «syden» enn sandstrand og varme.
Danmark: Som nevnt forrige uke fikk Stjørdalsbryggeriet pallplass i Nordic Beer Challenge. Torsdag 25. august ble vinnerne offentliggjort og det ble klart at Hausten som eneste norske øl fikk gullmedalje, og Stjørdalens blad skriver selvsagt om saken. Andre norske øl som ble premiert var Nøgne Ø American Pale Ale (sølv), Nøgne Ø German Pale Ale (sølv), Lindheim Ølkompani Sour Cherry (sølv), Sundbytunet Pilegrimspilsener (bronse), Lervig Barley Wine (bronse) og Nøgne Ø Saison Réserve (bronse). Vi gratulerer!
Helt andre ting
Verden: En sak med tragisk utfall, ikke direkte whisyrelatert, men definitivt med skotsk tilsnitt: En mann døde av alveolitt (betennelse i lungene). Først etter hans død fant legene ut at sykdommen skyltes mannens hobby: Sekkepipe. Muggsopp som trivdes i det fuktige indre i sekkepipa havnet på innpust i mannens lunger og forårsaket sykdommen. Moralen er at om man spiller sekkepipe (eller andre blåsinstrumenter) er det viktig å sørge for rengjøring og tørk av instrumentet. Dagbladet brakte saken til norsk media.
Graff er i følge etiketten en drikk oppfunnet av amerikanske hjemmebryggere og er eplejuice og vørter som er blandet før gjæring. Færder og Knatten sin versjon har 50 % juice fra gravensteinepler og 50 % maltet vørter, humla som er brukt er Pacific Gem. Siden jeg er helt solgt på Lindheims Cider Weisse har jeg litt forhåpninger til denne, selv om teknikken er en annen.
Farge: Gylden, litt overkarbonert.
Nese: Svakt av eple, litt ølskum.
Smak: Epleskall og eple, litt så du venter tyggemotstand. Siderpreget er dog dempet, men jeg kan ikke si jeg merker hverken vørter (øl) eller humle nevneverdig. Det smaker dessverre mest som litt nedvannet sider (laget på rød gravenstein, for all del).
Kommentar: Litt skuffende. Ikke vondt, langt derifra, men den mangler litt på Cider Weissen. På den annen side: Jeg skal nok teste å brygge graff også.
