Bokanmeldelse: The Comic Book Story of Beer

comic_beer

Krysspostet til bokbloggen.

I en av mine runder i tegneserieavdelinga på Trondheim folkebibliotek kom jeg over The Comic Book Story of Beer: The world’s favorite beverage from 7000 BC to today’s craft brewing revolution, og måtte selvsagt låne den. Boka har fire opphavsmenn, Jonathan Hennessy og Mike Smith har skrevet teksten, Aaron McConnell tegnet og Tom Orzechowski har «bokstavert» (altså håndskrevet teksten).

Tittelen på boka er selvforklarende. Den har en slags rammehistorie, en mann blir oppringt med beskjed om å innfinne seg på en festlig sammenkomst og å plukke opp noe øl på veien, noe mer spesielt enn det skvipet han normalt stiller med. Han drar til en velassortert forhandler, blir noe overveldet av utvalget og får hjelp av en entusiastisk butikkansatt. Så hopper vi inn i ølets historie og starter med de tidligste tegnene arkeologer har funnet på at folk laget gjæret drikke. Deretter går det slag i slag fram til nåtiden og den moderne ølrevolusjonen. Sistnevnte del har et nordamerikansk fokus, noe som ikke er unaturlig, delvis fordi det utvilsomt kan hevdes at ølrevolusjonen startet der, delvis fordi boka er nordamerikansk.

Forfatterene har klart å klemme inn mye info på relativt få sider, og det grafiske uttrykket er definitivt med på å løfte boka. Noe av det mest interessante er hvordan sosiøkonomiske faktorer har påvirket ølet historie, men også hvordan ølhistorien har påvirket sosiøkonomiske faktorer, og det synes jeg boka klarer å formidle tydelig. Et eksempel er hvordan oppdagelsen av humlas egenskaper ikke bare gjorde eksport (oppbevaring over tid og transport) mulig og slik skapte ekspansjonsmuligheter for gode bryggerier, men også slo beina vekk under gruit-monopolet overklassen hadde i store deler av Europa og dermed demokratiserte bryggingen.

Boka er tydelig heftig researchet og jeg klarte i alle fall ikke å ta den på faktafeil, eller lettvint omgang med fakta – et langt vanligere problem – noe som er et stort pluss. The Comic Book Story of Beer anbefales til deg selv eller ølnerden i ditt liv, og norske forlagshus kan gjerne merke seg tittelen, det hadde gjort seg med en utgave på norsk.

Campbeltown Malts Festival: En fatfokusert smaking

Torsdag morgen startet med banning når vår frokostkokk Eva sloss med den ekstremt lite non-stick stekepanna leiligheten var utstyrt med. Men frokost ble det i alle fall, «full Scottish» med haggis til og med. Erfaringsmessig er det bra for formen, om enn kanskje ikke for livvidden, å ha et passe fett grunnlag i magen før man begir seg ut på whiskyfestival.

Vår første booking denne dagen var «Springbank intimate tasting: How wood influences our spirit» og vi benket oss til i Warehouse 10 for å høre David Allen. Det var jeg som hadde booket smakingene våre, og valget falt vel litt hipp som happ, men akkurat denne hadde hørtes interessant ut, og heldigvis holdt det stikk.

Skotsk whisky fatlagres jo som kjent som hovedregel på fat som har blitt benyttet til å modne en eller annen form for alkohol før. Det vanligste er fat det har ligget bourbon eller sherry på, men det eksperimenteres med det meste annet (inkludert, selvsagt, helt nye fat).

caskinfluence-3

På denne smakingen fikk vi seks whiskyer som kom fra seks forskjellige «fattyper», altså fat som hadde inneholdt seks forskjellige typer alkohol før det ble fylt maltsprit på dem. I tillegg fikk vi de seks typene alkohol som var opprinnelsen til fattypene.

Så var oppgaven «enkel»: Match whisky med fattype. Vi ble lovet at om noen i forsamlingen fikk 6 av 6 rett skulle de få en flaske whisky, og med den motivasjonen satt vi i gang med å lukte og smake.

Normalt pleier jeg å si at fargen på whiskyen har lite betydning, men akkurat i en slik sammenheng som dette, der du VET at det ikke finnes en dråpe E150 i hele varehuset er det ikke en helt irrelevent faktor, så det første vi gjorde var å vurdere farge. Resultatet av det var at jeg umiddelbart skrev «vin?» på whisy nummer seks, den hadde nemlig noe jeg best kan beskrive som et grønnskjær i det gyldne, noe jeg har sett før på eks-vinfatslagrede whiskyer. Det andre vi gjorde var å forsøksvis sortere de lyse fra de mørke, ut fra en teori om at de mørke whiskyene sannsynligvis kom fra fat som hadde inneholdt mørk hetvin. Så vi startet med teorien om at 2 og 3 skulle matche port og marsala, og da satt vi igjen med tre lyse. Dessverre kastet jeg den teorien delvis ut når jeg smakte på whisky nummer to, for den smakte gummi og det kommer nesten alltid fra sherryfat. Så da noterte jeg 2 = sherry. Deretter var det bare å snuse og smake på både hetvin og sprit. Vi var skjønt enige om at en bonus med smakingen var at vi fikk smakt på marsala, som ofte opptrer i matoppskrifter (som regel med «hvis du ikke har marsala kan du bruke tørr sherry»), men som ingen av oss hadde smakt før. Etter tilmålt tid satt jeg igjen med følgende liste:

1: Rom

2: Sherry

3: Port

4: Marsala

5: Madeira

6: Vin

caskinfluence-6Og så fikk vi fasit, og den gikk som følger:

1: 19 år gammel eks-rom Springbank

2: 14 år first fill eks-sherry Springbank

3: 15 år first fill eks-portvin Springbank

4: 2013 Springbank Society tapning, 10 år på eks-bourbon, deretter 5 år på eks-Madeira

5: 2016 Open Day 9 år eks-Marsala Springbank

6: Neste Longrow Red etter planen, 10 år på eks-bourbon og 4-5 måneder på eks-rødvin.

Om du har giddet å telle hadde jeg altså 4 av 6 rett. Det var vi en 5-6 stykker i forsamlingen som hadde. Ingen hadde 6 av 6, så vi måtte alle gå tomhendte derifra, men det var ikke akkurat mange sure miner å spore av den grunn.

caskinfluence-2
David Allen

Nest post på programmet: Omvisning på Springbank. Men det fortjener vel et eget innlegg?

Aberfeldy 1977 Gordon & MacPhail 40 %

Tappet i 1997 i Connoisseurs Choice-serien.

Nese: Jernbanesviller og et hint av kjemiske vaskemidler. Det lett stikkende, kjemiske preget forsvinner med vann.

Smak: Jernbanesviller og rustent jern. Innsiden av et fuktig sherryfat. Med vann blir det hele mer sotete og men også litt tammere.

Kommentar: Som å slikke en gammel jernbaneskinnegang der noen har sølt whisky. Overraskende tiltalende scenario. Denne lider under G&MacPs (eventuelt nittitallets) hang til å tappe alt på 40 %, men er likevel en likandes dram.

Takk til John for smaksprøven.

Lesestoff til helga #126

Whisky

Craigellachie: Fiddichside Inn er en pub verdt å besøke om man er i området. The Press and Journal har tatt en prat med eieren, Joe Brandie, som håper å kunne drive puben i minst tre år til. Da har den vært i samme familie i 100 år, og Joe selv har stått bak baren i 60.

Moray: Coleburn har vært stengt siden 80-tallet, og flere planer for å bruke bygningmassen har vært lagt fram. De nåværende eierene, brødrene Dale og Mark Winchester, ønsker å bygge hotel med integrert whiskymuseum, og planene er oppe til diskusjon hos Morays byggesakskomité i disse dager, skriver The Press and Journal (via).

Edinburgh: Edinburgh Whisky Academy tilbyr fra og med september et to-dagers diplomkurs som skal gi fundamental kunnskap om whisky. Kurset er godkjent av myndighetene (the Scottish Qualifications Authority), og er beregnet både på folk i bransjen og på seriøse amatører. Les mer hos Scotchwhisky.com.

Campbeltown: Michael Kravitz, som skriver bloggen Diving for Pearls, har vært på besøk på Springbank.

Storbritannia: Sazerac, som eier en rekke amerikanske destillerier, later til å være interessert i å utvide i Europa. Tidligere i år kjøpte de merkevaren Paddy Irish Whiskey fra Irish Distillers (Pernod Richard) og nå har de kjøpt Last Drop Distillers (som spesialiserer seg på å tappe veldig gammel whisky). Les mer hos The Whiskey Reviewer.

Øl

Trondheim: Under Dusken har vært på besøk hos E. C. Dahls.

Oslo: Jeg er litt sur (pun intended) for at jeg ikke kommer meg på Vill & Syrlig i år, men man kan ikke få med seg alt. Er man nok fan av surøl til å starte festival er vel det neste logiske skrittet å starte bryggeri, Eik & Tid hadde lanseringsfest i går, og kan selvsagt treffes på festivalen. De kommer til å ha åpent bryggeri på fredagene framover, så jeg har et visst håp om at jeg skal klare å komme meg innom. Sjekk også Facebooksiden deres for «bryggeriomvisning og smaking» events. Noe oppmerksomhet i media har de også klart å pådra seg, Osloby og Hotellmagasinet har skrevet om bryggeriet.

Miltonduff 1981 31 år Adelphi Selection 53,8 %

Modnet på et hogshead med fatnummer 5077, tappet i 2013.

Nese: Eik og vanilje er det første som slår meg, men den lukter ganske friskt likevel. Etterhvert kommer jeg fram til selje og grønne epler, samt noe krydder. Laubærblader, tror jeg? Med vann får den karakter av fruktgele (sånn som er inni sjokolade) og appesinblomster.

Smak: Eik og vanilje er tydelige på smaken også, eikebitterhet er fremtredende. I tillegg er det noe som kanskje minner mest om laubærblad her også. Med vann synes jeg den snur mot appelsinmarmelade og maltpreget blir tydeligere.

Kommentar: Det er ikke helt sant at eik og vanilje var det første som slo meg, for det aller første som slo meg var at dette luktet «gøtt-gøtti-gøtt-gøtt». Og smaken følger opp. Lettbeint til 31 år å være, men kompleks nok for alderen. Denne var de heldige med.

Takk til Stian for smaksprøven.

Springbank nysprit

Hentet rett fra strømmen gjennom spritklokka under omvisning på Springbank.

dag2-34

Nese: Enorm maltsødme og ganske fruktig. Jeg tenker først og fremst på mango. Fusel i form av «barnyard», «fjøs» er vel det nærmeste vi kommer et ord for det på norsk.

Smak: Sterkt. Malt, særlig «husk», altså fiberene fra skallet til byggkornet. «Tykk» munnfølelse, jeg får nesten behov for å tygge.

Kommentar: Mye vann endrer ikke karakteren, men det blir mer behagelig å drikke (ikke så rart kanskje, ufortynnet er den neppe under 70 %, det var lang tid igjen til de skulle kutte til halen). Ganske godt, egentlig.

Longmorn-Glenlivet 1987 26 år Cadenhead Small Batch 49,5 %

Modnet på eks-bourbon hogsheads, tappet 2013 i en batch på 402 flasker (når Cadenhead sier Small Batch mener de det).

Nese: Bartlett pærer, vanilje, malt. Mer sitrus i fruktigheten med vann, lett ingefær.

Smak: Malt, vanilje, ingefær. Lett bitterhet med vann, litt treverk, intens ingefær på ettersmaken.

Kommentar: Oppleves alt for alkoholsterk uten vann, selv med den relativt beskjedne styrken. Spesiell med den ingefæren på smaken, jeg kunne ønsket meg et litt kraftigere malt-/sødmepreg for å balansere det, men ellers er det i grunn ganske godt. Slett ingen dårlig reklame for Cadenhead eller Longmorn.

Takk til Martin for smaksprøven.

Glann an Mor 46 %

Singlemalt fra Bretagne.

Nese: Mye frukt, både banan og sitrus, mest sitron, epler og pærer. Litt mer malt/korn med vann, sukkerbrødet dukker opp på nesa også.

Smak: Friske epleskiver og annen frukt med et hint av sot. Vanilje og litt aceton. Sukkerbrød. Med vann forsvinner frukta og det dukker opp en litt bitter tone.

Kommentar: Best uten vann, men alt i alt et hyggelig bekjentskap. Jeg håper ting ordner seg for Glann an Mor destilleriet, det ville være synd å miste et slikt tilskudd til verdens whisky.

Takk til Ragnar for smaksprøven.

Grim & Gryt Variasjonar Makelaus Norsk Sur Øl 4,7 %

IMG_5356

Nese: Pilsrester noen dager senere, med en lett sur – eplesideraktig – og litt løsemiddelaktig eim.

Smak: Besk. Litt lakris og noe surt, vått gress. Enda mer beskhet på ettersmaken. Smaker som om du tygger på eple- eller druekjerner, men uten tørrheten man normalt får fra dem.

Kommentar: Nei, den har ikke blitt noe bedre siden sist jeg smakte den. Men i følge produsenten skal den være sånn (se nedenfor), så da får vi vel tro dem på det. Vi lot fire andre ølentusiaster smake fra denne flaska (vi hadde altså smakt den før, men ingen av oss skrev smaksnotater da) og alle var enige om at den var udrikkelig. Nå er kanskje ikke «vil du smake en fæl øl?» en god intro for å skape uhildede ølsmakere, men ingen av de fire er ellers kjent for å være nevneverdig redde for å ha en egen mening og uttrykke den høylydt (og det var både surøl- og humlefans i publikum).

Screenshot fra Untappd.

Lervig + Way Beer 3 Bean Stout 13 %

Jeg har drukket 3 Bean Stout en rekke ganger, blant annet på Work-Work som har hatt det i flaskesortimentet lenge, men ikke skrevet om ølet før.

IMG_5355

Nese: Kaffe, mørk sjokolade, vanilje av beste sort og et hint av saltlakris.

Smak: Mye av det samme som nesa, men også krydderkake og pepperkaker, mer lakris og et skikkelig kick av vanilje ettersom ølet beveger seg bakover i munnhulen og ned svelget.

Kommentar: Et overflødighetshorn av et øl. Utallige gode smaker, men alt går opp i et velbalansert hele. Jeg har allerede satt noen i kjelleren, og når jeg kjøpte noen fler nå kommenterte Arve det og svaret mitt var «De sto på hylla». Jeg synes må være en god nok begrunnelse. Når Mallory kan begrunne det å klatre Everest med «Because it’s there» funker den vel for oss andre også?