Aberlour 23 år Wm Cadenhead Small Batch 54,9 %

whisky-meet-5Fra to eks-bourbon hogsheads.

Nese: Vanilje, hint av sherrytoner, faktisk og pærer. Med vann blir det mer appelsin, litt sjokolade og sitron.

Smak: Appelsinskall, eik, krydder. Med vann blir den bitrere, men det dempes igjen med enda mer vann.

Kommentar: Fantastisk nese! Ikke fullt så god på smak, bedre med en del vann.

Dailuaine 16 år Wm Cadenhead 46 %

whisky-meet-5Fra 2 eks-bourbon hogsheads.

Nese: Litt fusel, malt, litt syrlig frukt. Med vann får jeg litt krydder og mer frukt, særlig sitron.

Smak: Også litt fusel, bedre med vann; krydder, litt malt, litt frukt. Med mye vann dukker det opp lakris og jeg liker den mye bedre.

Kommentar: Ikke veldig spennende. Den lakrisen på smaken reddet den fra total anonymitet.

Clynelish 1997 16 år Old Particular 48,4 %

Nese: Fruktig, fersken og eple, krydder og et hint av røyk.

Smak: Vegetalsk; furu? Krydder og eik. Agurk og frukt av noe slag.

Kommentar: En ganske god Clynelish, fin som sosial hyggedram, men mangler wow-faktoren.

Rosebank 1981 Rare Malt 22 år 61,6 %

Nese: Smørkaramell, grønne epler, fersken, neglelakkfjerner.

Smak: Førsteinntrykket er faktisk leirbål. Mer lavlandspreg med vann, men det er fortsatt et tydelig bålpreg.

Kommentar: Ingen mild og tam lavlander, dette.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Macallan 25 år Adelphi for Whisky-Meet 52,5 %

whisky-meet-35Destillert 1988, fra en sherry butt, fat nummer 13931. Grunnen til at det er bare 108 flasker er at Adelphi tappet en stor del av fatet i fjor når whiskyen bare var 24 år, men gikk med på å la litt ligge til den hadde tippet 25 år for Whisky-Meet varianten.

Nese: Sitrus, krydder, enebær, plomme i madeira, balsamicoeddik. Tørr sherry, nesten mot såkalt «cooking sherry». Med vann får jeg tørt «røykpreg», litt sigarrøykaktig, og en eim av brent gummi.

Smak: Liiiitt mye eik for meg, men eika har gitt mer bitterhet enn gummipreg, selv om det er en anelse brent gummi også her. Sherry, rosin og mørk sjokolade. Vann henter fram maltpreg.

Kommentar: Herlig nese, litt skuffende på smak. Jeg blir ikke helt overbevist og konklusjonen er at det ikke gjør meg noe at den sannsynligvis allerede er utsolgt.

whisky-meet-34

Whisky-Meet 2014 – fredag

(Jeg kommer tilbake til denne artikkelen og lenker til smaksnotater for de forskjellige whiskyene etterhvert som jeg får publisert dem.)

Av familiære og økonomiske årsaker ankom jeg Bergen først fredag 31. januar, dagen for Whisky-Meets offisielle åpning. Når jeg leser om hva blant andre Thomas og Tone Øhrbom bedrev på torsdag tenker jeg at det muligens må prioriteres annerledes neste år. Vi får se.

Solen skinner i Bergen og på Grand Terminus, staselig og heldigvis ikke lenger avholds.
Solen skinner i Bergen og på Grand Terminus, staselig og heldigvis ikke lenger avholds.

Jeg kom til Grand Terminus rundt 11 og fikk sjekke inn med en gang (Oh, joy!). Etter å ha dumpet bagasjen gikk jeg meg en tur i Bergens gater, med et obligatorisk besøk på polet i Valkendorfsgaten, der jeg imponerende nok klarte å motstå fristelsen til å fylle kofferten med øl og whisky. Etter lunsj på Litteraturhuset ruslet jeg tilbake til hotellet for å forberede meg til festivalåpning. Da hadde plakatene som skulle vise hvor på Terminus arrangementet fant sted kommet opp, og jeg innså at jeg hadde fått det hotellrommet som var desidert nærmest. Praktisk.

Inngangen til Terminus Hall og Whisky-Meet rett fram, rommet mitt bak den hvite døren til høyre.
Inngangen til Terminus Hall og Whisky-Meet rett fram, rommet mitt bak den hvite døren til høyre.

Fredag hadde jeg billett til to masterclasses, men jeg benyttet timen før den første til å smake på de tre whiskyene jeg hadde sett meg ut til leksjon tre i whiskyskolen. Deretter rakk jeg en kjapp smak på årets Whisky-Meet tapning, en 25 år gammel Macallan tappet av Adelphi, og en kjapp smak på en Clynelish fra Douglas Laing & Cos nye serie Old Patricular (som jeg har en tendens til å kall Old Peculiar, er jeg redd) før jeg fant veien til Bull for å høre Mark Watt snakke om Cadenheadtapninger. Jeg kjenner Mark fra utallige Dufftownfestivaler, men har ikke vært på smaking med ham siden han begynte å jobbe for Cadenhead i 2012. Samme hva han serverer er det alltid artig å være på smakingene hans. Mark er en særdeles trivelig fyr og han har en ganske uhøytidelig stil, men besitter massive mengder kunnskap alderen tatt i betraktning. På den annen side gjør det jo ikke noe om det vi får i glasset er godt også, og han hadde med seg en lekker lineup av seks whiskyer, to fra «den vanlige» serien på 46 % og fire fra «small batch» serien på fatstyrke.

whisky-meet-5

Etter at Mark hadde skravlet ferdig var det på tide å drikke litt vann, så jeg rakk bare såvidt å smake på en irsk whiskey, en Teeling Vintage Reserve fra 1991 som hadde fått sauternefatfinish. Og så var det bare å finne konferanserommet Bull igjen for å få en oversikt over Bunnahabhains nåværende range. Jeg har smakt de fleste før, men det er som regel interessant å få dem servert sånn på rekke og rad, og jeg regnet med at Kirstie McCallum hadde tatt med seg noe litt utenom det vanlige også. Antagelsen min var korrekt, vi fikk nemlig smake 40-åringen, noe som bokstavelig talt var verdt billettprisen alene (en helflaske av denne tapningen går for rundt 20.000 kroner). Men det var en interessant masterclass ellers også, Kirstie McCallum er Doktor McCallum og har jobbet fem år som blender for Burns Stewart før hun for to år siden begynte som Brand Ambassador, så hun kan sine saker.

Dr Kirstie McCallum
Dr Kirstie McCallum

Konkurransemenneske som jeg er var det også artig at jeg og sidemannen (som jeg aldri fikk hilst ordentlig på, noe som i ettertid forekommer meg overdrevet sløvt) vant den litt uhøytidelige duftutfordringen Kirstie hadde med seg. Vi fikk ett sett kjemisk framstilte essenser av dufter man kan finne i whisky generelt og Bunnhabhain spesielt og fikk i oppdrag å plassere rett «prøve» på rett bilde. Makkeren min og jeg jobbet systematisk ved å ta annen hver. Når vi var ferdige med første runde hadde vi riktignok fire «prøver» på vanilje, men litt omrokkering senere var vi klar til å rekke opp hånda og få sjekket mot fasiten, og siden vi hadde alle rett og altså var først fikk vi hvert vårt Glencairnglass med Bunnahabhain-logo og lammeullskjerf i Bunnahabhain-tartan. Slett ingen dårlig premie, selv om jeg helst av alt skulle beholdt duftsettet, må jeg innrømme.

Her kan du pugge fasiten om du skal på en tilsvarende smaking, selv om jeg vel vi hevde at det er morsommere å prøve selv.
Her kan du pugge fasiten om du skal på en tilsvarende smaking, selv om jeg vel vi hevde at det er morsommere å prøve selv.

Etter at vi hadde luktet oss ferdig fikk vi smake på:

whisky-meet-8Kirstie hadde mye på hjertet og vi hadde mye å spørre om så innen vi var ferdige var det ikke lenge igjen til festivalen stengte for dagen klokken ni. Jeg hadde ikke kjøpt billetter til kveldens store avslutning, «The Ultimate Whiskypedia» med Dave Broom, på forhånd, fordi jeg jeg av erfaring vet at nå klokka nærmer seg ti om kvelden kan det være at jeg bare vil gå og legge meg. Særlig etter noen timer whiskydrikking. Småbarnsforeldre og sånt, vet dere. Men nå var jeg slett ikke klar for å avslutte kvelden og siden de fortsatt solgte billetter kjøpte jeg meg en.

Ivrige mennesker i kø for Dave Broom
Ivrige mennesker i kø for Dave Broom

Om de fortsatt burde ha solgt billetter er en annen sak, det viste seg i alle fall å være fler som ville inn enn det var satt opp plasser til.

Fullsatt
Fullsatt

Heldigvis er arrangørene profesjonelle nok til å håndtere slikt. Jeg havnet på bakerste rad sammen med noen av gutta fra Cask Norway, og når vi kom hadde vi bare stoler å sitte på, men vips dukket det opp både bord, glass og whisky.

Martin Smith fra Cask Norway heller opp drammer til oss på bakerste rad.
Martin Smith fra Cask Norway heller opp drammer til oss på bakerste rad.

Som du kan se på bildet over var flaskene pakket inn i aluminiumsfolie, en klassiker når man vil servere noe blindt. Og blindsmaking var hva vi fikk. Det er i utgangspunktet alltid gøy å få ting blindt, og det er kanskje ekstra gøy når innholdet i glassene var såpass uventet som her. Dave Broom er en av whiskyverdenens superkjendiser og er blant annet kjent for å være glad i (og kunne mye om) japansk whisky, likevel tror jeg ikke jeg var alene om å være uforberedt på å ikke få en eneste skotsk whisky på denne smakingen, som tross alt IKKE handlet om japansk. Dave selv sa at «if there’s a theme, it’s the importance of the local», og akkurat det kan man nok ikke krangle på. Lista var som følger:

Så, hva synes jeg? Vel, masterclassen var definitivt verdt pengene for å høre Dave Broom, men spriten? Not so much. Den varierte fra udrikkelig (men med mulig potensiale) til helt ok.

"Interessant"? Ja. "Godt"? For det meste: Nei.
«Interessant»? Ja. «Godt»? For det meste: Nei.

Jeg snakket med enkelte dagen etter som var misfornøyd med forholdet mellom prisen på masterclassen og prisen på spriten vi fikk servert, men for å være ærlig kan jeg ikke si det gjorde meg noe. Jeg hadde selvsagt synes det var hyggelig om en av dem hadde vært av «Hello whisky, will you marry me?» kvalitet (etter min smak, altså), men jeg går ikke på smaking, særlig ikke denne typen smaking, for å få servert dyr whisky. Prisen (800 kroner) hang nok mer sammen med at Dave Broom lever av å snakke om whisky, i motsetning til Mark Watt og Kirstie McCallum (400 kroner per smaking) som lever av å selge whisky. Det er en vesensforskjell der, og den kan det være lurt å ha i bakhodet når man velger hvilke masterclasses man skal gå på. My two cents.

Når Dave var ferdigsnakket var jeg ferdig. Egentlig skulle jeg gjerne benket meg til i baren og snakket med gamle og nye bekjentskaper til langt på natt (muligheten var der), men jeg er irriterende avhengig av søvn, så jeg bysselallet.

Bladnoch 1992 17 år Chieftain’s Choice 48 %

Chieftain’s Choice er en serie fra Ian MacLeod.

Nese: Gress, sitrus, maltsødme, sukkertøy.

Smak: En uventet bitterhet, malt, tørrhet.

Kommentar: Flott nese, men jeg er ikke så begeistret for smaken, den mangler lavlandssødmen som nesa lover.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Topf Riesling Wechselberg Spiegel Reserve 2009

Dette er en av vinene på Ingvild Tennfjords liste over viner som framkalte gåsehudfølelse i 2013, A-magasinet 27. desember. Jeg drakk en rødvin fra listen for to uker siden.

Farge: Ganske gyldent strågul.

Nese: Denne lukter faktisk druer, litt mineralsk og litt petroleum.

Smak: Syrlig, litt petroleum her også, fruktighet som gir mest sitronfølelse, men også litt syrlige epler og umoden melon. På ettersmaken får jeg faktisk litt honning (ikke sødme, men honningsmak).

Kommentar: Det lukter innmari godt. Jeg blir ikke like forført av smaken, det blir litt mye sitron, men jeg er ikke direkte lei meg for å ha en hel flaske å drikke opp heller.

Ardbeg Corrywreckan Committee Reserve 57,1 %

Nese: Kald torvrøyk, banankaramell, et hint av lakris. Med vann blir den søtere og mer fruktig; epler og vanilje.

Smak: Som å tygge en peis; røyk, aske, mursteinsstøv. Også litt bitter eik.

Kommentar: Jeg foretrekker nesa framfor smaken, men den blir bedre jo lenger jeg drikker av den. Fortsatt langt unna min favoritt-Ardbeg.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)