Måned: januar 2014

Luke 24: Glenfarclas 40 år 46 %

Enough of this cradle snatching, here’s a whisky my own age.

luke24Nese: Grønne epler og eik. Sitron og hint av lakris. Vann skjerper sitronen og tilføyer en litt skarp, vegetalsk tone. Etter en stund i glasset dukker det mer rosin- og sherrypreg opp.

Smak: Eik og desverre et anslag av gummi. Vann gjør at det blir mer sitrus, epler, sherry og sjokolade på smaken, men gummien sitter igjen på ettersmaken.

Kommentar: Bekrefter at jeg bare unntaksvis liker gammel whisky, dette er ikke et av unntakene. Med nok vann er den ok, men til noen tusenlapper for en flaske bør den jo helst være mer enn bare ok. Jeg har drukket langt bedre Glenfarclas (gi meg, for eksempel, heller 10 flasker 105…).

Bare en liten notis…

Jeg har jo droppet å gi poeng her på bloggen. Dette er rett og slett fordi jeg føler at det blir for tilfeldig, jeg husker faktisk ikke om en whisky er like god eller 0,5 poeng bedre enn den jeg drakk i går, langt mindre forrige uke eller i fjor. Men for at det skal være mulig å finne fram til de whiskyene (eller siderene eller andre ting) som jeg anbefaler har jeg fra og med forrige innlegg introdusert tag’en «særdeles drikkelig«. Etter hvert skal jeg gå gjennom tidligere innlegg og legge den til der den hører hjemme. Dette er altså ting jeg anser som såpass godt at jeg kunne finne på å anbefale folk å kjøpe en flaske.

Jeg vurderer også å innføre tag’en «ikke drikkelig», den trengs av og til.

Luke 22: Glenfiddich 15 år Distillery Edition 51 %

luke22Nese: Mest sprit. Karamell og varmt treverk. Vann åpner for frukt – gule epler – og brente mandler.

Smak: Karamell, overmodne plommer og eik. Med vann får jeg litt appelsinskall og ristet brød.

Kommentar: Det er synd Glenfiddich fortsetter å insistere på å tappe det meste på 40 %, for når man får ‘fiddich med litt styrke er det som regel ganske så godt. Dette kan jeg gjerne drikke en hel del av (flaks vi har en flaske i skapet…)

 

A-magasinets vinskole 1. november: Østerrike

I morgen skal jeg skrive om whisky, jeg lover.

Nå, derimot, skal jeg drikke Grüner Veltliner, og det gleder jeg meg til. En kamerat av meg traff en østerriker i Oxford og bodde i Wien et år på grunn av henne (nå bor de begge i Norge). Vi var der på besøk, og toget fra Wien til Salzburg, og på toget drakk vi Grüner Veltliner. Ingen vin kan noensinne konkurrere med den sikkert litt kjipe togvinen; det var varmt og tørt i kupeen (som vi forøvrig hadde for oss selv), vi var tørste, vinen var kald og utsikten var eksotisk. For ikke å snakke om hvor ekstraordinært det er for en nordmann å kjøpe vin fra serveringsvogna på toget (selv en nordmann som har bodd både i Danmark og Storbritannia). Jeg tror faktisk jeg har bilde av togvinen, men desverre ikke elektronisk. Dette var den gangen jeg fortsatt bare hadde analogt kamera med diasfilm. Derimot har jeg bilde av meg selv fra Salzburg slott med det vi nok drakk mest av på turen: Weissbier.

salzburg-1Kvalitet kan dårlig konkurrere med opplevelser, men jeg har hatt en forkjærlighet for Grüner Veltliner siden, og drukket flere, blant annet den første av de jeg har kjøpt til i dag.

Sånn sett er jeg ikke i målgruppa for denne leksjonen. Ingvild preker til koret i mitt tilfelle. Men vi kan gjerne få mer blest om østerriske viner i Norge, så jeg kan jo legge min stemme til.

Allram Hasel Alte Reben Grüner Veltliner 2012

Nese: Jeg synes det lukter smør og sitron, med et anslag av tropisk frukt.

Smak: Frisk og god, sitron også her, og gule epler. Lang, ren ettersmak.

Kommentar: Det skulle vært sommer og sol på terassen og svinefilet på grillen. Men det er ikke dermed sagt at den ikke funker en kald januarkveld også. Jeg har lyst til å teste den til curry, Riesling pleier å funke, men dette bør vel også gå greit?

Loimer Grüner Veltliner Terassen 2011

Nese: Gule epler og sitron. Litt krydret sitronpai.

Smak: Fruktig, gule epler også her, men mye mineralpreg. Skifer, sier jeg.

Kommentar: Her er det mye både på smak og lukt, mer enn jeg klarer å sette ord på. Verdt prisen. Kommer nok til å bli kjøpt igjen.

A-magasinets vinskole 15. november: A fistful of dollars

Nå fikk jeg lyst til å se film. Gode gamle Clintern.

A_Fistful_of_Dollars_posterEtter litt om og men fikk jeg endelig somlet meg til å legge inn en vinbestilling, så nå har jeg vin både til denne leksjonen og til to til. Siden det denne gangen handler om to viner fra samme produsent, men med ulik pris har jeg fått mannen til å helle opp i merkede glass slik at jeg ikke vet hvilken som er dyrest mens jeg smaker.

De to vinene er Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo 2011 og Zaccagnini Montepulciano d’Abruzzo Riserva 2010.

Vin A

Nese: Jeg får litt pizza-assosiasjoner: Steinovnsbakt med litt brent mel, fenikkel og, hm, paprika-krydder. Etter litt tid i glasset får jeg Ritz-kjeks.

Smak: Vag lakrissmak, litt mineralsk, litt solbær. Nok smak, men ikke noen stor kompleksitet. Relativt mye sødme.

Kommentar: Mer interessant på lukt enn smak, men helt klart noe jeg ville være fornøyd med å få i glasset i de fleste sammenhenger. Lettdrikkelig. Smaker mer og mer saft jo lenger ned i glasset jeg kommer.

Vin B

Nese: Solbær og åkerjord. Lakris.

Smak: Umiddelbart inntrykk er at den er røffere enn vin A og krever mer av ganen. Røde bær; litt sure kirsebær. Tørrere enn vin A, mer fatpreget?

Kommentar: Jeg tenker jeg kanskje burde hatt mat til denne.

Siden Ingvild snakket om lakris på den ene fant jeg selvsagt det på begge, sånn er det når hjernen lar seg lede. Jeg spurte om fasiten uten egentlig å gjette, og svaret burde vært innlysende: Lettdrikkelig betyr sjelden avansert når vi snakker om vin. Vin A er altså billigst av de to, vin B er «riserva».

Lesestoff til helga #15

Skottland: Diageo har tydeligvis fortsatt tro på vekst. Denne uken ble det annonsert at de skal bruke 30 millioner pund på å utvide Clynelish. Planene vil doble kapasiteten på Clynelish, i tillegg til at et kraftverk for biobrensel skal bygges for å forsyne destilleriet med energi.

Meldingen kommer samme uke som seks nye stills ble levert på Glen Ord, et annet av Diageos destillerier som er under utvidelse. Diageo delte dette bildet på Twitter:

diaego_glenordstill

Luke 21: Scapa 16 år 40 %

luke21Nese: Snev av røyk, fuktige ullsokker, sjø, grønne epler. Med vann får jeg hermetiserte pærer.

Smak: Eik, snev av røyk her også, og en fruktighet jeg ikke helt klarer å plassere. Lurer på om det er noe så sært som litchi jeg får assosiasjoner til.

Kommentar: En helt grei standarddram. Langt mer spennende enn Johnnie Walker Platinum, i alle fall.

Liefmans Glühkriek 6 %

For å fortsette i det litt søte, ikke-sånt-jeg-vanligvis-drikker hjørnet…

liefmans

Kald

Nese: Pepperkakekrydder, nellik og slikt. Det lukter jul.

Smak: Kirsebærsaft med julekrydder.

Varm (nennsomt varmet til foreskrevne 70 grader av husbonden)

Nese: Kirsebær, eller kanskje egentlig kirsebærsaus, på lang avstand. Krydderne blir mer opplagte når du stikker nesa ned i koppen. Her finner jeg også litt parfymepreg, noe blomstrete noe som ikke gjør seg bemerket på den kalde varianten.

Smak: Litt som en blanding av mørk porter og gløgg. Mindre søtladen enn gløgg som regel er.

Kommentar: Best kald. Varm hadde sikkert gjort seg om jeg var utendørs (der det for en gangs skyld er ned mot -10 i dag). Inne i varm (nok) stue blir alkoholdunsten for ubehagelig på den varme varianten selv om smaken er ganske god ellers. Definitivt ikke noe man drikker store mengder av enten den er varm eller kald. En litt generøs sherry er passe mengde.