Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Sherry, rosiner, tørket aprikos, lett hint av gummi. Lakrishubbabubba, brent gummi og svart pepper med vann.
Smak: Sykkelslange og tørkede røde bær. Brent clutch. Vann hjelper ikke, om noe fjerner det bærene og etterlater bare brent gummi.
Kommentar: Ikke drikkelig. Beklager. Lukta er ok, men er en advarsel om smaken, og smaken er bare rett og slett ikke god. Dette må du være veldig glad i eks-sherry for å like.
Takk til Stian T for smaksprøven.
Nese: Koriander og kardemomme, epler, sitrus og melon, tørt treverk. Vann trekker fram St. Hansbål (ikke mye røyk, bare veldig tydelig bål, om det gir noen mening), fortsatt frukt i bakgrunnen.
Smak: Litt skarpt, noe krydder og vanilje. Med vann tenderer smaken mort urter med litt bålpreg.
Kommentar: Førsteinntrykket var at lukta var veldig god, men med vann tapte den seg litt. Smaken er ok, men ikke noe å hoppe i taket av. I det hele tatt er jeg “underveldet”.
Takk til Stian T for smaksprøven.
London: Mattias Johannesson har vært hos City of London Distillery og gjesteblogger om det hos Whiskynörden.
Skottland: Et nytt destilleri er i planleggingsfasen, denne gangen på Raasay, meldte flere nyhetskanaler denne uken, blant andre BBC.
Oslo: Sagene bryggeri har fått kritikk for å spille på lokalpatriotisme til tross for at ølet så langt har vært brygget hos Arendals bryggeri og for å være litt vel ivrige på å spre bilder av produktene sine ute alt for mye hensyn til norsk alkoholreklameforbud. Denne uken publiserte Sammy Myklebust et, vel la oss kalle det lett sarkastisk, innlegg på Nettavisen-bloggen sin: Jeg synes litt synd på Sagene Bryggeri. Det falt minst en person hos Sagene tungt for brystet, og de lenket til innlegget på Facebooksiden sin med en, vel, la oss kalle det lite heldig formulert kommentar. I det hele tatt var det lite som var heldig med kommentarene «Sagene bryggeri» kom med i den diskusjonstråden som oppsto, det var bare å finne fram popcornet. Til slutt var det noen hos Sagene som forsto at ikke all PR er god PR og tråden er nå slettet (dog, dette er jo internett). Sammy på sin side fulgte opp med å publisere et lenger innlegg på Ølportalen: Sagene og sannheten. Sagene har lovt flere av kommentatorene i både den slettede tråden og andre diskusjoner saklige svar på spørsmålene som er stilt, vi venter i spenning på det.
Sverige: Sagene er ikke de eneste som får kritikk. Mackmyra relanserte nylig Första Utgåvan under navnet Svensk Ek, men hvor svensk er egentlig eika? Tjeders whisky forsøker å grave i materien.
Oslo: Et av serveringsstedene som er på vei inn i Barcode i Oslo er Tore Namstads Stock. Til Osloby sier Namstad blant annet «Jeg vil lage et travelt møtested hvor vi også skal lage vår en egen gin, og whisky».
Internett: Har du, eller har du ikke, drukket Port Ellen? Whisky and Wisdom ser på fenomenet Port Ellen som har blitt en slags, tja, svenneprøve? Nei, det blir litt feil. Mount Everest? En sånn «ting du må gjøre før du blir 30/blir 40/dør»-greie, i alle fall. Under TWF i år endte jeg med å donere bort en tre-fire bonger (jeg var klar til å gi meg for dagen) til en «nybegynner» som ikke hadde smakt Port Ellen og som stod og akkederte over prisen (14 bonger). Min logikk: Vel, neste gang du får sjansen kommer det til å være dyrere. Noe Whisky and wisdom også er inne på.
Nese: Kraftig spritpreg, stikkelsbærbusk, vaniljeis, møbelpolish, mørk sjokolade. Med vann får jeg assosiasjoner til kirsebær, men også et vagt spypreg. Med enda mer vann finner jeg grillet kjøtt, hermetisert fersken og nystekte rosinboller.
Smak: Møbelpolish, fuktig (nesten råttent) treverk, babyspy, melkesjokolade og nøtter på ettersmaken. Vann endrer ikke smaken noe videre, men med nok vann forsvinner i alle fall spypreget.
Kommentar: Skuffende. Helt greit at jeg bare har en sample. Slett ikke det jeg er blitt vant til å forvente hverken av Brora eller av Rare Malts. Med nok vann blir lukta ganske god, men smaken blir jeg ikke venn med (og nå har jeg vannet den ned til under foretrukken drikkestyrke).
Takk til Ivar A for smaksprøven.
Se på det navnet. Det sier egentlig det meste du trenger å vite om dette produktet. Hei, Aass, jeg liker mye av det dere gjør, men når dere føler at det er nødvendig å skrive «eplesmak» på boksen tilsier det at det som står over (både «ekte» og «cider») er løgn. Hvis du velger å lese det med liten skrift på den ene siden av boksen høres det forsåvidt ikke så ille ut, i alle fall til å begynne med: «Aass ekte cider er gjæret ut i Drammen basert på ren epleråsaft» – bra så langt – «og tilsatt naturlig aroma.» – uff da – «Dette gir en frisk og avbalansert smak med tørr avslutning. Aass ekte cider bør drikkes avkjølt, gjerne med isbiter.» Det siste vil jo tilsi at det er brus vi snakker om, man drikker ikke ekte brygg med isbiter. Og ingredienslista er som man kan forvente kullsyreholdig vann, eplevin, eplejuice, sukker og aroma.
At det er lov å kalle det «ekte cider» er meg helt ufattelig.
Vel, vel. Vi får vel smake i alle fall.
Nese: Mozell. Med litt ekstra sødme og et hint av luktviskelær med epleduft eller kanskje eplehubbabubba.
Smak: Eplebrus. Faktisk hakket mindre søt enn lukta skulle tilsi, men fortsatt brussøt. Tydelig eplesmak, det skal den ha, og en viss syrlighet på avslutningen, så det med «tørr avslutning» er ikke ren løgn, selv om ettersmaken er av eple og sukker, en sånn sukkersmak som henger igjen i munnhulen og får meg til å ville pusse tennene i håp om å bli kvitt den. Litt sukkerspinn-assosiasjoner får jeg også.
Kommentar: Dattera på 8 ville likt denne, men siden den har heftig nok alkoholinnhold får hun ikke smake. Ikke direkte ille som brus, men ikke spesielt god brus heller.
Nok en ny sider på polet nå i mai. Jeg har drukket Thatchers Vintage før, men har bare smaksnotat for en, nemlig 2010-årgangen.
Nese: Norske hageepler, ganske lite sødme på lukta.
Smak: Det smaker friskt av grønne epler, med en del syre og tørt epleskall-preg.
Kommentar: Det er godt, bevares, men jeg må vel si som jeg gjorde om 2010-årgangen at jeg lurer på hva som er poenget med «vintage» når sideren har så lite særpreg. Jeg noterer også at alkoholprosenten er identisk i 2010 og i 2014, noe som tyder på heller lite satsing på batchvariasjon. Men når det er sagt er det eneste som er galt med denne at den er kjedelig, men i alle andre anledninger enn «skrive smaksnotat» er ikke nødvendigvis det en så stor ulempe, så jeg kommer nok til å kjøpe Thatchers igjen.
Variant nummer tre fra Doc’s som dukket opp på pollistene i mai skulle kanskje helst kommet i november. Når produsenten kaller det en «seasonal cider» mistenker jeg i alle fall at den «season» de sikter til er Thanksgiving/Halloween/Christmas, ikke 17. mai og sommerferie. Denne sideren er lagd på eple, men tilsatt stekt gresskar, kanel, ingefær, muskatnøtt og allehånde.
Nese: Det lukter pepperkaker, men med et floralt tilsnitt, litt som såpe med pepperkake-duft eller noe slikt.
Smak: Pepperkakedeig, men også smør og epler, som sammen med kanelen gir eplekakepreg.
Kommentar: Jeg er overrasket over hvor godt jeg liker dette. Det er selvsagt helt feil sesong, men snakk med meg igjen i september/oktober – eplekakens høytid – og vi får se. Det som er positivt er at de har fått til krydder og kakesmak uten at sideren har blitt overveldende søt, den er fortsatt frisk og fin, om enn litt intens kryddermessig. Jeg tenker også at den burde funke i matlaging, som base for brasert kjøtt, for eksempel. Det må testes.
Nummer to av tre sidere fra Doc’s som dukket opp på pollistene i mai. Om du synes navnet på denne er litt forvirrende er du ikke alene, men i følge etiketten er den laget av både eple og pære, så selv om jeg nok ville skrevet det på en annen måte (Hard pear and apple cider?) er det vel ikke direkte feil. Dette er altså ikke en perry (sider laget bare av pære), men en slags hybrid. Prosenten av pære vs eple er ikke oppgitt.
Nese: Pærer (bartlett snarere enn conference).
Smak: Frisk og fin, med klart pærepreg (også her mer bartlett enn conference), og med noe tørrhet som minner om pæreskall.
Kommentar: Denne er også god, men nå savner jeg litt oomph. Litt mer intens pæresmak? Litt mer syre? Litt mer snurpende tørrhet? Ett eller annet som kunne løfte den litt, i alle fall. Konklusjonen er god, men litt anonym. På den annen side, jeg drikker gjerne en flaske til av denne også.
Billig-champagne! En Mona tipset om her nylig, og en grei en å plukke med seg når jeg var på utkikk etter bobler til MGP-finalen (bobler må man ha!). Vinen har i følge polet denne sammensetningen: Pinot Noir 60%, Pinot Meunier 30%, Chardonnay 10%.
Nese: Gule epler. Noe som minner om appelsin og appelsinskall.
Smak: Frisk og tørr, vinterepler og sitron.
Kommentar: God, og helt utmerket til den nette sum av 229 kroner, men jeg savner kanskje noe oomph, og ikke minst autolysepreget. Både Mona og polet skal ha det til at det er kjeks på nesen, men jeg kan ikke si at jeg kjenner det, og i alle fall ikke i tilstrekkelig grad. Likevel, til den prisen skal du ikke se bort fra at den havner i handlekurven igjen en dag.
Denne sideren, og to til fra samme produsent (Pear og Pumpkin, må innrømme at jeg er litt skeptisk til den siste) var nyheter i polets bestillingslister nå i mai.
Nese: Det lukter litt som surdeigen min, faktisk; syrlige, friske epler, men med et klart gjærpreg. Epleskall lukter det også.
Smak: Frisk smak av både grønne epler og rødlige norske hageepler.
Kommentar: Definitivt akseptabel. For min del kunne den kanskje vært enda litt tørrere (men produsenten selv kaller den «semi-dry», så de lyver i alle fall ikke på seg noe de ikke lover), men jeg tar gjerne en flaske eller tolv til. Et positivt tilskudd til pollistene, den kommer til å bli bestilt igjen.